Gambia - the smiling coast of West Africa

På vestkysten av Afrika omgitt av Senegal på tre sider ligger Afrikas minste land, Gambia. Den 48 kilometer lange kyststripen mot Atlanterhavet trekker til seg solhungrige turister fra nord og innover landet strekker det seg en liten landstripe på hver sin side av Gambiaelva.

Vi kom til landet en ettermiddag i januar og var kjapt innom hotellet med bagasjen før vi gikk for å utforske stranden.

Vi bodde i Biljio, et rolig område noen kilometer fra den største turistplassen. Stranden var kjempeflott og det var deilig med sol og sommer igjen.

Det er alltid spennende å smake på den lokale ølen når man kommer til et nytt land og Gambia sin julbrew var riktig så forfriskende i varmen. På kvelden spiste vi på hotellet siden vi synes det var greit å gjøre oss kjent med landet på dagtid først. Det var en helt grei treretters med suppe og kylling.

Neste morgen tok vi strandveien til Bijilo forest park, også kjent som monkey park. Her fikk vi stifte bekjentskap med de søte, små apene i området. Med peanøtter i hånden er du garantert å komme i nærkontakt med dem og setter du deg ned får du garantert en ape på skulderen som spiser fra hendene dine.

Apeskogen var en fredelig start på en lang og hektisk dag. Vi fortsatte å gå langs stranden forbi Senegambia som er det mest kjente turistomtrådet og videre til Kotu hvor vi spiste en Kylling Yazza på en strandrestaurant. Her gikk vi opp i sentrum og tok en taxi inn til hovedstaden Banjul. Taxisjåføren ville være guide for oss på Albert market, men vi avslo siden vi er vant til å klare oss på egen hånd.

Bare etter noen minutter kom det ganske tydelig fram at vi var nye i byen. Det startet med at jeg holdt på å ta bilde av inngangsporten til presidentpalasset uten at jeg var klar over det. Jeg tok bilder av noen statuer i en rundkjøring, men bak dem igjen var inngangen til palasset, og plutselig sto det en politimann der som ville se bildene mine. Han var egentlig snill han da, for mange andre ville sikkert bare benyttet sjansen til å beslaglegge kameraet. Bildene ble klarert og jeg kunne gå videre. Etter hvert fant jeg igjen Johnny med en guide som bare dukket opp og var umulig å bli kvitt. Han ble med oss på resten av turen og fikk kjøtt fra markedet og olje til å steke kjøttet i. Tror jammen han fikk penger til ris også jeg. Husker ikke hvor mye, men det burde nok holde til noen ukers forbruk.

Albert market er av typen det er gøy å ha vært der, men jeg har ingen planer om å dra dit en gang til. Vel ute på gata fikk vi tak i en drosje igjen og vi ba om å bli kjørt til Kachikally croccodile pool.

Her holdt Johnny på å tråkke på en krokodille. Han var ikke den eneste, så i ettertid lurer jeg på om denne bare var strategisk plassert for å gi folk litt mer spenning i hverdagen. Krokodillene var veldig trøtte og hadde fått masse mat dagen før slik at de ikke skulle spise opp noen turister. Det er cirka 100 krokodiller i vanndammen og plassen sies å være hellig. Har man et fertilitetsproblem eller regner man med at dette er en type dyr som man med veldig liten sannsynlighet vil treffe i hjemlandet, så er dette stedet å dra.

Vel ute av krokodilleparken prøvde vi å bevege oss mot havet. Nå befant vi oss i Bakau og etter hvert så kom vi til en lokal bar som vi bestemte oss for å besøke. Etter en hektisk dag i varmen med diverse selvutnevnte guider var det deilig å kunne slappe av med en julbrew.

Etter en kort stund dukket det opp et norsk par, Jan og Marit, som vi hadde sett i krokodilleparken. De var fra Oslo, men var lokalkjente i Bakau siden de var i Gambia for femtende gang. Det viste seg at vi hadde gått i riktig retning ned mot sjøen og vi ble med dem til en restaurant i hovedgata i Bakau. Her hadde vi en hyggelig kveld med nordmenn, lokale og kompisen deres fra Senegal som de møtte hver gang de var i landet. Vi kom først hjem i ett-tiden og hadde egentlig fått veldig mye ut av dagen.

Dagen etter bestemte vi oss for å dra til det senegalesiske konsulatet for å hente visumet vårt som vi hadde bestilt på internett. En hyggelig drosjesjåfør som vi hadde brukt på en av turene dagen før, kjørte oss dit og han viste seg å være god å ha. Når vi kom til konsulatet så viste det seg at vi måtte fylle ut en ny søknad pluss skaffe til veie et bilde av oss selv og fotokopi av passet. Da var det veldig greit med en kjentmann som visste hvor vi måtte dra.

Vi rakk et par timer i sola før enn vi hentet passene og dro videre inn til Bakau for å være med på trommefest i anledning Marits fødselsdag.  Før festen startet var vi i fiskehavnen i Bakau og så på det yrende folkelivet her. Også her hadde vi med oss en haug med guider som viste oss rundt.

Jan hadde ordnet med trommefest for Marit og her fikk alle prøvd seg på dans, både profesjonelle, lokale og turister. Vi hadde det skikkelig gøy, men avsluttet kvelden tidlig siden vi skulle på dagstur til Senegal tidlig neste morgen

Morgenen etter var vi på plass i Banjul før soloppgang. Vi reiste med R. M. Tours. Vanligvis liker jeg å reise på egen hånd, men når man har bare en uke til rådighet, er det veldig greit å ha noen som har organisert alt. Det var meningen at vi skulle ta den store ferjen over til Barra, men det var lenge til den skulle gå og guiden lurte på om vi ville ta en av de små båtene i stedet.

Vi ble båret på skuldrene av unge menn. En fysisk tung jobb må man vel si. Hvor var verneombudet. Jeg synes dette virka litt risikabelt, men da vi var kommet oss om bord med cirka 120 andre og livvestene var delt ut så gikk alt som en drøm.

Vel framme i Barra sto en ny bil og ventet på oss og så fortsatte vi turen med en kort stopp på en barneskole ute på landsbygda.

Turen fortsatte over grensen til Senegal og etter noen kilometer var vi i Fatalah Game reserve. Her var det tre forskjellige antilopearter, giraffer, zebraer og villsvin. Det finnes neshorn og bøffel i parken også, men de hadde gjemt seg. Høydepunktet var imidlertid å gå tur med løver. Det var en hanløve og en hunløve på nesten tre år som var vokst opp i en park i Sør Afrika. Dyrepasserne var også fra Sør Afrika og vi fikk utdelt staver fordi løvene var opplært til å lystre mennesker med staver. Løvene hadde spist et muldyr dagen før og var gode og mette fikk vi beskjed om.

Vel tilbake i Barra spiste vi Dodoma, kylling i peanøttsaus. Peanøtter er Gambias største
eksportprodukt.

Vi valgte en av de små båtene framfor ferjen på tilbakeveienogså, for på grunn av tidevannet satt den store ferjen fast i sand inntil videre. På båten kom vi ved siden av en gambisk mann som hadde reist rundt i Norge med rikskonsertene og opptrådt. Jeg sa til Johnny at jeg var barbeint, og da sa han at der hadde han vært mange ganger. Han trodde vi snakket om utestedet Barbeint i Oslo.

Vi rakk et bad før enn vi dro inn til Senegambia på kvelden. Vanligvis liker jeg å prøve ut forskjellige lokale middagsretter når jeg er på tur, men nå var vi begge klare for en italiensk pizza på Paradiso og den smakte himmelsk. Jeg fant ut at jeg allerede hadde spist kylling fem ganger på turen og dette var bare den fjerde dagen.

Dagen etter var vi vanlige badeturister. Men en del gåing på stranden ble det denne dagen også, for vi måtte gå til Senegambia for å ta ut penger. OBS OBS: Vi måtte betale med kontanter over alt og i Bijilo var det ingen minibank. På kvelden spiste vi kjempegod libanesisk mat i Senegambia. Det var en buffet hvor man kunne spise så mye man ville for 75 kroner.

De to neste dagene hadde vi booka en todagerstur med R. M. tours. Vi hadde en bil med guide og sjåfør for oss selv. Vi var først innom en fødselsklinikk før enn vi fortsatte innover landet. Også denne dagen måtte vi over Gambiaelva, men heldigvis var ikke overfarten så lang denne gangen.

Vi besøkte et marked i Farafenni som er en viktig markedsby for alle de små stedene rundt. Her var det masse frukt og grønsaker og masse damer med fargerike saronger. Dette var en mye koseligere plass enn Albert Market i Banjul, og vi fikk gå i fred.

Gambias steinsirkler er en samling prehistoriske gravfelt etablert mellom år 300 før Kristus og 1500-tallet. Vi besøkte steinsirklene i Wassu. Hver sirkel kan bestå av mellom 10 og 24 steiner, og står normalt i en sirkelform. Steinene er av lateritt, og er fra 1 til 2,5 meter høye. Funksjonene og formålet er ikke klarlagt, men utgravninger tyder på at det er menneskegraver under steinene. UNESCO sier at det store antallet anlegg gjenspeiler at det må ha eksistert en ressurssterk, velorganisert og langvarig samfunnsstruktur.

Etter å ha besøkt steinsirklene startet jakten på båten som skulle føre oss videre oppover Gambiafloden. Jeg er imponert over at sjåføren fant fram, for her var det ikke mye skilting. Landsbyen vi til slutt endte opp i var ikke akkurat førstevalget for sightseeing. Men jammen lå det en båt på elven og ventet på oss. Det skulle være med flere på turen, men vi var de første og fikk spist lunsj før enn båten begynte å fylles opp.

Vi hadde en deilig og fredfull tur oppover Gambiaelven. Det var jungel det meste av tiden og vi så ikke noen landsby før enn vi kom til Georgetown som var målet for båtturen. Vi så noen få flodhester på slutten av turen, men de var langt unna båten.

I Georgetown bodde vi i små "hytter" og det var masse apekatter og hunder der. Men hundene var fredelige i likhet med resten av hundene i Gambia. Det var trommer og dans på kvelden. Jeg dansa så mye på Marit sin bursdag at jeg valgte å stå over denne gangen, men det var mange turister som ble med på dansen.

Under frokosten dagen etter, som forøvrig var bra i likhet med middagen, så var apekattene den store underholdningen. Her måtte man ikke forlate tallerkenen sin, for da kunne den være rensa for mat når man kom tilbake. Høydepunktet var en apekatt som hadde en skje i hver hånd og slikka dem fri for havregrøt.

Georgetown har navnet sitt fra tiden da Gambia var under britisk herredømme. Britene brukte byen til å hente ut afrikanske slaver som de frakta med seg til Europa eller USA. Da vi var i byen besøkte vi et slavehus. Jeg kunne ikke forstå at huset kunne være så gammelt og litt resarch når jeg kom hjem til Norge viser at dette huset ble bygd etter 1807 når slavehandel ble forbudt. Hvis du drar til Georgetown for å se et slavehus er du altså lurt. Men hvis du drar dit for å få en flott båttur i jungelen, så kan du bare glede deg til å spise frokost med apekattene på campen.

Etter Georgetown var det en lang og varm kjøretur tilbake med mange stopp på de mange sjekkpunktene. Politiet uten våpen og soldatene med våpen. Vi besøkte en gambisk familie som var venner av guiden. Det var faktisk veldig koselig. Kvinnen i huset var pratsom og hyggelig og det var mange søte, små barn der.

Den siste dagen hadde vi et par timer ved bassenget. Vi hadde lovet hele uken at vi skulle spise lunsj på naborestauranten og valget falt på grillet barakuda. Deretter var det hjem til norsk vinter.

Kiev - kontrastenes by

Kiev er en av Øst Europas eldste byer og området har vært bebodd i over 17000 år, men byen Kiev ble grunnlagt i år 482. Byen har 2,8 millioner innbyggere og en lang og dramatisk historie.

Kontrastene er veldig store. Her står stalinistiske bygninger side om side med fargesprakende, ortodokse kirker med løkkupler. På gata sitter fattige, gamle koner og selger epler mens nyrike damer sprader forbi i det siste fra Prada.

Ukraina er er av Europas fattigste land. Dette er lett å glemme når man spaserer langs Kievs hovedgate Kreshchatyk. Her er det shoppingsentre, butikker, restauranter og prangende, stalinistiske bygninger.

Vi kom til Kiev tidlig fredag ettermiddag og etter å ha innlosjert oss i en leilighet like ved byens hovedgate, gikk turen rett til byens torghall Besarabska som ligger ved starten av Kreshchatyk. Her startet prutingen på russisk kaviar umiddelbart. Nesten like imponerende som kaviaren var de bugnende fruktbodene og de hermetiske grønsakene.

Etter å ha fortsatt turen i et par kilomter kom vi til Uavhengighetsplassen. Her fant Oransjerevolusjonen sted og det er denne plassen som er Kievs hjerte. Her er det mange statuer og fontener og plassen er omkranset av store, prangende bygniger, deriblant kolossen Hotell Ukraina. Her fikk vi oss et velfortjent måltid med en blanding av ukrainsk og tyrkisk kjøkken.

Neste morgen hadde jeg pain au chokolat og cafe latte til frokost og så befant vi oss igjen på byens hovedgate. Denne dagen ville vi besøke Lavra, Kiev sitt gamle klosterområde. Dette hellige stedet er minst like viktig for den ortodokse kirke som Peterkirken er for den katolske kirken.

Her er det mange vakre kirker og flotte bygninger og hele området er på Unescos verdensarvliste. Vi betalte for en egen guide og det var en god ide. Hun snakket engelsk, men kunne også en del norsk siden hun hadde studert vikinghistorie i Norge.

Etter å ha tatt oss med på en omvsining på området fortsatte turen inn i en av grottelabyrintene.

De opprinnelige munkene på 1000- og 1100-tallet ble gravlagt i grottelabyrintene under kirkene, og her ligger de fortsatt, mummifisert på naturlig vis av grottenes kjølige og tørre klima. Det var en spesiell opplevelse å gå i kø blant mange ortodokse pilgrimer kun med et lite lys som belysning, mens de troende kysset glassmonteren som skilte dem fra den mumifiseferte munken der inne.

Etter å ha vandret rundt på Lavra noen timer smakte det godt med lunsj. Italiensk ble dette denne gangen og så gikk vi til en av byens mange metrostasjoner for å komme oss videre til et annet område av byen. Det virket som rulletrappen ned til metroen var uendelig. Dette var ikke så langt fra sannheten, i ettertid fant jeg ut at med en beliggenhet 105,5 meter under bakken så er dette verdens dypeste stasjon. Lenge før den tar igjen Mariannegropa, men greit med rulletrapp i hvert fall.

Vi tok metroen til den gamle bydelen Podil. Fra denne delen av byen starter en av Kievs vakreste og eldste gater Andriyvsky uzviz. Her kryr det av antikvitet- og souvernirselgere som selger alt fra russiske krigshjelmer, gamle nazieffekter, Hardrock Cafe t-skjorter fra Tsjernobyl og heklede duker. Hva som er gamle russiske antikviteter og hva som har blitt produsert i Kina dagen før er umulig å vite.

Den gamle brostensbelagte gaten svinger seg opp mot St Andrews katedral. En turkis drøm av en ortodoks kirke i Disneyland-stil med svære gullbelagte, løkkupler. Kirkens italienske arkitekt står også bak Vinterpalasset i St Petersburg. Nedenfor kirken er det en gate med malerier som selges av byens mange kunstnere.

Ikke langt fra denne katedralen ligger St Nicholas katedralen, en drøm i knallblått og med minst like prangende løkkupler. Her i fra er det ikke langt til St .Sophia katedralen. Dette er Kievs eldste kirke og den er på Unescos verdensarvliste. Den er kalt opp etter Hagia Sofia i Istanbul og har mye av den samme bysantiske arkitekturen.

Denne dagen hadde apostelens hester vært flittig i bruk. Etter å ha slappet av i leiligheten synes vi derfor det var helt greit å hogge inn på med amerikansk kraftfor på TGIs friday.

Morgenen etter tok vi oss en joggetur på mange av plassene vi hadde vært dagen før. Kiev var faktisk en flott by å jogge i. Kreshchatyk er gågate i helgen og hadde i tillegg blitt pyntet til jul. Andriyvsky uzviz var også nesten bilfri og flott å jogge i og vi dro opp på en liten ås med flott utsikt.

På tilbakeveien passerte vi Den gylne porten. Denne portalen var en del av prins Yaroslavs opprinnelige forsvarsverk rundt  byen, men ble ødelagt da mongolene invaderte Kiev i 1240. Over 700 år senere ble en kopi bygget til Kievs 1500-årsjubileum.

 

På søndagen hadde vi tenkt oss til Tsjernobyl-museet i Podil, men på veien dit fant vi ut at det var stengt på søndager. Vi gikk likevel til Podil og kjøpte farsdagskake der. Deretter koste vi oss i Andriyvsky uzviz, vår favorittgate på turen. Det ble ikke noen antikvitethandling på oss denne gangen heller. Til lunsj fikk vi endelig spist borscht alle tre på en tradisjonell ukrainsk spisestue med veldig lave priser. Det var faktisk veldig godt.

Merkelig hvort fort tiden går når man bare går rundt. Vi rakk så vidt innom leiligheten for å hente billetene som Johnny hadde bestilt til Operaen. Kveldens forestilling var Svanesjøen framført av ballettdansere fra den russiske ballett og det er jo ingen som er bedre på klassisk ballett enn russerne. Det var en veldig vakker forestilling med nydelig musikk og vi var veldig fornøyd alle tre.

Som jeg skrev innledningsvis så er kontrastene store i Kiev. Det kan man trygt si om bilparken også. Her var det mange dyre SUVer, men av og til glimtet det til med god, gammel årgang.

En uke etter at vi hadde vært i Kiev startet demonstrasjonene mot den ukrainske presidenten. Vi fikk ingen forvarsel på hva som skulle skje mens vi var der.

Hummerfiske i Grebbestad

Hummerfisket i Sverige starter alltid den første mandagen etter den 20. september. Denne høsten ville vi være med på skaldjursresan og tok turen over grensen på jakt etter hummer, krabbe og sjøkreps.

Etter å ha googlet en del fant jeg fram til Everts Sjøbod i Grebbestad. Denne drives av brødrene Karlson. Vi startet dagen med tre timers fiske med en flott, gammel snekke. Her fikk vi være med å dra opp teiner og det ble både hummer og krabbe på oss. Selv fikk jeg smertelig erfare at en krabbe er kvass i klørne og at jeg er en landkrabbe. Neglen er blå ennå. Men en blå negel tok ikke fra meg naturopplevelsen eller gleden av å dra opp en teine med havets sorte gull.

Etter båtturen gikk turen videre til Fjellbacka. Denne idylliske lille byen med sin hvite trehusbebyggelse er et must hvis man drar nedover svenskekysten. I de siste årenee har den også blitt kjent fordi Camilla Lækberg skriver sine romaner fra byen. Her spiste vi fiskesuppe og så besøkte vi Kungsklyftan hvor scener fra Ronja Røverdatter er spilt inn.

På ettermiddagen jogget vi en tur fra Grebbestad og ut mot Tanum Strand. Vestkysten av Sverige er flott.

På kvelden kom høydepunktet; sjømatmiddag i Everts sjøbod. Her fikk vi en deilig sjømattallerken med hummer, krabbe, sjøkreps, reker og muslinger. Vi hadde en nydelig slovensk hvitvin til. På sjømataftenen delte vi langbord med folk fra Skåne og Stockholm. Maten var nydelig og den gamle sjøboden ga middagen et særpreg og flott stemning. Vi fortsatte kvelden på et utested med live musikk og var svært fornøyd med dagen.

Dagen etter betsemte vi oss for å se noen av helleristningene i Tanum som er på Unescos verdensarvliste. Disse ligger spredd i Bohuslæn kommune og er et vitnesbyrd om livet i bronsealderen.

Påfyll av D-vitaminer i Golden Sands

Sommerens ferietur gikk til svartehavskysten i Bulgaria. For en gangs skyld skulle vi reise på en typisk sydenferie, siden barna hadde etterlyst mer bading og mindre sightseeing.

 

Vi var var tre damer, to gutter og to jenter på tur. Hotellet vårt lå vakkert til i en pinjeskog cirka en halv kilometer fra Golden Sands. Det viste seg å være et sjakktrekk for her var det rolig og fredelig. Med svømmebasseng, bordtennisbord og alle Twilight-bøkene var ferien reddet for barna. Når det viste seg å være kjempebølger på stranda den første ettermiddagen så var alt fullkomment. Jeg synes faktisk bølgene var morsomme selv jeg.

 

Golden Sands har som navnet tilsier det gyllen sand og vannet er klart og fint. På kvelden er det et perfekt lys og et kveldsbad kan kombineres med et godt måltid på en av de mange strandrestaurantene. Her går det greit å stille med våt t-skjorte og bare føtter. Jeg hadde i hvert fall
ikke noe problem med det.

Den første kvelden fikk Helene øye på flere delfiner når vi satt og spiste på en restaurant i "Shopping trash gata". De lekte seg i vannet lenge, men det var klin umulig å få et godt bilde av dem. På bildene ser det veldig idyllisk ut, men denne resturanten lå akkurat midt i disco-løypa og vi hørte sånn cirka syv sanger samtidig. Dette venner man seg fort til og så lenge det går an å føre en samtale er det helt greit for meg.

Dag nummer to ble tilbrakt på stranden med diverse pannekake og ispauser. På kvelden spiste vi på Excotic og her hadde de god mat. Birgit spiste russisk kaviar til forrett og denne var ekte. Ingen tvil. Det var mange russere her, så resturanten var nok kjent for kaviaren sin.

Neste dag var vi på båttur til en strand et stykke forbi Balchik. Stranden var idyllisk den, men maten vi fikk var elendig. Ihjelkokte poteter, seig høne og en fisk som stinka og som ingen av oss spiste. Jeg angrer at jeg ikke tok bilde av den ene servitøren for han var virkelig en parodi med dobbelthake, rosa solbriller, plastikkhansker og  plast-dusjhette på hodet.

Vi var på seilbåttur men de tok ikke opp seilene. Med så mange passasjerer, tviler jeg på om de noen gang har gjort det. Litt risikabelt når halvparten av passasjerene kan få bommen i hodet. Men pytt, pytt, en opplevelse var det jo uansett og en tur på sjøen er jo alltid flott.

Maten på Golden Sands var god. Her var det mange forskjellig kjøkken å velge i mellom og vi spiste nydelig libanesisk og meksikansk mat. I det bulgarske kjøkkenet synes jeg de var litt lite rause med hvitløk og krydder. Fetaosten var ikke så god som den greske og tyrkiske, men maten var likevel bedre enn forventet.

Birgit og jeg jogga fire ganger i løpet av turen og snittet var på ca en mil hver gang. Det er tungt å løpe i sand gitt, i hvert fall når den ikke er hardpakka. Temperaturen var aldri noe særlig over 25 grader, helt perfekt egentlig, men det er visst vanligvis varmere på denne tiden. Det fine med å jogge på ferie er at man får sett mye som man ikke ser ellers, og så føler man seg ekstra sprek etterpå og nyter middagen enda mere.

En dag var vi på dagstur til Nessebar. Dette er en gammel by som er på Unescos verdensarvliste. Den ligger vakkert til på en halvøy utenfor Sunny Beach. Her er husene av mur i første etasje og tømmer i andre etasje. Noen av husene kunne minne litt om Rørås hvis man så vekk fra første etasje. Denne lille byen var stappa full av turister og tyver. Jeg ble frastjålet lommeboken min, ikke så lurt å la den ligge i sekken på ryggen, så det er jo en lærepenge til en annen gang.

Det var en vakker liten strand i gamlebyen så dette må være et flott sted og dra på badeferie.

Hele dagen før vi skulle dra hjem ble tilbrakt i badeland. Dette ligger vakkert til opp i byen med utsikt over sjøen. Til å være et badeland var det ganske fredelig der og ikke så fullt som på stranden. Det var seks forskjellige slag sklier å velge i mellom. To uten badering og fire med. Spesielt den ene sklia som gikk rett ned var morsom. Birgit og jeg var litt stolte over at vi tok den flere ganger, mens barna sto over;)

Vi hadde pent vær hele tiden med unntak av en regværsmorgen hvor tiden ble brukt til å leke seg med kameraet og lage bilder i sepia.

Hvis man  drar til Bulgaria for party så er Golden Sands sted nr 2 etter Sunny Beach. Den lokale helsekosten er i så måte noe for seg selv:)