Japan - soloppgangens land

Even in Kyoto, hearing the cuckoo's cry, I long for Kyoto

 

Vi har akkurat hatt en flott reise i Japan. Etter reisens slutt står Japan for meg som landet som aldri slutter å overraske. Maten var veldig god og eksotisk, severdighetene var mange og varierte, kulturen var en spennende miks av gammelt og nytt og japanerne var vennlige og hjelpsomme.

Vi startet ferien i Tokyo. Her slet vi litt med å finne en minibank som aksepterte utenlandske kort, men etter at pengene var tatt ut, gikk resten av ferien som en drøm.

Vi hadde bestilt hotell like ved det store fiskemarkedet i Tokyo siden planen var å dra dit kjempetidlig neste morgen. Vårt første måltid i Japan var tempura og misosuppe. Tempura er en frityrstekt fristelse som er sprø utenpå og myk inni. Inni kan det være mye forskjellig, men denne gangen var det fisk.

Etter maten dro vi videre for å utforske Tokyo. Vi begynte med Tokyo Skytree som er verdens høyeste tårn med sine 634 meter. Her er det to utsiktsplattformer på 350 meter og 450 meter og på klare dager gir det panoramautsikt ut over verdens største by. Vi dro bare opp til 350 meter, for utsikten var ikke så god denne dagen. Men det var likevel en flott opplevelse og selve bygget var en arkitektonisk perle.

Ikke langt unna Skytree ligger Asakusa. Dette området er en av de eldste bydelene i Tokyo og er kjent for det vakre buddhisttempelet Sensoji. Gata som fører fram til det vakre tempelet i rødt heter Nakamisedori. Her har pilgrimmer vandret i hundrevis av år og kjøpt varer fra de mange bodene.

Vi var der på kvelden og det var vakkert og stemningsfullt.

Klokka kvart over fire neste morgen var vi på plass på fiskemarkedet for å melde oss som tilskuere på stedets tunfiskauksjon, men det var allerede fult! Da fant vi sengen noen timer til før vi startet på en lang dag med sightseeing.

Vi gikk først langs gaten Omotesando som huser mange av verdens mest kjente motehus, ønsker man å shoppe er dette stedet å dra. I enden av gaten kom vi til kjernen av Harajuka, de unges tumleplass. Her kan man til enhver tid se hva som er siste mote blant byens tenåringer. I shoppegaten deres Takeshitadori er det mange artige antrekk. Jeg må bare si at japansk ungdom hadde en mye mer spennende klesstil enn norsk ungdom. Her fant man lolita, punk, hip hop og gammel, engelsk romantikk.

Ikke langt fra denne hektiske og folksomme gaten kan man finne roen i den vakre parken med Meiji-jingu helligdommen. Her ble vi stoppet av noen høflige, japanske studenter som lurte på om de kunne guide oss rundt gratis for å praktisere engelsken sin. Det sa vi selvsagt ikke nei til og vi hadde en hyggelig time med guiding. Meiji-jingu er oppført til minne om keiser Meiji. I helgene er det mange som gifter seg her.

Etter guidingen slappet vi av en stund i Yoyogi-parken sammen med byens ungdom. Når vi var klare for å gå videre fortsatte vi turen til Shibuya. De gigantiske lysreklamene utenfor stasjonen her har blitt et varemerke for Tokyo sammen med Shibuya-crossing. Dette kjempestore lyskrysset er et spesielt skue når alle fotgjengerne får grønt lys.

Området er også kjent for Love Hotel Hill. I Japan bor folk trangt og det vanlig å bo hjemme til langt ut i tjueårene. Det kan derfor være praktisk å leie et hotellrom for et par timer for å pleie forholdet. Say no more.

Etter en lang dag avsluttet vi med en fantastisk sushi-middag. Her fikk vi vårt første fantastiske møte med toro. Mens mesteparten av tunfiskkjøttet er nesten som kjøtt, er bukstykket fløyelsmykt og blekrosa. Det er dette som er toroen, den mest verdifulle delen av fisken. Toroen smelter på tunga og har en fantastisk smak.

Neste morgen ville vi starte med en spasertur anbefalt av Lonely Planet. Vi tok metroen til Ueno-parken og gikk gjennom parken til Yakani som er en de av shitamachi, gamle Tokyo. Her er det gamle trehus og mange templer og små kirkegårder.

Etter en kort metrotur kom vi til en helt annen verden, elektronikkbydelen Akihabara. Dette er vel alle store og små gutters drøm og dem var det mange av her. Vi kjøpte en adapter, så vi var nok av kategorien de som kom for å se.

Nå var det tid for et bad. Japan er kjent for sin varme bad, onsen, og i den nye byelen Odaiba, ligger Oedo Monogatari onsen. Vi tok metro over Rainbow Bridge og dette må være en av Tokyos høydepunkter. Jeg følte meg som en skuespiller i en James Bond film. Dette var moderne storbyarkitektur i en egen klasse og vi ble nok en gang grepet av hvilken storslagen by Tokyo er.

I badeanstalten fikk vi kimonoer og vi startet med å la Garra Rufa spise opp all død hud på føttene våre. Det var første gangen jeg besøkte et fiskespa og det var faktisk litt deilig. På onsen i Japan så bader menn og damer hver for seg. Dette skyldes nok at alle er nakne. Det var mange forskjellige bad med temperaturer mellom 38 og 42 grader. I tillegg var det en kuldekulp.

Dette badet er en temapark om edotiden og vi spiste god sushi fra en av de mange restaurantene før enn vi dro tilbake til hotellet. Der rakk vi en kort pause før enn vi dro opp til Shinjuku. Jernbanestasjonen har over to millioner besøkende hver dag, en verdensrekord som må være vanskelig å slå.

Oppe i Shinjuku møtte vi datteren til Johnny og tre venninner som også var i Japan. Vi spiste masse sushi og maki sammen før enn vi dro hver for oss. Hvis dere har sett filmen Lost in translation så var det nettopp her de to hovedpersonene var på kveldstid. Her føler man seg ganske "lost" blant alle de høye neonbygningene.

 Vi fikk et japansk par til å vise oss veien til Golden Gai. Her er bygningene lave og litt medtatte, bare et kort stykke fra det glitrende, moderne Tokyo. Det historiske kvartalet er omtrent like stort som en fotballbane og har rundt 200 små barer, de fleste bare med plass til maks ti gjester. De kalles ”nomiya”, som betyr sted å drikke på.  En liten gruppe på 80 personer som bor i området, har sørget for at det har blitt skjermet fra videre modernisering og utvikling. Disse utestedene likte jeg.

Da vi skulle dra hjem en gang mellom tolv og halv ett viste det seg at det ikke gikk noen flere metroer eller tog. Japanerne er arbeidsomme mennesker som legger seg om kvelden. Det var også sjelden å finne restauranter som var oppe etter klokka ti om kvelden. Vi hadde tenkt å prøve oss på tunfiskauksjonen og ble enige om å gå hjem og dra rett på den.

Vi var framme kvart over tre, da var det allerede 12 andre gærninger foran oss i køen. Det er 120 stykker som får slippe inn i to puljer og vi satt inne i et hus med refleksvester på fram til klokka halv seks når auksjonen skulle begynne.

Da vi marsjerte to og to i grønne refleksvester bak en vakt på verdens mest travle fiskemarked holdt jeg på å få latteranfall. Siden jeg er oppvokst med en hjemmeværende mor må dette være det nærmeste jeg har vært å være med barnehagen på tur.

 

Egentlig var det morsommere å gå inne på området hvor ingen av oss, til min overraskelse, ble påkjørt, enn å overvære tunfiskauksjonen. Den verste kaklingen jeg noen gang har hørt. Det var morsomt å ha vært der, men hvorfor tunfiskauksjonen på Tsukiji fiskemarked er en av Tokyos mest anbefalte turistattraksjoner forstår jeg ikke. Det var imidlertid morsomt å besøke markedet i den mest hektiske perioden på døgnet og tilbringe denne tiden sammen med markedets 60000 arbeidere. Her omsettes 3000 tonn med fisk hver dag.

Nå var det på tide å ta farvel med Tokyo og fortsette turen med shinkansen. Med en hastighet på opptil 300 kilometer i timen reiste vi til Nagoya, Japans industrihovedstad. Her hadde vi en av de beste måltidene på turen. Hittil hadde menyen vært på både engelsk og japansk, men her kom vi på en fin restaurant med bare japansk meny. Jeg tittet over til nabobordene og det de spiste så fantastisk godt ut så jeg sa at vi ville ha det samme som dem. Det var en japansk potetsalat, japansk salat, tempura og sashimi. Etterpå tok Johnny seg en runde og fant et bilde på veggen av noe som smakte fantastisk godt og begynte på k.

Grunnen til at vi overnattet i Nagoya var at vi hadde bestilt omvisning på Toyota dagen etter. Det var veldig interessant å se på alle robotene som skrudde og mekket på bilene. Men det var også mange arbeidere og her var det ikke mye tid til tissepause.

Shinkansen igjen og så var neste stopp Kyoto. Her slappet vi av for lenge på hotellet, for når vi kom ut ar alle restaurantene stengt. Vi endte derfor opp med koreansk fastfood som smakte godt.

Kyoto regnes for å være en av Asias vakreste byer. Byen er kjent for alle sine templer, her er det bare å plukke seg ut noen for det er umulig å få sett alle.

Vi bodde like ved Yasaka-helligdommen og gikk gjennom denne og videre inn i Maruyama-parken. Vi fortsatte videre til et par andre templer og Ryozen Kannon som var dedikert til mennesker som døde under den andre verdenskrig. Disse lå alle i sørlige Higashiyama som er den mest kjente turistdistriktet i Kyoto.

Dette er gamle Kyoto og de sjarmerende brostensbelagte gatene Sanneizaka og Ninenzaka fører opp til Kiyomizu-templet. Her er det gamle trehus med suvenir butikker og kafeer. Vi stoppet i et tehus og kjøpte riskaker med søte soyabønner og søtt soyapulver. Det tror jeg man må være oppvokst med for å kunne like. Kiyomizu-templet er en av Kyotos mest besøkte templer og det forstår jeg godt. Man kommer i en egen stemning når man vandrer langs de vakre gatene opp mot templet som ligger på en høyde. Et yndet fotoobjekt er den høye verandaen med hundrevis av stolper.

Etter å ha besøkt tempelet gikk vi ned i geisha-kvarteret Gion. Det var ingen geishaer å se hverken i Gion eller på vei opp mot tempelet. Men vi møtte mange turistgeishaer som i mangel av ekte geishaer var et yndet fotoobjekt. Det morsomste synet var et amerikansk par av japansk opprinnelse som var utkledd som geisha og samurai. Hun ble fotografert hele tiden og han lurte på om det ikke var noen som ville ha et bilde av en ekte samurai.

Litt senere var vi samuraier i fire timer. Vi hadde bestilt samuraikurs på Samurai Kembu. Først holdt de en forestilling for oss, deretter fikk vi velge samuraikostymer. Vi lærte forskjellige måter å fekte på og å gå som en samurai. Til slutt skulle vi framføre en koreografi på 5 minutter, da følte jeg meg virkelig som en del av "Thomas og Harald gjør ting de ikke kan". Tror jeg skal foreslå det for dem. Heldiggrisene, da får de sikkert gratis tur til Japan.

Kursholderen anbefalte oss en restaurant og vi bestilte en meny med sushi, tempura, nudelsuppe, misosuppe og en annen merkelig suppe. Når jeg ramser opp dette sånn i ettertid, så forstår jeg hvorfor jeg ble ubehagelig mett.

Dagen etter tok vi bussen til Gullpaviljongen. Et annet av Kyotos mest kjente templer. Paviljongen var vakker, men jeg synes den manglet stemningen fra Kiyomizu-templet. Vi gikk videre til Daikaku-ji. Dette er et veldig stort tempelkompleks hvor bare noen få av templene er åpne for turister og det var rolig og fredelig her.

Denne dagen hadde vi bestilt vandring gjennom Nishiki-markedet, sakesmaking og matlagingskurs.
Det var veldig interessant å gå med en guide, for da fikk vi bekreftet at mye av det vi aldri hadde sett før faktisk var mat. Dette markedet blir kalt Kyotos kjøkken og var en fryd for øynene. Her var det mye spennende å smake på og vi hadde nok aldri kjøpt blekksprut på pinne hvis vi hadde gått der alene.

Etterpå var det tid for litt sakesmaking og så fulgte guiden oss til et hus hvor det var en ny dame som tok over. Vi lagde misosuppe, spinatsalat, eggrull og maki. Det smakte kjempegodt etter en lang dag.

Den siste dagen i Kyoto dro vi til Fushimi Inari Taisha. Dette er en av de mest fotograferte severdighetene i Japan. Tusenvis av røde og oransje shintoporter danner en tunnel oppover fjellet. På veien oppover er flere små templer med statuer av rever som er budbringer for ris- og forretningsguden Inari.

Jernbanestasjonen i Kyoto er en fantastisk glass- og stålkonstruksjon i 15 etasjer. Jernbanestasjonene i Japan har hundrevis av butikker, eget legesenter, hotell og restauranter. Det finnes ikke søppel eller tagging der. Jeg var imponert over renholdet i Japan. Her var det ikke søppel i gatene i det hele tatt. Ofte var det vanskelig å finne en søppelkasse, men da bar folk søppelet sitt med seg. Vi var ikke på kino, men jeg kan tenke meg at det samme skjer der. Her har nordmenn mye å lære.

Vi dro videre til Kinosaki, en liten onsenby nordvest for Kyoto. Her drar folk for å besøke de seks badene i byen. Man tar inn på et ryokan som er et tradisjonelt japansk overnattingssted. Her får man utdelt en morgenkåpe og tresandaler og så går man fra bad til bad og senker seg ned i det varme kildevannet. Dette var deilig og avslappende etter mange dager med hektisk program. Dette var en søt, liten by. Vi satt oppe på verandaen på rommet vårt og hørte klikk-klakklydene fra tresandalene til par som gikk gjennom gatene.

Morgenen etter ble det et varmt bad til før enn vi dro tilbake til Kyoto og fortsatte ferden med shinkansen igjen mot Mt Fuji. Mt Fuji er symbolet for Japan synliggjort på postkort, reklamer og i tradisjonell japansk kunst. Den hellige vulkanen med snøkledd topp besøkes av 300000 mennesker hvert år. De fleste er der i juli og august siden det er dette som er sesongen for å gå på fjellet. Japanerne er lydige mennesker, så når det står at fjellet er stengt så er det ikke mange som tar turen opp utenom sesong.

Da vi kom til Kawaguchi-ko på kvelden var det dårlig vær. Men i følge Yr skulle været være penere morgenen etter, så vi stilte klokka på fem og handla inn cola, vann, nøtter og kjeks for sikkerhets skyld.

Morgenen etter kunne vi faktisk se Mt Fuji og vi tok en drosje opp til fifth station hvor turen starter. Vi ville ikke rekke å ta buss begge veier siden turen var estimert til 9 timer. Fift station ligger på 2300 meter. Vi gikk i fjellbukse og ullundertrøye, men hadde rikelig med klær i sekken.

Vi begynte turen oppover fjellet. Først gikk vi langs en steinete vei, men ganske snart ble det lavastein. Det er flere bygninger oppover fjellet siden det går an å overnatte langs ruta i turistsesongen. På rundt 3000 meter tok vi igjen flere japanere som hadde teknsik pause på grunn av at de hadde på seg stegjern. De hadde med seg staver og isøks også. Vi sjansa på at vi ville greie oss uten stegjern siden det hadde snødd ganske mye de siste dagene.

Fra 3000 meter var det snø hele veien. Det gikk greit uten stegjern, med det hadde vært veldig godt med staver. Etter hvert begynte jeg nesten å gå firbeint og måtte fram med hanskene. De siste hundre metrene merka vi høyden godt og det gikk sakte med oss, men enda saktere gikk det med to japanske gutter som vi gikk forbi.

Jeg hadde ikke trodd at vi skulle merke 3500 meter så godt, men snøen var tung å gå i. Vel oppe på toppen ville vi gå rundt krateret, men når jeg falt i gjennom opp til rumpa bestemte vi oss for å snu. Ned igjen gikk det greit. Vi prøvde oss på litt aking både på skoene og på rumpa. Vi møtte flere som var på vei oppover, noen med ski, men det var nok få som gikk helt til toppen. Vi var nede igjen litt over to og vel nede på hotellet ble vi avbilda av respsjonisten som la inn bilde av oss på hotellet sin facebookside.

Etterpå dro vi til et onsen med mange deilige, varme bad og jeg prøvde steinbad for første gang. Det var veldig deilig. Da vi satt på bussen til Tokyo ble vi bare varmere og varmere i ansiktet og etter hvert gikk det opp for oss at vi hadde tabba oss skikkelig ut med solkrem. Det var ikke sol når vi gikk på toppen, men UV-strålene hadde jobba hardt med oss gjennom skylaget.

Morgenen etter våkna jeg opp med potetnese og Miss Piggy lepper. Cat woman hadde sikert likt leppene, men jeg kunne ha klart meg utmerket uten. Vi fikk kjøpt oss Aloevera på flyplassen og på mellomlanding i Moakva kjøpte vi noe man kunne spraye ansiktet med for å kjøle det ned.

Det ble en litt smertefull avslutning på turen og ikke minst en lærepenge, men alt i alt var dette en kjempeflott tur.


Det er fortsatt masse av Japan jeg ikke har sett, men her er mine topp ti:


- Sanneizaka, Ninenzaka og Kiyomizu-templet i Kyoto
- Samuraikurs i Kyoto
- Vandring gjennom Nishiki-markedet, sakesmaking og matlagingskurs i Kyoto
- Fushimi Inari Taisha i Kyoto
- Harajuka i Tokyo
- Shibuya-crossing i Tokyo
- Metro over Rainbow Bridge i Tokyo
- Omvisning på Toyota
- Mt Fuji
- Kinosaki

Det er vår i Paris

 

Vi fikk lyst til å reise på en storbytur i weekenden. Paris er alltid en god ide og 11 timer etter at beslutningen ble tatt, satt vi på flyet.

Vi bodde i en leilighet like ved Marais-distriktet. Her hadde vi rom med balkong og utsikt til Pompidou-senteret. Sentral beliggenhet med andre ord. Etter at vi hadde fått satt i fra oss bagasjen i Domingorooms, var det tid for lunsj. Vi fant oss en liten fortausrestaurant med et bord i solen og spiste salat med masse digg.

I Paris var det vår allerede og på Place des Vosges kunne vi legge oss ned på plenen og nyte solen. Place des Vosges i Marais må være en av verdens vakreste plasser. De 36 husene rundt plassen med steinfasader i rødt og hvitt er helt like. De ble oppført i 1612 og er fortsatt bebodd av overklassen. Men den vakre parken kan alle nyte og i kunstgalleriene under arkadene er det mye spennende kunst.

Etter å ha gått rundt i Marais noen timer, ville vi ta en pause med rødvin og ost på balkongen. Her koste vi oss så lenge og med så mye god ost at vi ikke orket å spise middag på kvelden.

Når vi kviknet til utpå kvelden en gang dro vi opp til Sacre Coeur. Denne vakre kirken tar seg ekstra godt ut på kveldstid og det er alltid mange mennesker her. Montmartre var en gang kunstnernes og bohemenes område. I dag er det mest turister og backpakkere her oppe, men Place du Tetre er fortsatt stemningsfull når lysene blir tent om kvelden.

Jeg har aldri vært på kabaret i Paris og lurte et øyeblikk på om vi skulle dra på Moulin Rouge og oppleve stedets sparkepiker. Men når vi gikk gjennom Pigalle og fikk se køen på Moulin Rouge så er jeg glad vi sto over. 

Neste morgen spiste vi en lett frokost og så tok vi metroen ut til Chateau de Vincennes. Her løp vi oss en tur i den store parken. Etter en kjapp dusj var vi klar for sightseeing. Vi stoppet ved Notre Dame og tok noen obligatoriske bilder, men siden vi begge hadde vært inne i denne storslåtte kirken tidligere, så sto vi over køen denne gangen.

Vi spiste lunsj i Latinerkvarteret før enn  vi fortsatte opp til Pantheon. Dette vakre bygget ble bygd for å feire at Louis den fjortende var frisk av gikt. Det var meningen at Pantheon skulle bli likt Pantheon i Roma, derav navnet, men det ble mer likt St Pauls Cathedral i London. Her ligger mange av byens mest berømte borgere begravd i kryptene under kirken, blant annet Voltaire og Victor Hugo. Pantheon har mange flotte veggmalerier som alle har sine historier å fortelle.

Etter å ha vandret rundt på Pantheon trengte vi en liten hvilepause. Vi dro til Luxemburgparken og slappet av der. Denne vakre parken er den største parken i sentrum av Paris og huser også Luxemburgpalasset som er sete for det franske senatet.

Etterpå hadde vi tenkt oss på Musee d` Orsay, men etter å ha sett køen dro vi videre til Invalidehotellet i stedet. Invalidehotellet ble bygd for invalide krigsveteraner og rommet 5000 beboere. I kirkene som tilhører Invalidehotellet er krigshelter og kongelige begravet.
I kirken Eglise Saint-Louis des Invalides er vanlige krigshelter begravet, mens den mer berømte Église du Dôme (Invalidedomen) inneholder berømtheter som Napoleon, to av hans brødre og hans sønn Napoleon 2.

Tidligere når vi har besøkt Triumfbuen har vi sett La Grande Arche i det fjerne. Dette er en moderne utgave av Triumfbuen og ligger i  La Défense som består av ca 3 millioner m² forretningslokaler og 600000 m² boliger.  Vi dro ut dit for å se på arkitekturen og kontrastene er store fra Paris sentrum. La Grande Arche er som en åpen kube og i følge mer eller mindre sikre kilder kan denne kuben huse Notre Dame.

Denne kvelden unngikk vi ost og vin på balkongen, for det ville være synd å tilbringe en weekend i Paris uten å ha spist middag. Domingo hadde anbefalt oss en bistro i Marais-området og denne hadde vi nok aldri funnet fram til uten hans hjelp.

Her var det bare lokale stamgjester og menyen var bare på fransk. En del ord har vi jo fått med oss, men valget falt på pate de champagne, entrecote og creme brulee. Vi kjørte safe med andre ord. Jeg var overlykkelig for det når jeg så at gjestene ved siden av spiste blodpølse. Jeg har ikke peiling på hva blodpølse er på fransk eller engelsk. Det er i grunnen et ord jeg bruker veldig sjeldent på norsk også. Det var uformell og hyggelig stemning og god mat på den lille bistroen. Eieren som også var kelner hadde Harley Davidson t-skjorte og når vi skulle gå for kvelden tok han inn harleyen sin for natta.

Det var varmere i Paris enn normalt på denne tiden av året og mye forurensning. Vi kjørte derfor gratis med all offentlig transport. Mye bedre miljøtiltak enn å sponse Teslaen til de som har to suver i garasjen fra før spør du meg.

Paris er en vakker by. Det er ikke mange byer i verden som har et historisk sentrum med så mange storslagne byggverk. I tillegg er det en enkel by å finne fram i med kafeer på hvert gatehjørne. Thomas Jefferson beskrev Paris på denne måten:

 A walk about Paris will provide lessons in history, beauty, and in the point of Life.

Bildet under er tatt av et utstillingsvindu i et atelier på Place des Vosges. Det er parken som speiler seg i dette vakre bildet av en sensuell, ung skjønnhet. Bildet minner meg om Paris.

Gambia - the smiling coast of West Africa

På vestkysten av Afrika omgitt av Senegal på tre sider ligger Afrikas minste land, Gambia. Den 48 kilometer lange kyststripen mot Atlanterhavet trekker til seg solhungrige turister fra nord og innover landet strekker det seg en liten landstripe på hver sin side av Gambiaelva.

Vi kom til landet en ettermiddag i januar og var kjapt innom hotellet med bagasjen før vi gikk for å utforske stranden.

Vi bodde i Biljio, et rolig område noen kilometer fra den største turistplassen. Stranden var kjempeflott og det var deilig med sol og sommer igjen.

Det er alltid spennende å smake på den lokale ølen når man kommer til et nytt land og Gambia sin julbrew var riktig så forfriskende i varmen. På kvelden spiste vi på hotellet siden vi synes det var greit å gjøre oss kjent med landet på dagtid først. Det var en helt grei treretters med suppe og kylling.

Neste morgen tok vi strandveien til Bijilo forest park, også kjent som monkey park. Her fikk vi stifte bekjentskap med de søte, små apene i området. Med peanøtter i hånden er du garantert å komme i nærkontakt med dem og setter du deg ned får du garantert en ape på skulderen som spiser fra hendene dine.

Apeskogen var en fredelig start på en lang og hektisk dag. Vi fortsatte å gå langs stranden forbi Senegambia som er det mest kjente turistomtrådet og videre til Kotu hvor vi spiste en Kylling Yazza på en strandrestaurant. Her gikk vi opp i sentrum og tok en taxi inn til hovedstaden Banjul. Taxisjåføren ville være guide for oss på Albert market, men vi avslo siden vi er vant til å klare oss på egen hånd.

Bare etter noen minutter kom det ganske tydelig fram at vi var nye i byen. Det startet med at jeg holdt på å ta bilde av inngangsporten til presidentpalasset uten at jeg var klar over det. Jeg tok bilder av noen statuer i en rundkjøring, men bak dem igjen var inngangen til palasset, og plutselig sto det en politimann der som ville se bildene mine. Han var egentlig snill han da, for mange andre ville sikkert bare benyttet sjansen til å beslaglegge kameraet. Bildene ble klarert og jeg kunne gå videre. Etter hvert fant jeg igjen Johnny med en guide som bare dukket opp og var umulig å bli kvitt. Han ble med oss på resten av turen og fikk kjøtt fra markedet og olje til å steke kjøttet i. Tror jammen han fikk penger til ris også jeg. Husker ikke hvor mye, men det burde nok holde til noen ukers forbruk.

Albert market er av typen det er gøy å ha vært der, men jeg har ingen planer om å dra dit en gang til. Vel ute på gata fikk vi tak i en drosje igjen og vi ba om å bli kjørt til Kachikally croccodile pool.

Her holdt Johnny på å tråkke på en krokodille. Han var ikke den eneste, så i ettertid lurer jeg på om denne bare var strategisk plassert for å gi folk litt mer spenning i hverdagen. Krokodillene var veldig trøtte og hadde fått masse mat dagen før slik at de ikke skulle spise opp noen turister. Det er cirka 100 krokodiller i vanndammen og plassen sies å være hellig. Har man et fertilitetsproblem eller regner man med at dette er en type dyr som man med veldig liten sannsynlighet vil treffe i hjemlandet, så er dette stedet å dra.

Vel ute av krokodilleparken prøvde vi å bevege oss mot havet. Nå befant vi oss i Bakau og etter hvert så kom vi til en lokal bar som vi bestemte oss for å besøke. Etter en hektisk dag i varmen med diverse selvutnevnte guider var det deilig å kunne slappe av med en julbrew.

Etter en kort stund dukket det opp et norsk par, Jan og Marit, som vi hadde sett i krokodilleparken. De var fra Oslo, men var lokalkjente i Bakau siden de var i Gambia for femtende gang. Det viste seg at vi hadde gått i riktig retning ned mot sjøen og vi ble med dem til en restaurant i hovedgata i Bakau. Her hadde vi en hyggelig kveld med nordmenn, lokale og kompisen deres fra Senegal som de møtte hver gang de var i landet. Vi kom først hjem i ett-tiden og hadde egentlig fått veldig mye ut av dagen.

Dagen etter bestemte vi oss for å dra til det senegalesiske konsulatet for å hente visumet vårt som vi hadde bestilt på internett. En hyggelig drosjesjåfør som vi hadde brukt på en av turene dagen før, kjørte oss dit og han viste seg å være god å ha. Når vi kom til konsulatet så viste det seg at vi måtte fylle ut en ny søknad pluss skaffe til veie et bilde av oss selv og fotokopi av passet. Da var det veldig greit med en kjentmann som visste hvor vi måtte dra.

Vi rakk et par timer i sola før enn vi hentet passene og dro videre inn til Bakau for å være med på trommefest i anledning Marits fødselsdag.  Før festen startet var vi i fiskehavnen i Bakau og så på det yrende folkelivet her. Også her hadde vi med oss en haug med guider som viste oss rundt.

Jan hadde ordnet med trommefest for Marit og her fikk alle prøvd seg på dans, både profesjonelle, lokale og turister. Vi hadde det skikkelig gøy, men avsluttet kvelden tidlig siden vi skulle på dagstur til Senegal tidlig neste morgen

Morgenen etter var vi på plass i Banjul før soloppgang. Vi reiste med R. M. Tours. Vanligvis liker jeg å reise på egen hånd, men når man har bare en uke til rådighet, er det veldig greit å ha noen som har organisert alt. Det var meningen at vi skulle ta den store ferjen over til Barra, men det var lenge til den skulle gå og guiden lurte på om vi ville ta en av de små båtene i stedet.

Vi ble båret på skuldrene av unge menn. En fysisk tung jobb må man vel si. Hvor var verneombudet. Jeg synes dette virka litt risikabelt, men da vi var kommet oss om bord med cirka 120 andre og livvestene var delt ut så gikk alt som en drøm.

Vel framme i Barra sto en ny bil og ventet på oss og så fortsatte vi turen med en kort stopp på en barneskole ute på landsbygda.

Turen fortsatte over grensen til Senegal og etter noen kilometer var vi i Fatalah Game reserve. Her var det tre forskjellige antilopearter, giraffer, zebraer og villsvin. Det finnes neshorn og bøffel i parken også, men de hadde gjemt seg. Høydepunktet var imidlertid å gå tur med løver. Det var en hanløve og en hunløve på nesten tre år som var vokst opp i en park i Sør Afrika. Dyrepasserne var også fra Sør Afrika og vi fikk utdelt staver fordi løvene var opplært til å lystre mennesker med staver. Løvene hadde spist et muldyr dagen før og var gode og mette fikk vi beskjed om.

Vel tilbake i Barra spiste vi Dodoma, kylling i peanøttsaus. Peanøtter er Gambias største
eksportprodukt.

Vi valgte en av de små båtene framfor ferjen på tilbakeveienogså, for på grunn av tidevannet satt den store ferjen fast i sand inntil videre. På båten kom vi ved siden av en gambisk mann som hadde reist rundt i Norge med rikskonsertene og opptrådt. Jeg sa til Johnny at jeg var barbeint, og da sa han at der hadde han vært mange ganger. Han trodde vi snakket om utestedet Barbeint i Oslo.

Vi rakk et bad før enn vi dro inn til Senegambia på kvelden. Vanligvis liker jeg å prøve ut forskjellige lokale middagsretter når jeg er på tur, men nå var vi begge klare for en italiensk pizza på Paradiso og den smakte himmelsk. Jeg fant ut at jeg allerede hadde spist kylling fem ganger på turen og dette var bare den fjerde dagen.

Dagen etter var vi vanlige badeturister. Men en del gåing på stranden ble det denne dagen også, for vi måtte gå til Senegambia for å ta ut penger. OBS OBS: Vi måtte betale med kontanter over alt og i Bijilo var det ingen minibank. På kvelden spiste vi kjempegod libanesisk mat i Senegambia. Det var en buffet hvor man kunne spise så mye man ville for 75 kroner.

De to neste dagene hadde vi booka en todagerstur med R. M. tours. Vi hadde en bil med guide og sjåfør for oss selv. Vi var først innom en fødselsklinikk før enn vi fortsatte innover landet. Også denne dagen måtte vi over Gambiaelva, men heldigvis var ikke overfarten så lang denne gangen.

Vi besøkte et marked i Farafenni som er en viktig markedsby for alle de små stedene rundt. Her var det masse frukt og grønsaker og masse damer med fargerike saronger. Dette var en mye koseligere plass enn Albert Market i Banjul, og vi fikk gå i fred.

Gambias steinsirkler er en samling prehistoriske gravfelt etablert mellom år 300 før Kristus og 1500-tallet. Vi besøkte steinsirklene i Wassu. Hver sirkel kan bestå av mellom 10 og 24 steiner, og står normalt i en sirkelform. Steinene er av lateritt, og er fra 1 til 2,5 meter høye. Funksjonene og formålet er ikke klarlagt, men utgravninger tyder på at det er menneskegraver under steinene. UNESCO sier at det store antallet anlegg gjenspeiler at det må ha eksistert en ressurssterk, velorganisert og langvarig samfunnsstruktur.

Etter å ha besøkt steinsirklene startet jakten på båten som skulle føre oss videre oppover Gambiafloden. Jeg er imponert over at sjåføren fant fram, for her var det ikke mye skilting. Landsbyen vi til slutt endte opp i var ikke akkurat førstevalget for sightseeing. Men jammen lå det en båt på elven og ventet på oss. Det skulle være med flere på turen, men vi var de første og fikk spist lunsj før enn båten begynte å fylles opp.

Vi hadde en deilig og fredfull tur oppover Gambiaelven. Det var jungel det meste av tiden og vi så ikke noen landsby før enn vi kom til Georgetown som var målet for båtturen. Vi så noen få flodhester på slutten av turen, men de var langt unna båten.

I Georgetown bodde vi i små "hytter" og det var masse apekatter og hunder der. Men hundene var fredelige i likhet med resten av hundene i Gambia. Det var trommer og dans på kvelden. Jeg dansa så mye på Marit sin bursdag at jeg valgte å stå over denne gangen, men det var mange turister som ble med på dansen.

Under frokosten dagen etter, som forøvrig var bra i likhet med middagen, så var apekattene den store underholdningen. Her måtte man ikke forlate tallerkenen sin, for da kunne den være rensa for mat når man kom tilbake. Høydepunktet var en apekatt som hadde en skje i hver hånd og slikka dem fri for havregrøt.

Georgetown har navnet sitt fra tiden da Gambia var under britisk herredømme. Britene brukte byen til å hente ut afrikanske slaver som de frakta med seg til Europa eller USA. Da vi var i byen besøkte vi et slavehus. Jeg kunne ikke forstå at huset kunne være så gammelt og litt resarch når jeg kom hjem til Norge viser at dette huset ble bygd etter 1807 når slavehandel ble forbudt. Hvis du drar til Georgetown for å se et slavehus er du altså lurt. Men hvis du drar dit for å få en flott båttur i jungelen, så kan du bare glede deg til å spise frokost med apekattene på campen.

Etter Georgetown var det en lang og varm kjøretur tilbake med mange stopp på de mange sjekkpunktene. Politiet uten våpen og soldatene med våpen. Vi besøkte en gambisk familie som var venner av guiden. Det var faktisk veldig koselig. Kvinnen i huset var pratsom og hyggelig og det var mange søte, små barn der.

Den siste dagen hadde vi et par timer ved bassenget. Vi hadde lovet hele uken at vi skulle spise lunsj på naborestauranten og valget falt på grillet barakuda. Deretter var det hjem til norsk vinter.