Marroko - dromedarridning og sandboard i Sahara og slangetemmere på Djema el Fna

 

Nyttårsaften er en spesiell dag og i år ville vi gjøre dagen ekstra spesiell ved å feire den i Sahara. Etter den arabiske våren er Marokko det eneste landet i Nord Afrika hvor det ikke er utstedt reiseråd av UD, så hvorfor ikke dra og besøke dette eksotiske landet sør for Spania med en gang.

Vi bestilte en tur med Zbar travel og ble hentet på flyplassen i Marrakech. Vanligvis reiser vi på egen hånd, men når man har dårlig tid og i tillegg har tenkt å overnatte i Sahara så er det greit å bruke noen med lokalkunnskap.

Allerede på vei fra Marrakech til Atlasfjellene ble vi slått av de vakre fargene i landskapet som lyser i oransj akkurat som bymuren i Marrakech. Vi hadde en guide og sjåfør, begge to var berbere og de ga oss en fin tredagers tur. På avstand kunne vi se snødekte fjelltopper og de ble stadig nærmere før enn de forsvant i kveldsmørket. Vi kjørte over Tizi-N-Tichka-passet hvor veien slynger seg oppover fjellsidene i de vakre Atlasfjellene. Her var det like kaldt som i Norge, men så var vi også oppe i over 2000 meters høyde før enn turen fortsatte ned igjen på den andre siden av fjellkjeden mot filmbyen Ouarzazate. Her spiste vi hariara, en nydelig marokkansk suppe, og kylling tajine. Til dessert var det appelsinskiver med kanel, enkelt og godt. Deretter tok vi inn på hotellet som het Hotel Fint og det var faktisk ganske fint der. Men jeg synes kanskje det blir litt overdådig når det er mer dekorasjoner enn mat til frokost.

Ouarzazate er kjent som filmbyen i Marokko. Byen ligger strategisk til for filming midt mellom Atlasfjellene og Sahara og i området er det mange kasbaher. En av de mest kjente ligger i byen, men vi fikk ikke besøkt denne siden den ikke hadde åpnet ennå da vi tok oss en kjapp sightseeingtur før frokost.

Etter Ouarzazte kjørte vi gjennom den vakre Draadalen. Det går en elv gjennom hele dalen og det er derfor frodig med mange palmetrær og oaser i det ellers så tørre landskapet.

I Zagora måtte vi ta bilde av et skilt med en kamelkaravane, hvor det står "52 dager til Timbuktu". Dette var selvsagt fascinerende for en gammel backpacker som en gang i tiden hadde denne sagnomsuste karavanebyen på bucket-lista si. I dag har fundamentalister overtatt byen, og Timbuktu er av den grunn ikke like interessant å besøke som før

Like etter Zagora stoppet vi i et keramikk kooperativ i Tarmegrout. Her lages keramikk fat og boller på tradisjonelt vis og vi fikk en omvisning før enn jeg endte opp med å kjøpe en bolle farget i indigo.

Ikke lenge etterpå var vi i M’hamid som er siste by før Sahara. Her spiste vi kyllingspyd og grønsaker og slappet av i ørkensolen, før enn turen fortsatte med vår Toyota 4WD inn i ørkenen.

Det var cirka to timers kjøring inn til campen hvor vi skulle feire nyttårsaften. På veien passerte vi et bilvrak som vi valgte å tro var leftover fra billøpet Paris-Dakar. Campen lå vakkert til under de høyeste sanddynene i Erg Chagaga. Noen av sanddynene er opptil 300 meter høye. Sekkene våre ble plassert i vårt værelse for natten og så ble Toyotaen byttet ut med hver vår dromedar.

Det var fantastisk å bli ført innover i de røde sanddynene og selv om det ikke var en veldig lang tur så var det en flott opplevelse. Noen ganger er det helt allright å være turist. Etterpå tok vi med oss et sand-board og så prøvde vi oss på litt sand-boarding i sanddynene. Det var gøy, men det er ikke lett å styre siden føttene bare sitter fast ved tærne.

Da vi kom tilbake til campen var det "lokale bandet" kommet og de spilte Saharoui-musikk med trommer og sang.  Nyttårsmiddagen startet med harira og coscous før kveldens høydepunkt Mischoui. Dette er helstekt lam som er marinert i et spesielt afrikansk krydder. De to lammene lå i svære leirovner og jeg synes egentlig de ble mer kokt enn stekt, men smaken var faktisk god. Hele lammet ble servert, det vil si at man måtte finne fram til det spiselige selv, og jeg fant noen gode kjøttbiter som jeg koste meg med.

I Sahara var det ingen nyttårsraketter, bare stjerner og og en halvfull måne, men det var minst like vakkert. Vi satt rundt et bål og hørte på det lokale bandet og hadde en fredelig nyttårsfeiring sammen med andre turister og deres guider.

https://www.youtube.com/watch?v=Ej4tKE43oOw

Siden vi reiste med Zbar ble jeg nysgjerrig på hva dette navnet egentlig betyr og jeg sjekket hjemmesiden deres når jeg kom hjem. Her kunne jeg lese følgende.

"Navnet “Zbar” har sin opprinnelse i et navn inne i Sahara der Draa elven forgrener seg i mange små bekker. I dette området, Zbar, starter min families nomadiske historie. For hundre år siden, på dette stedet i Sahara mellom M’hamid og Foum Zguid, bodde min bestefar, og geit- og dromedar drift var godt egnet her fordi det var frodig, med rikelig med beite for dyra og i tillegg grønne tamarist trær. Min egen far vokste opp her, og jeg ble født her og levde mine barneår her ute midt i Sahara. Vi bodde i typiske nomadetelt med vegger vevd av dromedarhår.

Min bestefar var en god og fredelig mann, kjent og respektert av alle stammene i dette fruktbare området, Zbar. I gamle dager hadde mange nomadestammer sin vandring gjennom Zbar, og min bestefar lot alltid karavanene passere, lot dem sette camp og få nok hvile.

Zbar regionen ligger ca. 50 kilometer fra de høye sanddynene, Erg Chegaga, og området er ikke lenger tilgjengelig for nomader eller turister.

Så kom den store tørken og min familie, som mange andre ørkennomader, flyttet til en liten oase, Bounnou, nær landsbyen M’hamid el Ghizlane. Vi var den første arabiske familien av Chbalate stammen som hadde nomadetelt i dette området. Landsbyen M’hamid el Ghizlane ligger bare 5 kilometers fra Bounnou, og etterhvert flyttet hele min familie inn dit og vi barna begynte på skole i landsbyen.

Nå lever navnet til min families opprinnelsessted i Sahara gjennom selskapets navn Zbar Travel, og jeg ønsker at min historie og kultur skal bli kjent og delt med de som ferdes på våre trakter"

Neste morgen tok vi en annen "vei" ut av ørkenen og vi endte opp i Foum Zguid. Her var det kaldt, men vi tok oss en myntete ute i solen før enn vi fortsatte turen til Tazenakht hvor vi stoppet opp på et teppeveveri. Det var to damer som hadde startet opp veveriet og i dag jobbet over 400 damer fra fire forskjellige stammer i veveriet. Her var tepper vevet av berbere, beduiner, nomader og afrikanere. Alle hadde sin veveskikk og Johnny kjøpte et flott beduinteppe vevet i kamelull.

Neste stopp var Aït Benhaddou utenfor Ouarzazate. Innenfor muren ligger det seks kasbaher og noen få hus. Det bor fortsatt noen familier inne i den gamle byen, men de fleste bor nå i nybyen på den andre siden av elven. Vi gikk opp til toppen av byen og hadde en fantastisk utsikt mot Atlasfjellene. Det er spilt inn mange filmer i den flotte gamle fjellbyen. De mest kjente er Gladiator og Lawrence av Arabia.

På vei tilbake til Marrakech fikk vi sett alle de små berberlandsbyene i dagslys. Første januar måtte være den store vaskedagen for ved elvene oppover Atlasfjellet lå det klær til tørk. Stakkars damer som må vaske klær for hånd i et elvevann på noen få varmegrader. Det er et hardt liv de lever, det må jeg bare si. Mange tenker sikkert på Marokko som et varmt land, men vinteren i fjellet og ørkenen er kald og her er ingen isolerte hus eller elektrisitet.

Vi hadde bestilt overnatting i medinaen i Marrakech og guiden vår fulgte oss fram til en møteplass som han avtalte med vertinnen vår. Det var jammen bra, for vi hadde aldri funnet plassen på egen hånd.

Vi bodde på Dar Coram som drives av en fransk dame. Dar er arabisk og betyr hus og hun hadde fem rom med dusj og toalett som hun leide ut i tillegg til sitt eget rom. Frokosten ble servert på takterrassen og den var fantastisk. Alt var hjemmelaget. Vi fikk omelett, fruktsalat, yoghurt, forskjellige marmelader, brød, kaker, pannekaker og ost. Ferskpresset appelsinjuice var en selvfølge og kaffen var god.

Overnattingsstedet vårt lå cirka 20 minutter fra Djema el Fnaa, men den første kvelden ville vi bare slappe av på en god restaurant som lå i området og som vi fikk anbefalt av Nicole. Her spiste vi en trerretters middag med diverse marokkanske salater, kalvetajine og en deilig dessert.

Få byer er så sagnomsuste som Marrakech. Bare navnet får en til å tenke på 1001 natt og med sine rosaskimrende bymurer, trange smug og fargerike basarområder, lever byen opp til sitt rykte som Nord Afrikas mest eksotiske by.

Byens hjerte er Djema el Fna, den store markedsplassen  i gamlebyen. En tur her på dagtid er en opplevelse man sent vil glemme. Her er det slangetemmere, eventyrfortellere og utallige salgsboder. Du kan se et teaterstykke, overvære en konsert og få pusset skoene dine. På kvelden forandres plassen til verdens største gatekjøkken og den eventyrlige plassen er dekket av røyk fra de mange grillene.

Rundt plassen er det flere restauranter hvor man kan nyte utsikten over det eventyrlige skuet.

Ikke langt fra Djema el Fna ligger El Badi Palace. Dette er mest ruiner, men det er en fredelig plass å gå rundt på og utsikten mot Atlasfjellene og medinaen fra terrassen er flott. Hvis man har problemer med å orientere seg så kan man også få en oversikt over hvor neste sightseeingsmål befinner seg.

Etter å ha besøkt palasset gikk vi gjennom, trange, fargerike smug til de Saadiske graver som ligger ved Kasbah-moskeen. Her spiste vi lunsj fra en restaurant med flott utsikt til moskeen.

Gravene er et fredfylt område, men jeg synes egentlig ikke det var så mye å se. De 66 gravene her er fra slutten av 1600-tallet, men de var ukjent for omverdenen fram til 1920.

Bab Agnaou er den vakreste av byportene og vi gikk ut gjennom den for å besøke et av verdens mest kjente hoteller, Mamounia. Dette vakre byggverket ble bygd som et palass til prinsessen av Marokko på 1800-tallet. Under det franske styret ble det annektert til hotell og det har tatt i mot berømte gjester siden det åpnet på 1920-tallet. En av de meste kjente er Winston Churchill som sa at hotellet var et av de beste han hadde bodd på. Vi gikk inn for å se og tok oss en tur i den vakre hagen som er eldre enn selve hotellet.

Like utenfor byporten ligger Marrakech sitt landemerke Koutoubia-moskeeen. Det er ingen bygninger i Marrakech som kan være høyere enn denne moskeen fra 1100-tallet.

Veien fra Koutoubia-moskeen til Djema el Fnaa er full av hestedrosjer eller calesher som de kalles. Det er populært å ta en tur rundt bymuren, men vi nøyde oss med å beundre dem.

Nord for Djema el Fnaa ligger soukene. Her kan man få kjøpt tepper, lykter, krydder, lærvesker, malerier, keramikk, arganolje og lys. De forskjellige gatene har ofte spesialisert seg på en ting. Her er det fullt opp av både byens innbyggere og turister. Jeg hadde hørt at det var fryktelig masete her, men selgerne måtte være lei av å mase for jeg synes det var helt greit. Nå er ikke jeg noen stor shopper akkurat, men det var uansett en artig opplevelse å se på alt som var til salgs.

Den siste kvelden burde vi jo ha besøkt en av Marrakech sine mest kjente restauranter, men vi endte opp på en nyåpnet restaurant like ved der vi bodde. Det var to gutter som jobbet der og de var kjempehappy når de fikk to gjester. Vi kjørte safe og bestilte kylling- og grønsakspyd. Disse ble tilberedt på grillen ute på gata og kaffen tror jeg de kjøpte hos naboen.

Vi måtte på Djema el Fnaa denne kvelden også og tok sjansen på ferskpresset appelsinjuice til fire kroner. Den var nydelig og ingen av oss ble syke. Det mest populære så ut til å være muslinger og sauekjøtt. Neste gang kanskje.

 

 

Etter en deilig frokost på Dar Coram gikk vi for å besøke Ben Yossef medersa den siste dagen. På kartet så det ut som det var like i nærheten, men vi gikk oss bort i de trange gatene og måtte få hjelp av en dame som skulle samme veien. Den vakre bygningen er en gammel koranskole og er vakkert dekorert. I annen etasje i medersaen er det 130 små rom som ligner munkeceller. Medersaen ble brukt som skole helt til 1960-tallet.

Vi hadde tenkt oss til nybyen for å besøke Majorelle hagen, men etter å ha vandret rundt i de trange smugene, hadde vi fått litt dårlig tid så vi dro gjennom soukene og besøkte Djema el Fna for siste gang i stedet. Vi satte oss på en restaurant hvor utsikten var nydeligere enn maten og dro inn inntrykkene fra den store plassen en siste gang før enn vi skulle dra hjem til norsk vinter.

Mange filmer har blitt spilt inn i Marokko på 2000-tallet og dette har gjort at skuespillerne har fått opp øynene for landet. Marrakech har blitt en hip by og utenfor bymuren finner man det moderne Marrakech. I Gueliz-distriket kan man shoppe european-style og gå på en de mange kafeene og nyte en marokkansk myntete eller ferskpresset appelsinjuice. Siden vi bare hadde to dager i Marrakech holdt vi oss inne i medinaen, men på vei ut til flyplassen ble vi slått ev de store kontrastene mellom gamlebyen og det moderne Marrakech.

På samme måte som Marrakech er Marokko kontrastenes land, og jeg besøker gjerne dette spennende landet igjen.

Jeg har vært i Marokko en gang før. Les min reisblogg fra Essaouira.

https://ingebjorgreiseblogg.blogspot.com/2010/04/essaouira-torbjrn-egners-kardemommeby.html

When a man is tired of London, he is tired of life

 

Storbyferie er alltid gøy og få byer har så mye å tilby sine besøkende som London. Vi var der i høstferien og vi må tilbake, for det er fortsatt så mye jeg har lyst til å se og oppleve i denne fantastiske byen.

Vi startet med Naturhistorisk Museum i Kensington.  Opprinnelig var museet et oppbevaringssted for funn fra blant annet Charles Darwin. I dag er det utstilt nærmere 70 millioner gjenstander her og den største av alle er den imponerende modellen av blåhvalen, verdens største pattedyr. Her er fossiler, dinosaurer, dinosaurtenner og 22 millioner zoologiske arter lagt på sprit. Museet er et vitenskapssenter med 300 forskere blant de ansatte. Her kunne man nok ha tilbrakt en hel dag, men vi plukket ut det vi hadde mest lyst til å se og hastet videre på jakt etter nye opplevelser.

I Paddington møtte vi en venninne og sønnen hennes og etter en spasertur på 10 minutter var vi i Little Venice. Området er grønt og stille og man føler at man er milevis fra bråkete Paddington. På Regent Canal ligger det fargerike husbåter med blomsterpotter på taket og malerier på veggene. Vi dro på en båttur fra Little Venice til Camden Lock og den kvinnelige guiden kunne fortelle at det var over 20 000 mennesker som bodde på husbåt i London. Turen tok en times tid og viste oss et London vi ikke kjente til. Her kunne vi stirre rett inn i hjemmene til folk på båtene på kanalen. Ved Regent Park derimot passerte vi en villa som akkurat var blitt solgt til sin nye eier for 40 millioner pund.

I Camden ligger et av Londons største markeder. Vi koste oss med folkelivet og masse eksotisk mat på Camden Lock. Dette stedet var morsomt for både voksne og barn. Her kunne man få falafel, sushi, pasta som ble kjevlet og strimlet mens man så på, grillmat fra Karibia og Peru, piroger fra Russland og nymalt kaffe fra Etiopia. I handlegata ned fra Camden Lock gikk det mest i sorte vintageklær som egnet seg best for karneval.

Vi tok t-banen ned til Tottenham Court Road og gikk gjennom Soho og Chinatown.  I Soho er det alltid et yrende folkeliv og vi hadde en pause på The Dog and Duck, en koselig pub med viktorianske flisvegger. På Picadelly Circus krydde det av folk og biler og vi slappet av en stund før enn vi ble enige om å gå bort til Leicester Square og se om det var noen ledige billetter til en av kveldens musikaler. 

Barna og jeg gikk på Matilda. Jeg synes bøkene til den norsk-walisiske forfatteren Roald Dahl er veldig bra og alle tre hadde lest boken, så da burde det være et sikkert valg. Jeg googlet også de ti beste musikalene i London og i følge The Times så var Matilda den tredje beste av de som gikk nå. Helene og jeg synes det var fantastisk og Nicolai holdt på å kjede vettet av seg. Så forskjellig kan man være, men sånn generelt er kanskje vi damer mer glad i musikaler enn menn, så da gjelder nok det samme for gutter og jenter.

Dagen etter gikk turen til selve hjertet av London. Da vi kom opp fra stasjonen i Westminister var det første vi fikk øye på London Eye og når vi snudde oss så vi rett opp på Big Ben. Den 14 tonn tunge klokken på klokketårnet på parlamentsbygningen er oppkalt etter Benjamin Hall som var arbeidsminister når klokken ble installert. Parlamentsbygningen er et gotisk renessansebygg og har 100 rom rundt 11 borggårder. Det er et fantastisk byggverk og like ved ligger Westminister Abbey, en flott kirke i middelalderarkitektur som vi bare beundret utenifra.

London Eye ble bygd for å markere tusenårsskiftet. Vi dro på en 30 minutters rundtur og fikk en fantastisk utsikt utover London. Det sies at man på klare dager kan se 40 kilometer fra verdens største observasjonshjul.

Vi fortsatte oppover Whitehall og endte opp på Trafalger Square som er West Ends midtpunkt. På denne store plassen står Lord Nelson på en 165 meter høy sokkel og skuer nedover Whitehall og ved foten av søylen er det fire store løver. Her ligger også Nasjonalgalleriet, men vi besøkte ikke dette flotte galleriet.

 

 

I stedet gikk turen opp til Britisk Museum for å ta en titt på mumiene. Verdens største museum inneholder seks millioner gjenstander. På 1700- og 1800-tallet kom reisende som James Cook hjem med skatter og gjenstander fra alle verdenshjørner. Selve bygningen er et kunstverk i seg selv og glasstaket i Great Court et ett vakkert syn. Vi gikk til utstillingen fra Egypt og beundret mumiene og deres sakrofager. Mumiene var ikke akkurat noe vakkert syn, men det er utrolig å tenke på at de døde for noen tusen år tilbake.

Jeg har en Harry Potter fan i huset. Hun har lest alle bøkene mange ganger og hadde lest alle syv bøkene før hun fylte åtte år, så da måtte vi selvsagt besøke Warner Bros Studio utenfor London. Her fikk vi følge med bak kulissene og se innspillingsstedet til tidenes største filmsuksess.
Vi så de fantastiske kostymene, Storsalen, Humlesnurrs kontor, professor Stiklings rom i Magidepartementet, butikken med Olivanders tryllestaver, guttenes sovesal og modellen av Hogwart. Vi fløy på sopelime alle tre og det var høydepunktet på turen. Det var minst like morsomt å se de andre på skjerm når de fløy som å fly selv. Vi drakk butterbeer også men det var det bare jeg som likte.

Lørdag er markedsdag i London og etter suksessen på Camden Lock ville vi besøke Londons mest kjente marked som ligger i Portobello Road i Notting Hill. På lørdager selges det antikviteter der og dette måtte vi få med oss. I motsetning til Camden var det mye eldre folk her på jakt etter en antikvitetsskatt til hjemmet. Det var masse flott å se på og en god atmosfære. Er du i London en helg, så sett av et besøk her lørdags morgen. Vi kjøpte en klokke i kjede, en såpeholder, en tregris, en telefonkiosk, et smykkeskrin og en metallplakat med Audrey Hepburn i "Breakfast on Tiffanys". Morsomme minner fra et flott marked.

Etterpå dro vi til Liberty, Londons flotteste butikk synes nå jeg. I dette flotte bindings-verkhuset er det like mange som drar for å beundre det flotte interiøret som for å shoppe. I fjerde etasje er det antikviteter og jeg falt pladask for en indisk trefigur, men denne kostet 14000 pund og var like høy som meg, så jeg måtte nøye meg med å beundre den.

Etter window-shopping i Liberty var det barnas tur og vi dro en kjapp tur innom Hamleys. Denne fem etasjers bygningen er også morsom for voksne som har beholdt barnet i seg. Det har jeg da må man vite, selv om det noen ganger sitter veldig langt inne.

Etterpå dro vi ut til Docklands. Her spiste vi på en nedlagt brannstasjon som var pusset opp til en engelsk pub som serverte tyrkisk mat. Deretter gikk vi under Themsen i en tunnel over til Greenwich. Tunnelen er 400 meter lang og 15 meter dyp og ble bygget for at innbyggerne i Sør-London skulle kunne arbeide på den andre siden av elven.

Greenwichmeridianen passerer gjennom Royal Observatory Greenwich. Greenwich Mean Time (GMT) var lenge utgangspunktet for inndelingen i tidssoner, inntil den ble erstattet av universell tid TC. Det er ikke lenger et fungerende astronomisk observatorium der, men hver dag faller en kule nøyaktig kl. 13.00. Observatoriet ligger i Greenwich Park og det er en flott utsikt ut over The Docklands. I Greenwich ligger også National Maritime Museum og ved Themsen ligger den enorme te-klipperen Cutty Sark.

Greenwich er med sine mange historiske bygninger sterkt knyttet til Englands sjøfartshistorie og kom på UNESCOs verdensarvliste i 1997.

Vi tok båt fra Greenwich tilbake til Westminister. Høydepunktet på turen var når vi passerte under Tower Bridge. Denne nygotiske broen er ingeniørkunst på sitt aller beste og den tar seg godt ut fra alle vinkler. Vi hadde hatt litt regn og vind denne dagen, men når vi passerte under Tower Bridge brøt solen frem og jeg knipset i vei med min Iphone siden kameraet mitt var tomt for batteri.

Siste kvelden spiste vi nydelig indisk mat på Mazala Zone. Her spiste vi en tahli hver med masse godsaker. Det var valgfri curry, dahl, to grønsaksretter, roti, to chutneyer, pappadum, chapati og ris. Blant curryene kan man velge blant retter fra hele India. Fantastisk godt og en god avslutning på ferien.

Montenegro - et vakkert lite land ved Adriaterhavet

Denne sommeren gikk turen til Montenegro. Det vakre, lille landet har fine strender, blågrønt vann og pittoreske små byer. Vi bodde like ved den lille middelalderøya Sveti Stefan som er kjent for sine vakre, gamle murbygninger med terracottatak. Hele øya tilhører i dag Aman resort og her har mange kjendiser bodd opp gjennom årene. På seksti - og syttitallet var den vakre middelalderøya ofte besøkt av Sophia Loren, Elizabeth Taylor og Richard Burton. Vi bodde i et lite, leillighetshotell med flott utsikt til øya og koste oss der.

Fra stranda i Sveti Stefan går det en vakker sti gjennom pinjeskogen til den lille, landsbyen Przno. Det er to eventyrlig vakre strender mellom Sveti Stefan og Przno, men de hører begge to til Aman resort. I Przno er det en strand med rød sand og flere restauranter og vi koste oss med kveldsbading og pizza her.

Dagen etter var det deilig å sove lenge og så ble dagen tilbrakt på stranden i Sveti Stefan. Her er det krystallklart vann og flott utsikt til middelalderøya. En time med pedalbåt var populært for både voksne og barn og snorkler og svømmeføtter kom godt med.

Sveti Stefan ligger bare seks kilometer fra Budva, Montenegros største ferieby. Vi dro inn til byen for for å spassere i de gamle, gatene innenfor bymuren. Budva er Montenegros mini-Dubrovnik og inne i gamlebyen er det masse små gater med restauranter og gallerier. En tur oppe på bymuren ga oss en vakker utsikt til den lille, gamlebyen. På havnen var det mange svære luksusyatcher og strandpromenaden minnet oss om hvilken som helst charterby ved Middelhavet.

 

Et besøk i Montengero må inneholde en dagstur med båt på The bay of Kotor, ofte kalt Middelhavsområdets eneste fjord. Første stopp for oss var Herceg Novi som ligger like ved den kroatiske grensen. Gamlebyen her er minst like vakker som den i Budva og fra fortet Kanli-Kula er det vakker utsikt over byen.

Neste stopp på båtturen var ved Zanjic beach. Her la vi kursen mot klippene i stedet for stranden og koste oss i krystallklart adriaterhavsvann.

Selve høydepunktet på turen var stoppen i Kotor. Her ser det ut som tiden har stått stille når man beveger seg gjennom byporten og hele byen ser ut til å ha vokst ut av det massive fjellet bak byen. Her skulle jeg gjerne hatt lengre tid til å utforske alle de små gatene, men sånn er det nå gang på organisert tur, man må forholde seg til klokka. Vi rakk å besøke en av byens mange kirker før enn vi dro hjem til hotellet.

Vår favorittstrand på turen var Lucice som ligger like ved badebyan Petrovac. Her er det nydelig vann, pinjekledde åssider og en strandrestaurant med deilig mat og flott utsikt over stranden. Vi var her to ganger og koste oss like mye, begge dager. Den siste dagen vi var her var det Nicolai sin bursdag og den ble feiret med en ny pedalbåttur og muslinger, pizza og tiramisu til bursdagsbarnet i Petrovac.

Vi besøkte også Stari Bar som man tror ble grunnlagt år 800 før Kristus. De fleste av de 240 bygningene er nå i ruiner, men det er et vakkert område å utforske. Taxituren tilbake fra Stari Bar til stranden var også artig siden den foregikk nesten like mye på fortauet som på veien for å slippe unna bilkø i Bar.

Vi koste oss i Zoran Apartments. Her var det flott utsikt, rent og pent og hyggelig betjening. Jeg trodde først at de ansatte var fra Montenegro men det viste seg at det var en russer, en makedoner og ei dame som var kosovoserber. Det var interessant å snakke om Balkan og de tidligere sovjetstatene med dem. Da Montenegro løsrev seg fra Serbia i 2006 ble det medlemsland nr 192 i FN og det er bare Sør Sudan som har fått medlemskap etter Montenegro.

I 2006 var jeg i Dubrovnik med barna og slutten av ferien ble avsluttet der. Byen er fantastisk vakker, men hovedgata var mer folkerik enn Shibuya Crossing i Tokyo. Da vi kom til byen var det alt for varmt for sightseeing så vi endte opp med bading fra klippene i gamlebyen i stedet.

Etterpå gikk vi rundt i bakgatene før enn vi fortsatte vandringen på bymuren. Utsikten over gamlebyen er fantastisk. Adriaterhavets perle er uten tvil en av Middlhavområdets vakreste og best bevarte byer. De terracottafargede hustakene er et yndet fotoobjekt og her er ikke bare restauranter, gallerier og butikker. I mange av bakhagene mot sjøen henger det klesvask. Det var nesten så jeg begynte å lure på om vasken var hengt der for å gi en mer autentisk opplevelse for alle turistene.

Etter den lange vandringen var vi kjempesultne. Dubrovnik kryr av restauranter, men vi endte opp på en italiensk restuarant og spiste nydelig  pasta. Jeg drar gjerne til Dubrovnik igjen. Nå har jeg vært der på våren og sommeren, kanskje det blir en høsttur neste gang.

Hovedmålet for turen var imidlertid Montenegro. En gang sleeping beauty, nå anbefalt som en topp ti destinasjon av Lonely Planet i 2013.

Jeg har en egen blogg om et tidligere besøk i Dubrovnik. Les denne også.