tirsdag 22. januar 2019

Teyuana - Den tapte byen





Godt gjemt i de jungeldekkede fjellene langs Colombias kyst ligger den tapte byen, eller Ciudad Perdida som den heter på spansk. Bygd av Tayrona-indianerne rundt 700-800, forlatt når spanjolene kom til landet, gjenoppdaget av gravrøvere på 70-tallet og et spennende reisemål for turister i dag.



Etter noen få dager med juletre og ribbe i det vakre vinterlandet vårt, la vi ut på en lang flyreise til Colombia. Vi hadde ti timers mellomlanding i Panama City og benyttet timene godt. På flyplassen leide vi en bil og en sjåfør og så gikk turen til Panamakanalen. Verdens mest kjente snarvei mellom Atlanterhavet og Stillehavet er 82 km lang og skipstrafikken går gjennom seks dobbeltsluser. En av slusene heter Miraflores og det var hit vi dro for å oppleve verdens åttende underverk som kanalen også blir kalt. Mellom 1904 og 1914 ble kanalen ferdigstilt av amerikanere og den var i USA sitt eie fram til 31.12.1999 når Panama overtok kontrollen. 27500 arbeidere skal ha mistet livet under byggingen av kanalen. HMS-arbeid var ikke akkurat prioritert på den tiden.



Etter å ha besøkt Panamakanalen tok vi en kjøretur på Amador Causeway. Her er det en flott utsikt inn mot Panama City og de mange skyskraperne i finansdistriktet, deriblant El Tornillo (The Screw).



Panama City har en fin gamleby, Casco Viejo, som ligger ytterst på en liten halvøy. Vi spise deilig fiske-taco før enn vi gikk rundt og beundret de velholdte, fargerike bygningene fra kolonitiden. Det er mange fine plazaer her og den flotteste av alle er Plaza Bolivar. Gamlebyen i Panama var flott og viste seg å være en forsmak på Cartagena som var vår første stopp i Colombia.


Cartagena de Indias er dronningen av den karibiske kysten. Innenfor den 13 kilometer lange bymuren ligger de historiske distriktene El Centro, San Diego, La Matunja og Getsemani. Her finner man godt bevart arkitektur fra kolonitiden med kirker, kloster, plazaer, palass og privathus med overhengende balkonger. Det er varmt, det er vakkert og det er intenst. Det er masse severdigheter, men det beste er bare å gå rundt i de kobbersteinsbelagte gatene og nyte. Og når man trenger en pause, så er det masse kafeer og restauranter å velge i mellom. Maten er god, ølen er god og de har verdens beste limonade. Limonade med kirsebær og limonade med kokos ble favorittene.


Cartagena har også flotte strender. På en halvøy utenfor gamlebyen ligger Castillogrande og Bocagrande. Særlig ved Bocagrande er det mange svære hoteller og andre skyskrapere. På Bocagrande er det et yrende folkeliv til sent på kvelden. Vi tok båt fra Castillogrande til en øy som het Tierra Bomba. Her var det hvit sand og klart og varmt vann. Vi var ikke alene der, men det var ikke så folksomt som på bystrendene. Det er mange lokale som tar seg en fridag der ute og veldig mange spiste fisk. Vi bestilte også fisk til lunsj og den var kjempegod. Vi hadde avtalt hentetidspunkt med de som kjørte oss ut til øya og vel tilbake i byen gikk vi hele veien langs Bocagrande og tilbake til gamlebyen. Her fant vi igjen en liten kafe fra dagen før som vi synes var veldig koselig.


På årets siste dag fortsatt vi turen med minibuss til Santa Marta. Her hadde vi bestilt middag på overnattingsstedet for vi var usikre på hvor trygt det var å gå rundt i byen sent på kvelden. Vi bodde i turistdelen av byen med mange kafeer og restauranter så vi kunne nok trygt ha spist middag ute. Rundt midnatt gikk vi ned på bystranden som ikke er anbefalt for bading. Her var det også mange andre mennesker som ville tilbringe overgangen til det nye året på stranda. Vi skulle ut på trekkingtur dagen etter, så det var ikke aktuelt med fest hele natta.

Ciudad Perdida var turens hovedmål. Jeg leste om den fortapte byen på slutten av 90-tallet, men først tjue år etterpå skulle jeg få besøke den. Ciudad Perdida ligger i de jungelbelagte fjellene i Sierra Nevada og ble bygd av Tayrona-indianerne i år 700-800. Da spanjolene koloniserte store deler av Sør Amerika ble byen med flere 1000 innbyggere forlatt. Først i 1972 oppdaget en skattejeger en steintrapp ute i jungelen. Han fulgte der 1200 trappetrinnene oppover i den tette jungelen og kom til ruinene av den glemte byen. Han og flere andre gravrøvere tømte stedet for gullfigurer og keramikkurner. De kalte stedet for "Green hell" og det var et utrygt sted å være. Etter hvert ble myndighetene klar over stedet og i 1976-1982 ble deler av stedet rekonstruert.

De fire indianerstammene som holdt til i området hadde visst om stedet hele tiden, men for dem var stedet hellig og de hadde ikke fortalt omverdenen om det. I dag går det organiserte turer dit og vi dro med Wiwa tours. Wiwa er en av de fire indianerstammene i området og denne turoperatøren har guider fra Wiwa-stammen. I vår gruppe var det ingen som snakket spansk så vi hadde med oss Victor fra Venezuela i tillegg til Miguel som den lokale guiden vår het. 



I 2003 kidnappet geriljagruppen ELN åtte turister ved Ciudad Perdida. Først tre måneder senere ble det siste gisselet løslatt. I 2005 startet turoperatørene opp med trekkingsturer og det har ikke vært noen kidnappinger siden 2003. I dag er stedet helt trygt, men myndighetene har likevel to militærbaser langs trekkingruten. Den ene ligger i Ciudad Perdida.


Vi startet den første dagen med to timers kjøring med jeep. Her fikk vi anledning til å bli kjent med de to guidene og et hyggelig par som var bosatt i Canada. Hun var fra Madagaskar og han var fra Australia. 1. januar var en lur dag å starte turen på, for det var mindre folk enn vanlig. Vel framme i El Mamey som er startpunktet for trekkingsturen spiste vi lunsj. Denne lille byen blir også kalt Machete fordi i gamle dager var det mange paramilitære i området og når de drakk seg fulle ble det ofte machete-kamper. Det var heldigvis den gang da og ikke nå.

Etter lunsj startet trekkingsturen. Heldigvis var det litt overskyet inniblant, for i starten av turen er man ikke skjermet for solen i det hele tatt. Det tok ikke lang tid før enn jeg var like klissvåt som etter en spinningtime. Det var litt flatt i starten, deretter var det ca 2 timer med oppoverbakke og flott utsikt. En fruktpause underveis var veldig deilig. Her fikk man også kjøpt nypresset appelsinjuice. Etter mye bakker, var det nedoverbakke til den første campen. Dette er en liten landsby og det er flere camper der.


Vi overnattet på Adan Cabin. Ikke lang unna campen var det en elv med en flott badedam og det var deilig å få avkjølt seg i det krystallklare vannet. Jeg hadde trodde det skulle bli mye seig høne og bønner på turen, men til vår store overraskelse så fikk vi grillet fisk til middag. Nå har jeg glemt navnet på den, men det var samme slaget som vi spiste på Tierra Bomba noen dager før.


Vi ble vekket i halvseks tiden dagen etter og fikk en god frokost før enn vi fortsatte trekkingsturen. Dag to er en lang tur og vi var nå kommet inn i jungelen. Vi hadde en lang lunsjpause på Wiwa cabin hvor vi bada i en ny flott badedam før lunsj. Her så vi også en papegøye. Ikke så lenge etter Wiwa camp passerte vi en indianerleir som blir brukt til forskjellige seremonier. Her er det også kokaplanter. Kokabladene spiller en sentral rolle i dagliglivet i jungelen i Sierra Nevada. Alle menn har en liten skulderveske med tørkede kokablader. Når to menn møtes bytter de blader for å vise hverandre respekt. Coca Cola brukte ekstrakt fra coca blader fra 1885 til 1903.


Dag to er en lang trekkingdag og fruktpausen underveis var deilig og etterlengtet. Det er et fantastisk flott landskap og underveis møter vi andre turister, indianere og muldyr som bærer mat inn i jungelen og søppel ut av jungelen. Det hele var veldig godt organisert. Vi hadde vår egen kvinnelige kokk som gikk fra leir til leir for å lage mat til oss. Menyen så ut til å være den samme for alle turoperatørene slik at de kunne samarbeide om matlagingen. Vi kom til camp 2 på ettermiddagen etter å ha gått til sammen i 6-7 timer. Dette er den lengste dagen og kan for mange ta opp til 10 timer.

Vi fikk en kjempesvær bolle med popcorn før middagen og sammen med en øl var det en høydare. Maten var god og variert og vi hadde ikke noen mageproblemer i løpet av turen. Det var en elv med badedam her også, men vannet var litt for kaldt.

Neste morgen ble vi vekket klokka fem. Nå slapp vi å ta med sekken siden vi skulle opp de 1200 trappestegene til Ciudad Perdida og returnere til campen samme vei. Før vi startet på oppstigningen var det litt gåing i flatt terreng og så måtte vi vade over en elv for å komme til starten av de mosekledde trappene. Jeg synes det var spennende å gå oppover selv om jeg hadde sett mange bilder av hva som ville vente meg lenger oppe.


Vel oppe flatet landskapet seg ut og vi fikk en fantastisk utsikt over skogkledde fjell og åser. Her oppe kom vi til en labyrint av steinstier, gresskledde plattformer og plasser brukt for forskjellige seremonier. Vi hadde god tid til å gå rundt i området og fikk frukt og godteri av guidene. Vel nede på campen igjen var det lunsj og badepause før enn vi fortsatte tilbake samme vei som vi kom dagen før. Jeg synes jeg hadde vært flink til å ha på meg myggolje, men den ene leggen min var full av store røde flekker. Tusen takk sandfluer, håper dere fikk et godt måltid.


På grunn av den høye luftfuktigheten er det umulig å få tørket klær på natten. Klærne er faktisk våtere når man skal ta dem på seg om morgenen enn når man henger dem på tørkesnoren om kvelden. Hvis man ønsker å tørke noe må det derfor henges til tørk under lunsjpausen, da sørger den sterke solen for at det tørker ganske fort. På dag tre vaska jeg noen klær i elven og hengte dem til tørk på sekken min. Dette resulterte i at jeg måtte gå i bukse og det synes jeg var altfor varmt. Vel framme på Wiwa camp var det derfor ekstra deilig å få et etterlengtet bad.

Vel nede igjen i Mamey på den fjerde dagen av trekkingen fikk vi servert en god lunsj. Det var veldig varmt der og ikke en sky på himmelen så jeg var ikke misunnelig på de som skulle starte trekkingen den dagen.



Vel tilbake i Santa Marta tok vi taxi til Taganga. Vi hadde tenkt å ta en båttur til Tayrona nasjonalpark dagen etter, men fant ut at vi ikke ville rekke bussen til Cartagena på ettermiddagen, så det må bli en annen gang. Taganga var en gang en liten fiskelandsby. På grunn av nærheten sin til Tayrona nasjonalpark ble det en populær backpakkerplass på 2000-tallet og i helgene er den overfylt av lokale som kommer til stranden for å bade og feste. Det var ikke noe særlig koselig der, men overnattingsstedet Hostal La Casa de Felipe hadde god mat og en svær hage med hengekøyer, perfekt for avslapping etter fire dager i jungelen.


Våre dager i Colombia var over. Med mange synsinntrykk å ta med seg i bagasjen, gikk det greit med en lang flyreise hjem.





fredag 26. oktober 2018

Høstferie i Japan


For fire år siden besøkte jeg Japan med kjæresten. Vi hadde det fantastisk og denne høsten dro jeg dit igjen med barna mine. Vi fikk noen flotte dager sammen.


Den dagen vi kom til Tokyo, var det varslet uvær på kvelden. Vi måtte derfor være tilbake på hotellet i sekstiden. Vi ville bare rekke et sted og valget falt på Asakusa. Her ligger buddhist-tempelet Sensoji som ble ferdig bygd i 645. Det er bygd for å hedre Kannon Bosatsu, nådens gudinne.



Sist jeg besøkte Sensoji var det mørkt, denne gangen var det regn. Det var like stemningsfullt begge ganger og japanerne lot seg ikke stoppe av litt regn, for her var det masse mennesker. Handlegatene rundt tempelet er fullt av suvenirer, snacks og restauranter. Vi spiste ramen på en liten hyggelig restaurant et stenkast fra tempelet.


Dagen etter var den store sightseeing-dagen. Vi startet med Shibuya i nitiden. Her ligger Shibuya crossing som er i ferd med å bli et like stort symbol for Japan som Fuji-fjellet. Forrige gang jeg var ved Shibuya crossing, var det midt på dagen. Da var det masse folk og vi dro på Starbucks for å få det obligatoriske bildet vårt. Denne gangen var det mandag morgen og det var ikke så mange folk ennå. Vi fortsatte bortover Center Gai, en av Tokyos mest kjente shoppinggater. Her var det heller ikke mye folk. Deretter gikk vi gjennom Yoyogi-parken. Her kunne vi tydelig se at det hadde vært uvær om natten. Et brukket tre lå og sperret en av veiene i parken og blad og greiner lå strødd over alt.


Meiji Jingu Shrine er på alles bucket list. Dette er den mest populære shinto-helligdommen i Japan. Shinto er den tradisjonelle religionen i Japan og har rundt 100 millioner tilhengere. Shinto betyr løst oversatt «gudenes vei» eller «åndenes vei». Kvinner og små jenter i kimono og turister med guidebøker går side om side. Noen skriver ned sine ønsker for livet før de går videre mot selve tempelet. Stedet blir ofte brukt til bryllup og andre seremonier. Selve bygningene er ikke så vakre, men hele området er veldig stemningsfullt.


Ikke langt unna ligger Harajuku, de unges tumleplass. Og alle møtes i Takeshitadori, den mest kjente gaten i dette fascinerende området av byen. Før var Takeshitadori full av ungdom som hadde kledd seg ut som en rollefigur fra japansk populærkultur. Cosplay som dette ofte kalles er satt sammen av costume og roleplay. Dette ser ut til å ha avtatt de siste årene, men uansett er det et yrende folkeliv i området og et høydepunkt i Tokyo.


Noe som er spesielt for Tokyo er alle temakafeene og da spesielt dyre-kafeene som det finnes mange av i Harajuka. Her fikk Helene velge og valget falt på en pinnsvin-kafe. Jeg hadde ikke satt meg så veldig inn i dette konseptet. Jeg hadde fått med meg at det også var katte-kafeer og ugle-kafeer, men jeg trodde jo at det ble servert mat der og så ikke helt kosen med å spise sushi med en ugle på skulderen. Da vi kom inn i pinnsvin-kafeen gikk det opp for meg at man ikke fikk kjøpt mat. Her fikk man utdelt hansker slik at man kunne ta pinnsvinet i hendene.  Hvis man ville kunne man betale ekstra for mat til pinnsvinet. Det eneste vi fikk servert var en valgfri drikke fra en automat. Det var en artig opplevelse og pinnsvinene var veldig søte. Det var veldig renslig der, og det luktet ikke i det hele tatt.


Etter Harajuka gikk turen videre til Shinjuku. Et annet kjent område av byen. Her var målet vårt Tokyo Government Metropolitan Building. Utsikten her i fra går for å være en av de beste i byen og den er gratis. Sist jeg var i Tokyo besøkte vi Skytree. Da hadde vi ikke så god utsikt, men denne gangen kunne vi se Fuji-fjellet i det fjerne fra 45. etasje fra Tocho, som bygningen også blir kalt. Det er arkitekten Kenzo Tange som har designet det store bygningskomplekset som ser ut som en gotisk katedral.


Etter en lang dag med sightseeing trengte vi å slappe av litt og de er det ikke mye som kan slå et varmt bad. Vi dro ut til Odeo Onsen Monogataira som ligger i Odaiba. Kjøreturen ut til Odaiba med monorail over Rainbow Bridge er fantastisk. Monorailen er uten sjåfør og er du heldig kan du få plass helt foran i vognen og få en flott utsikt over byen.


Jeg besøkte dette badet sist jeg var i Tokyo også. I de fleste onsen er det en avdeling for menn og en for kvinner. Det er det også her. Men det er et stort fellesområde med fotbad og fiskespa. I tillegg er det mange bra restauranter. Nicolai hadde fått anbefalt blekksprutboller av en klassekamerat ,så vi måtte prøve det.  Tro det eller ei, det var veldig godt.


Dagen etter startet vi med Akhiabara. Dette området lå i gåavstand fra hotellet vårt og er kjent for sin otaku-kultur. Her er elektronikk, gaming, maid-kafeer, anime- og mangabutikker. Siden vi startet dagen her var ikke maid-kafeene oppe ennå. Vi ville uansett ikke ha dratt dit da dette herre-tjener-konseptet virker litt søkt på oss.


Vi fortsatt turen opp til Ropongo Hill. Tro meg dette området er ikke verdt et besøk, med unntak av hvis du vil besøke Mori Kunstgalleri. Det var litt bomtur for oss og vi fortsatte bomturen ned til fiskemarkedet som var stengt den dagen. Men vi fikk jo sett mye av Tokyo da. På vei hjem var vi innom parken rundt Imperial Palace og fikk tatt en liten titt på keiserens bolig. En stund trodde vi at det var et løp rundt den store parken, men siden ingen hadde startnummer fant vi ut at det måtte være Tokyos mest brukte joggeløype.

Vel hjemme synes vi at vi hadde gått så mye denne dagen at en curry på hotellets restaurant var mest fristende.


Dagen etter fortsatte vi med Shinkansen til Nagoya. Dette hurtigtoget er en attraksjon i seg selv og vel verdt pengene. Målet vårt denne dagen var en liten landsby som heter Mogame. Denne lille landsbyen var på postruten mellom Tokyo og Kyoto i edo-perioden. Her er det små restaurerte trehus langs den brosteinsbelagte gaten som går oppover åssiden.


Vi overnattet på et gjestehus og fikk tradisjonell japansk mat både til middag og til frokost. Middagen var overveldende. Vi hadde egentlig greid oss med grønsaks-tempuraen som smakte utmerket. Men i tillegg var det mye annet godt og mindre godt. Jeg synes rå hest smakte utmerket. Den ble servert på samme måte som sashimi av fisk. Misosuppe derimot er det ingen av oss som er noe glad i, selv om den er japanernes stolthet og skal være veldig sunn. Japanske pickles har også en veldig spesiell smak og jeg jeg ante egentlig ikke hva slags grønsaker det var og om det i det hele tatt var grønsaker.


Etter en solid frokost gikk vi fra Mogame til Tsumago. Dette er den mest kjente fotturen langs Nakasendo-ruten. Langs veien var det flere bjeller vi kunne ringe med for å skremme vekk bjørnene. Dette tror jeg mest var for å ivareta tradisjonen etter postmennene som gikk her i gamle dager. Med såpass mange folk langs ruten tror jeg ikke det var noen stor fare for å møte på bjørn. For nordmenn er ikke dette en utfordrende tur akkurat, men den går gjennom vakkert skoglandskap og det er noen små landsbyer med tradisjonelle hus langs veien. Vi gikk gjennom bambusskog og det er jo eksotisk for oss nordboere. Tsumago har mange gamle trehus og suvenirbutikker akkurat som Mogame. Men vi synes Mogame var vakrere siden den lå langs en åsside. I stedet for å ta buss til Nagiso så gikk vi også dit, da dette bare var litt over tre kilometer.

Fra Nagiso fortsatte vi turen vår med mange togbytter før enn vi kom fram til Takayama i de japanske alper på kvelden. På en av stasjonene var det en fransk kafe og vi fråtset skikkelig med tre bakerverk hver. I tillegg ble et en etterlengtet cappuchino på meg.



Takayama er en liten by med cirka 80000 innbyggere og ligger to timer med tog fra Nagoya. Byen er kjent for sitt trehåndverk og i gamlebyen, Sanmachi-suji,er det mange lave trehus med dekorative fasader. Like i utkanten av sentrum er det et område med mange templer.


Ikke langt utenfor byen ligger Hida folk village. Vi leide sykler på hoteller og dro dit et par timer. Her er det mange gamle hus fra forskjellige deler av Japan og de ligger vakkert til ved et vann. Når området i tillegg var kledd i høstfarger så var det ekstra vakkert der.


I de japanske alper er det mange små onsenbyer. Vi dro til Hirayu no Mori som ligger i Hirayu onsen. Vi fikk anbefalt dette stedet av hotellet. Det var kun en times busstur fra Takayama og det lå like ved busstasjonen. De fleste av badene var ute og menn og kvinner var delt som tradisjonen er. Etter mye gåing i Tokyo var det deilig å slappe av i det mineralrike, varme vannet. Vi hadde tenkt oss videre til Shinotaka Onsen etterpå, men etter å ha prøvd alle badene i Hirayu no Mori ble vi enige om at det var nok.


Man kan ikke dra til Gifu-regionen uten å spise Hida-biff. Vi gikk på en restaurant hvor man kunne grille små stykker av Hida-biff og det var kjempegodt og sosialt. Hida henviser til området biffen kommer fra. Selve biffen kommer fra kvegrasen wagyu og den berømte Kobe-biffen er også wagyu. Kjøtt av wagyū har særegne kvaliteter og er svært mørt og flott marmorert av fett. Fettet inneholder dessuten flerumettede fettsyrer og egner seg utmerket for personer på en kalorifattig diett. Den flotte kvaliteten skyldes at dyra bare beiter naturlig.

Det hevdes at wagyu ikke har blitt blandet med andre raser siden 1200-tallet, fordi rasen ble isolert i de japanske fjellene. Mange usanne rykter går om waguyuoppdrett, som at kveget lytter til klassisk musikk, bare drikke maltøl og blir massert hver dag. Kveget blir derimot godt behandlet, de slaktes ikke før de er minst 2–3 år gamle, og da er man nøye med ikke å stresse dyrene, for å unngå utsondring av stresshormoner.


Etter ønske fra Helene overnattet vi i capsule på flyplassen den siste kvelden. Det var en selsom opplevelse. Å overnatte i selve capsulen var helt greit, men å stå på rekke og rad i en grå nattrøye sammen med masse andre damer og pusse tennene ga meg en liten fengselsfangefølelese. Jeg kunne i det minste fått en oransje trøye. Orange is the new black og grått er bare trist.


mandag 6. august 2018

Lofoten og Vesterålen - Norge på sitt beste


Sommerferie betyr som regel utenlandsferie for meg. Men ingen regel uten unntak, og for første gang på veldig lenge, bestemte jeg meg for å tilbringe hele sommerferien i Norge. Deler av ferien gikk til Nordland. Det var tredje gangen jeg besøkte dette vakre natureldoradoet og jeg har vært like heldig med været hver gang.


I Nordland fylke ligger naturperlene på rekke og rad. Helgeland, Lofoten og Vesterålen er noe av det vakreste moder natur har å tilby oss. Denne sommeren startet vi med Vesterålen siden målet for turen var 50-årsfeiring i vakre Sigerfjord utenfor Sortland. Bursdagen ble feiret tre dager til ende og vi bodde i Postmestergården på Sortland.


Dette vakre huset er bygd i en blanding av sveitser- og jugendstil og ligger i en blomsterhage like utenfor sentrum. Her sto det to sykler i boden som var til fri disposisjon og de brukte vi flittig. Selve Sortland sentrum er ikke noe vakkert, men naturen rundt er fantastisk.


Sigerfjord er en liten perle av en bygd bare noen kilometer fra Sortland. Her er det like flott med padleturer som med fjellturer og siden både sjøen og fjellene er like ved så kan man fint rekke begge deler i løpet av en dag. Man kan også velge om man vil på en joggetopp eller en klyvetopp. Her er det bare å ta for seg og vil man ha litt fisk til middag, så fikser man den selv på noen minutter.

Sortland har også sin egen bytopp og de flinkeste er der nesten hver dag hele året. Halve bursdagsselskapet gikk opp dit sammen og vi fikk en flott utsikt. I det fjerne kunne vi se Møysalen som er den flotteste fjellturen i Vesterålen.


Da vi var i Vesterålen så skulle Lars Monsen gå Dronningruta i forbindelse med tv-programmet «Minutt for minutt». Vi bestemte oss for å gå den noen dager før Monsen. Dronningruta er en rundtur på ca. 15 km og er oppkalt etter Dronning Sonja, som gikk turen første gang i 1994. Denne vakre fotturen går mellom fiskeværene Stø og Nyksund og man går langs havet den ene veien og over fjellet den andre veien. Vi startet i Stø og gikk strandveien til Nyksund. I starten av turen passerer man Skipssanden, en flott hvit sandstrand. Vel fremme i Nyksund spiste vi nydelig fiskemiddag på Ekspedisjon. Nyksund er et nedlagt fiskevær. De siste årene har det åpnet opp en del restauranter, overnattingssteder og suvenirbutikker her. En del av husene er restaurert, men det er fortsatt mange bygninger som er under forfall. Likevel har stedet en fin atmosfære og det er et yndet reisemål for turister.


Vi gikk fjellveien tilbake og hadde en flott utsikt utover storhavet. Stø er et levende fiskevær og det er en flott utsikt fra fjellet og ned på det lille stedet ute i havgapet. Nyksund og Stø ligger like ved Myre og fra Myre kan man ta en rundtur med båt til Øksnes Vestbygd. Her er det mange små fiskesamfunn som er verdt et besøk. Vi var på nydelige Skogsøya for mange år siden. Her vokste forfatteren Herbjørg Wassmo opp og det er fortsatt en del fastboende her. Den vakre, lille kriken fra 1600-tallet er fortsatt i bruk.


Etter Vesterålen fortsatte vi videre til Lofoten. Vi tok hurtigruta fra Sortland til Svolvær. På denne korte strekningen fikk vi med oss Trollfjorden og Lofotveggen. Trollfjorden kan bare sees med båt og hva er vel bedre enn å gjøre det med hurtigruta. Den vakre smale, fjordstreknigen var like trolsk som vi hadde forestilt oss. Vi kan fortsatt høre «Dovregubbens hall» i det fjerne.


Vel framme i Svolvær tok vi buss videre mot Henningsvær. Da vi var i Vesterålen lå tåka over Møysalen derfor fikk vi ikke besøkt dette flotte fjellet. Ved hjelp av Google fant jeg ut at Vågakallen var en flott topp å bestige. Vi gikk av bussen før broen over Djupfjorden og så gikk vi en snau time langs Djupfjordvatnet og opp mot nordveggen av Vågakallen hvor vi fant en flott teltplass. Det var klatrere i veggen både når vi la oss for kvelden og når vi våknet neste morgen.


Morgenen etter startet vi på en flott fjelltur. I starten var det lett å finne stien, men etter hvert ble det vanskeligere og så møtte vi to jenter på vei nedover som hadde gått feil. Vi slo følge med dem og fant nå stien som gikk mot skaret nord for Kvanndalstinden. Fra skaret gikk stien nedover i nordøstlig retning og vi kunne se ned på havet. Deretter startet oppstigningen igjen. Det er lett klyving helt opp til taket. Dette er et sva på 15-20 meter som må passeres og i tørt vær er det greit å passere uten sikring. Etter taket er det morsom småklyving videre opp til toppen.


Dette er en flott tur med ville og spisse fjelltopper, gressklede renner og en flott utsikt til lofothavet. Da vi var der oppe var det tåke som kom og gikk så vi satt og ventet på de små, men perfekte glimtene av Henningsvær og storhavet. Vel nede igjen ved teltet pakket vi og dro tilbake samme vei som vi kom. Heldigvis fikk vi ganske fort haik av noen andre fjellvandrere inn til Henningsvær.


Jeg må si jeg er litt missunnelig på lofottorsken som er født i Henningsvær. Her er det veldig vakkert med rorbuer og sjøhus i havnen. I Henningsvær var det mange klatrere og vi spiste deilig baccalao på klatrekafeen. Fra brygga er det perfekt utsikt til Vågakallen og mange andre flotte fjell.


Neste gang jeg besøker Henningsvær skal jeg på lofotfiske. Siden hovedmålet på denne turen var bursdagsfeiring i Sigerfjord så hadde vi ikke så god tur i Lofoten denne gangen, men jeg har kjørt gjennom Lofoten med en tysk venninne tidligere og det er en tur som må oppleves. Bare se hva Lonely Planet skriver om Lofoten:

"You'll never forget your first approach to the Lofoten Islands. The islands' tall, craggy profiles stand against the sky like some spiky sea dragon. The beauty of this place is simply staggering."

Da jeg kjørte sammen med Andrea, startet vi med Svolvær som ligger i Austavågøy. Selve Svolvær er ikke så pent, men omgivelsene er fantastiske og den største attraksjonen her er klatring med guide til Svolværgeita. Turoperatører for lofotfiske har også sin base her. Vi overnatta i en rorbu i Kabelvåg, et flott lite fiskevær mellom Svolvær og Henningsvær. Etter Henningsvær fortsatte vi turen langs E10 med galleribesøk i Glasshytta i Vikteni og fiskesuppe i det nydelige lille fiskeværet Nusfjord.

På turen gjennom Lofoten passerte vi også mange fine sandstrender. For mange år siden snakket jeg med en australier. Han sa at Lofoten hadde verdens fineste sandstrender og at han ville dra dit på bryllupsreise. Lengst sør i Lofoten ligger Moskenesøy. De spisse fjellltoppene som går rett opp fra havet her er fantastiske. Her ligger Reine og Å. Med sin fantastiske beliggenhet er fiskeværet Reine et av Norges mest fotograferte landskapsmotiver. Å i Lofoten er et gammelt, tradisjonelt fiskevær med rorbuer og brygger. På Å finnes to flotte museer, Norsk Fiskeværsmuseum og Lofoten Tørrfiskmuseum.

Vi tok båten fra Moskenes til Bodø på natten og fikk en flott natt i midnattssolen.


Tilbake til sommerens tur så fortsatte den med overnatting i Svolvær og hurtigbåt videre til Bodø. Her leide vi bil og dro til Kjerringøy. Her ligger Kjerringøy handelssted hvor mange av Hamsun-filmene er spilt inn. Med sin vakre beliggenhet og sine godt bevarte bygninger er det en perfekt plass for filminnspilling.


Kjerringøy har mange sandstrender og vi slo opp telte på en av de mange, vakre strendene og overnattet der. Vi var heldige med været og kunne faktisk nye et kveldsbad. Kjerringøy er rangert av Lonely Planet som den 25. beste hemmelige destinasjonen i Europa og har sin egen kjærlighetsvise skrevet av Halvdan Sivertsen.


Morgenen etter fortsatte vi vår Nordlandstur til Saltstraumen som er en av verdens sterkeste malstrømmer.Saltstraumen oppstår hver 6. time ved at vannmasser (saltvann) på nær 400 mill m3 passerer i en hastighet på opp til 20 knop gjennom det 3 km lange og 150 m brede sundet mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden. Sommerens tur til Nordland var over for denne gang og vi tok nattoget hjem til Oslo, men hadde vi fortsatt videre sydover så haddde vi kommet til Helgelandskysten hvor vi var for noen år siden.

Jeg har en egen blogg om mine norske padleperler og her er det flere bilder fra Helgelandskysten.

https://ingebjorgreiseblogg.blogspot.com/2013/02/mine-norske-padleperler.html