Trekking i Himalaya - Gokyo Ri og Renjo La-passet

Verdens høyeste fjellkjede Himalaya er også en av verdens vakreste. Himalaya er spredd over seks land, men det er i Nepal man finner mange av de beste fjellturene. Det er fjorten 8000-meters topper i Himalaya og åtte av dem ligger i Nepal. Men Himalaya er ikke bare høye fjell, her er det et vakkert kulturlandskap med landsbyer, klostre og rhododendroskog.

Vi var en gjeng på seks som skulle på en tolvdagers fjelltur med Top Himalaya Guides, Vi hadde ingen planer om å ta opp konkurransen med Kristin Harila, for oss var trekkingen et mål i seg selv og det høyeste punktet vi besøkte på turen lå på 5357 meter over havet. I forkant av fjellturen hadde vi forskjellig program og jeg kom rett fra Norge til Kathmandu. Her møttes vi alle på Fuji hotell og jeg rakk akkurat middagen på en restaurant like ved.

Allerede neste morgen dro vi fra Kathmandu til Lukla. Opprinnelig plan var fly, men det ble helikopter i stedet og det var veldig gøy. Det var bare plass til fire passasjerer i helikopteret, så vi måtte dele gruppen i to. Fire av oss tok et helikopter som gikk like etter soloppgang. Jeg har aldri flydd med helikopter før og trodde det skulle riste og være ubehagelig. Men det var jo mer behagelig enn fly og en fantastisk utsikt.

I Lukla landet vi på Tenzing-Hillary lufthavn som ligger 2860 meter over havet og er kjent for å være verdens farligste flyplass. Rullebanen er 527 meter lang og når man kommer med fly så lander man i motbakke. Men siden vi kom med helikopter så var det ikke noe problem å lande. 

De fleste fjellturer og ekspedisjoner i Mount Everest-regionen starter fra Lukla. I hovedgaten gjennom Lukla var det mange butikker og kafeer, men vi gikk ikke lenge før det dukket opp noen svære kuer som var en blanding av yak og ku. De blir kalt for dzo og brukes til å frakte varer oppover Khumbu-dalen.

I Khumbu-dalen er innbyggerne buddhister og religionen blir synliggjort gjennom bønnehjul, bønneflagg, stupaer og mani-steiner. Langs stiene er det også mani-vegger og de skal alltid passeres på venstre side.

Vi ventet en stund i Lukla på de to siste i gruppen vår, men det viste seg at deres helikoptertur ble utsatt på grunn av været. Vi startet derfor turen med en guide, mens hovedguiden vår, Dorchi, ventet på Per Magne og Steinar. Den første dagen gikk vi fra Lukla til Phakding. Dette er en kupert tur gjennom landsbyer og over hengebroer. Phakding ligger 200 meter lavere enn Lukla, så vi merket lite til høyden den første dagen.

I Phakding ble vi positivt overrasket over at vi hadde toalett på soverommet. Jeg var forberedt på at jeg måtte ut på do et par ganger hver natt og hadde kjøpt meg ny hodelykt for det formålet. Varme var det ikke, men vi hadde mye ull og gode soveposer så det var vi godt forberedt på.

Vel framme i Phakding tok guiden vår opp bestilling til kveldens middag. Dette ble rutinen hver eneste dag, når vi kom fram til overnattingsstedet, fikk vi noe varmt å drikke og så bestilte vi kveldens middag. Etter middag snakket Dorchi om morgendagen og så bestilte vi frokost.  Menyen var mye mer variert enn jeg hadde trodd, men jeg valgte ganske ofte dal bath til middag siden jeg synes det er godt.  Dal bath består av linsesuppe, ris, grønsakcurry og kjempegod spinat. En annen nasjonalrett er momos som er dumplings med grønsaker eller kjøtt. De smaker kjempegodt og kan kjøpes både kokt og fritert.

Dagen etter fortsatte vi turen gjennom små landsbyer og over hengebroer. Etter hvert kom vi fram til Sagarmatha Nasjonalpark hvor vi måtte sjekkes inn. Sagarmatha er det nepalske navnet på Mount Everest og nasjonalparken er på Unescos verdensarvliste.

Etter hvert ble det slutt på det kuperte terrenget og 700 meter med stigning gjennom barskog brakte oss til Namche Bazaar. Sherpaenes hovedstad ønsket oss velkommen med sine fargerike hus. Her oppe på 3440 meter er det 400 fastboende og mange flere fjellturister.

I den lille byen var det mange kafeer, puber og sportsbutikker. Det er ikke akkurat det man regner med å finne så langt oppe i fjellet, men her kjente de sine besøkende godt, kaffe, øl og sportsklær slår alltid an.

Dagen etter gikk vi en akklimatiserings-tur opp til sherpa-landsbyene Khumbe og Khumjung. Etter noen hundre meter stigning fikk vi en fantastisk utsikt mot Mount Everest og Ama Dablam. Det var ganske uvirkelig å sitte på en slette og se på verdens høyeste fjelltopp. Så nær, men så fjern.

Khumjung 3790 meter over havet og er kjent for sine grønne tak og mange guider sies å komme her i fra. I Nepal bor det 75000 til 120000 sherpaer. Sherpaene er en folkegruppe fra Tibet som kom til Nepal på 1300-tallet. Siden en del av dem jobber som guider så har sherpa for mange blitt synonymt med guide. 

Sherpaene er tibetanske buddhister. I Khumjung besøkte vi et kloster som sies å huse en yeti-hodebunn. En yeti, som også blir kalt en avskyelig snømann, er en ape- eller bjørnelignende skapning på cirka 180 centimeter som skal holde til i Nepal og Tibet.

I Khumjung spiste vi lunsj. Utsikten til Ama Dablam var fantastisk. Ama Dablam er en teknisk topp og blir regnet som en av verdens fineste fjell. Johnny og Steinar i tur-følget vårt besteg toppen for to år siden, så det var nok ekstra spesielt for dem å se toppen igjen.

Etter to netter i Namche Bazaar fortsatte vi turen innover i Khumbu-dalen. Tregrensen i Nepal er på nærmere 4000 meter og dagen startet med barskog og en stupa med verdens vakreste beliggenhet. 

Vi spiste lunsj i Mong la Danda på 3973 meter over havet. Det lille stedet hadde en lodje, en stupa, noen få spisesteder og en fantastisk utsikt. Vi var like under 4000 meter på akklimatiserings-turen dagen før og nå var jeg veldig klar for å komme over denne magiske grensen, men Mong la Danda lå på en topp og vi måtte ned igjen ganske mange metere.

 

Så langt på turen hadde vi fulgt i fotsporene til Edmund og Hillary til Mount Everest basecamp, men nå tok vi av hoved-stien og da ble det mye mindre folk.

Vel framme i Dole var vi oppe i 4000 meters høyde. Her var det iskaldt på rommet, men hva gjorde vel det når vi kunne sitte hele kvelden på oppholdsrommet hvor de fyra i ovnen med tørka yak-møkk.

Neste dag var en lett tur til Machermo på 4470 meter. Her spiste vi lunsj og slappa av i solsteiken en stund før enn vi gikk en liten akklimatiserings-tur opp til en åsrygg. 

Nå var det en annen 8000-meterstopp som lå i horisonten, Cho Oyu, som ligger både i Nepal og Kina. Cho Oyu går for å være en av de letteste toppene å bestige, men det er fra Kina-siden.

Lodjen vår i Machermo hadde en fin uteplass å sitte på, med en flott utsikt. Det var en elv like ved som noen av oss tok oss en liten kattevask i. Det var et ungt par med et lite barn som drev gjestehuset. Som på de andre stedene vi overnattet, så var det varmt og godt på oppholdsrommet og iskaldt på soverommene. Ute på gårdsplassen hadde de sol-speil til å varme vann i.

Vi var nå kommet til den dagen da vi skulle gå til en av turens høydepunkter, Gokyo Ri. Fra Machermo var det lett stigning det meste av tiden fram til vi kom til det første lille vannet. Gokyo ligger enden av det andre vannet, Dudh Pakari-sjøen. Den lille landsbyen Gokyo er med sine 4790 meter en av verdens høyeste, permanente bosetninger. På avstand ser det ut som den lille landsbyen ligger like ved Chu Oyu, men det er fortsatt langt igjen. 

Etter en deilig lunsj gikk fire av oss opp til Gokyo Ri som ligger på 5357 meter. De 560 metrene med stigning tok hardt på i høyden, men vel oppe er det verdt slitet. Her er det en fantastisk utsikt til fire 8000-meter topper, Gokyo-sjøene og Himalayas største isbre Ngozumpa-breen som er 36 kilometer lang.

Vi hadde med oss to guider til toppen og det passet bra, for Birgit og jeg synes det var for kaldt å stå der oppe og vente på solnedgangen. Vi gikk ned mens det fortsatt var lyst og hadde en fantastisk utsikt mens vi gikk nedover. Vi rakk akkurat å komme fram til resorten før enn det ble mørkt.

Johnny og Frode var også veldig fornøyde etter å ha sett en fantastisk solnedgang og de fikk god bruk for hodelyktene sine på vei ned.

Dagen etter slappet vi av hele dagen. Overnattingsstedet i Gokyo var en stor overraskelse, det var ikke et gjestehus, men en resort. Både utsikten fra restauranten og menyen var overveldende. Jeg fant en bok i det lille biblioteket som jeg leste ut i løpet av dagen. Jeg fikk også en etterlengtet dusj i varmt vann.

I høyden blir det sjelden som planlagt og denne dagen ble gruppen vår splittet. En av oss hadde veldig lav oksygenmetning og måtte bruke oksygenmaske fram til helikopteret kom og fikk han trygt ned i Lukla. Han hadde ikke hodepine eller kvalme, men oksygenmetningen var så lav at det var fare for at han kunne gå i koma hvis han ikke brukte oksygenmaske. Heldigvis ble formen fort bra igjen når han kom til Kathmandu. Jeg har vært i høyden før, men dette var første gangen jeg målte oksygenmetningen. I lavlandet er denne 98 til 100 og på 4800 meter var min oksygenmetning på 85. Hvis jeg hadde hatt en slik oksygenmetning i lavlandet så hadde det vært respirasjonssvikt. Da sier det seg selv at man puster tyngre og fortere i høyden for å få nok oksygen.

   Tiden var nå inne for å fortsette turen over Renjo La Passet som vi kunne se fra resorten vår.                

Vi startet med å gå langs vannet og her var det mange fugler. Gokyo-sjøene er hellige både for hinduer og buddhister og det medfører også at flora og fauna rundt vannene er uberørt.

Turen opp til Renjo La Passet gikk lett. Her var stigningen spredd på flere kilometer enn opp til Gokyo Ri. Utsikten var fantastisk her også. Vi var likt på toppen med de to bærerne våre og fikk med en av dem på toppbildet. I løpet av turen møtte vi dem mange ganger siden de så ut til å gå fortere med flere stopper. Forståelig nok siden de er godt akklimatiserte men har en tung bør å bære.

På vei ned fra Renjo La Pass var det sherpa-trapper og etter hvert kom vi i et fjellandskap med sand. Denne dagen gikk vi lenge siden vi bestemte oss for å droppe overnattingen i Lungden og gå videre til Thame. Man kan ikke stole helt på GPS i denne høyden, men klokken til Dorchi viste 30 kilometer. Vi er usikre på om det var så langt, men vi startet tidlig på morgenen og rakk akkurat fram før enn det ble mørkt. I Bhote Kosi dalen var det veldig lite folk og vi passerte en del fraflyttede landsbyer.

Mange av de mest kjente fjellklatrerne fra Nepal er vokst opp i Thame. I august i år traff et enormt gjørme-skred Thame og halvparten av landsbyen ble ødelagt. Fem overnattingssteder, en skole, et legesenter og noen ubebodde hus ble jevnet med jorden. Heldigvis skjedde dette på dagen slik at Thames innbyggere rakk å komme seg i sikkerhet.

Gjestehuset vårt i Thame var vi ikke så veldig fornøyd med. Det var litt skittent der sammenlignet med de andre stedene vi overnattet. Men nå fikk vi jo også en uheldig start siden strømmen var gått i hele Thame når vi kom dit. Det resulterte at vi satt i oppholdsrommet hele kvelden og jeg la meg i ullundertøyet jeg hadde gått i hele dagen.

Morgenen etter startet vi dagen med å gå til klosteret i Thame. Det ligger oppe i fjellsiden og ble derfor ikke tatt av gjørme-skredet. Alle munkene var i Namche Bazaar denne dagen men vi fikk besøke klosteret likevel. 

Turen fra Thame til Namche Bazaar var kort og lett. Nå som vi var kommet lenger ned i fjellet begynte det igjen å bli mange bønnehjul vi kunne rulle på. I Namche Baazar bodde vi på Hotell Hill Ten som vi bodde i to netter på vei oppover.

Vi rakk noen drinker på The Irish Pub før middagen klokka sju på Hotell Hill Ten. Det var bra at guidene tok opp bestilling på middag noen timer på forhånd, ellers kunne kvelden på Irish pub blitt lang og dagen etter enda lengre.

Turen ned i gjennom skogen gikk veldig mye fortere ned enn opp og snart var vi på Hillary Bridge. Denne kjente broen er 135 meter over elven under og den mest kjente av alle hengebroene i Khumbu-dalen.

 

På veien møtte vi igjen masse folk og dyr og alle hadde noe de bar på. Dette var den eneste dagen jeg følte jeg fikk langet ut. Vi var godt under 4000 meter og jeg slapp å bekymre meg over at jeg kunne bli høydesyk hvis jeg gikk for fort.

Vel framme i Lukla ble det feiring med kake. Dessverre fikk vi sett mer av Lukla enn vi egentlig ønsket for vi endte opp med å bli der i to netter på grunn av få flyavganger.  Dorchi fant en god nødløsning for oss som innebar 30 minutter med helikopter og tolv timer med bil. Jeg synes jo egentlig det var helt greit å slippe flyavgangen fra Lukla.

Bilveien oppe i fjellet var overraskende god og timene gikk fort siden det var mye å se på. Vi hadde en punktering, men Johnny fikset nytt hjul i racer-fart,

Men da vi kom ned på hovedveien fikk vi oss en overraskelse, for der var det jo ikke noen hovedvei lenger. Den forvant under monsunen i sommer. Denne sommeren var det mange og store flommer og det var mange som mistet hjemmene sine. Mange liv gikk også tapt. Jeg skjønner ikke hvordan det i det hele tatt kan være mulig å få bygget opp igjen noe før neste monsun-periode kommer.

Vi hadde en fantastisk tur, mye på grunn av våre tre guider. Her er de på ruten mellom Namche Bazzar og Dole med Ama Dablam i bakgrunnen.

Tunis - storbyferie med smaken av to kulturer

                                                                                

I oktober kom reisesuget etter noe nytt og annerledes og valget falt på storbyferie til Tunis. Tunisia anses å være det mest demokratiske og liberale landet i den arabiske delen av verden og jeg har hatt Tunis i mine reiseplaner lenge, men først i år ble det noe av.

Byen Tunis har i overkant av 700000 innbyggere, men i hele storbyområdet bor det 2,7 millioner mennesker.

Vi hadde bestilt overnatting på Dar el Hayder som ligger like utenfor medinaen i Tunis. Her ble vi tatt godt i mot av Omar som viste oss rommet vårt og en fantastisk utsikt over byen. 

Etter å ha innlosjert oss dro vi på sightseeing. Min første tanke var at vi aldri kom til å finne fram til Hayder igjen, men det gikk bra. Vi gikk mot Kasbah Square først, et stort torg like ved medinaen. På dette store torget ligger rådhuset i Tunis og plassen er omkranset av flere vakre offentlige bygg og en moske.

Fra Kasbah Square fortsatte vi inn i medinaen. Medinaen i Tunis er en av Nord Afrikas største og det bor fortsatt rundt 20 000 mennesker her. Den er på Unescos verdensarvliste og har mange vakre palasser og moskeer. Det var ikke så mastete og kaotisk som i de mest kjente medinaene i Marokko og vi fikk gå i fred. Der det var mest folk var det også penest, så vi endte ganske fort opp i Rue Sidi Ben Arous. Her er det mange kafeer og butikker og vi var veldig sugne på lunsj. Vi endte opp med bagett med masse digg. 

I enden av Sidi Ben Arous ligger den mest kjente moskeen i Tunis, Zitouna-moskeen, som oversatt til norsk betyr Oliven-moskeen. Moskeen ble grunnlagt på slutten av 700-tallet og dekker et område på 5000 kvadratmeter. Moskeen har ni innganger, men man måtte være muslim for å få gå inn, så vi beundret den kun utenifra.

I området rundt moskeen ligger det flere souker. Og her kunne vi fortsatt se at gamle, håndverkstradisjoner ble holdt i hevd.

I den andre enden går Sidi Ben Arous over i Rue du Pacha. Her er det veldig mange vakre bygninger og flott dekorerte dører og dette går for å være den vakreste gaten i medinaen.

Tunisiere er glad i katter som er beundret for sin renslighet og det var masse katter i medinaen. Alle var rene og velstelte, og de var over alt. 

Morgenen etter startet vi med sjokolade-croissant og formkake til frokost. Tunisia har vært fransk koloni og fransk bakverk var det mye av. 

Denne dagen var planen å besøke Sidi Bou Said og Karthago. Men vi startet vår vandring i medinanen og endte til slutt opp ved byporten Bab el Bahr som også er kjent som Porte De France.

Utenfor medinaen starter Avenue de France som ganske fort går over i Avenue Harbib Bourguiba. Velkommen til Frankrike. I starten av avenuen ligger Katedral St-Vincent og deretter følger husfasader og kafeer i fransk stil hele veien ned til klokketårnet. 

Vi snakket med en italiensk jente ved frokosten og hun sa det var som å være i Marseille. Jeg har ikke vært der, men Paris har jeg vært flere ganger, og jeg fikk følelsen av fordums, fransk storhet langs denne flotte avenyen.

Nå hadde vi fått med oss både medinaen og Ville Neuvelle og så startet bussturen til Sidi Bou Said. Sidi Bou Said er et forsted til Tunis og er kjent for sine brosteinsgater og hvite og blå hus. Den lille byen ligger på en odde med utsikt over Middelhavet. Sidi betyr hellig mann og stedet ble grunnlagt av sufiene.

Byen har også en liten strand, men vi fortsatte med sightseeing i stedet for solseng og bad. En stor riad var gjort om til museum og vi måtte inn og se på alle de vakre rommene i det en gang så herskapelige hjemmet. 

Allerede på 1700-tallet ble Sidi Bou Said kjent som en kunstnerby. Og mellom den første og den annen verdenskrig var det flere kjente malere som bodde i byen, deriblant Paul Klee og August Macke. Cafe des Nattes var en av de mest populære motivene, og bildet over til venstre er August Macke's sitt maleri fra 1912.

Etterpå fortsatte turen i Karthago, en oltidsby som ble grunnlagt av fønikerne i perioden 814-803 før Kristus. Karthago var en storby med nærmere 700 000 innbyggere. De tre punerkrigene mellom Roma og Karthago om herredømmet over Middelhavet, resulterte i at Romerriket vant og Karthago ble jevnet med jorden. Det ble bygd en ny romersk by, men i 698 ble den ødelagt av araberne. I 1970-årene ble det igangsatt et omfattende utgravingsarbeid under ledelse av Unesco og det er funnet betydelige rester etter den romerske byen.

Her er det ikke en utgraving, men mange, og det er stor avstand i mellom dem. Vi besøkte fire av dem. Vi startet med Thermes d'Antonin som utvilsomt var det vakreste. Her måtte vi gjennom en sikkerhetskontroll med metalldetektor for å komme inn. Det var på grunn av at presidentpalasset lå like ved utgravingene.

Heldigvis klarte vi å finne en restaurant i boligstrøk i Karthago, for det begynte å bli lenge siden frokost. Det er et must å alltid ha mye kontanter på seg i Tunisia, for det er mange restauranter som ikke tar kort. Kjøttet smakte godt og det ble både lunsj og middag den dagen,  for da vi kom hjem ville vi bare slappe av. 

Dagen etter hadde jeg bestilt en dagstur med sjåfør og guide. Siden vi hadde bare fem dager til rådighet, så var det best slik. Første stopp var i Aghlabid-bassengene i Kairouan. De ble bygget på 900-tallet for å forsyne byen med vann.

Kairouan er den fjerde helligste byen i islam og vi besøkte to religiøse byggverk. Først dro vi til Barber-moskeen. Her er det både en moske, en tidligere madrassa (koranskole) og et masouleum for Abu Zama El Belaoui. 

Qayrawan-moskeen, også kjent som den store moskeen i Kairouan, er ansett for å være den eldste moskeen i Nord-Afrika. Det ble bygget i 670 e.Kr. og har siden fungert som regionens åndelige og kulturelle sentrum. Moskeens design, med sin imponerende bønnesal, minaret og gårdsplass, gjenspeiler de tidlige arkitektoniske stilene i Nord-Afrika og har påvirket moske-design i regionen i århundrer.

Neste stopp på turen var fantastisk. El Jem er verdens tredje største amfiteater med plass til 35000 tilskuere. Etter å ha besøkt Colloseum i Roma i påsken, var det fantastisk å komme til et amfiteater med så lite turister. Her var det ikke kø noen steder. 

Guiden vår sa at deler av Gladiator var spilt inn i El Jem. Jeg vet faktisk ikke om det stemmer, for når jeg søker på internett så få jeg både ja og nei på det spørsmålet.

Siste stopp på turen var Sousse. Denne byen er et kjent chartermål for oss nordmenn. Vi gikk gjennom den vakre medinaen og endte opp på en stor åpen plass hvor vi drakk kaffe.

Guiden fortalte at turistene ikke var kommet tilbake etter koronaen. Men allerede etter den arabiske våren begynte det å bli mindre turister. 

I 2015 var det tre terroraksjoner i Tunisia som var rettet mot turiststeder og dette har nok vært veldig medvirkende til at besøket har gått ned. Men det har ikke skjedd noe siden da og det er 9 år siden. Vi følte oss veldig trygge. Folk var høflige og blide og glade for at vi ville besøke landet deres. Sett med vestlige øyne er Tunisia det mest liberale av de nord afrikanske landene. Her var alle slags klesstiler  og vennegjenger med gutter og jenter. 

Vel tilbake i Tunis dro vi og spiste middag på en liten gate-kafe. Vi valgte vegetar og det var sterkt men godt. På de lokale spisestedene var det veldig billig, mens man på enkelte turiststeder nesten hadde norske priser.

Man kan ikke ha vært i en by ved Middelhavet uten å ha badet så dagen etter var vi klare for stranden. Vi starte dagen i Ville Neuvelle med nydelig sorbetis og espresso før enn vi tok bussen til La Marsa. Denne kystbyen har 100000 innbyggere og ligger i Tunis Governorate 

I Marsa var det en fin strand hvor man kunne betale for strandstoler og parasoll.  Noen strand-kafeer var det imidlertid ikke, så jeg måtte oppi byen for å kjøpe en taleaway-pizza. La Marsa er en rik by og det ligger flere, flotte private villaer ned mot stranden.

Det var mellom 25-30 grader i luften de dagene vi var i Tunis så badevannet hadde fortsatt en perfekt temperatur. Alle kystbyer med respekt for seg selv har en corniche og det hadde La Marsa også. Vi avsluttet besøket i La Marsa med å ta en kaffe på en av de mange kafeene og så tok vi bussen tilbake til Tunis og avsluttet dagen med en middag på avenuen i den franske delen av byen.

Siste dag i Tunis var planen Bardo-museet som er kjent for sine vakre mosaikker. Men da vi kom dit var det stengt. Dette skyldes nok at det var evkueringsdagen som er en offentlig fridag. Det ble derfor en besøk i medinaen den siste dagen også.

Denne dagen fikk vi hjelp av en lokal mann til å finne fram til Cafe Panorama som har den vakreste utsikten til  Zitouna-moskeen. 

Vi ble ikke skuffet over utsikten, men limonaden deres var fryktelig dyr. Uansett så var den vel verdt det. Det blir vel som med boliger i Oslo, det er beliggenheten vi må betale for.

Etter å ha vært på Cafe Panorama spiste vi lunsj og så var tiden inne for å dra tilbake til Norge. Fem flotte dager i Tunis var over.