Kilimanjaro - Afrikas tak

Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Navnet fascinerte meg allerede på barneskolen, men da tenkte jeg nok aldri på at jeg selv en gang skulle gå opp på det høyeste frittstående fjellet i verden.

Johann Rebmann ble ikke trodd da han i 1849 skrev hjem til Tyskland og fortalte om et fjell i Afrika som var dekket av snø. Men etter hvert måtte tyskerne innse at det faktisk var en iskledd topp 30 mil sør for ekvator. Yohani Kinyala Lauwo var den første fra Tanzania som gikk på toppen av Kilimanjaro. Han var 18 år gammel da han fikk i oppdrag av landsbysjefen å være guide for Hans Meyer i 1889.

Du kan velge blant 6 ruter til Kilimanjaro hvorav den mest velkjente er Marangu ruten. Ettersom det også er den enkleste av rutene har den fått tilnavnet ”Coca Cola-ruten”. Denne blir mest brukt av folk som reiser på egen hånd og skaffer seg guide når de kommer til Moshi. Drar du på en organisert tur fra Norge vil du mest sannsynlig følge en av de andre rutene.

Selv skulle jeg reise et halvt år i Afrika og ville starte med Kilimanjaro, mens reisekassen fortsatt var full. Min eneste forberedelse var at jeg hadde kjøpt meg en goretexdress og et par fjellsko. Jeg hadde ikke lest om de forskjellige rutene og traff en guide på hotellet den kvelden jeg kom fra Norge til Moshi. Han brukte en dag på å organisere turen mens jeg var på sighseeing i Marangu med en av vennene hans. En vakker liten landsby hvor Marangu-ruten starter i fra.

Det er fjellklatreren Odd Eliassen som står bak utbyggingen av fjellhyttene opp til Kilmanjaro. Hvis du forteller at du kommer fra Norge, ikke bli forbauset om guiden din spørr om du kjenner Mister Odd.

På grunn av den spesielle kombinasjonen av høyde og nærhet til ekvator, kan du oppleve nesten alle klimasoner og værtyper på vei til toppen. Naturen er fantastisk, her beveger du deg gjennom regnskog, åpent lyng og busklandskap, månelandskap og arktisk natur. Hele området rundt Kilimanjaro er en nasjonalpark og Kilimanjaro Nasjonalpark står på Unescos Verdensarvliste.

Den første dagen fra 1800 meter til 2800 meter er lett gange i vakker regnskog. Man ser dessverre lite dyreliv siden det er mange som vil på Afrikas tak. Fuglekvitter høres hele veien. På veien møtte vi flere afrikanske bærere som kom småløpende med sekkene på hodet. Et artig syn.

Hytten på 2800 meter ligger vakkert til i regnskogen. Det er flere små hytter og en stor hytte med matsal hvor alle turistene møtes. Jeg møtte to nordmenn og vi fant ut at vi hadde samme kokken.




















Dag to fram til 2800 meter starter med regnskog før det ganske snart går over i et åpnet lyng og busklandskap. Kilimanjaropalmene som jeg i min uvitenhet kaller dem er fortsatt i noen få eksemplarer på 3800 meter.

Horombo Hut ligger også flott til med en glimrende utsikt til Mawensi, en topp som er lavere enn Kilimanjaro men mer teknisk. Her er det mange hytter siden folk overnatter her både på vei opp og på vei ned. Jeg møtte en engelskmann i hytta mi. Han hadde vært på toppen, men jeg fikk ikke så mye ut av han, bare at det var det mest slitsomme han noen gang hadde gjort.

Det er vanlig å ha en ekstra overnatting på hytten som ligger på 3800 meter, dette anbefales for å få akklimatisert seg bedre. Det var også mine planer, men da jeg fant ut at de jeg hadde blitt best kjent med skulle bruke fem dager på Kilimanjaro-turen, bestemte jeg meg for å dra videre neste dag.

Turen fra 3800 meter til Kibo Hut på 4700 meter er en trøstesløs vandring i et tørt ørkenlignende landskap. Jeg begynte å merke høyden ved cirka 4500 meter. Da begynte jeg å få igjen for at jeg ikke hadde tatt det mer med ro de to første dagene. Siden man ikke merker noe til høyden den første delen av turen er det lett å gå for fort. Dette hadde tydeligvis jeg gjort og siden jeg ikke var noe sliten de to første dagene, tenkte vel guiden min August at jeg var mer vant til høyde enn det jeg egentlig var.













På Kibo Hut ble jeg veldig slapp med en fryktelig hodepine. Jeg fikk to paracet, en migrenetablett og en høydesyketablett av noen av de andre fjellvandrerene. Mange gode hjelpere;) Da jeg begynte å gjøre meg i stand til tur litt før ett virket det som hestekuren hadde hjulpet, men for sikkerhets skyld tok jeg en paralgin forte. Denne tablettkuren anbefales ikke!!!!

Da jeg startet oppstigningen sammen med guiden min August klokka ti over ett var det meste av hodepinen borte. Det eneste vi kunne se var masse lykter oppover fjellet. August hadde imidlertid full oversikt og fortalte meg stadig hvilke høydemetre vi befant oss på. Følelsen av å gå så sakte men likvel kaste etter pusten er ubeskrivelig. Jeg synes jeg stoppet opp hver tidene meter for å få luft.

Etter noen timers gange var vi på Gilmans Point. Det var fortsatt mørkt, og det var bare 215 høydemeter igjen til Uhuru Peak. På turen videre gikk det mye lettere. Det var mer kupert, noe som gjorde det mulig å få igjen pusten. I tillegg var det store steiner, så jeg slapp den evinnelige grusen.

Det var fortsatt halvmørkt når vi kom til Uhuru Peak, men vi så isbreer og et skylag over savannene langt der nede. Jeg måtte tine opp fotoapparatet før jeg fikk tatt noen bilder. Det var ganske utrolig å tenke på at jeg var på en nesten 6000 meter høy vulkan.

Det ble så kaldt å stå stille at det var ikke lenge jeg hadde gleden av å være på Afikas tak. I tillegg fant jeg ut på veien fra Gilmans Point til Uhuru Peak at det bare var amerikaneren Mark som kom før oss på toppen. Jeg hadde ikke tenkt på dette som noen konkurranse i det hele tatt, men å komme som nr to var jo litt ergerlig. Derfor burde jeg jo i det minste komme først ned til Kibo Hut igjen.





















På vei tilbake møtte vi flere av de andre som jeg hadde blitt kjent med på turen oppover. Humøret var på topp og gårsdagens hodepine et glemt kapittel. Nedover var jeg i mitt rette element. Jeg hadde ikke problemer med pusten lenger. August og jeg løp om kapp nedover grusen fra Gilmans Point til Kibo Hut og Mark ble passert med noen lange hopp. Klokka var ikke mer enn tjue over sju når vi var tilbake på Kibo Hut. Vi slappet av en time i sola på et hyttetak før vi gikk videre til Horombo Hut. Det var deilig å ligge og slikke sol med visshet om at jeg hadde vært på 5895 meter over havet.

På tilbakeveien var det befriende å kunne lange ut, uten å tenke på akklimatisering. Stemningen på Horombo Hut på kvelden var magisk. Flere av de som jeg hadde blitt kjent med hadde nådd toppen. En del hadde snudd på Gilmans Point, men de var også fornøyd. Vi delte en deilig middag og unte oss en øl. Noen coca cola så jeg ikke på hele turen. Kanskje det er mer coca cola å oppdrive nå til dags.

Da jeg kom til Moshi var jeg bare innom hotellet mitt og hentet resten av bagasjen min og så tok jeg en minibuss videre til Arusha. På kvelden var jeg ute med flere av de som jeg ble kjent med på turen. Vi startet med pizza og avsluttet med dansing på Arusha by night. Turen hadde ikke tatt hardere på enn at det ble dansing til langt på natt. Vi var fire nordmenn, tre amerikanere, en spanjol og en canadier.

Noen uker senere mistet jeg en blå tånegl. Kappløping ned fra Kilimanjaro sliter hardt på tåneglene.