onsdag 11. mars 2020

Kapp Verde - Verdens beste tunfisk og no stress


Like før korona-viruset kom til Norge besøkte vi det lille øysamfunnet Kapp Verde. Lite visste vi da om at dette ble vår siste reise på lenge. Portugiserne bosatte seg på de ubefolkede øyene 500 kilometer fra Vest Afrikas kyst i det femtende århundre.  Landet var portugisisk koloni fram til 1975 og i dag er det 500 000 innbyggere på Kapp Verde.


Kapp Verde består av 10 store øyer og fem små øyer. Det er ni av øyene som er befolket og øyene har veldig forskjellig vegetasjon. På Fogo er det en 2829 meter høy vulkan mens Santo Antao er kjent for sine utallige topper og vakre, grønne daler. Sal som vi besøkte er en flat og tørr øy med mange vakre strender. Sandstrender drar turister, og med sin nærhet til ekvator kan Sal lokke med 20-30 varmegrader året rundt.


Det er veldig sjelden vi drar på chartertur, men til Kapp Verde vil jeg anbefale det, for ellers vil man ende opp med en lang mellomlanding og dyr flybillett. Vi bodde på Odjo d'Agua, et vakkert hotell i enden av stranden Ponto Santa Maria som ligger helt sør på øya Sal.


Vi hadde en flott utsikt fra balkongen på rommet vårt. Og på restauranten hadde vi deilige frokoster med en flott utsikt utover havet og den gyllengule sandstranden.



Hotellet vårt lå i sentrum av Santa Maria som med sine 17 000 innbyggere er den største byen på Sal. Langs hovedgaten er det mange restauranter, butikker, utesteder og turoperatører. De fleste har startet opp sin virksomhet de siste årene og de pastellfargede bygningene er i god stand. På Kapp Verde er det vanlig med live musikk både på restauranter og utesteder. Her hører man alt fra en cover versjon av Eric Clapton til lokal musikk som morna og coladeira.


På Ponta Santa Maria er det flere strandrestauranter hvor man kan få kjøpt god mat og utflukter til lands og til vanns. Vi dro ut og snorklet en dag og fikk se mange fine "Nemo-fisker". Turen startet fra piren hvor alle fiskerne kommer inn med dagens fangst. Det er også mulig å dra ut på fisketurer. Vi hadde lyst til å dra ut på haifiske, men manglet flere i gruppa og da ble det for dyrt.


Det er sør på øya de fleste strendene ligger. I sørvest ligger Ponta Preta som er veldig bra for surfing og på østsiden ligger Kitesurfing Beach. Da vi var der var det verdenscup i Kite Surfing og det var masse ungdom fra mange forskjellige nasjoner der.


Mellom Santa Maria og Kite Surfing Beach ligger Santa Maria saltdammer, også kalt Salinas. I 1830 startet produksjonen av salt her og det ble eksportert opp til 30 000 tonn med salt hvert år. Først i 1984 ble det slutt på saltproduksjonen.



Det var fortsatt noen få mennesker som holdt på med å utvinne salt med slegge og trillebår, en stor kontrast til turister og kitesurfere noen hundre meter unna, og en påminnelse om at vi faktisk befant oss i et uland.


Sal er så liten at du kan se det meste på en dag og vi bestemte oss for å dra på en dagstur med pickup. Guiden vår var fra Santo Antao og han hadde bodd på Sal i 10 år. I tillegg til oss så var det et engelsk par.


Første stopp var Murdeira, et rolig badested med flotte snorklemuligheter. Her hadde vi allerede vært på sykkeltur noen dager før. Deretter fortsatte turen til Espargos, en rolig liten by hvor de lokale bor. Dette var den største byen inntil for noen år siden, men nå er Santa Maria større siden det bor mange utlendinger der. Selv om Santa Maria har flest innbyggere så er det fortsatt Espargos med sine 6200 innbyggere som er det administrative sentrumet på Sal.


Like utenfor Espargos ligger det en shanty town. Her et det immigranter fra Vest Afrika som bor under kummerlige forhold. Ikke langt fra hjemmet deres ligger Terra Boa, et sted midt ute i ørkenen som er kjent for sitt fatamorgana.



Den luftige bilturen fortsatte videre til Buracona, eller The Blue Eye, dette er en undervannshule hvor vannet blir blått på grunn av sollyset. Et vakkert naturfenomen.


Fem kilometer fra Buracona ligger den lille fiskelandsbyen Palmeira. Her er øyas havn og hvis man vil ta en fraktebåt til de nærmeste øyene drar man her fra. Det er ingen passasjerferjer fra Sal til de andre øyene, så det beste er å ta fly med det nasjonale flyselskapet Binter CV som ble stiftet i 2015.


Fra Palmeira gikk turen tilbake til Espargos hvor vi spiste lunsj. Her var det mye billigere enn i Santa Maria. Etter en god lunsj fortsatte vi turen til Pedra Lume hvor vi hadde vært på sykkeltur noen dager før. Her var det også saltdammer tidligere og utvinningen her var større enn fra saltdammene utenfor Santa Maria.


Dette området er åpent for publikum og det er en dam som man kan bade i. Saltinnholdet er på 26 prosent og man flyter akkurat som i Dødehavet. Vi kunne ikke ha vært på Pedra Lume uten å ha badet og det var en artig opplevelse. Det går an å svømme, men man får lite hjelp av beina siden de stikker opp av vannet.


I de fleste av saltdammene var det ikke vann lenger og det gikk an å gå på dem. Det var akkurat som å gå på is. Saltutvinningen her nå er kun til lokal bruk og til spa-produkter.


Siste stopp på denne fine dagsturen var Shark Bay. Her kan man vandre med sitronhaier. Det var en flott opplevelse. Inne ved land svømmer de små haiene og litt lenger ut ser man finnene til de litt større haiene.


Santa Maria har mange bra restauranter og vi prøvde mange av dem. Frokosten spiste vi på Odjo d'Agua hver morgen. De hadde en innholdsrik frokostbufe og i tillegg til det tradisjonelle hadde de tunfick carpachio, verdens best quiche, nasjonalretten cachupa, mye god frukt og pannekaker.


Langs hovedgata er det en iskrembar med masse godt å velge i mellom. Mange av strandrestaurantene er bra. Vår personlige favoritt på stranden ble La Villa Beach Garden og der spiste vi både lunsj og middag. Jeg spiste sjømat hver eneste dag. Det gikk mest i scampi og tunfisk. Men den siste kvelden spiste jeg nydelig brasiliansk biff på den lille restauranten Chez Pastis. Johnny var veldig fornøyd med sin tunfisk og så delte vi en flaske vin fra Fogo.


Verdt å vite om Sal:

- Santa Maria har mange bra restauranter og god sjømat
- Det blåser mye og det er derfor et kjent sted for kitere
- Det er veldig tørt, hadde de ikke hatt de flotte strendene, så ville det aldri ha vært turister der
- Alle selgerne sier "No stress" og du kan kjøpe t-skjorter, capser og kopper med "No stress"-tekst
- I Santa Maria er det mange selgere fra Vest Afrika som selger bilder og trefigurer
- Det er rene toaletter og god hygiene i Santa Maria

lørdag 2. november 2019

Høstferie i Budapest


Ungarn sin vakre hovedstad består av to byer på hver sin side av elven Donau. Byen er kjent for sine vakre byggverk og termalbad. Jeg var i Budapest på interrail ett år før Berlinmurens fall. 31 år senere var jeg her igjen. Parlamentet og Fiskerbastionen var like vakre nå som den gang da, men en tur med taxi kostet ikke lenger 89 øre.


Vi bodde på Budasiden i et hotell som var anbefalt av Lonely Planet. Det var god valuta for pengene, men neste gang ville jeg ha bodd på Pest-siden hvor de fleste gode restaurantene ligger. Enkelt fortalt så er det bratt og svingete på Buda-siden og flate, rette gater på Pest-siden. Siden vi bodde på Buda-siden startet vi med å utforske Slottshøyden. Her ligger severdighetene på rekke og rad.


Fiskerbastionen er et av de mest kjente landemerkene i byen og her er det alltid mange turister. De syv tårnene symboliserer stammene som grunnla Ungarn. Navnet skriver seg fra da det var fiskernes laug som hadde ansvaret for å forsvare denne delen av Slottshøyden. Det neoromanske forsvarsverket tar seg vakkert ut både på kveldstid og dagtid og det er en fantastisk utsikt over til Pest og Parlamentet.



På den åpne plassen bak fiskebastionen ligger den vakre Mathiaskirken. Kirken er oppkalt etter kong Mathias den rettferdige som giftet seg to ganger i kirken. Mathiaskirken ble bygd på 1200-tallet, og siden har den blitt utvidet og gjenoppbygd mange ganger. Hver epoke, stil og hersker har satt sitt preg på bygningen og under den tyrkiske okkupasjonen i 1541 var Mathiaskirken en moske. Det vi ser i dag, ble for det meste dannet på 1900-tallet av Frigyes Schulek.


I området bak Slottshøyden er det mange brosteinsbelagte gater omgitt av fargerike små hus og man kan følge en av dem bort til Det kongelige slottet som er Buda sitt største landemerke. Merkelig nok har det aldri bodd noen konge her, men bygningen er 304 meter lang og huser tre museer. Det finnes også en labyrint hvor Dracula skal ha sittet i fengsel. Den er 1200 meter lang og inneholder flere haller. Vi besøkte labyrinten og ble ikke så veldig imponert, men på en varm sommerdag kan det kanskje være deilig å få kjølt seg ned litt.


Mellom Slottshøyden og Donau  går det en gammel kabelbane med fint dekorerte, trevogner nedover åssiden og følger man den vakre Kjedebroen over Donau så kommer man til Pest sin mest kjente gågate Vasi Utca.


Lenger sør på Buda-siden ligger Gellert Spa. Dette vakre termalbadet i jugendstil har et basseng i romersk stil og mange små termalbad med forskjellig temperatur. Vi dro for å slappe av i termalbadene. Det var deilig for kroppen etter en lang dag med både flyreise og mye gåing. Gellert Spa åpnet i 1918 og er en del av Art Nouveau hotellet med samme navn. Vi var blitt advart mot alle turistene på de mest kjente spaene i Budapest, men her slapp vi både kø og mange folk.


På vår andre dag i Budapest utforsket vi Pest-siden. Vi hadde beundret Parlamentet på avstand dagen før, nå skulle vi se det på nært hold. Den mest kjente bygningen i Budapest er nok utvilsomt det flotte Parlamentet som er det nest største i verden. Konstruksjonen av Parlamentet ble startet i 1885 og varte i 19 år. Det ungarske Parlamentet er oppført i gotisk stil med en symmetrisk fasade og en stor kuppel. Kuppelen er stilmessig oppført i nyrenessanse arkitektur. Antall tårnspyd rundt parlamentet er det samme som antall dager i året. Gjennomsnittlig jobbet 1000 mennesker kontinuerlig med konstruksjonen av dette fantastiske bygget, som er totalt 18 000 kvm stort, 268 m langt og 96 m høyt. Et av de mest interessante tekniske verktøyene i bygget er air condition-systemet. Det sirkulerer kald luft gjennom rommene ved hjelp av is, et system som fortsatt brukes den dag i dag. Man kan gå på guidede turer inne i den storslåtte bygningen, men vi greide oss med å beundre den fra utsiden.


Når man går langs Donau på Pest-siden så har man en fantastisk utsikt til Buda-siden og vi kunne beundre Det kongelige slottet med alle sine museum. Langs Donau ligger også utstillingen av 60 par jernsko. Dette er et minnesmerke for alle jødene som ble drept under den andre verdenskrig. De måtte ta av seg skoene før de ble skutt og kastet i elven.


Ikke langt fra Parlamentet ligger Szent István Basilikaen Dette er et av de viktigste kirkebyggene i Budapest og en av byens største turistattraksjoner. Sammen med Parlamentet er dette den høyeste bygningen i Budapest, noe som er ment å symbolisere at jordlig og åndelig tenkning skal stå like sterkt, og det er ikke tillatt å bygge noen bygg høyere enn disse. Vi gikk inn i kirken og beundret den vakre utsmykningen, men vi hadde ingen mynter så vi fikk ikke sett den mumifiserte høyre hånden til Szent István.

Det er veldig mange flott bygninger i gatene rundt Parlamentsbygningen og Basilikaen og etter hvert følte vi oss mettet på arkitektur og dro tilbake på hotellet for å ta en treningspause. Helene trente styrke mens Nicolai og jeg løp oss en tur.


Etterpå smakte det godt med middag. Vi hadde italiensk dagen før og nå ble det amerikansk med burger og tacos.


Kvelden tilbrakte vi på Flipper Museum. Her var det 150 flipper maskiner som var til fri bruk etter å ha betalt inngangsbillett. De hadde også andre gamle fotball- og ishockeyspill og høydepunktet for meg var Tetris. Etter overveldende mange flotte byggverk, var dette en morsom adspredelse.


Fredagen startet vi med shopping i Vati Utca, en gågate på 1,5 km med mange klesbutikker, kafeer og restauranter. Her er det mange vakre byggverk og shoppingmulighetene er gode. Gaten ender opp ved Markedshallen som ligger ved Frihetsbroen.


Etter å ha vært innom Markedshallen som kan by på mange lokale delikatesser fortsatte vi til den jødiske bydelen på Pest-siden. Like ved Den jødiske synagogen fant vi oss en koselig liten kafe hvor vi spiste pasta.


Deretter var vi klare for nok et bad. Szechenyi-badet ligger i Budapest sin store folkepark. Det er bygd i barokkstil og er selve fotoikonet på Budapest sine mange spa. Her var det veldig mange turister, så vi likte oss bedre i Gellert. Men det var morsomt å ha vært der og et veldig flott fotoobjekt. Szechenyi-badet har den dypeste og varmeste kilden av alle Budapests spa. Det medisinske vannet veller opp fra en dybde på 1250 meter.  Inne er det 15 forskjellige små bassenger som inneholder forskjellige typer mineraler, og det betyr at de har ulike helbredende egenskaper. Noen av dem er anbefalt for behandling av revmatisme, andre er effektive for sykdommer i nervesystemet og smerter i ledd eller muskler.


Ikke langt fra spaet ligger Helteplassen som er en av de store torgene i Budapest.Det er et historisk monument av det ungarske milleniet og er en del av UNESCOs verdensarv liste. Torget er kjent for sine ikoniske statuer med de sju høvdingene som knyttet stor Ungarn sammen. Rundt Helteplassen ligger Kunstmuseet og Kunsthallen.



Like ved Helteplassen ligger Vajdahunyad slottet. Slottet ble opprinneling bygget av tre og papp i forbindelse med Verdensutstillingen i 1896, men ble etterpå bygget i stein. Slottet er tegnet av Ignác Alpár og har elementer fra flere forskjellige ungarske slott, samt trekk fra mange forskjellige stilarter. Det er et veldig imponerende og morsomt bygg. I slottet har det aldri bodd noen konge, men  her ligger en av verdens største og innholdsrike Landbruksmuseer.



Budapest er kjent for sine ruinpuber som ligger i det jødiske distriktet. Dette er slitte, uopppussede leiegårder, bakgårder, portrom og fabrikklokaler gjort om til utesteder. Det meste av interiøret er kjøpt på loppemarkeder og bruktbutikker. De første ruin-pubene var hovedsakelig rettet mot ungarske kunstnere, journalister, studenter og musikere, men nå er det også mange turister her. Szimpla Kert er den eldste og mest kjente av pubene. Her er det et sammensurium av vannpiper, keramikkaniner og sykkelhorn. Er du heldig får du kanskje plass til deg selv og drinken din i et gammelt badekar.


Like ved ligger Street Food Karavan som har mat fra alle verdenshjørner. I denne fint dekorerte bakgården er det mange matvogner å velge i mellom og vi synes det var en fin plass å avslutte en lang dag på.

På vår siste dag i Budapest synes vi at vi måtte besøke et av byens mange museer. Flipper museet var kjempegøy, men det kunne vel knapt kalles et museum. Valget falt på Terrormuseet. Det var den første plassen vi var hvor det var kø for å komme inn. Terror museet omhandler nazismen og kommunismen som er en trist epoke i Ungarns historie. Jeg synes ikke det var noe bra museum. I hvert enkelt rom var det printet ut en haug med a4-ark som beskrev utstillingen og det var mange små tv-er med intervjuer av overlevende. Dette kunne man ha funnet på wikipedia og youtube. Da hadde man i tillegg sluppet lange køer og lite oksygen. Da vi omsider kom oss ut av museet, var vi veldig klare for et godt måltid med indisk og vi fant en god indisk restaurant i nærheten. Restauranttilbudet i Budapest er veldig godt og variert med mat fra alle verdens kjøkken.


Midt i Donau ligger Margaretøya. Denne øya er stengt for privatbiler, så det er et sted man kan dra for å slappe av fra bytrafikken. Det er en 5 km joggeløype på tartandekke rundt øya. Det er også noen middelalderruiner, en syngende fontene, et spa og en japansk park.

Den siste kvelden avslutta vi med gulasjsuppe og ungarske småretter. Vi kunne jo ikke dra fra byen uten å spist noe fra det ungarske kjøkken. Vi var på en liten kafe på Buda-siden med både god mat og stemning.  Eller så synes jeg at jeg hadde fått sett det meste av det jeg ønsket å se. Neste gang blir det en tur til Rudas Bad og en orgelkonsert i en av kirkene.

søndag 4. august 2019

Stanlandene - fjell og flotte byggverk


Denne sommeren dro vi til Sentral Asia, et område vi aldri hadde besøkt før. Her ligger de fem Stan-landene som alle har tilhørt Sovjet. Vi besøkte tre av dem og foran oss lå en fin blanding av kultur, friluftsliv og storbyferie.


Første stopp var Samarkand som ligger i Usbekistan. Samarkand er en av regionens eldste bebyggelser og ble grunnlagt allerede i det åttende århundre før Kristus. Fra det sjette til det trettende århundre vokste Samarkand til en by som var større enn den er i dag. Etter mange jordskjelv ble Samarkand fraflyttet i det attende århundre. Det var russerne som reddet byen i mai 1868 når den ble en del av den trans-kaukasiske jernbanen og i dag er det litt over en halv million innbyggere her.


Denne sagnomsuste byen langs silkeveien er kjent for sine storslåtte, islamske byggverk. Vi kom dit tidlig en morgen og etter å ha plassert sakene våre på hotellet så startet vi med å gå inn mot sentrum av byen.


Registan er Sentral Asias mest kjente severdighet. Registan betyr ørken på persisk og er et stort torg hvor folk samlet seg for å høre på kunngjøringer fra byens hersker. Torget er innrammet av tre store madrassaer bygd i tradisjonell islamsk arkitektur. Dette er de eldste madrassaene i verden.


Ulugh Beg Madrassa er den eldste og ble ferdig bygd i 1420. Madrassa betyr skole på arabisk og ofte forbindes madrassa med en islam skole. Men her lærte den tyrkisk-mongolske herskeren Ulugh Beg bort matematikk, astronomi, teologi og filosofi. Inngangen til madrassaen flankeres av høye minareter på hver side. Når man går gjennom inngangen kommer man til en gårdsplass med en moske og en forelesningssal. Rundt gårdsplassen ligger sovesalene som studentene bodde i. Sovesalene er i dag suvenirbutikker.


De to andre madrassaene, Sher-Dor og Tilya-Kori, ble bygd på 1600-tallet og er mer eller mindre en kopi av Ulugh Beg, selv om farger og utsmykning er annerledes. Tilya-Kori var ikke bare en høyskole for studenter, den spilte også rollen som grand masjid (moske) og moskeen ligger inne på gårdsplassen.


Nordøst for Registan ligger Biby-Khanym Moskeen. En legende sier at Biby-Khanym, Timur sin kinesiske kone, fikk bygd moskeen som en overraskelse når han var bortreist. På 1400-tallet var dette en av de største og viktigste moskeene i den islamske verden. Denne store moskeen kollapset i et jordskjelv i 1897. Først på 1970-tallet startet restaureringen av den.


Langs Thoskent-gaten som går mellom de to severdighetene er det mange suvenirbutikker, men det var lite kafeer og restauranter. De fleste restaurantene var i den russiske bydelen og vi spiste middag på Platan som var anbefalt i Lonely Planet. Her var det koselig å sitte ute og god mat.


Det lokale markedet, Siyob Bazar, ligger like ved Biby-Khanum moskeen. Her var det sikkert mye spennende for våre vestlige ganer, men vi klarte oss med å se på folkelivet.


Shah-i-Sinda, Tomb of the living king, er sammen med Registan den største severdigheten i Samarkand. I denne storslåtte nekropolisen ligger det en aveny av vakkert dekorerte mausoleer. Komplekset består av 20 bygninger og har fortsatt stor religiøs betydning.
.

Det er brennende hete i Samarkand på sommeren, men den tørre luften medfører at man ikke svetter på samme måte som ved 40 grader ved sjøen eller i jungelen. Likevel kan det bli slitsomt å gå rundt i heten. En taxitur koster 10 kroner og mellom Regsitan og Biby-Khanum gikk det en liten elektrisk "buss".


Ikke så langt unna Registan ligger Gur e Amir Mausoleum. Her ligger den store erobreren Timur sammen med tø sønner og to sønnesønner, deriblant den store astronomen Ulugh Beg. Det er masse religiøse byggverk i Samarkand, men de fire vi besøkte var de mest kjente.
.



25 km utenfor byen ligger Iman al Bukhari mausoleum. Han ble født i 810 i Bukhara og var Østens mest kjente teolog. Han samlet inn rundt 600000 legender og ordtak (hadith) fra profeten Mohammed. 7400 hadith ble samlet I boken "As-Sadih". For flertallet av sunnimuslimene er dette den viktigste boken etter Koranen. Da han døde i 870 fikk han sitt egent mausoleum. I det sekstende århundre ble det satt opp en moske ved siden av mausoleet.


I Sovjet-tiden var dette hellige stedet glemt og det var ikke igjen noe av byggverkene. Da Usbekistan ble uavhengig startet presidenten gjenoppbyggingen av et praktfullt minnesmerke med mausoleum, moske, bibliotek og islam skole. I dag er dette Samarkands viktigste pilgrimsted sammen med Shah-i-Sinda.


Gatene i Samarkand var veldig brede men det var ikke så mange monumenter fra Sovjet-tiden der. Det så ut som de heller hadde brukt tid på å restaurere alle helligdommene der enn å bygge nytt og stalinistisk. Det var selvsagt noen høye blokker og monumenter der som så ut som de var fra Sovjet-tiden, men det var de religiøse byggverkene som satte sitt preg på byen.

De fleste av landets innbyggere er muslimer, men få er praktiserende. I Samarkand gikk de fleste av de eldre kvinnene i lange kjoler. Vi så ingen i hijab eller abaya. Det er vanlig å drikke alkohol, men vi så ingen berusede folk. Jeg kunne gå i bukse og t-skjorte og ta en kald øl i varmen uten at noen
reagerte på det.

Etter to varme dager i Samarkand med mye sightseeing mellom storslåtte, islamske byggverk, gikk turen videre til Kirigisistan. Vi landet i hovedstaden Bisjkek og der hadde vi en bil med sjåfør som ventet på oss. Vi betalte 900 kroner for 6 timers kjøring til Karakol som ligger i østenden av den 182 km lange innsjøen Issyk-Kul.


På vei til Karakol stoppet vi ved Burana Tower. Det er nedre del av en minaret som er det eneste gjenværende byggverket av den antikke byen Balasagun. Vi klatret opp en bratt og mørk vindeltrapp inne i tårnet. Tårnet står på Unescos verdensarvliste og er vel verdt en stopp når man likevel er i nærheten. Ved den gamle minareten er det et museum og små håndlagde statuer, balbals, som ble brukt som gravsteiner for mange hundre år siden.


På sen ettermiddag kom vi fram til det familiedrevne hotellet Park Hotell. Det viste seg at sjåføren vår var faren til hotellvertinnen. Kirgisistan er et fattig land, men i Karakol er det mange turister og det var derfor et bra utvalg av kafeer og restauranter. Shazlik er en vanlig rett i Stan-landene og jeg spiste lammespyd med god salat til.


Jeg hadde bestilt kajakktur på Issyk-Kul dagen etter. Den store høyfjellsjøen ligger på 1607 meters høyde og er den nest største høyfjellssjøen i verden etter Titicacasjøen. Sammen med oss var to unge guider, et par fra Manchester og et par fra Finland.


Vi hadde et par timers stopp med bading og avslapping og det var god badetemperatur. Issyk Kul betyr varm sjø og det er aldri is på innsjøen. I bakgrunnen kunne vi se de snøkledde Tien Shan - fjellene og langs vannkanten var det hester og kyr på beite. Familien som eide Issyk Kul Kayak var russiske. I Karakol er det mange forskjellige nasjonaliteter, deriblant kirgesere, russere og dunganer. Dunganere er muslimer som er innvandret fra Kina. Karakol betyr "black hand" og det var russerne som ga stedet dette navnet da de innvandret hit.


Etter at vi var ferdig med kajakkturen gikk vi oss en tur i byen. Det var ikke mange fine bygninger, men vi gikk forbi en russisk ortodoks katedral som tok seg fantastisk ut i ettermiddagssolen. Det var en del gamle, russiske trehus der som nok hadde vært veldig vakre en gang, men nå hadde mange av dem forfalt og vi så bare et gammelt trehotell og noen få hus til som var godt vedlikeholdt.


Neste dag hadde vi bestilt to dagers trekkingtur. Vi dro på en organisert tur for å spare tid. Dessuten hadde vi ikke lyst til å bære rundt på telt og soveposer i 14 dager. Målet med turen var, Ala Kul Lake, et vakkert fjellvann på 3600 meter. Vi ble kjørt med en UAZ til basekamp på 2530 meter. Jeg hadde aldri hørt om det merket før, men det er en russisk bilprodusent som har spesialisert seg på biler og busser som man kan kjøre i terrenget med. Jeg kan underskrive på at det gjorde vi.


Vel framme i basecamp begynte vi å gå oppover skogen. Det var grønt og fint med en flott utsikt mot fjellene på den andre siden av dalen. Etter en times gåing hadde vi drikkepause i en jurt og så fortsatte vi oppover mot Ala-Kul Lake som ligger på 3560 meter. Vi merket ikke noe særlig til høyden.


Vel oppe ved Ala Kul Lake hadde vi en vel fortjent pause hvor vi nøt den vakre utsikten og spiste en god lunsj. Det vakre fjellvannet er farget i en blanding av grønt og turkis og er omgitt av snøkledde fjell i det fjerne.


Vi fortsatte opp til Ala Kul Pass. Med sine 3860 meter er dette det høyeste punktet på fjellturen. Jeg merket fortsatt ikke så mye til høyden. Jeg pustet sikkert noe mer enn normalt, men det var jo så bratt at sliten hadde man blitt uansett høyde over havet.


Vel oppe på passet kunne vi fortsette ned på den andre siden. Her var det ganske bratt, men det var fint å gå siden man kunne skli seg nedover i sanden. Vi passerte nok en jurtcamp og så dro vi litt lenger nedover dalen før enn vi satte opp teltene våre ved en elv. Vi spiste middag inne i teltet til de to guidene våre. På natten regnet og tordnet det noe voldsomt, men neste morgen var det like fint vær igjen.


Neste dag var det et par timers gåing til Altyn Arashan. Dette flotte stedet er helt folketomt på vinteren, men i sommerhalvåret er det flere overnattingssteder her. Man kan overnatte både i gjestehus og i jurt.


Stedet er kjent for sine varme kilder og guidene fant en kulp i en liten fjellhylle til oss. Her satt vi og koste oss i det varme vannet og hørte på elven som rant forbi. Etterpå fikk vi servert god lunsj i en jurt og så kom sjåføren vår og hentet oss. Deretter ventet en humpete tur tilbake til Karakol og så tok vi oss en kald, skummende øl på Karakol Coffee.


Neste morgen gikk turen videre til Jyrgalan som er en base for økoturisme i Kirgisistan. Tidligere var det heli-ski fra dette området, men nå har de begynt å frakte friski-turistene med hest i stedet. På sommeren kan man dra ut på mange flotte fjellturer og rideturer fra denne lille gruvelandsbyen.


Vi spiste lunsj og så dro vi på sykkeltur innover Eki Chat dalen. Det viste seg at vi hadde valgt feil side av elven, for etter hvert så var det umulig å sykle, men vi kom oss over og fant en bedre grusvei på andre siden av elven.


Det var god trening, for det var humpete og bratt. Etter hvert kom vi fram til Eki Chat Jurt camp hvor det går an å overnatte. Her bor det et par familier og så har de en jurt for overnattingsgjester. Det var et par fra USA og et par fra Nederland der allerede. Mens vi sto og snakket kom det ridende flere menn i full fart. De hadde en geit uten hode med seg og denne kastet de inn i den ene jurten. Heldigvis var det ingen folk i jurten. Dette var en demonstrasjon av nasjonalsporten buzkash som direkte oversatt betyr "grip den døde geita". Vanligvis spilles dette som polo med fem ryttere på hvert lag og et mål på hver banehalvdel.


Vi fortsatte å sykle oppover dalen, og snart kom vi til flere jurter som var omkranset av flotte fjell. Det var en fantastisk flott tur. Sykkel er det beste framkomstmiddelet spør du meg. Nærhet til naturen, god trening og lang rekkevidde sammenlignet med fottur.


På tilbakeveien ble det veldig humpete for meg siden dempegaffelen min var i stykker. Vi stoppet ved Tulpar Tash, en klatrestein 7 km fra Jyrgalan. Her kom vi i snakk med de storfamilie på tur. De to yngste generasjonene bodde i Tyrkia, men nå var alle samlet.

Vel tilbake på Alakol Jyrgalan Guesthouse smakte det godt med en kald øl og på kvelden fikk vi en god fireretters middag.


Man kan ikke ha vært i Kirgisistan uten å ha ridd hest. De arrangerte rideturer fra lodjen og jeg hadde bestilt en tur på hjemmesiden deres på internett, Visit Jyrgalan, et fantastisk nettsted som bør friste alle til å dra til Kirgisistan.


Vi red oppover gresskledde åser med en flott utsikt. Med på turen var en guide, massøren på lodjen og en fransk jente. Vi hadde med oss en liten lunsjpakke som vi spiste ved et lite vann og på vei ned igjen hadde vi en pause hvor vi bare koste oss i sola.


Neste morgen tok vi buss tilbake til Karakol, den var stappfull. Etter å ha innlosjert oss på Park Hotell igjen fikk vi "far i huset" til å kjøre oss til Jeti Oguz som er kjent for sine syv røde fjell.  Derfor blir stedet også kalt Seven Bullets. Der var det veldig varmt og tørt. Fjellene var flotte, men resten av stedet falt vi ikke for.


Det var et gammelt russisk sanatorium der hvor man kan få massasje, parafinvoksbehandling, radonbad og mye annet spennende. Fra utsiden så det veldig nedlagt ut, men når vi gikk inn viste det seg at det fortsatt var i bruk. All informasjon var på russisk og vi gikk bare ut igjen uten å ha prøvd noen form for behandling. Det var jo veldig feigt synes jeg sånn i ettertid. Her går skillet mellom backpakkere og turister. Vi er bare turister, men når jeg kom hjem fant jeg en artikkel fra noen backpakkere som var litt modigere enn oss.

https://frugaltravellers.com/jeti-oguz-sanatorium/


Neste dag gikk turen videre til Alm Aty i Kazakhstan. Med offentlig transport ville det ta 12 timer så vi hadde bestilt en bil som skulle kjøre oss hele veien til Alm Aty. En del av turen var en to timers stopp i Charyn Canyon. Vi kjørte gjennom en grenseovergang i Karkara-dalen. Denne overgangen er bare oppe om sommeren og det er ikke noen offentlig transport her. På selve grenseovergangen var det bare 12 varmegrader og det var dårlig vei på begge sider av grensa.


Noen få timer senere var vi i Charyn Canyon Nasjonalpark. Her var det over tretti varmegrader. Vi dro til "Valley of the Castles". Her er det bygd en trapp ned i dalen. Navnet sitt har dalen etter den vakre fjellformasjonen i rødt som omkranser dalen. Denne sidedalen er 3 km lang og endre opp ved en elv. Her ligger det en camp med jurter og hytter. Det var også mulig å campe der.


Det så ut som Charyn Canyon var en yndet dagstur fra Alm Aty og det var mange som ville avbildes på et utsiktspunkt utover den flotte dalen.

Etter å ha tilbrakt et par timer i Charyn Canyon fortsatte vi turen mot Alm Aty. Det tok ikke lang tid før enn det var brede trefelts veier. Det var en stor overgang fra fjellovergangen.

Vel framme i Alm Aty sjekket vi inn på Kazzhol Hotell. Her fikk vi oppgradert rommet på grunn av at jeg var Genus 2 kunde på Booking.com. Vi endte opp med en leilighet med stort bad, stue og soverom.


Etter å ha vært på den kirgisiske landsbygda i en uke var vi overveldet av alle restaurantene vi hadde å velge i mellom. Vi endte opp på Le Papa og angret ikke på det. Her spiste vi deilig antipasti og pasta.

Dagen etter var vi klar for sightseeing etter en god hotellfrokost. Vi la ruten om Operaen siden det kunne se ut som det var en Anna Karenina-forestilling den kvelden, men operaen var stengt på sommeren.


Vi dro videre til Respublika Alanya. Her er frihetsmonumentet og det er flere andre monumenter i nærheten. Presidentpalasset ligger like ved, men det turte jeg ikke ta bilde av. Bak presidenten sin bolig lå det flere nye høyblokker. Alm Aty hadde en god blanding av gammelt og nytt både når det gjaldt byggverk og bilpark.


Det er mange bra museer i Alm Aty, men vi hadde lyst til å være ute og tok taubane opp til Kok Tobe i stedet. Her er det en fin utsikt over byen. Mange av byens innbyggere drar hit, da det er karuseller, en mini zoo, kafeer og restauranter her. Den merkeligste attraksjonen på Kok Tobe er statuene av de fire artistene i Beatles. Det er tydeligvis noen som var veldig glad i Beatles i denne byen.


Det koseligste stedet i Alm Aty er Zenkov katedralen som ligger i Panfilov park. Denne flotte russisk ortodokse kirken fra 1905 er fortsatt i bruk. Utenfor kirken er det masse duer og barnefamilier som kommer og mater dem.


Det var mange monument fra Sovjettiden i Alm Aty. Et av de mest kjente er monumentet, Panfilovs 28 gardister, fra annen verdenskrig. Her ble det spilt sovjetisk propagandamusikk og vi følte oss som vi var kommet tilbake til 1970-årene.


Det bor 1,5 millioner innbyggere i Alm Aty og det er masse gode restauranter og kafeer der. Selv om vi var helt henrykte over den italienske restauranten vi spiste på kvelden før, så bestemte vi oss for å dra til en russisk restaurant som er anbefalt av Lonely Planet. Gosti ligger ved Panfilov-parken i et vakkert, gammelt trehus og hele restauranten er full av russiske antikviteter. Vi spiste biff stroganof og jeg drakk kvas. Kvas er gammelt rugbrød og sukker blandet med vann. Dette blir satt til å gjære og man får en lett alkoholholdig drikke. Det minna faktisk litt om tomtebrygg som vi lager til jul.


Neste dag hadde vi lyst til å komme oss ut av byen. Dessuten var det vår siste dag i Stan-landene og vi måtte få sett Medeo som er Alm Atys gamle utendørs skøytebane. Vi tok metro til Kazakhstan Hotell, et hotell fra Sovjet-tiden. Fra gaten utenfor dette hotellet går det buss til Medeo.


Medeo ligger 1691 meter over havet og er kjent for sine mange verdensrekorder fra da skøyteløp fortsatt foregikk utendørs. Fra tidlig 1950-tall og frem til 1990 var dette stedet å dra hvis man ville sette personlig rekord. Stensen, Stenshjemmet og Storholt har alle satt verdensrekord her.


Siden det var midt på sommeren så var den selvsagt ikke islagt. Vi gikk derfor en runde på beina når vi først var der. Etterpå gikk vi opp til Chimbulak skianlegg som ligger på 2200 meter. Dette er det største skianlegget i Sentral-Asia. Det går gondol opp dit fra Medeo og det var mange folk som hadde dratt opp dit både for å gå tur i fjellet og for å spise på en av restaurantene der oppe.


Vi så noen som hadde bestilt grillspyd med kjøtt og masse grønsaker og vi bestemte oss for å spise middag der oppe. Det smakte kjempegodt. Deretter tok vi tok gondol ned igjen til Medeo og nøt den fine utsikten.

Vel tilbake på hotellet slappet vi av resten av kvelden. To spennende uker i Stan-landene var over. Tidlig neste morgen dro vi tilbake til Norge.