Istanbul - en blanding av Europa og orienten

Kjært barn har mange navn og i så måte er ikke Istanbul noe unntak. Byen har hett både Bysants og Konstantinopel, mens vikingene ble så imponerte over byen at de kalte den Miklagard - "Storbyen".

Istanbul er en blanding av øst og vest, Europa og Orienten, kristendom og islam, men først og fremst er det en storby med storslagne byggverk, morsomt uteliv, god mat og flott beliggenhet. 

Denne metropolen med over femten millioner innbyggere ligger i to verdensdeler. På den europeiske siden ligger de mest kjente byggverkene. Men den asiatiske delen på den andre siden av Bospurosstredet er også verdt et besøk. Bospurosstredet som deler Istanbul i to går hele veien fra Marmarahavet til Svartehavet. Fra Bosporusstredet går fjordarmen Det gylne horn. På hver sin side av Det gylne horn ligger gamlebyen med Sultanhamet og nybyen med Galata og Taksim.

Den første gangen jeg besøkte Istanbul, gikk jeg av flybussen i Sultanhamet. Jeg følte umiddelbart at dette var en by med sjel. Her ville jeg trives. Førsteinntrykket er ofte rett. Jeg var i Istanbul med en venninne og vi storkoste oss. Det var masse å se, herlig atmosfære og god mat. Helt perfekt egentlig. Inne på min topp 5 liste blant byer jeg hadde besøkt.

Atten år senere var jeg her igjen. Denne gangen gikk jeg av nær Taksim-plassen sammen med Johnny. Vi fulgte handlegaten Istlikal Cadessi nedover til hotellet vårt som som lå like ved Galatatårnet. Fra Galatatårnet er det en fantastisk utsikt. Jeg besøkte tårnet sist jeg var her. Denne gangen klarte vi oss med å beundre tårnet utenfra. Det gjorde vi mange ganger på turen, siden alle veier ender opp ved Galatatårnet. 

Neste morgen spiste vi deilig frokost på hotellet før enn vi startet med å utforske byen. Vi gikk langs de brosteinsbelagte gatene rundt Galata-tårnet. Her er det fargerike bygninger med kafeer, klesbutikker og antikvariater. Galataområdet var i århundreder hjemmene til genovesiske kjøpmenn, noe som gir arkitekturen et europeisk preg midt i Orienten.

Vi fortsatte ned til vannet og hadde en flott utsikt over til Sultanhamet og moskeene der. Vi fulgte promenaden ved Galataport langs vannet til Domabache palasset. Dette overdådige palasset ble bygd på 1800-tallet med 14 tonn bladgull. Her forenes osmansk arkitektur med barokk og rokokko. 

Palasset sammenlignes ofte med Versailles og har et areal på 45000 kvadratmeter. Det huser verdens største lysekrone i bøhmisk krystall - en gave fra dronning Victoria. Jeg fikk inntrykk av alle rommene vi besøkte hadde krystallkroner. I palasset var det også en krytstalltrapp. Det var kun stolpene i rekkverket som var av krystall. Resten av trappen var i mahogny og messing. 

Etter så mye luksus passet det med litt hverdagsliv. Vi tok ferje over Bospuros til Kadikoy som ligger på den asiatiske siden. Her bugner det av oliven, tyrkisk godteri og grønsaker. Dette er et livlig område med et yrende folkeliv og masse restauranter.

Vi spiste på Ciya Sofrasi. Kokken her er kjent fra Netflix-serien Chefs Table og maten var veldig god. Vi spiste blant annet Ramadan kebab. Det smakte veldig godt med grønsaker, mandler og lammekjøtt. Til min store overraskelse var det hvite kjøttet jeg spiste sauemage. Vi hadde en grønsaksrett og en kjøttrett til og ble enige om at det måtte bli en lett middag den kvelden.

Vi gikk rundt i gatene i Kadikoy og Moda en times tid. Deretter tok vi en båt til Sultanahmet. Her ligger Topkapi Palasset, Basilicsisternen, Den Blå Moske og Hagia Sophia like ved hverandre. 

Jeg besøkte Topkapi Palasset sist jeg var her. Her bodde sultanen og hans harem, evnukker, livvakter og arbeidere av ymse slag. Tilsammen var det cirka 3000 innbyggere i Topkkapi som var en egen liten by i byen. Her var moské, bakeri, sykehus, myntverk, hager og et stort harem. Haremet i Topkapi hadde 400 rom. Harem betyr forbudt område og inn til de mange haremskvinnene som ble voktet av evnukker, var det bare sultanen som hadde adgang. Tokapipalasset sammenlagte areal er rundt 700000 m².

 

Basilikasisternen ble bygget på stedet der det lå en basilika som ble oppført i det tredje århundre. Sisternen er kjent som «Det sunkne palass» og kan romme opptil 80 000 kubikkmeter (2,8 millioner kubikkfot) vann. Sisternen er også en av lokasjonene som ble brukt i James Bond-thrilleren From Russia with Love. Lyssettingen der nede sørget for at vi hadde en utenomjordisk opplevelse. Det var vakkert og ulikt alt annet jeg har sett. De hvite søylene lyste i oransje og det friske vannet slo noen steder over i turkis. Her var jeg på besøk for 18 år siden også, men da manglet den stemningsfulle belysningen. 

Den blå moské eller Sultanahmet moskeen ble bygd på begynnelsen av 1600-tallet og er fortsatt en aktiv moske. Dette betyr at besøkende må planlegge besøket nøye, ettersom moskeen er stengt for turister under de fem daglige muslimske bønnetidene. Vi hadde flaks for til tross for at det var fredag, så kunne vi gå inn i moskeen etter å ha besøkt sisternen. Her fikk vi se skattene, som inkluderer 20000 keramiske fliser i ulike tulipandesign og 200 glassmalerier, alle med intrikate detaljer. Moskeen, som ble bygget av Sultan Ahmet, har fått navnet sitt fra de blå flisene i kuppelen og de øvre delene av interiøret. Moskeen har et veldig vakkert interiør. 

Den er den eneste moskeen i verden som har seks minareter og er et praktfullt skue på kvelden når domen og minaretene er badet i lys fra mange lyskastere. 

Hagia Sophia ligger like ved, men vi var enige om at nå var det på tide å dra tilbake til hotellet. Vi slappet av en liten stund før enn vi spise middag like ved der vi bodde. Valget mitt falt på falafel og det smakte veldig godt. Det ytterste laget skal være sprøtt og det var det. 

Neste dag startet med kaffe, nypresset juice, fetaost og oliven, masse deilig frukt, yoghurt og småkaker. Vi bodde i Merrada Flats som er et leilighetshotell. Frokosten spiste vi i restauranten på hotellet like ved, Barnathan Istanbul. Både beliggenhet og frokost kan virkelig anbefales.  

Etterpå gikk vi over Galatabroen. Broen var full av fiskere og vi hadde en fin utsikt mot Suleynaniye-moskeen som ligger på en høyde. Den blander det beste fra bysantinsk og islamsk arkitektur og er et kjent landemerke i bybildet. Det var en fantastisk utsikt fra moskeen. Interiøret var også vakkert, men det kan ikke måle seg med Den Blå moske. 

Etterpå gikk vi ned til Det Gylne Horn og fortsatte turen til Fener og Balat. Dette nabolaget er kjent for sine fargerike hus. Her var mange kafeer og små butikker. Det var mange dagsbesøkende, for dette er et idyllisk lite område. Det var mange unge folk her med kule og moteriktige klær. 

Her var også en fargerik instagramtrapp med mange influensere. Nede mot vannet lå Sveti Stefan, en bulgarsk kirke som er bygd av støpejern. Lenger oppe i byen lå en gresk ortodokse kirke. Dette var stedet hvor religioner møtes. Vi gikk oppover i byen og da ble bygningene mer slitte og falleferdige. Det var store kontraster og plutselig var vi i en gate hvor innbyggerne var kledd i tradisjonelle, muslimske klær. Det var som å komme ril et annet land. Dette området av Faith er en av byens mest religiøse områder og her ligger Faith Moskeen som vi gikk til. 

Den var veldig fin innvendig, men det er fortsatt ingen som slår Den Blå Moske. I denne moskeen var det få turister. De fleste som besøkte moskeen var der for å be. Vi gikk tilbake mot gamlebyen og nå var det slutt på mennesker i tradisjonelle, muslimske klær. 

Vel tilbake i Sultanhamet spiste vi på en av restaurantene med en bakende dame i vinduet. Her er det et vakkert og eksotisk interiør og kelnere i folkedrakter. Men maten var ikke så veldig spennende i forhold til prisen. Vi endte oppmed kylling på spidd begge to og var enige om at her betalte man for et flott bilde. 

Etter å ha slappet av på hotellet en stund, drakk vi et par øl på en pub i området vest for Isticlal Cadessi. Her er det mange utesteder og mye folk.

På vår siste dag i Istanbul besøkte vi Hagia Sophia - Den hellige visdoms kirke - som ofte blir beskrevet som en av verdens mest storslagne religiøse byggverk. Etter at den femte kirken brant ned i 532, ble det bestemt at den nye Hagia Sofia skulle bli verdens største og vakreste kirke. I så måte synes de å ha lykkes da Keiser Justinian utbrøt følgende når han gikk inn i kirken for første gang "Salomo, jeg har overgått deg". Før et besøk i denne moskeen bør man lese seg opp, for et besøk her er ikke en eksplosjon for sansene slik som Den Blå Moske. Kirken ble etter 900 år ombygd til moské da tyrkerne erobret den kristne byen i 1453. I 1931 ble moskeen et museum og var det fram til 2020 når den igjen ble moské. 

Da kirken ble moske i 1453 ble mosaikken pusset over, men etter nitidig restaurering kan man beundre freskoene igjen. Moskeen er et symbol på toleranse mellom relgioner og verdsetting av kulturell arv. Kuppelen var et arkitektonisk mesterverk i hundrevis av år og er fortsatt storslagen. Etter besøket drakk vi te på Caferaga Medresesi og så gikk vi gjennom Gulhane parken ned til Det Gylne Horn. Planen var Moderne Museum, men vi endte opp med en båttur på Bosporus i stedet. 

Vi fikk se Dolmabache-palasset fra vannet og fortsatte forbi den kjente Urtukay moskeen og Bospuros broen. Like før neste bro var det et fort. Vi snudde under Faith Sultan Mehmet broen og reiste tilbake på asiatisk side. Det var mange palasser og elegante bygninger underveis. Vi møtte også mange lastebåter siden Bospurosstredet er en viktig rute for de seks landene rundt Svartehavet. 

Man kan ikke dra til Istanbul uten å gå i Hamam. Det er utallige å velge i mellom og sist jeg besøkte byen var vi i Cagaloglu Hamam. Dette er et av byens mest kjente Hamam og står også i New York Times sin bestselger "1000 places to see before you die". Ubeskrivelig deilig, prøv selv og nyt det.

Basarene i Istanbul er kjente for sitt gode utvalg. Sist jeg var i byen besøkte vi både Grand Bazaar og krydderbadaren. Siden den gang har jeg besøkt mange land i Nord Afrika og Midtøsten, så basarer er ikke så spennende og eksotisk for meg som det en gang var.

Tyrkia er kjent for sine håndlaged Kilim-tepper som har en tidløs eleganse. Andre varer som anbefales i Tyrkia er sølv og gull, krydder, te og tyrkisk konfekt. Man kan også kjøpe flotte lamper, men vi reiser med håndbagasje og er mer opptatt av opplevelser enn ting så det ble ikke mye shopping på oss.

En gang windows-shopper, alltid windows-shopper er det ikke et ordtak som heter, men det gjelder i hvertfall for meg.

Julebyen London

Jeg hadde vært i London mange ganger før, men aldri i julehøytiden. Tiden var derfor moden for et etterlengtet julebesøk i den pulserende metropolen.

Vi bodde i en leilighet sentralt i Kensington, med metroen like ved – en transportåre som ble flittig brukt gjennom hele turen. Første stopp var Winter Wonderland i Hyde Park. Det var nok mer tivoli og "plastic fantastic" enn den idylliske julestemningen vi hadde håpet på, men Magical Ice Kingdom var absolutt verdt inngangsbilletten. 

Her vandret vi gjennom en utstilling bygget av over 500 tonn is og snø, med hundrevis av håndskårne isskulpturer. Det 70 meter høye pariserhjulet ga oss også en fantastisk utsikt over Hyde Park og Londons ikoniske skyline.

Etter en varmende kopp mulled wine, fortsatte vi turen til Oxford Street, Europas lengste handlegate. Gaten var forvandlet til et magisk tak av tusenvis av skinnende, hvite LED-stjerner. Vi passerte et julepyntet Selfridges før vi svingte inn på Regent Street. 

Her svever de ikoniske «Spirit of Christmas»-englene. Disse store, opplyste skulpturene er et av Londons mest fotograferte juleøyeblikk, og samspillet mellom lysene og arkitekturen gir en storslått, nesten høytidelig julestemning som virkelig tar pusten fra deg.

Julelysene i Carnaby Street var alt annet enn tradisjonelle. I 2025 var temaet «All Is Bright», et dristig fargespill som reflekterte områdets levende og trendy atmosfære – et friskt pust fra de mer klassiske lysene i nærheten.

Vi fortsatte gjennom Soho og Chinatown og endte opp på Rock & Sole Plaice, Londons eldste Fish & Chips-restaurant. De må ha en hemmelig oppskrift på frityrrøren, for dette var den sprøeste og beste jeg har smakt! Restauranten fra 1871 ligger i hjertet av Covent Garden. Etter middagen tok vi en runde i området, men i julen ble det i overkant mye folk. Vi trakk oss derfor ut av sentrum, fant en roligere kafé, og gjorde oss klare for kveldens høydepunkt: ABBA Voyage.

I stedet for artistene selv fysisk på scenen, ser man detaljerte digitale avatarer – ofte kalt «abbatarer» – skapt av George Lucas' spesialeffektstudio, Industrial Light & Magic. Men selv om ABBA-medlemmene er digitale, akkompagneres de av et live 10-manns band på scenen. Resultatet er en konsertopplevelse som føles overraskende ekte. 

ABBA hadde over 20 topp ti hits i Storbritannia i løpet av karrieren og jeg har nok aldri vært på en konsert hvor jeg kjente så mange av sangene.

Neste morgen hadde jeg bestilt billetter til Frameless. Verk av kjente kunstnere som Rembrandt, Monet, Van Gogh og Dali forstørres opp og animeres. Kunstverkene dekker vegger, gulv og tak og man føler at man er med på en digital reise inn i bildene. Det var fire forskjellige rom som alle tok over 20 minutter å besøke. Jeg synes "Beyond reality" og "The world arond us" var helt fantastiske. Dette var en opplevelse som jeg sbsolutt anbefaler.

Etter den flotte kunstopplevelsen tok vi toget til Windsor. Selve Windsor by er kompakt og lett å utforske til fots. Brosteinsbelagte gater og Tudor-bygninger skaper en pittoresk ramme. Men høydepunktet, og grunnen til at vi dro dit, er Windsor Castle. Det eldste og største bebodde slottet i verden har vært offisiell residens for den britiske monarken i over 1000 år.

Det enorme slottet har en gulvflate på over 45000 kvadratmeter og inneholder mer enn 1000 rom.

Det er mer enn 500 mennesker som bor og arbeider på slottet.

Vel tilbake i leiligheten fikk vi tid til å slappe av litt før enn vi startet nyttårsfeiringen med litt prosecco.  Det er en gigantisk nyttårsfeiring i området rundt Big Ben, men vi var enig i at vi helst ville unngå folkemassene.

Vi feiret derfor nyttårsaften på Churchill Arms. London mest julete pub, siden fasaden er dekket av juletrær. Menyen er ikke like julete, for dette er den eneste puben i London med thaimat.

Vi hadde godt selskap i hverandre, men utrolig nok så var det en guttegjeng på starten av tjue-årene som ville feire nyttår med oss også. Det ble en artig kveld med vårruller og dumplings til forrett, and til hovedrett og eplekake til dessert. 

Første nyttårsdag er det en stor parade i sentrum. Den ville vi helst gå glipp av, så vi gikk en lang byvandring i stedet. Jeg hadde bedt Chat Gpt om å finne de fem fineste gatene i Nothing Hill til meg.  Den første fine døren behøvde vi ikke gå til Nothing Hill for å finne. Dem var det masse av i Kensington også.

Vi startet med tre fine gater i fargerike Hilggate Village før turen fortsatte til Portobello Road som er kjent for bokhandleren i filmen Nothing Hill, masse vintage butikker og Portobello Road Market i helgene.

Videre fortsatte vi turen til Lancaster Road og St Lukes Mew. I Lancaster Road er de mest fargerike og høye husene. Og lille St Lukes Mew så ut til å være en Instagram-gate.

Inspirert av alle de fargerike husene og det yrende folkelivet i Nothing Hill gikk turen videre ned til husbåtene i Little Venice.

Det er registrert over 4300 husbåter i London og det anslås at cirka 10000 mennesker bor i husbåter. Antall menesker som bor i disse båtene har økt de siste årene på grunn av de høye boligprisene. Mange av båtene må flytte hver 14. dag fordi de ikke har fast fortøyningsplass. 

For en del år siden tok jeg båt fra Little Venice langs Regents Canal til Camden. Denne gangen gikk vi langs kanalen, og i Regents Park ligger noen av verdens dyreste eiendommer. Kontrastene er store til husbåtene som tøffer forbi på kanalen.

Jeg er glad i å besøke utsiktspunkt. Forrige gang jeg var i London dro jeg til Hampstead Heath.

Denne gangen gikk turen til Primrose Hill som ikke ligger langt fra Regents Canal. I den siste Bridget Jones filmen får vi nyte den fine utsikten med Bridget, nå kunne vi nyte den på egen hånd.

Utenfor parken ligger det sjarmerende gater med fargerike hus. Det lille området er som Nothing Hill uten alle turistene. 

Primrose Hill ligger bare noen minutter fra Camden som er kjent for sin alternative sjel. Her er det gatekunst, punkhistorie og en blanding av menesker som man ikke finner noen andre steder. Jeg syens det er veldig artig å gå rundt her. Denne gangen hadde jeg greid å finne fram til stampuben til Amy Winehouse. Baby Reindeer ble også spilt inn her. Typisk så var puben full, så vi greide oss med et foto av en statue av Amy Winehouse og dro tilbake til Kensington hvor vi spiste nydelig persisk mat.

Den siste dagen besøkte vi Nasjonalgalleriet som ligger på Trafalgar Square. Galleriet huser over 2300 malerier og er kjent for sin vesteuropesike malekunst fra det 13. til det tidlige 20. århundre. Galleriet er enormt så det er lurt å plukke seg ut noen malerier man vil se.

Vi ble slitne av alle memmesken og alle inntrykkene med noen minutters mellomrom og dro ut igjen for å se på det norske juletreet på Trafalgar Square. Det var litt langt mellom grenene, men det er tanken bak som teller, så slutt å klag engelskmenn!

Vi hadde bestilt oss billet til Sky Garden klokka 13, men når vi hadde stått i kø i tjue minutter og fortsatt hadde langt igjen til inngangen så ble vi enige om å gå ut av køen. Vi gikk over Themsen til Borough Market, men der var det en del boder som ikke var åpne, så da fortsatte vi tilbake til den andre siden av Themsen igjen og fant oss en gammel, koselig pub. På dette viset endte vi opp med fish & chips igjen.

Etterpå ble vi enige om at vi måtte se Big Ben på denne turen også. Da vi kom opp fra metroen i Westminister og så rett på majestetiske Big Ben badet i sol, så var vi skjønt enige om at det er ikke noe i London som slår Big Ben.

Ikke bare Big Ben er vakker, men hele Westminister Palace er en fantastisk bygning. Man har ikke vært i London hvis man ikke har sett Big Ben, så det blir nok en tur til Westminister neste gang også. Og en neste gang blir det definitivt for det er alltid noe nytt å oppleve i London.

Vi avsluttet London-turen med en tur i julegatene siden Johnny hadde sett på nett at Halycon Galleri i New Bond Street solgte malerier av Bob Dylan. Bob Dylan hadde de ikke lenger, men de hadde blant annet Andy Warhol og man fikk pris etter forespørsel. Jeg ble med et pinlig klar over at jeg ikke var kledd for shopping i New Bond Street. Men takket være dagens bomtur nummer tre så fikk jeg et bilde av julekalander-fasaden til Fortnum & Mason. Viva la London.