mandag 24. oktober 2016

Armenia og Nagorno Karabakh - kontrastfylte dager


Kaukasus er et vakkert område som er lite besøkt av nordmenn. I tillegg til deler av Russland, er det tre land i regionen. Vi besøkte Armenia, det minste landet i regionen målt i både areal og folketall. Lille Armenia er et av få land i verden som har gode diplomatiske forbindelser med Russland, USA og Iran. Men forholdet til nabolandene er ikke like bra. Grensene til Aserbajdsjan og Tyrkia er stengt som en følge av krigen med Aserbajdsjan i Nagorno Karabakh på starten av 90-tallet. Nagorno Karabakh hører i følge FN til Aserbajdsjan. Den lille regionen med 150000 innbyggere har selvstyre, men har ikke blitt anerkjent som et eget land. 99 prosent av innbyggerne her er armenere. Men deres frigjører Armenia, har heller ikke anerkjent dem som et eget land. Forholdet til Tyrkia er også dårlig på grunn av folkemordet av armenere i starten av 1920-årene.


Vi landet i hovedstaden Jerevan. Dette er en by fylt av kontraster. Gamle Ladaer deler gatene med store SUV-er. Det er handlegater hvor du får kjøpt det siste fra Armani, Louis Vitton og Ralph Lauren, mens mange lever under fattigdomsgrensen i triste, grå blokker bare et kvartal unna. Det er en syngende fontene på Republic Square og tiggere som spiller blokkfløyte i gatene rundt. Vi hadde en dag i Jerevan før enn vi skulle videre på en tredagers tur. Denne dagen ble brukt til byvandring.


Vi startet med Republic Square. Her ligger det mange prangende bygninger, men mest kjent er musikkfontenen hvor det spilles klassisk musikk hver kveld.


Vi fortsatte til Katoghike, en liten kirke fra 1300-tallet. Kirken ligger tett inntil Surp Anna kirken. Katoghike var den eneste kirken som ikke ble ødelagt av et jordskjelv i 1679. Ikke langt unna ligger Operaen. Den store bygningen er ikke vakker, men det er mange gode forestillinger der.


Matendaran er armenernes stolthet. Biblioteket inneholder mer enn 23 000 manuskripter, dokumenter og kart. Siden det var mandag og alle museer var stengt fikk vi bare sett på statuen av Mashtots som lærer bort alfabetet til en av sine disipler.


Cascade er et landemerke i Jerevan. Dette er en bred steintrapp som strekker seg flere hundre meter oppover åssiden.



Her er det flere plattformer med utstillinger av Gerard Cafesjian sin private samling av skulpturer. Langs trappens venstre side er Cafesjian kunstsenter. Her kan man ta rulletrapp oppover og beundre utstillingen. Foran Cascade er det en skulpturpark med flere kjente skulpturer. De mest kjente er Fernando Botero sine store bronseskulpturer: Cat, Roman Warrior og Woman Smoking a Cigarette. Ved siden av parken er det mange kafeer og restauranter og vi spiste en god lunsj her.


Etterpå gikk vi gjennom sentrum til byens eneste moské. Blå Moské var stengt i Sovjettiden. Men har nå blitt åpnet igjen med økonomisk støtte fra Iran. Moskeen ligger fredelig til i en liten hage. Det som overrasket oss var at det var mange politimenn med kalasjnikover i et av rommene i bygningen rundt hagen. Vår sightseeing fortsatte. Det hadde vært interessant med en skritteller etter en sånn dag.


Vi fortsatte opp til Kond. Et av de få nabolagene som fortsatt har bebyggelse fra det 19. århundre. Å si at dette var en pen gamleby vil være en overdrivelse. Etterpå fant vi ut at vi trengte en pause og dro til leiligheten vår. Vi booka den på booking.com. Selve leiligheten var grei, men trappeoppgangen var ikke mye å skryte av. I tillegg var sengen og puta steinhard så vi ble enige om å bo på hotell resten av turen.


På kvelden dro vi på et spisested som lå som nummer to på TripAdvisor. Her brygger de sitt eget øl og vi bestilte 10 glass med 2 desiliter i hver. Her var det mye godt øl. I tillegg hadde de god mat. Vi delte to forretter. Tempura med grønnsaker og Fried Cheeseballs. Det var kjempegodt. Det var mange hovedretter å velge i mellom også. Vi spiste tagliatelle med laks i blåmuggostsaus og porkribs. Morgenen etter skulle vi på en tredagers tur med Hyur Service. Vi var til sammen 14 personer pluss guiden Karine og sjåfør. De andre var et ungt par fra Moskva, et par fra Tyskland, tre spanjoler, et fransk par, to menn fra USA som reiste hver for seg og en mann fra Taiwan. Det var en fin gruppe å reise med. Alle kom punktlig og ingen klaga. Vanligvis bruker vi å reise på egenhånd, men siden vi skulle til Nagorno Karabakh synes vi det var tryggest å dra på en organisert tur. Hele turen kosta 1400 kroner inkludert to overnattinger med frokost, tre lunsjer og to middager.


Første stopp var Khor Virap. Dette klosteret er kjent for sin fantastiske utsikt til Mont Ararat som ligger i Tyrkia. Dessverre var det skydekke og etter en dag i Jerevan og er besøk til Khor Virap hadde vi fortsatt ikke sett det sagnomsuste fjellet. Vi besøkte fangehullet hvor St Gregory var fanget i 12 år.


Turn gik videre til Novarank. Her er det to kloster som ligger i et veldig vakkert landskap. Klippene rundt er farget i rødt. Og siden vi var her på høsten var skogen under farget i nyanser av rødt, oransje, gult og grønt. Her gikk det an å gå opp i andre etasje i klosteret. Det var tydelig at det var mer viktig å ivareta klosterets særegenhet enn de besøkendes sikkerhet. Etter at vi var kommet tilbake på hovedveien spiste vi lunsj. Vi fikk veldig god mat. Men jeg vet ikke navnet hverken på hovedretten eller på restauranten.


Vi så også på noen damer som lagde lavash, armenernes lefse. Etter lunsj var det en lang kjøretur videre til Nagorno Karabakh. Vi var oppe i 2400 meter og det var kommet snø om natten. I følge Aserbajdsjanske myndigheter var vi illegalt i Nagorno Karabakh. Det var krig i området fra 1989 til 1994 og rundt 30 000 mennesker mistet livet. I 1920-årene bestemte Stalin at området skulle skilles ut fra Armenia og høre til Aserbajdsjan. På slutten av 80-tallet forlangte området først å tilhøre Armenia for deretter å stemme for uavhengighet i 1989. Dette førte til en krig først mot Sovjet og etter Sovjetunionens fall mot Aserbajdsjan. Etter Sovjetunionens oppløsning fikk de hjelp av Armenia og i mai 1994 ble det erklært våpenhvile. Overraskende for alle var det armenerne med sin lille hær og lokale menn som gikk seirende ut. Mellom 500000 og 750000 azerier flyktet fra Nagorno Karabakh og nærliggende okkuperte områder. Internasjonal forhandlinger hittil har ikke resultert i noe. Nagorno Karabakh er fortsatt en republikk kun anerkjent av dem selv. Armenia har heller ikke anerkjent den som republikk. Området blir fortsatt sett på som en del av Aserbajdsjan okkupert av Armenia. Innbyggerne er 99 prosent armenere, har sin egen president og armensk pass. Etter at vi kom fram til hovedstaden Stepanakert spiste vi middag og så var kvelden fri. Vi dro inn til sentrum, men her var det veldig lite som skjedde og vi hadde store problemer med å finne et utested. Den lille byen hadde også en syngende fontene ellers var det lite som skjedde der. Dagen etter startet med en omvisning på Artshak Statsmuseum. For å forvirre fullstendig så er Artshak navnet de selv bruker på Nagorno Karabakh.


Etterpå dro vi på det lokale markedet og spiste jengyalow hats. Det er en slags pannekake fylt med grønne urter og den smaker veldig godt. Det mest spennende var grønsakene, frukten og urter av alle slag.  På vei ut av byen stoppet vi og så Papik Tapik. En statue av en eldre mann og en kvinne. Det betyr "Vi er våre fjell".


Deretter gikk turen videre til nok et kloster. Armenia er det eldste kristne landet i verden og klostrene er deres største stolthet. Gandzasar er den viktigste bygningen i Karabakh og er fra det femte århundre. Etterpå spiste vi lunsj i en liten landsby som heter Vank. Deres Moskva-baserte velgjører har bygget en skole, et hospital og to kitche hoteller. Det ene ligner på Titanic.


Vi besøkte det andre som har et løvehode bygd inn i fjellet ved siden av hotellet. Det var flere bisarre statuer der og en stor seilskute i den lille elven. Turen fortsatte forbi spøkelsesbyen Agdam som ble fullstendig nedbombet under krigen. Karine fortalte oss at før i tiden var dette byen med størst illegalt marked i hele Kaukasus. I dette området er det fortsatt mange steder som er stengt både for lokale og turister. Vi besøkte et arkeologisk sted som het Tigranakert. Etter middagen tilbrakte vi resten av kvelden på hotellrommet. Spanjolene hadde greid å finne en bar med mojitos, men vi var fornøyd med å slappe av. Den siste dagen besøkte vi Shushi. Byen har vært et senter både for armensk og azerisk kultur. I det nittende århundre var byen en av de største byene i Sør Kaukasus og den multikulturelle befolkningen levde sammen i fred med toleranse for deres forskjellige religioner.


Byen ble veldig ødelagt under krigen og deler av den ser fortsatt ut som et krigsområde med ruiner og bilvrak. Vi besøkte en katedral som nå er i bruk. Den ble stengt av Sovjet i 1920 og under krigen oppbevarte azeriene våpen her. Det mest severdige her er en krypt med et utrolig ekko. I midten av rommet hører man sin egen stemme inni seg. Etter dette besøket var vårt besøk til et ikke eksisterende land over.

Vel inne i Armenia besøkte vi Tatev kloster. Vi tok gondol dit med en fantastisk utsikt over en skogkledd dal kledd i høstens mange vakre farger. Deretter var det en lang kjøretur før enn vi stoppet for vinsmaking i Areni. Franskmannen kommenterte at det var merkelig at når vi skulle på museum så fikk vi kort tid og alle var presise. Men når det var snakk om gratis alkohol hadde vi kjempegod tid, men likevel var bare noen få presise. Vel tilbake i Jerevan tok vi inn på My Hotel og begge var veldig fornøyde. Morgenen etter tok vi oss god tid på morgenen og så dro vi til Hyur Service igjen for å leie en Lada Niva. Alle slags biler var til leie, men det var jo artig å ha kjørt russernes folkevogn.


Vi hadde akkurat kommet oss ut av Jerevan når vi passerte et svært palass med en stor hage og masse skulpturer. Vi ble begge nysgjerrige og stoppet for å se nærmere på den vakre, men alt for overdådige bygningen. Det var stengt over alt og etter hvert kom det ut en vakt som sa at det var privat og ikke lov å ta bilder. Tilbake i Jerevan dagen etterpå møtte vi Karine når vi skulle levere bilen. Jeg viste henne bilde av bygningen og hun sa at det var en "construction baron" som eide den. Han hadde enerettighet på import av en del varer, jeg vet ikke hva. Vi endte opp i en restaurant ved siden av og spiste lunsj der. Vi fikk sett på nok en dame som vakte lavash og vi forsto godt hvorfor hun ikke hadde hår på armene. Etterpå humpet vi oss videre ut på den armenske landsbygda. Heldigvis hadde vi betalt ekstra for en GPS ellers hadde det vært umulig å finne fram.


Vi ville gå en tur i Kasagh Gorge da dette var anbefalt av Lonely Planet. Turen skulle ta 1,5 timer hver vei og gikk mellom to kloster. Veien ned i dalbunnen var lett å finne. Men veien videre var ikke så enkel. Her var det vanskelig å finne noen sti det hele tatt og etter å ha krysset en elv flere ganger ved å hoppe på steiner, så fant vi ut at det var best å snu og gå tilbake til Hohanavank kloster. Vi kjørte derfor fra Hovhannavank til Saghmosavank i stedet.
Fra Saghmosavank så vi en bred sti i bunnen av den skogkledde kløften. Her hadde det tydeligvis blitt en elv lenger ned som ikke hadde vært det før. Turen fortsatte opp til Kari Lich en innsjø som ligger på 3200 meter. Vi hadde tenkt å overnatte i Byurakan, men vi var der allerede klokka seks og vi bestemte oss for å dra opp i høyden og se om det var tåke der også. I flere hundre meter var det helt hvitt, men ved cirka 3000 meter over havet kjørte vi ut av det hvite og det åpenbarte seg en mørkeblå himmel og et vakkert fjellandskap.


Ved Kari Lich lå det et hotell som så stengt ut fra utsiden. Men når jeg prøvde å åpne første mulige dør så kom jeg jammen rett inn på kjøkkenet og både restauranten og hotellet var oppe. Vi tok inn på et stort iskaldt rom, men vertinnen kom med en varmeovn og en vifte til oss.


Etterpå spiste vi den lokale Hash-suppen. Dette stedet er kjent for suppen sin. På sommeren kan det bli 40 varmegrader i Jerevan. Da drar folk opp i høyden for å kjøle seg ned. De spiser hash og drikker vodka til. Suppen er kokt på en kufot, løk og noen urter. Kufoten tar man selv ut av suppen når den blir servert. Ved siden av får man tørket lavash som man selv bryter opp i suppen og så har man i hakket hvitløk og salt selv. Jeg hadde i mange teskjeer med hvitløk siden jeg synes suppen var litt smakløs. Etterpå fikk jeg ikke sove og det var ikke på grunn av høyden men på grunn av at hele kroppen min føltes som en gigantisk illeluktende hvitløk. Heldigvis hadde Johnny vært raus med hvitløken også. Morgenen etter hadde vi bestilt frokost klokka sju. Det var to østerrikere og en sveitser der i tillegg til oss. De hadde også tenkt seg på Mt Aragats.



Det var deilig å kunne avslutte oppholdet i Armenia med en fjelltur. Aragats består av fire topper. Den høyeste er 4090 meter. Siden det var kommet snø så hadde vi ikke utstyr til å gå på den. Vi ville derfor gå på sørtoppen som ligger på 3893 meter. Vi fulgte sporene til noen som hadde gått der dagen før, men det viste seg at de hadde gått på en mindre topp like ved Kari Lich. Vi endte derfor opp med å gå en travers før enn vi kunne fortsette opp fjellsiden mot toppen. Det var ikke noen vanskelig Kliving, men vi endte jo opp med å gå en lengre tur enn opprinnelig plan. Uansett tok det bare litt over fire timer og vi endte opp med en fin rundtur.


På cirka 3700 meter fikk vi endelig sett Mt Ararat som stakk opp av det hvitkledde tåkehavet under oss. På toppen hadde vi en flott utsikt til de andre toppene i området. Men under Kari Lach var det bare hvitt. Vi merket ikke noe til høyden og hadde en flott tur i et vakkert hvitkledd fjellandskap. På veien oppover blåste det en del og det var litt kaldt på hendene og føttene.


Men vi greide oss bra med to ulltrøyer og Gore tex på toppen. I bilen på vei ned igjen møtte vi flere som var på vei opp til Kari Lach. I en bil var de fem stykker og de stoppet oss og sveivet ned vinduet. De sa "Tell us was it nice". Vi skjønte at det var suppen de snakket om og sa den var veldig god. På vei tilbake til Jerevan hadde vi tenkt å besøke Museet for folkemord. Men vi slet veldig med å få GPS-en til å vise oss riktig vei. Til slutt la vi inn adressen til Hyur Service og da passerte vi museet. Vi var begge slitne og ble enige om å dra til hotellet og slappe av litt i stedet. Den siste kvelden i Jerevan fikk vi sett en del handlegater som kunne vært i hvilken som helst stor by i Vest Europa. Vi spiste Angus Burger og hørte på klassisk musikk ved den syngende fontenen. Deretter var vår tur til Armenia over. Hva lærte jeg av turen? Jeg lærte om krigen i Nagorno Karabakh og at armenerne er et stolt folkeslag med en blodig fortid. Armenia har vakker natur og høstfargene er like vakre i Armenia som i Norge.


fredag 29. juli 2016

En smak av Hellas og Albania



Strand og bading hører sommeren til, og hvor er havet vakrere enn i det Ioniske hav. Vi var tre damer og fire ungdommer som reiste sammen til Hellas og Albania denne sommeren. Vi fikk badet mye, men sannelig fikk vi besøkt mange steder også og fire av dem er på Unescos verdensarvliste.



Første stopp var Korfu. Her bodde vi i Paleokastrista som er et vakkert sted nordvest på øya. Korfu er en kupert øy og Paleokastrista er ikke noe unntak. Her ligger det mange overnattingssteder i de pinjekledde åssidene og på restaurantene kan man nyte utsikten til havets mange fargenyanser av blått, turkis og grønt.




Men vi fikk også besøkt et vakkert munkekloster i Paleokastrista og Korfu by. Klosteret er en kort spasertur fra stranden. Klosteret er vakkert i gult og hvitt og det er mange steder man kan slappe av i skyggen og få avkjølt en solvarm kropp. Søker man indre ro er klosteret det riktige stedet. Det er også en vakker utsikt over Paleokastristas strand og grønnkledde åser.




Korfu by er en av de eldste byene i Hellas. Her kan man se øyas nærhet til Italia. Her er ingen hvite hus med blå karmer som man finner resten av Hellas.  Det er trange, brostenisbelagte gater med vakre, venetianske bygninger i gult. Ut mot byens eldste fort er det en stor plass med kafeer under vakre bueganger og i en av byens gågater ser man spiret av en vakker kirke.



En kort båttur fra Korfu ligger Albania. Dette landet var ukjent for de fleste i mange år og Kina utnevnte landet til kommunismens fyrtårn i Europa. Diktatoren Enver Hoxha fikk bygd bunkerse over hele landet for å forsvare innbyggerne mot angrep fra vesten. Frem til 1990 var Albania et meget isolert og lukket land. De første frie valgene ble avholdt i 1991 og siden har det sosialistiske og det demokratiske partiet skiftet på å ha regjeringsmakten. Til tross for at Albania på papiret er demokratisk har politikerne hatt vanskelig for skape en demokratisk tradisjon i landet. Nesten alle valg har blitt kritisert for fusk og ulovligheter. Vi dro med båt fra Korfu til Sarande og tok taxi videre til Ksamiil.




Dette området av Albania er kjent for muslingene sine og mitt første måltid var muslinger i en kjempegod hvitløkssaus. Ksamil var beskrevet som en liten, idyllisk landsby. Det må være noen år siden. Strendene var fortsatt like pene, men de var stappfulle av folk. Fargen på vannet var like flott her, men i følge barna var det ikke så fint å snorkle. Mange av turistene var kosovoalbanere bosatt i Sverige og makedonere. Men dette året var det også mange polakker og skandinaver. Bruk av kort på spisesteder var lite utbredt, så her ble minibanken flittig brukt.

Så lenge vi holdt oss ved og i vannet så var temperaturen helt fin. Men da vi bestemte oss for å gå til Butrint, så fikk vi oppleve at det var stekende varmt. Da vi endelig kom oss dit hadde vi en flott opplevelse. Butrint har en flott beliggenhet på en skogkledd halvøy. Dette arkeologiske stedet er på Unescos verdensarvliste. Det er mange ruiner fra forskjellige tidsepoker og mange er i godt hold.




Høydepunktene var et amfiteater fra det tredje århundre og ruinene av et bysantinsk tempel med gulvmosaikk.  På toppen av området er det et restaurert venetiansk slott fra det fjortende og sekstende århundre. Hele Butrint var en flott opplevelse. Dessverre har det vært en del plyndring av stedet etter kommunismens fall, men det var godt vedlikeholdt og man fikk en brosjyre med informasjon om alle utgravingene.




Vi dro på en dagstur til Gjirokaster. Denne historiske byen er et sjeldent eksempel på en godt bevart osmansk by. På toppen skuer Citadellet fra 1200-tallet utover byens brosteinsbelagte gater. De ottomanske husene har hvite steinvegger, balkonger av tre og steinbelagte tak. Dessverre var det veldig varmt når vi var der. Det må være fantastisk å besøke byen på våren eller høsten. Byen er på Unescos verdensarvliste på grunn av de historiske husene sine. Men i byen besøkte vi også et minne fra den kalde krigen. Hoxha fikk bygd tusenvis av bunkerser over hele landet og i Gjirokaster finnes en av de største. Her er det tunneler med plass til 500 personer. Vi dro på en guidet tur gjennom tunellene som ligger godt gjemt under borgen.




Vi besøkte borgen som hadde en flott utsikt over byen. Her ligger der et gammelt amerikansk spionfly. Det ble tvunget ned i 1957 i Tirana, og senere flyttet hit. Nå står det der som et minne om Enver Hoxas kamp mot vesten.



Ikke langt fra Sarande ligger et sjeldent naturfenomen. Blue Eye er et femti meter dypt hull. Det fosser opp asurblått vann fra det dype hullet og dette danner en elv med badevann på 10 grader. Grunnen til at det kalles Blue Eye er at dybden får det til å se mørkeblått ut. Vi var der på ettermiddagen og det var bare barna, en ung mann og jeg som badet. Blue Eye var både vakkert og skummelt og det var ingen av oss som hoppet ned i det. I ettertid har jeg lest at siden det pumpes opp 6000 liter vann per sekund, så er det nærmest umulig å komme noe særlig dypt der. Etter noen dager i Ksamil gikk turen tilbake til Hellas.


Vi kjørte buss til en universitetsby nord i Hellas. Det tok innmari lang tid ved grensa ellers gikk turen greit. Siden det er mye narkotikasmugling fra Albania var det mange som fikk gjennomsøkt bagasjen sin, men vi som var nordmenn slapp unna det. Ioannina var en positiv overraskelse. Det er en livlig gammel by med masse gågater og utesteder. Det er et flott borgområde som man kan besøke og byen ligger vakkert til ved en innsjø. Vi dro til Ioannina fordi vi ville besøke Meteora. Meteora betyr hengende i luften og er et av de største og viktigste kompleksene av de gresk-ortodokse klostrene i Hellas.




På 800-tallet flyttet en gruppe asketiske eremittmunker opp til oldtidens tårn. De var de første menneskene som bosatte Meteora. De levde i hulrom og sprekker i fjelltårnet, en del nådde 550 meter over sletten. Den største høyden, kombinert med brattheten til klippeveggene, holdt alle unntatt de mest dedikerte besøkende unna. Innledningsvis førte eremittene et liv i ensomhet. De kom kun sammen på søndagene og særskilte religiøse dager og ba sammen i et kapell som ble bygd ved foten av et berg kjent som Dhoupiani. Så tidlig som på 1000-tallet er det antatt at eremittmunker levde i hulene i berget. På slutten av 1300-tallet ble det bysantinske rikets 800 år lange styre over nordlige Hellas truet av tyrkiske angripere og munker som trakk seg vekk fra den tyrkiske okkupasjonen dro til Meteora. Ankomst til klostrene var opprinnelig og helt bevisst gjort vanskelig. Det krevde enten lange stiger bundet sammen eller store nett som heiste opp både varer og folk. På 1920-tallet ble det gjort endringer og trappetrinn ble hogget inn i fjellet. I dag gjenstår det 6 av de opprinnelig 24 klostrene og vi besøkte to av dem.




Det vakre fjellandskapet var et fantastisk skue når vi kom kjørende over Thessalia-sletten og besøket til dette området var høydepunktet i ferien.
Samme dag besøkte vi den vakre fjellandsbyen Metsova som ligger på 1100 meter. Her er det faktisk mye snø om vinteren. Vi fikk omvisning på vingården Katogi Averoff. Dette er de mest kjente vinprodusentene i Hellas. Vingården ble startet av Evengelos Averoff en gresk politikker og forfatter. Dette må være den eneste vingården i verden hvor en del av druene blir spist av brunbjørn.


Siste dagen bestilte vi en minibuss med sjåfør. Første stopp var Dodona, her ligger et av de største amfiteatrene i Hellas. Dodona er det eldste orakelet og det er bare orakelet i Delphi som er mer kjent.








Etter Dodona besøkte vi Acheron elven. Her kan man gå og svømme flere kilometer oppover mot strømmen i et fantastisk flott landskap med høye grønnkledde fjellvegger på begge sider. Sandaler var et must siden det var masse steiner på bunnen og tilbaketuren gikk veldig mye fortere enn turen oppover i elven. Vi prøvde også rafting, men dette var bare en gummibåttur nedover elven.




Vi spiste middag i den vakre landsbyen Parga. Her rakk noen et siste bad mens andre tok en liten rundtur i den vakre, venetianske byen. Vi ble kjørt på flyplassen og fikk på denne måten sett masse den siste dagen.

mandag 11. juli 2016

København - syklistenes by





Vi startet sommeren med en langweekend til København. Coldplay avsluttet sin verdensturne der og de er et av mine favorittband og absolutt verdt å kombinere med en storbyferie.



Coldplay var enda bedre enn forventet. De leverte et fantastisk show og det var veldig gøy å få sett og hørt Chris Martin live. Den ene kjente sangen tok over etter den andre og det var et av mine konserthøydepunkter. En pangstart på ferien.



Konserten var i Teliaparken i Østerbro og vi endte opp med å gå helt hjem til vårt hotell som ikke var langt fra Tivoli. Denne lange gåturen inspirerte oss til å leie sykkel de neste tre dagene. Jeg hadde vært i København noen ganger før, men jeg synes likevel ikke at jeg hadde sett så mye av byen. Med sykler fikk vi sett deler av byen som vi aldri hadde besøkt til fots.





Torsdagen startet vi dagen med en champagnebrunch på Apropos på Halmtorvet. Det var masse godt og en av våre kulinariske høydepunkter på turen. Apropos ligger like ved Istedsgate som går fra Københavns sentralbanestasjon til Enghaveparken. Da jeg var ung var denne gaten kjent som en gate man burde holde seg unna siden det var mange doplangere og prostituerte der. Nå er gaten renovert og har blant annet blitt attraktiv for unge familier som ikke ønsker å flytte ut i forstedene.

Fra Istedsgate fortsatte vi til Amager Fælled et stort naturområde like utenfor sentrum av København. Denne parken er perfekt for sykling og løping og mange drar på piknik her. Når vi nærmet oss sentrum kom vi til kolonihagen Nokken. Et lite Christiania uten Pusher Street. Deretter fortsatte turen forbi det nye boligområet Islands Brygge og inn til Christianshavn. Her ligger som de fleste vet fristaden Christiania. Det var vel ikke akkurrat det stedet jeg trodde jeg kom til å besøke mest i løpet av ferien, men vi endte opp med å dra innom der tre ganger.



Jeg ble en smule overrasket når Pusher Street faktisk var en gate der det ble solgt både marihuana og hasj. Jeg ante ikke at salget var så åpenlyst. I Green light district var det tre regler. Ha det gøy, ikke løp og ikke ta bilder. Jeg er jo veldig glad i å ta bilder. Jeg synes liksom ikke jeg har vært et sted hvis jeg ikke har fått dokumentert det med noen bilder, men når selgerne sto med masker for å skjule identiteten sin, så forsto selv jeg at jeg hadde havna i feil gate for fotografering og windowsshopping. Det er vel kanskje ikke så veldig imponerende av en 49 år gammel dame å legge ut bilder av cannabis på bloggen sin heller.Dessuten er det litt respektløst å legge ut bilder av hasjklumper sammen med bilder av dronning Margrethes gobeliner.

Jeg synes ikke Pusherstreet var noe særlig hyggelig, men når man først er inne i omådet er det flere kafeer og små spisesteder. Det er en avslappa atmosfære og en fin plass å slappe av med Christiania sin egenbryggede økologiske øl.



Jeg ante ikke at Christiania var så stort og at det var så store grøntområder der. Siden vi hadde sykler fikk vi sett hele området og her er virkelig noen særegne hus langs vannet innover i fristaden. Hele Chritiania er bilfritt og et var først når vi kom ut til Holmen at det dukka opp biler igjen.






På Holmen besøkte vi Operaen og Papirøen. På Papirøen ligger Copenhagen Streetfood. Her et det gatemat fra alle verdenshjørner og du kan la været bestemme om du vil sitte inne i hallen eller ute på bryggen i en solstol. En av nordens mest kjente Michelin-restauranter, Coma, ligger også i nærheten, men vi regna med at her måtte man booke i god tid på forhånd.





Fredagen dro vi inn mot Sentrum av København forbi Rådhusplassen og videre til Latinerkvarteret. Her spiste vi på en Københavns eldste kafeer og så dro vi bort til Rundetårn og parkerete syklene våre der. Vi fulgte gågaten Købmagergade ned til Strøget og så fortsatte vi ut til Nyhavn.



I mange år var Nyhavn blant byens mer skumle kvarterer med sjømannsvertshus og prostituerte. Men i 1980-årene ble området renovert, og Nyhavn huser i dag mange restauranter og kaféer. Selv om Nyhavn er full av turister måtte vi ut dit for å ta en oss øl ved de flotte, fargerike husene sammen med alle de andre besøkende. Ikke langt fra Nyhavn går det en gang- og sykkelbro over til Papirøen som vi besøkte dagen før.


Vel tilbake ved Rundetårn tok vi oss en tur til toppen av Europas eldste fungerene observatorium og så fant vi igjen syklene våre. Deretter fortsatte vi turen til Rosenborg slott som ble brukt som kongebolig fra 1607-1710. Slottet er bygd i nederlansk rennessansestil.



Etter å ha syklet gjennom slottshaven fortsatte vi opp Nørrebrogate. Dette er et tidligere arbeiderklassestrøk og mange av byens innvandrere holder til her. De siste årene har brostensgatene med dens bygninger blitt renovert og det har kommer flere små kafeer og brasserier. Den travle Norrebrøgate er et eksempel på utviklingen som har funnet sted. Etter å ha syklet over Dronning Loises bro kommer man i et latinerkvarter der sidegatene er fulle av kafeer, små butikker og barer. Jo lenger opp i Norrebrøgate man kommer jo kortere blir avstanden mellom Scwarmastedene. Og vi stoppet faktisk på et av dem. Etter noen timer på sykelsetet føltes det veldig nødvendig med mat akkurat da.



Alle drar og tar bilde av Den lille havfruen. Det gjorde også vi. Den er jo egentlig ikke så veldig spesiell, men man må liksom ha vært der sammen med flere busslass med japanere.


Kastellet like ved er mye penere og de fredede militærbygningene ligger vakkert til i mellom de grønne vollene. Etter Kastellet dro vi innom Amalienborg Slott. Det var ikke så veldig pent.
Også denne kvelden avlsuttet vi dagen med Christiania sitt økolgiske øl.

Da vi planla turen til København i forbindelse med kjøp av Coldplaybillettene, så var planen å sykle Sjælland rundt, men så fant vi ut at vi heller ville bli i København. Det angrer vi ikke på, for denne flotte byen har så mye å by på for sine besøkende. Første etappe hadde vi tenkt å sykle Strandveien og vi ble enige om at denne vakre strekningen fra København til Helsingør, måtte vi få med oss.


Vår første stopp var Karen Blixen museet. I vakre Rungstedlund ble hun født og det var også her hun tilbrakte sine siste år etter at hun vendte hjem fra sin afrikanske farm i Kenya. Hun ligger begravd i parken bak huset.



Videre gikk turen til Humlebæk hvor det kjente kunstmuseet Lousiania ligger. Dette vakre museet er kjent for sin samtidskunst og sin skulpturpark. Beliggenheten er fantatisk og selv for de som ikke er så glad i samtidkunst er dette stedet absolutt verdt et besøk.


Endestasjonen for vår sykkeltur var Helsingør. Her ligger det vakre Kronborg slott. Slottet har i århundrer vært et av de viktigste renessanseslottene i Nord Europa.  Dette gjorde at slottet ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i år 2000. Her spilles også Shakespeares Hamlet hver sommer og det må være litt av en opplevelse.


Vi spiste middag i Helsingør før enn vi tok toget tilbake til København. Vi lurte et kort øyeblikk på om vi kunne få med sykler på toget. Men her la man inn antall sykler på billettautomaten når man kjøpte billett. Det burde vi jo ha skjønt. Danmark er syklistenes land. Til og med runskjøringene har felt for syklister. Jeg synes Miljøpartiet det grønne bør dra på studietur hit.



Den siste dagen ble brukt til byvandring og et besøk på Christiansborg Slott. De kongelige represetasjonslokalene er virkelig verdt et besøk. Vakrest av alle salene er Riddersalen. Her henger 17 gobeliner som dronning Magrethe fikk på 70-årsdagen sin. Gobelinene beskriver verdenhistorien og Danmarks historie. Det er billedkunstneren Bjørn Nørgaard som har designet gobelinene og de er fantastisk flotte.



Den siste dagen ville vi ha dansk mat og vi dro derfor til Det lille apotek. Dette er Danmarks eldste restauarant. Vi satt i Petter Fabers stue. Her ble den kjente julesangen "Højt fra treets grønne top" skrevet. Farmoren til barna mine var dansk og hver juledag har vi dansk julefrokost hvor vi spiser mye godt og synger "Højt fra treets grønne top". Det var ikke bare Faber som var stamgjest her. Andre kjente stamgjester var Ludvig Holberg, Aksel Sandemose og H C Andersen. Her spiste vi en Apotekeranretning og ble veldig mette begge to. Men det var sku dejlig.





Med sykkel får man gjort mye på fire dager. Jeg bruker ofte Turopias topp ti hvis jeg skal besøke et land jeg ikke kjenner. Her er mine topp ti i tilfeldig rekkefølge (Coldplay er ikke med, ikke så ofte de er i København)

- Christiania- besøk hele området på sykkel
- Strandveien med Karen Blixen Museet, Loisiania kunstmuseum og Kronborg Slott
- Dronning Margrethes gobeliner i Christiansborg Slott
- Dansk frokost på en av byens gamle restauranter
- Holmen med nærheten til kanalene, Operaen og Papirøen
- Nyhavn
- Sykkelveiene
- Kastellet
- Ny Carlsberg Gypotek (målista mi, men kom meg aldri dit)
- Tivoli (besøkte det ikke denne gangen, men vært der før)