onsdag 26. juli 2017

Nord Spania - strand, by og fjell


Jeg har alltid sett på Nord Spania som et spennende reisemål og denne sommeren gikk turen dit. Her kombinerte vi badeferie, storbyliv og fjellvandring.

Vi fløy til Bilbao. Tidligere var dette en industriby med høy arbeidsledighet og byen var av liten interesse for turister. Gamlebyen var falleferdig og etter en kjempeflom i 1983 lå den nesten i ruiner. Byens politikkere utarbeidet en 50-årsplan for å forvandle Bilbao til et godt sted å leve, jobbe og investere penger. Gamlebyen ble pusset opp og politikerne tok kontakt med Guggenheim-stiftelsen. Deres plan var å revitalisere Bilbao til en europeisk kulturby og et Guggenheim-museum var et ledd i denne planen.


Vi kom til byen på ettermiddagen og tilbrakte det meste av kvelden i gamlebyen. Her var det smale gater, vakre bygninger og masse pintxosbarer. I følge min 16-åring var ikke dette ordentlig middag. Umulig å spise seg mett på og en stor smittekilde siden alle kunne hoste og ta på maten. Det ble noen pintxos på oss likevel. Man kan ikke la være den første kvelden.


Dagen etter var hovedattraksjonen Guggenheim-museet som er det mest berømte utslaget av Bilbao effekten. Siden det åpnet i 1997 har det trukket rundt en million besøkende hvert år, 80 prosent av dem turister.  Museet har en særegen arkitektur og ligger vakkert til ved elven i Bilbao. Mange av utstillingene var veldig sære og jeg har vansker med å si meg enig i at det er kunst. Men det var mye morsomt og vel verdt et besøk. Høydepunktet var Andy Warhol-utstillingen. Det mest sære var en film av en apekatt med jentemaske. Her skjedde det absolutt ingen ting.


Etter museumsbesøket leide vi oss sykler i et par timer. Vi syklet langs elven ut av sentrum. Bilbao et en fin by og sykle i. Det var sykkelvei nesten hele veien.
Denne sommerferien ville vi kombinere by, bading og fjell. Jeg hadde derfor bestilt leiebil og på ettermiddagen dro vi til Fuente De som ligger i Picos de Europa.  Dette et ett fantastisk vakkert fjellområde kun 20 kilometer fra Biscayabukta. Jeg hadde ikke hørt om området før enn jeg begynte å lese meg opp til turen. Vi passerte en vakker liten by på veien. Her ville vi spise middag, men det var ingen restauranter som var åpne ennå. Vi måtte derfor vente med middagen til vi kom frem til hotellet.

 
Hotellet Parador de Fuente De har en fantastisk beliggenhet med utsikt til fjellene i Picos de Europa. Rommet var også bra med god plass for tre, men den treretters middagen var ingen av oss fornøyd med. Frokosten derimot var veldig bra. Kanskje litt overpriset, men det var masse å velge mellom. Hotellet ligger like ved kabelbanen som gir oss masse "gratis" høydemeter og vi tok denne neste morgen etter en veldig innholdsrik frokost.


Picos de Europa var en positiv overraskelse. Vi gikk påTorre de Horcados Rojos som var 2506 meter over havet. Det var mange spisse, klatretopper i området, men toppen vår var enkel å bestige. Utsikten var minst like flott fra denne toppen. Jeg hadde lyst på en topp til, men vi hadde ikke med oss nok drikke.

 
Etter fjellturen kjørte vi videre til Santillana del Mar. Dette er en vakker liten by som ikke ligger ved havet. Her er det ikke lov å kjøre inn i de brosteinsbelagte gatene. De vakre husene er kledd med blomster og det er en koselig by å vandre rundt i.  Denne kvelden spiste vi italiensk pizza og den var kjempegod.

 

Dagen etter dro vi tilbake til Bilbao og leverte leiebilen. Deretter gikk turen med buss videre til San Sebastian, det opprinnelige målet for årets sommerferie.  Her bodde vi like ved Ondarretta stranden og bølgene var akkurat så høye som ungdommen ønsket.  Jeg svømte meg en lang tur mens de lekte seg i bølgene. Strendene i San Sebastian er like fantastisk som jeg forventet.  Til sammen er Ondarretta og Conchi stranden flere kilometer lange.


På kvelden fant vi oss en tapas restaurant som het Kök. Morsomt med et svensk navn på en restaurant i Baskerland. Her spiste vi masse deilig mat. Dagen etter løp vi intervall etter morgenbadet. Og så ble det mer bading på ungdommen og boklesing for mitt vedkommende. Jeg var så oppslukt av boken at både klær og bok ble tatt av tidevannet. Vi var ikke like heldige med kveldens tapas. Jeg hadde lest på TripAdvisor at blekkspruten der var fantastisk. Det var den sikkert for de som ikke synes at det holder med fem biter.


San Sebastian var fantastisk, men vi holdt oss til programmet og dro med leiebil til flyplassen i Bilbao for å møte kjæresten min der. Turen gikk til Rioja hvor vi fikk et veldig varmt møte med den spanske sommeren i innlandet. Her fikk vi omvisning på en vingård. Det var interessant men alt for varmt. Guiden fortalte at 80 prosent av druene ble plukket for hånd. Drueplukkerne er profesjonelle og kommer hovedsakelig fra Portugal, Øst Europa og Nord Afrika. 
Roten på drueplanten var amerikansk og ble podet med en europeisk ranke. Dette skyldes vinlus som europeiske vinstokker ikke er resistente mot. Vinlusen var opprinnelig utbredt i Nord-Amerika men ble ved et uhell innført til Europa på 1860-tallet, da botanikere i viktorianske England plantet amerikanske vinstokker. Resultatet ble at store deler av de europeiske vingårdene ble ødelagt. Løsningen var å pode inn europeiske druesorter på amerikanske vinstokker. Veldig mange i Rioja hadde sine egne vinranker og området var som et lappeteppe i grønt. Innhøstingen er i september så vi fikk ikke være med på å tråkke druer.

 
Vi ble enige om at det var alt for varmt å være vinbonde. Neste dag fortsatte vi derfor turen opp i Pyreneene. Her var det grønt og frodig med kuer og hester langs veien. Vi dro over til Kakuetta Juvet i Frankrike. Her følger man et to kilometer langt canyon langs en elv. Det er bygd stier og broer inn i fjellet og det er frodig, vilt og vakkert. Langs stien passerte vi en foss og stien ender opp i en hule.

 
Vi hadde leilighet i Isaba, en koselig liten fjellandsby med flott utsikt til fjellene. Her spiste vi god, men veldig enkel mat på kvelden. Grønsaker og saus er ikke eksisterende både til fisk og biff og det er litt uvant for oss. Morgenen etter dro vi til en fjellhytte som het Linza. Her var det mange topper, men vi fulgte en av de mest brukte stiene og var på en topp på litt over 2300 meter som vi ikke vet navnet på. I starten gikk vi gjennom en blomstereng og det var veldig varmt. Det ble mer passe temperatur etter hvert, men det var shortsvær helt til toppen her også.


Det var blitt veldig mye varmere i San Sebastian nå vi kom tilbake dit.  Jeg spiste min første paella på turen og den var overraskende god. Morgenen etter spiste vi pintxos til frokost. Det var veldig godt. Deretter dro vi på stranden alle fire. her fikk vi tid til både lesing, svømming og løping i bølgene.

 
 

tirsdag 13. juni 2017

Grafitti og Stalinistisk arkitektur i Minsk


I februar i år åpnet Hviterussland opp for fem dagers visumfritt besøk for de som kommer med fly til Minsk. Da ble landet med ett så mye enklere å besøke og jeg dro dit med en venninne i pinsen. Vi kom inn til byen med taxi langs den femten kilometer lange Uavhengighetsgaten. Langs denne gaten ligger det veldig mange offentlige bygg i stalinistisk arkitektur.


Vi bodde på Minsk hotell som lå ved et av Europas største torg, Nezalezhnasti  Square (Uavhengighetsplassen). Veldig mange av de offentlige byggene i Minsk ble jevnet med jorden under den annen verdenskrig, men på Nezalezhnasti Square ligger regjeringsbygningen som utrolig nok overlevde krigen. Av alle bygninger i Minsk må dette bygget være det beste eksemplet på stalinistisk arkitektur i hele byen og vakkert er det ikke. På plassen ligger også den romersk-katolske kirken St.Simon og Helena-kirken, også kjent som den "Røde" kirken.

Uavhengighetsplassen er ikke som piazzaene i Italia, her er ingen kafeer eller uteserveringer. Ønsker man koselige restauranter og natteliv så må man gå til Øvrebyen. Dette stedet blir også kalt Frihetsplass-området. I gatene rundt ligger det mange utesteder og vi besøkte flere artige puber, alle med et veldig godt utvalg med cocktails. Vi ble virkelig overrasket av utelivet i Minsk. Her var det masse gatemusikanter og på barene var det live musikk. Det var også veldig kult interiør på mange av utestedene. Den første kvelden besøkte vi blant annet et sted som var innredet som en tiki-bar og her kunne man sitte på huske i baren.



Vi var også inne i en av de kolossale bygningene langs Uavhenigighetsgaten. Her var det et arrangement som vi forsto lite av, men man måtte ha billetter for å komme inn. I vårt forsøk på å finne ut hva som skjedde der inne, traff vi på han som hadde ansvaret for arrangementet og han slapp oss inn. Her var det både konsert, underholdning og reklame stands av ulike slag.

Nesten alle gateskilt var på russisk og det samme var kartet vårt så vi slet litt med å vite hvor vi var den første kvelden. Det var derfor genialt å leie en guide på sykkel dagen etter. Raman hos Miensk guide tour tok oss med en på en interessant tur rundt omkring i Minsk. Han var kunnskapsrik og snakket godt engelsk. De brede gatene i Minsk var ikke så morsomme å gå langs, så en sykkeltur var bare fantastisk.


Vi startet den guida turen med Frihetsplassen. Her var det yrende folkeliv siden det var Sveriges dag i Minsk. Her ligger blant annet den ortodokse Hellige Ånds-katedralen og den katolske Jomfru Maria-katedralen som vi hadde besøkt før enn vi møtte guiden vår. Katolske og ortodokse kirker er veldig koselige siden man kan komme og be og tenne lys også når det ikke er messe.

Vi fortsatte bort til Uavhengighetsgaten og da fikk vi vite at en av de store bygningene der huset KGB og at det var et stort fengsel i bakgården. Jeg turte ikke ta bilde, siden jeg faktisk var i et diktatur.


Etterpå besøkte vi en minnevegg for Viktor Tsoi som var vokalist i postpunkbandet Kino. Han døde i en bilulykke i 1990 og Kino var et av Sovjetunionens mest populære band. Viktor Tsoi er Jim Morrison, John Lennon og Kurt Cobain i en og samme person for millioner av russere.  På den tiden Kino rocka Sovjetunionen var jeg en stor tilhenger av The Cure. Men den kalde krigen gjorde vel sitt til at jeg aldri har hørt om dette post punk bandet som hadde tilholdssted et par timers flytid fra Oslo. Når jeg kom hjem måtte jeg lete på Youtube og Kino var ikke vanskelig å finne. Det er kjempebra musikk.

https://www.youtube.com/watch?v=1jmmHB3K69A

https://www.youtube.com/watch?v=ind9EPBzh-Y

https://www.youtube.com/watch?v=2CFhpiSHYfM


Vi fortsatte til et gammelt industriområde hvor mange av byggene nå var fulle av grafitti. Dette var et møtested for byens ungdom og noen av bilene hadde megahøytalere hvor musikken strømmet ut. Mange av fabrikkene her ble malt av kjente gatekunst-artister fra Brasil på gatekunst-festivalen Valuca Brasil. Man danner seg jo noen forventninger når man skal besøke et kommunistisk diktatur og dette hadde vi ikke forventet.


 Minsk hadde flotte, brede sykkelveier og vi dro inn igjen til sentrum hvor vi endte opp ved Seiers-plassen, med sin 38 meter grå obelisk og en evig flamme, til minne om heltene fra den andre verdenskrig. Turen fortsatte til Operaen som ligger flott til på en høyde.


Vi rullet videre til Trinity, gamlebyen i Minsk. Dette er et koselig lite område og når vi var der, så vi et par som akkurat hadde giftet seg. De hadde hver sin due som de slapp fri. I følge russisk og hviterussisk tradisjon skal brudens due ha en rosa sløyfe og brudgommens due ha en blå sløyfe. Den duen som flyr høyest angir kjønnet på deres første barn. Disse duene hadde ikke sløyfer, men det kan jo hende de hadde andre kjennetegn som vi ikke så.

Til slutt besøkte vi Tårenes øy som er et monument til minne om de 771 hviterussiske soldatene som døden under krigen i Afghanistan.


 Etter at vi hadde tatt farvel med Raman gikk vi på en lokal restaurant og spiste. Det var et stille og rolig område like utenfor sentrum som Raman anbefalte oss. Raman hadde fortalt oss at det var utendørskonsert på Frihetsplassen på kvelden med Naviband som stilte i Melodi Grand Prix for Hviterussland i år. Det er et ungt ektepar som har laget all musikken sin selv og vi synes det var bra.


Etter at Sovjetunionen nasjonaliserte sirkuser i alle større byer har det vært en sterk kjærlighet for utøvende kunst  i tidligere sovjetiske land, og Hviterussland er ikke noe unntak. Den vakre rotundaen til sirkuset i Minsk er et testament til hvor alvorlig landet tar sitt sirkus. I motsetning til filharmonien eller operaen fortsetter sirkus sesongen gjennom hele sommeren, og forestillinger foregår flere ganger i uka. Vi gikk dit på søndagen og ble ikke skuffet. Her var det akrobatikk i verdensklasse og brunbjørner som red på okser. Etterpå gikk vi en liten tur i Gorkij-parken.


Vi hadde vonde og ømme skuldre begge to og var enige om at thaimassasje ville være perfekt. Like ved den svenske ambassaden var det et thailandsk spa hvor vi tok en time med klassisk massasje. De to damene var kjempeflinke, men jeg ante ikke at jeg hadde ømme muskler nesten i hele kroppen. Etterpå drakk vi nydelig te og var enige om at vi skulle ta thaimassasje minst en gang i uka når vi kom hjem.

Brit hadde fått tips fra en bekjent om en nepalsk/tibetansk restaurant litt utenfor sentrum. Vi tok taxi dit og endte opp i en gate som knapt var en gate lenger siden det tydeligvis skulle legges nye rør der. Brit gikk for å sjekke om det var åpent og det var det. Vi spiste god tibetansk og indisk mat der. Siden vi var der på en søndag var det veldig lite folk. Eieren visste oss rundt og i tillegg til restauranten var det et vannpiperom og et karaoke-rom. Taxien vi tok tilbake kjørte en annen vei og vi var ikke så langt fra sentrum som vi trodde.


Den siste dagen gikk vi til "Det hviterussiske statsmuseet for historien om den store patriotiske krigen". Dette er et av de viktigste og største krigsmuseene i verden. Under den annen verdenskrig mistet Hviterussland hver tredje innbygger og mer enn 3 millioner døde. Vi fikk dessverre bare sett museet utenifra siden det var stengt på mandager.

Alt kommer til en ende og dette var reisens slutt. Vi forlot byen med en taxi og kjørte langs Uavhengighetsgaten ut av byen. Litt bedre kjent enn noen dager tidligere.





lørdag 29. april 2017

London leverer alltid

 
 
London er et spennende reisemål uavhengig av årstid, men det er ekstra koselig å besøke byen på våren. Denne gangen bodde vi øst i byen. Det var et uoppdaget område for begge to og vi ville derfor være Eastenders for en weekend. Vi hadde bestilt hotell ikke så langt fra Liverpool Street og det viste seg at gata til hotellet vårt lå midt i gatemarkedet Petticoat Lane. Navnet Petticoat Lane fikk gata etter underskjørtene (Petticoats) som var å få kjøpt hos silkeveverne som hadde slått seg ned i området. I dag var utvalget av underskjørt heller dårlig, men man kunne få kjøpt en truse for 1 pund og den var det nok ikke mye silke i.  Klærne så ut til å være av elendig kvalitet og jeg synes jeg dro kjensel på noen kjoler fra da jeg var på skoletur i London i 1991. Vi endte opp med en Chicken Curry på markedet før enn vi hadde sjekka inn på hotellet.

 
Vi skulle på konsert på kvelden ellers hadde vi ingen store planer for dagen. Men mange av de flotte skyskraperne i City lå ikke langt unna og vi begynte å gå mot the Gherkin som vi så fra gata vår. 30 St Mary Axe er Londons første miljøvennlige skyskraper. Den aerodynamiske formen gir maksimalt med dagslys og naturlig ventilasjon for å redusere energiforbruket som er 50 prosent mindre enn i en vanlig kontorbygning. Ikke langt unna Gherkin ligger "Walkie Talkie", "Inside Out Building", "Cheesegrater" og Heron Tower.


Det var også mange nye byggeprosjekt på gang og det var morsomt å gå rundt og beundre den fascinerende arkitekturen. I denne delen av London får man virkelig følelsen av å være i en storby, men jammen greide vi å finne en koselig liten pub hvor vi kunne nyte en øl sammen med Londons finanselite.

London gikk over til en tjenestebasert økonomi tidligere enn mange andre europeiske byer, denne overgangen skjedde særlig i årene etter andre verdenskrig. Som hovedstad for Det britiske imperiet hadde byen et kontaktnett over hele verden som i stor grad er blitt bevart og utvidet. London er et av verdens viktigste økonomiske sentre sammen med blant annet New York og Tokyo og det engelske språk og engelsk kontraktsrett er ofte foretrukket i internasjonal handel.


Det var ikke mulig å komme seg inn i noen av disse skyskraperne så vi dro til The Monument for å nyte utsikten derifra. Søylen ble reist i 1677 til minne om bybrannen i 1666 som la nesten hele London i aske. Her hadde vi en flott utsikt over City og Southwark med The Shard som er Vest Europas høyeste bygning.

Etter en ikke planlagt sightseeing i City gikk vi ned til Themsen og begynte å gå inn mot Westminister. Langs Themsen er man deilig skjermet for trafikken hundre meter lenger oppe.


Vi fortsatte langs elven til vi kom til Millenium Bridge som ligger ved St Pauls Cathedral. Denne flotte gangbroen ble ikke overraskende bygget i 2000. På den andre siden ligger Tate Modern og Shakespeare Globe Theatre og vi gikk over broen. Noe museumsbesøk tok vi oss ikke tid til denne gangen, vi greidde oss med ingeniørkunst i City.


Det er sjelden man er i London uten å få med seg Big Ben og det flotte klokketårnet tar seg ekstra bra ut fra Westminister Bridge. I St James Park så vi at våren var kommet til London og det var deilig å gå rundt i byen og kjenne vårsolen i ansiktet. Vi gikk til Apple Tree Yard på grunn av påskekrimmen som gikk på NRK i påsken. Den lille blindgaten ligger like ved Oxford Street og det var absolutt ingen ting å se der. Tror kanskje de bare hadde lånt navnet og at det var spilt inn et annet sted.


Etter hvert fant vi ut at vi måtte tilbake til hotellet for en kjapp dusj før konserten i Prince Albert Hall. To kompiser av Johnny var også på konserten og jammen traff vi på hverandre inne i lokalet uten å ha avtalt møtested. Vi var på Joe Bonamassa, en amerikansk bluesrockgitarist. Dette var julegave fra meg og jeg hadde ikke hørt så mye på han før, men jeg må innrømme at han var dyktig på gitaren og hadde flott stemme. Det er nok mange nordmenn som liker Bonamassa for oppe på Galleriet sto vi ved siden av tre andre nordmenn.


Lørdagen hadde vi bestilt en dagstur ut av London. Jeg har besøkt Bath og Stonehenge før ellers har jeg ikke sett noe av England. Første stopp var Warwich Castle. Dette vakre slottet ble bygd til William Erobreren i 1068. Vi tok en kjapp sightseeing før enn vi dro ned til den gamle byen som vi synes var like fascinerende. Her var det mange flotte bindingsverkhus og det fineste av alle var Lord Leycester Hospital. Dette bygget har vært seniorbolig for pensjonerte soldater siden 1571. Fish and Chips er et must i England og vi fant ut at vi skulle spise lunsj i Warwick. Det var kjempegodt, men vi endte opp med å spise gående på vei tilbake til bussen.


Neste stopp var Stratford-upon-Avon som er William Shakespeares fødeby. Verdens, kanskje mest kjente forfatter drar så klart turister selv om han døde i 1616. I tillegg til å ha vært bebodd av Englands nasjonalpoet var den lille byen vakker og livlig. Det var mange flotte bindingsverkhus og foran mange av kafeene i den lille byen var det gatemusikanter.






Turen fortsatte gjennom Costwolds. Området er kjent for sine rullende høyder og åser. I de små landsbyene er det vakre murhus med stråtak og samme hvor liten landsbyen er så har de en pub som er det naturlige samlingspunktet for beboerne. Det var et veldig vakkert område og jeg fikk lyst til å se mer av England.


Siste stopp på turen var studentbyen Oxford. Her ligger et av verdens eldste og beste universiteter og man tror at det har foregått undervisning der helt fra 1096. 26 av Storbritannias statsministre har en universitetsgrad fra Oxford. Flere av universitetsbyggene så ut som katedraler og det var en historisk sus over byen. Grunnen til at Oxford ikke ble bombet under den annen verdenskrig var at Hitler ønsket at Oxford skulle bli hovedstad i det tredje rike.

Denne kvelden hadde vi bestilt bord på en argentinsk restaurant som het Omnino. I skrivende stund er den nr 88 av 17938 restauranter i London på Tripadvisor. Argentinsk biff går for å være den beste i verden og vi spiste nydelig kjøtt med pommes frites, peppersaus og asparges med blåmuggost til. Det enkle er ofte det beste.


Morgenen etter hadde jeg utrolig nok lyst på en joggetur og Johnny er aldri vanskelig å be. Vi løp ned til Themsen og jogget mot Tower Bridge og videre et stykke til før enn vi måtte snu for å rekke utsjekking.


Søndag er markedsdag i London og nå bodde vi midt i EastEnd som har flere markeder som kan besøkes. Petticoat Lane bare gikk vi rett i gjennom. Spitalfields derimot var et flott marked. Dette lå inne i en moderne stor bygning og det så ut til å være bra kvalitet på det som ble solgt. I tillegg var det mange fristende matboder.


Like ved ligger Brick Lane og her er det masse markedsboder både i selve gaten og i forskjellige bygninger omkring i området. Brick Lane er vintage klær, gamle LP-plater, kunst av alle slag, masse matboder, gatemusikanter og indiske restauranter. I dette området har det alltid vært et ikke britisk preg siden immigranter fra forskjellige nasjonaliteter har kommet og gått. I dag er det mange bangladeshere i området og det er kjent som Banglatown. På søndager er det populært for hele byens befolkning og det er masse ungdommer og turister i gatene.


Fra Brick Lane gikk vi videre til Colombia Road Flower Market. Her var det så mange folk at vi valgte å gå på fortauet i stedet for gjennom markedet. Forståelig nok blir dette regnet som Londons mest fargerike marked, men dette er kanskje mest interessant for lokale som faktisk ønsker å kjøpe blomster.

Londons bydeler er veldig forskjellige og det er derfor en spennende by og besøke. Det er fortsatt mye av London som er uoppdaget. Neste gang har jeg bestemt meg for å bo i Hampstead.



mandag 24. oktober 2016

Armenia og Nagorno Karabakh - kontrastfylte dager


Kaukasus er et vakkert område som er lite besøkt av nordmenn. I tillegg til deler av Russland, er det tre land i regionen. Vi besøkte Armenia, det minste landet i regionen målt i både areal og folketall. Lille Armenia er et av få land i verden som har gode diplomatiske forbindelser med Russland, USA og Iran. Men forholdet til nabolandene er ikke like bra. Grensene til Aserbajdsjan og Tyrkia er stengt som en følge av krigen med Aserbajdsjan i Nagorno Karabakh på starten av 90-tallet. Nagorno Karabakh hører i følge FN til Aserbajdsjan. Den lille regionen med 150000 innbyggere har selvstyre, men har ikke blitt anerkjent som et eget land. 99 prosent av innbyggerne her er armenere. Men deres frigjører Armenia, har heller ikke anerkjent dem som et eget land. Forholdet til Tyrkia er også dårlig på grunn av folkemordet av armenere i starten av 1920-årene.


Vi landet i hovedstaden Jerevan. Dette er en by fylt av kontraster. Gamle Ladaer deler gatene med store SUV-er. Det er handlegater hvor du får kjøpt det siste fra Armani, Louis Vitton og Ralph Lauren, mens mange lever under fattigdomsgrensen i triste, grå blokker bare et kvartal unna. Det er en syngende fontene på Republic Square og tiggere som spiller blokkfløyte i gatene rundt. Vi hadde en dag i Jerevan før enn vi skulle videre på en tredagers tur. Denne dagen ble brukt til byvandring.


Vi startet med Republic Square. Her ligger det mange prangende bygninger, men mest kjent er musikkfontenen hvor det spilles klassisk musikk hver kveld.


Vi fortsatte til Katoghike, en liten kirke fra 1300-tallet. Kirken ligger tett inntil Surp Anna kirken. Katoghike var den eneste kirken som ikke ble ødelagt av et jordskjelv i 1679. Ikke langt unna ligger Operaen. Den store bygningen er ikke vakker, men det er mange gode forestillinger der.


Matendaran er armenernes stolthet. Biblioteket inneholder mer enn 23 000 manuskripter, dokumenter og kart. Siden det var mandag og alle museer var stengt fikk vi bare sett på statuen av Mashtots som lærer bort alfabetet til en av sine disipler.


Cascade er et landemerke i Jerevan. Dette er en bred steintrapp som strekker seg flere hundre meter oppover åssiden.



Her er det flere plattformer med utstillinger av Gerard Cafesjian sin private samling av skulpturer. Langs trappens venstre side er Cafesjian kunstsenter. Her kan man ta rulletrapp oppover og beundre utstillingen. Foran Cascade er det en skulpturpark med flere kjente skulpturer. De mest kjente er Fernando Botero sine store bronseskulpturer: Cat, Roman Warrior og Woman Smoking a Cigarette. Ved siden av parken er det mange kafeer og restauranter og vi spiste en god lunsj her.


Etterpå gikk vi gjennom sentrum til byens eneste moské. Blå Moské var stengt i Sovjettiden. Men har nå blitt åpnet igjen med økonomisk støtte fra Iran. Moskeen ligger fredelig til i en liten hage. Det som overrasket oss var at det var mange politimenn med kalasjnikover i et av rommene i bygningen rundt hagen. Vår sightseeing fortsatte. Det hadde vært interessant med en skritteller etter en sånn dag.


Vi fortsatte opp til Kond. Et av de få nabolagene som fortsatt har bebyggelse fra det 19. århundre. Å si at dette var en pen gamleby vil være en overdrivelse. Etterpå fant vi ut at vi trengte en pause og dro til leiligheten vår. Vi booka den på booking.com. Selve leiligheten var grei, men trappeoppgangen var ikke mye å skryte av. I tillegg var sengen og puta steinhard så vi ble enige om å bo på hotell resten av turen.


På kvelden dro vi på et spisested som lå som nummer to på TripAdvisor. Her brygger de sitt eget øl og vi bestilte 10 glass med 2 desiliter i hver. Her var det mye godt øl. I tillegg hadde de god mat. Vi delte to forretter. Tempura med grønnsaker og Fried Cheeseballs. Det var kjempegodt. Det var mange hovedretter å velge i mellom også. Vi spiste tagliatelle med laks i blåmuggostsaus og porkribs. Morgenen etter skulle vi på en tredagers tur med Hyur Service. Vi var til sammen 14 personer pluss guiden Karine og sjåfør. De andre var et ungt par fra Moskva, et par fra Tyskland, tre spanjoler, et fransk par, to menn fra USA som reiste hver for seg og en mann fra Taiwan. Det var en fin gruppe å reise med. Alle kom punktlig og ingen klaga. Vanligvis bruker vi å reise på egenhånd, men siden vi skulle til Nagorno Karabakh synes vi det var tryggest å dra på en organisert tur. Hele turen kosta 1400 kroner inkludert to overnattinger med frokost, tre lunsjer og to middager.


Første stopp var Khor Virap. Dette klosteret er kjent for sin fantastiske utsikt til Mont Ararat som ligger i Tyrkia. Dessverre var det skydekke og etter en dag i Jerevan og er besøk til Khor Virap hadde vi fortsatt ikke sett det sagnomsuste fjellet. Vi besøkte fangehullet hvor St Gregory var fanget i 12 år.


Turn gik videre til Novarank. Her er det to kloster som ligger i et veldig vakkert landskap. Klippene rundt er farget i rødt. Og siden vi var her på høsten var skogen under farget i nyanser av rødt, oransje, gult og grønt. Her gikk det an å gå opp i andre etasje i klosteret. Det var tydelig at det var mer viktig å ivareta klosterets særegenhet enn de besøkendes sikkerhet. Etter at vi var kommet tilbake på hovedveien spiste vi lunsj. Vi fikk veldig god mat. Men jeg vet ikke navnet hverken på hovedretten eller på restauranten.


Vi så også på noen damer som lagde lavash, armenernes lefse. Etter lunsj var det en lang kjøretur videre til Nagorno Karabakh. Vi var oppe i 2400 meter og det var kommet snø om natten. I følge Aserbajdsjanske myndigheter var vi illegalt i Nagorno Karabakh. Det var krig i området fra 1989 til 1994 og rundt 30 000 mennesker mistet livet. I 1920-årene bestemte Stalin at området skulle skilles ut fra Armenia og høre til Aserbajdsjan. På slutten av 80-tallet forlangte området først å tilhøre Armenia for deretter å stemme for uavhengighet i 1989. Dette førte til en krig først mot Sovjet og etter Sovjetunionens fall mot Aserbajdsjan. Etter Sovjetunionens oppløsning fikk de hjelp av Armenia og i mai 1994 ble det erklært våpenhvile. Overraskende for alle var det armenerne med sin lille hær og lokale menn som gikk seirende ut. Mellom 500000 og 750000 azerier flyktet fra Nagorno Karabakh og nærliggende okkuperte områder. Internasjonal forhandlinger hittil har ikke resultert i noe. Nagorno Karabakh er fortsatt en republikk kun anerkjent av dem selv. Armenia har heller ikke anerkjent den som republikk. Området blir fortsatt sett på som en del av Aserbajdsjan okkupert av Armenia. Innbyggerne er 99 prosent armenere, har sin egen president og armensk pass. Etter at vi kom fram til hovedstaden Stepanakert spiste vi middag og så var kvelden fri. Vi dro inn til sentrum, men her var det veldig lite som skjedde og vi hadde store problemer med å finne et utested. Den lille byen hadde også en syngende fontene ellers var det lite som skjedde der. Dagen etter startet med en omvisning på Artshak Statsmuseum. For å forvirre fullstendig så er Artshak navnet de selv bruker på Nagorno Karabakh.


Etterpå dro vi på det lokale markedet og spiste jengyalow hats. Det er en slags pannekake fylt med grønne urter og den smaker veldig godt. Det mest spennende var grønsakene, frukten og urter av alle slag.  På vei ut av byen stoppet vi og så Papik Tapik. En statue av en eldre mann og en kvinne. Det betyr "Vi er våre fjell".


Deretter gikk turen videre til nok et kloster. Armenia er det eldste kristne landet i verden og klostrene er deres største stolthet. Gandzasar er den viktigste bygningen i Karabakh og er fra det femte århundre. Etterpå spiste vi lunsj i en liten landsby som heter Vank. Deres Moskva-baserte velgjører har bygget en skole, et hospital og to kitche hoteller. Det ene ligner på Titanic.


Vi besøkte det andre som har et løvehode bygd inn i fjellet ved siden av hotellet. Det var flere bisarre statuer der og en stor seilskute i den lille elven. Turen fortsatte forbi spøkelsesbyen Agdam som ble fullstendig nedbombet under krigen. Karine fortalte oss at før i tiden var dette byen med størst illegalt marked i hele Kaukasus. I dette området er det fortsatt mange steder som er stengt både for lokale og turister. Vi besøkte et arkeologisk sted som het Tigranakert. Etter middagen tilbrakte vi resten av kvelden på hotellrommet. Spanjolene hadde greid å finne en bar med mojitos, men vi var fornøyd med å slappe av. Den siste dagen besøkte vi Shushi. Byen har vært et senter både for armensk og azerisk kultur. I det nittende århundre var byen en av de største byene i Sør Kaukasus og den multikulturelle befolkningen levde sammen i fred med toleranse for deres forskjellige religioner.


Byen ble veldig ødelagt under krigen og deler av den ser fortsatt ut som et krigsområde med ruiner og bilvrak. Vi besøkte en katedral som nå er i bruk. Den ble stengt av Sovjet i 1920 og under krigen oppbevarte azeriene våpen her. Det mest severdige her er en krypt med et utrolig ekko. I midten av rommet hører man sin egen stemme inni seg. Etter dette besøket var vårt besøk til et ikke eksisterende land over.

Vel inne i Armenia besøkte vi Tatev kloster. Vi tok gondol dit med en fantastisk utsikt over en skogkledd dal kledd i høstens mange vakre farger. Deretter var det en lang kjøretur før enn vi stoppet for vinsmaking i Areni. Franskmannen kommenterte at det var merkelig at når vi skulle på museum så fikk vi kort tid og alle var presise. Men når det var snakk om gratis alkohol hadde vi kjempegod tid, men likevel var bare noen få presise. Vel tilbake i Jerevan tok vi inn på My Hotel og begge var veldig fornøyde. Morgenen etter tok vi oss god tid på morgenen og så dro vi til Hyur Service igjen for å leie en Lada Niva. Alle slags biler var til leie, men det var jo artig å ha kjørt russernes folkevogn.


Vi hadde akkurat kommet oss ut av Jerevan når vi passerte et svært palass med en stor hage og masse skulpturer. Vi ble begge nysgjerrige og stoppet for å se nærmere på den vakre, men alt for overdådige bygningen. Det var stengt over alt og etter hvert kom det ut en vakt som sa at det var privat og ikke lov å ta bilder. Tilbake i Jerevan dagen etterpå møtte vi Karine når vi skulle levere bilen. Jeg viste henne bilde av bygningen og hun sa at det var en "construction baron" som eide den. Han hadde enerettighet på import av en del varer, jeg vet ikke hva. Vi endte opp i en restaurant ved siden av og spiste lunsj der. Vi fikk sett på nok en dame som vakte lavash og vi forsto godt hvorfor hun ikke hadde hår på armene. Etterpå humpet vi oss videre ut på den armenske landsbygda. Heldigvis hadde vi betalt ekstra for en GPS ellers hadde det vært umulig å finne fram.


Vi ville gå en tur i Kasagh Gorge da dette var anbefalt av Lonely Planet. Turen skulle ta 1,5 timer hver vei og gikk mellom to kloster. Veien ned i dalbunnen var lett å finne. Men veien videre var ikke så enkel. Her var det vanskelig å finne noen sti det hele tatt og etter å ha krysset en elv flere ganger ved å hoppe på steiner, så fant vi ut at det var best å snu og gå tilbake til Hohanavank kloster. Vi kjørte derfor fra Hovhannavank til Saghmosavank i stedet.
Fra Saghmosavank så vi en bred sti i bunnen av den skogkledde kløften. Her hadde det tydeligvis blitt en elv lenger ned som ikke hadde vært det før. Turen fortsatte opp til Kari Lich en innsjø som ligger på 3200 meter. Vi hadde tenkt å overnatte i Byurakan, men vi var der allerede klokka seks og vi bestemte oss for å dra opp i høyden og se om det var tåke der også. I flere hundre meter var det helt hvitt, men ved cirka 3000 meter over havet kjørte vi ut av det hvite og det åpenbarte seg en mørkeblå himmel og et vakkert fjellandskap.


Ved Kari Lich lå det et hotell som så stengt ut fra utsiden. Men når jeg prøvde å åpne første mulige dør så kom jeg jammen rett inn på kjøkkenet og både restauranten og hotellet var oppe. Vi tok inn på et stort iskaldt rom, men vertinnen kom med en varmeovn og en vifte til oss.


Etterpå spiste vi den lokale Hash-suppen. Dette stedet er kjent for suppen sin. På sommeren kan det bli 40 varmegrader i Jerevan. Da drar folk opp i høyden for å kjøle seg ned. De spiser hash og drikker vodka til. Suppen er kokt på en kufot, løk og noen urter. Kufoten tar man selv ut av suppen når den blir servert. Ved siden av får man tørket lavash som man selv bryter opp i suppen og så har man i hakket hvitløk og salt selv. Jeg hadde i mange teskjeer med hvitløk siden jeg synes suppen var litt smakløs. Etterpå fikk jeg ikke sove og det var ikke på grunn av høyden men på grunn av at hele kroppen min føltes som en gigantisk illeluktende hvitløk. Heldigvis hadde Johnny vært raus med hvitløken også. Morgenen etter hadde vi bestilt frokost klokka sju. Det var to østerrikere og en sveitser der i tillegg til oss. De hadde også tenkt seg på Mt Aragats.



Det var deilig å kunne avslutte oppholdet i Armenia med en fjelltur. Aragats består av fire topper. Den høyeste er 4090 meter. Siden det var kommet snø så hadde vi ikke utstyr til å gå på den. Vi ville derfor gå på sørtoppen som ligger på 3893 meter. Vi fulgte sporene til noen som hadde gått der dagen før, men det viste seg at de hadde gått på en mindre topp like ved Kari Lich. Vi endte derfor opp med å gå en travers før enn vi kunne fortsette opp fjellsiden mot toppen. Det var ikke noen vanskelig Kliving, men vi endte jo opp med å gå en lengre tur enn opprinnelig plan. Uansett tok det bare litt over fire timer og vi endte opp med en fin rundtur.


På cirka 3700 meter fikk vi endelig sett Mt Ararat som stakk opp av det hvitkledde tåkehavet under oss. På toppen hadde vi en flott utsikt til de andre toppene i området. Men under Kari Lach var det bare hvitt. Vi merket ikke noe til høyden og hadde en flott tur i et vakkert hvitkledd fjellandskap. På veien oppover blåste det en del og det var litt kaldt på hendene og føttene.


Men vi greide oss bra med to ulltrøyer og Gore tex på toppen. I bilen på vei ned igjen møtte vi flere som var på vei opp til Kari Lach. I en bil var de fem stykker og de stoppet oss og sveivet ned vinduet. De sa "Tell us was it nice". Vi skjønte at det var suppen de snakket om og sa den var veldig god. På vei tilbake til Jerevan hadde vi tenkt å besøke Museet for folkemord. Men vi slet veldig med å få GPS-en til å vise oss riktig vei. Til slutt la vi inn adressen til Hyur Service og da passerte vi museet. Vi var begge slitne og ble enige om å dra til hotellet og slappe av litt i stedet. Den siste kvelden i Jerevan fikk vi sett en del handlegater som kunne vært i hvilken som helst stor by i Vest Europa. Vi spiste Angus Burger og hørte på klassisk musikk ved den syngende fontenen. Deretter var vår tur til Armenia over. Hva lærte jeg av turen? Jeg lærte om krigen i Nagorno Karabakh og at armenerne er et stolt folkeslag med en blodig fortid. Armenia har vakker natur og høstfargene er like vakre i Armenia som i Norge.