Sør Afrika - Ndebele og boere - veien blir til mens man går
Ndebele er en stamme i Sør Afrika og Zimbabwe som er kjent for den dekorative husmalingen sin. Malingen går i arv fra mor til datter i familien og hver enkelt familie utvikler sin særegne måte å male husene sine på.
Da jeg var i Sør Afrika ville jeg besøke en Ndebele landsby, men jeg var veldig usikker på hvor jeg kunne finne en. Interessen for denne særegne kunstformen var nok større blant noen få reisende enn de fastboende. Jeg ble imidlertid fortalt at det skulle være en landsby i nærheten av Middelsburg utenfor Johannesburg.
Jeg tok derfor en buss som skulle gå forbi Middelsburg og hoppet av på en bensinstasjon 15 km vest for byen.
Jeg synes det var bedre å skaffe meg skyss på bensinstasjonen enn å stelle meg opp i veikanten for å haike. Da kunne jeg også være mer selektiv i forhold til hvem jeg spurte. Den tredje jeg banket på vinduet til skulle inn til Middelburg. Han var kjempegrei og kjørte meg helt fram til inngangen til parken som lå ti kilometer øst for byen. Det viste seg at stedet jeg hadde tenkt meg til het Ndebele Open Air Museum, men de som bodde der var fastboende.
Jeg visste ikke hvor langt det var å gå, men etter en times gange var jeg fremme ved hovedkvarteret i parken. Der var det et overnattingssted også. Det hadde vært så mye regn i det siste at broen over til Ndebele Open Air Museum hadde blitt ødelagt. Men han som jobbet i parken var kjempegrei. Han kjørte meg ut i bushen og viste meg veien over en hengebro. Før han dro tilbake ba han meg på middag om kvelden. Broen var smal og gynget noe voldsomt, men jeg kom meg lett over.
Det var få folk i den lille landsbyen, men det satt to damer utenfor et hus og lagde smykker. De kunne bare noen få gloser med engelsk, så de kunne ikke tilfredsstille nysgjerrigheten min. De små murhusene var først malt hvite og så var de dekorert i mange forskjellige farger. Blått er en av gjennomgangsfargene, og det blir bare brukt rette streker og sirkler.
Etter en times tid med fingerspråk gikk jeg tilbake til lodjen min og gjorde meg klar for middag. Jeg ble hentet av Rainer som var boer og var gift med Helette. I tillegg bodde det en jente hos dem som var hestepasser. Det ble en veldig koselig kveld med deilig middag, og etter hvert tilbød de meg å overnatte hos dem. Vi dro og hentet sakene mine på lodjen.
Mange hvite sør-afrikanere jeg møtte på min reise var veldig gjestfrie og opptatt av å vise at de var vennlige mennesker. Selvsagt var det de sorte som led mest under apartheid, men for de hvite som hadde utferdstrang og ønsket å orientere seg mot den vestlige verden måtte det også være en uholdbar situasjon.
Mine planer om å besøke en Ndebele-landsby ble bare delvis realisert, men i stedet endte jeg opp med å komme på middags- og overnattingsbesøk hos et koselig boerpar. Det er opplevelser som dette som skiller backpakking fra en organisert reise. Det er ikke alltid det går som man har planlagt. Noen dager har man simpelthen ingen planer, men griper dagen og de sjansene man får til å oppleve noe unikt.
Dagen etter satt jeg på med Helette inn til Middelburg. Vi dro på kontoret hennes hvor hun sjekket busstider for meg og så gikk min reise til det ukjente videre.
Veien blir til mens man går - å reise er å leve.
