Kazbek - Georgias hellige fjell

Kazbek, en slukket vulkan på 5047 moh, er det vakreste av alle fjellene i Kaukasus. Det ligger i Georgia på grensen til Russland og utgangspunktet for fjellturen er bare tre timers kjøretid fra hovedstaden Tbilisi.

Dette var den tredje sommeren på rad vi skulle på en topp og denne gangen hadde vi bestemt oss for at vi skulle gjøre alt selv. Det vil si ingen guide, ingen bærere og ingen skiheiser til hjelp for akklimatisering. Overnattingen skulle skje i telt og vi hadde kun seks dager på oss når vi kom til flyplassen i Tbilisi en lørdag ettermiddag. Maten til fjellturen hadde vi med oss fra Norge og den besto av real turmat, havregryn med sukker, sjokolade, nøtter og fenalår (selvsagt oppskjært på forhånd).

En taxi fra flyplassen til Stephansminda kostet bare 700 kroner og vi bestemte oss derfor for å komme oss til utgangspunktet for turen samme kveld. Det meste av veien var asfaltert, men i noen kilometer over et fjellpass var det en hullete grusvei. Med den farten sjåføren holdt ble vi enige om at han umulig kunne eie bilen selv. Vi kjørte gjennom et grønt og vakkert fjellandskap. Naturgeografi på sitt beste med grønne, vakre v-daler.

Vel framme i Stephansminda, eller Kazbegi som stedet også blir kalt fant vi oss fort en overnattingsplass og kyllingspyd og øl smakte fortreffelig. Morgenen etter måtte vi ha tak i en liter med bensin og så var vi klare for å starte på turen. Bensinen tok litt lenger tid å finne enn planlagt siden 300 meter viste seg å være 1,3 km. Planene om å kjøpe brus til den første dagsetappen ble også skrinlagt når vi endelig fant bensinstasjonen.

Vi tok en Lada Niva opp til Trinity kirken som ligger på 2170 meter. Kirken er Georgias mest kjente landemerke og ligger utrolig vakkert til under toppen av Mt Kazbek. Her valfarter det folk fra hele Georgia for å besøke den hellige kirken. Turen opp var en artig opplevelse. Hullete, svingete vei og gamle biler som så ut som de var fra 60-tallet. På disse veiene var en Lada Niva perfekt. Bilbeltet var kun til pynt for å lure politiet, for det var ikke noen plass å feste det. Poenget var å ha det over magen for å slippe bot!

Med sekker på 17 og 21 kg la vi i vei langs en god sti sammen med noen få andre turgåere. 17 kg var ikke så tungt som jeg hadde trodd. Det verste var å få den på. Sterkere i bena enn i overkroppen med andre ord. I starten er det en god sti i grønn og frodig natur. Utsikten både opp mot toppen og ned til kirken er kjempefin. De andre turgåerne ble borte men etter hvert kom det en mann med tre hester og oppakning forbi oss. Han så vi  mange ganger på turen.

Det er ikke tilgang til noe drikkevann før enn man kommer opp på ca 3000 meter så vi bar med oss 2,5 liter med drikke hver. Vi hadde nydelig vær og kunne gå i shorts og t-skjorte. Vel oppe på 3000 meter teltet vi på en flott camp med flott utsikt opp mot toppen. Det var fortsatt deilig vær og vi kunne sitte ute helt til vi skulle legge oss.

Etter en stor porsjon med havregrøt kunne vi fortsette turen morgenen etter. Nå gikk turen videre oppover cirka 300 meter før enn vi skulle krysse Gergetibreen. Det er litt vanskelig å se hvor breen skal krysses og siden vi ikke hadde med guide så bestemte vi oss for å gå i tau i tilfelle sprekker. Vi så en del sprekker over breen, men siden det ikke var snø der vi gikk så var dette ufarlig.

Fra breen er det en bratt grusbakke opp til Betlemi Hut som ligger på 3650 meter. Denne kjennes godt i bena når man har tung sekk, men uten sekk er turen fra kirken og opp til Betlemi Hut en fin dagstur. Oppe på 3650 meter var det fortsatt overraskende mildt. Det går an å overnatte i den gamle værstasjonen, men siden vi hadde telt bestemte vi oss for å campe. Vi campet ved siden av to rumenere som hadde vært på toppen dagen før. De hadde hatt dårlig vær og hadde brukt 17 timer. Det var et polsk ektepar med en gutt på 7 år der også. Det må jeg si..han skal tidlig krøkes...

Etter en matpause og litt hvile bestemte vi oss for å gå litt høyere for å få akklimatisert oss litt bedre. Vi ønsket også å få gått inn første del av toppturen på GPS siden denne starter i en steinur og stien er vanskelig å finne i mørkret. Vi gikk opp til ca 3800 meter og hvilte litt der før enn vi gikk ned igjen til campen.

Vel nede på Betlemi igjen snakket vi med noen ansatte på Betlemi Hut som fortalte at det var meldt strålende vær neste morgen. Vi burde derfor ha prøvd oss på topptur allerede til natten, men jeg hadde hodepine og var rett og slett litt utmattet og apatisk. Johnny hadde også den kjente smerten i bakhodet så vi ble enige om at vi måtte vente til neste natt. Vi merket begge at det er forskjell på å ta dagsturer opp i høyden på dagen og sove lavt, i motsetning til å gå med tunge sekker rett opp til 3650 meter og sove der.

Dagen etter var formen litt bedre og hele dagen ble tilbrakt i campen. Heldigvis var det utevær til ut på ettermiddagen, da satte ettermiddagsskyene inn og etter hvert begynte det å regne og hagle. Vi visste at dette var vanlig. Dårlig vær på kvelden, pent vær på morningen, så vi gjorde oss klar til topptur på natten. Jeg kjente etter hvert at jeg begynte å bli klar. Jeg var spent og gira og klar for toppstøt.

Klokka ett tittet Johnny ut av teltet og da var det stjerneklart. Vi hadde spist middag klokka ni på kvelden og bestemte oss for å legge i vei i totiden uten noen spising. Det var mildt og godt, så vi trengte ikke å ha på goretexjakkene i starten. Det var en lykke at Johnny hadde ruten på GPSen for ellers hadde det vært umulig å finne stien i steinrøysa.

Etter ca en og en halv time kom vi over på bre og vi tok fram tauet. Stegjernene bestemte vi oss for å vente med. Denne delen av turen er lett med svak stigning, men på 4200 meter merket jeg at akklimatiseringen var mye dårligere enn på Mt Blanc og Elbrus somrene før. Jeg var rett og slett litt utmattet. Etter hvert ble vi ferdige med breen og kunne starte på oppstigningen. Nå begynte det å røyne på. Det var bratt og vondt å gå. Jeg følte at jeg lå og hang på isøksen mer enn jeg gikk og haglet fra natten før blåste rett i ansiktet på oss. Noe innmari vondt i ryggen hadde jeg også, et skikkelig sug langs hele ryggmargen. Vi tok første del av oppstigningen uten stegjern og det var ikke noe sjakktrekk, siden det var innmari kaldt å få dem på når vi fant ut at det var uforsvarlig å fortsette uten. Her var det Johnnyen som måtte til pers.

Vi fikk presset i oss litt Bounty før enn vi fortsatte oppover mot toppen. Det satt veldig langt inne å ta bilder i kulden, men utsikten var fantastisk og det hadde jo vært veldig synd og ikke ha et eneste bilde fra oppstigningen. Jeg fikk derfor knipset noen bilder og faktisk var det en god avveksling fra klyvingen. Litt før toppen var det noen andre klatrere som sa at det var feil topp og at det ikke gikk an å gå fra denne toppen og over til Mt Kazbek. De var enten fra Russland eller Georgia og de snudde rett og slett. Jeg tenkte at da fikk vi heller gå på denne toppen enn Mt Kazbek, selv om toppen var lavere hadde det jammen vært slitsomt nok.

På slutten ble det litt bedre å gå og å finne feste og jeg kunne konsentrere meg om andre ting enn og ikke rutsje nedover. Da merket jeg at det ikke var noe liv i det hele tatt i venstre sko. Jeg kunne ikke føle en eneste tå og prøvde frenetisk å røre på dem. Oppe på feil topp så vi Mt Kazbek og det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Det var en liten travers som fint kunne gås bare man trådde forsiktig og så var det litt nedover før vi igjen kunne starte på oppstigningen mot den ordentlige toppen.

Vi tok en drikkepause før vi startet på neste oppstigning. Drikken i brusflaskene våre var bunnfrossen så vi måtte ned i sekken etter termoflaskene. Solen varmet godt og etter hvert ble det liv i skoene og en kortvarig, men intens naglesprett satte i gang.

Neste oppstigning gikk lettere. Det var bedre på finne feste her og vinden hadde gitt seg. Et par fra Tsjekkia på vei ned kunne fortelle oss at det ikke var langt igjen nå og foran oss var det tre mannfolk enten fra Georgia eller Russland. De hadde nok gått den riktige ruten for vi hadde ikke sett dem på hele turen. Klokka ni var vi på toppen. Det var et fantastisk skue utover Kaukasus og ned i skyene under. Og i det fjerne kunne vi se Russlands hvite kjempe, Elbrus, hvor vi hadde vært to år før. Plutselig var det verdt all slitet. Himmel og helvete!

Nedstigningen gikk greit. Vi tok det med ro for stegjern og nedoverbakke var ikke så godt for mitt høyre løperkne med meniskskade og artrose. Men det gikk egentlig bedre enn forventet. Ned igjen tok vi den riktige traseen og det hadde nok vært litt tid spart å ta denne opp, men det var jo gøy å ha vært oppom Lille Kazbek også. Vi møtte tre iranere på vei ned og jeg prøvde å forklare dem at de måtte legge ruten til venstre slik at de slapp å gå om den lille toppen. Jeg tror de allerede var klar over det. Vi hørte i hvert fall av noen andre senere på dagen at de hadde nådd toppen og det vil si at vi var 10 stk på toppen den dagen.

Vel nede igjen la vi oss inn i teltet. Men det var noe innmari til vind. Klin umulig å sove i. Ingen av oss orket tanken på å begynne med pakking og fortsette turen ned til Stephansminda. Ikke hadde vi matlyst heller til tross for at vi bare hadde spist litt Bounty på hele turen. Jeg pressa i meg litt fenalår, lukter i grunnen ikke så veldig godt inne i et lite telt det. Ganske fort fikk jeg hetta av tanken på å ligge rett ut i et lite telt og høre på vinden de neste 18 timene. Johnny fikk fart på brenneren og vi tok med oss hver vår Real Turmat opp til Betlemi Hut. Her møtte vi en gruppe fra Hvitserk og vi satt lenge og pratet med guiden deres. Det visste seg å være en liten spisesal der som vi ikke hadde vært klar over. Det var til og med en gruppe som hadde igjen spagetti bolognese som de delte ut til de som ville ha. Jeg var ikke sen om å si ja takk. Real Turmaten gikk rett i søpla. Det blir lenge til neste gang jeg spiser Real Turmat. Usj, blir kvalm ved tanken.

På kvelden greide jeg utrolig nok å sovne med en " i tilfelle krise innsovningstablett i hånden" til tross for at det blåste så vi trodde at teltet skulle revne. Neste morgen spiste vi hver vår snickers til frokost. Havregrøt fristet ikke. Turen ned igjen gikk greit. Rygg og bein var fin på oss begge. Noe tyngre for Johnny siden tauet var blitt bløtt i løpet av natten, det vil si sekken hans var blitt tyngre, mens min var blitt lettere siden jeg hadde bært maten.

På campen på 3000 meter møtte vi to unge israelere. En av dem kom bort til oss i en ulltrøye og lurte på om han hadde nok klær til toppen. Vi forklarte han at det nok kom til å bli litt kaldt. Vi ga dem det som var igjen av mat og drikkepulver. Det var ikke mye, men hadde de like dårlig med mat som med klær så burde det komme godt med uansett.

Vel nede ved kirken ble vi turister igjen og for rundt med kamera sammen med andre turister. Men de fleste som var her var nok her av religiøse grunner. Det var mange gamle, lavendelduftende damer i lange skjørt som kysset døren til kirken og gjorde korsets tegn før enn de forlot den. Aleksandr Pushkin, russlands mest kjente dikter har også latt seg facinere av denne vakre kirken og dens beliggenhet

High, o’er the family of tops, lead,

Kazbek, your royal dome’s spread,

And shines with timeless beams around.

Your cloister, hidden behind clouds,

Like some ark of the heaven-land,

Glides, vaguely seen over the mounds.

Oh, distant and desired strand!

There, saying ‘farewell’ to the gorges,

To lift self to the free abode –

Into the cell o’er clouds, gorgeous,

Into the neighborhood of God!...

Vi tok en Lada Niva ned til Kazbegi. Sjåføren lå på tuten hele veien og kjørte forbi alle. Han lo og løftet høyre hånd i en seierssikker bevegelse hver gang han kjørte forbi noen.

Kylling, pommes frites og øl smakte innmari godt før enn vi fortsatt turen videre med minibuss til Tbilisi. Landskapet vi passerte var veldig vakkert. Vi fikk sett litt mer nå, siden siste del var mørk når vi kom til Kazbegi.

Vel framme i Tbilisi tok vi inn på City Hotell i gamlebyen. Det var deilig med en god seng og en dusj. Vi hadde tenkt å slå oss skikkelig løs ved middagsbordet den kvelden, men vi ble mette med en gang begge to. Vi fikk i hvert fall delt en flaske med georgisk rødvin og det var koselig å være på storbyferie og se på folkelivet.

Dagen etter bestilte vi oss en guide med sjåfør i fire timer. Siden vi kun hadde denne dagen til rådighet før enn vi skulle fly hjem på natten så ville vi få sett mest mulig på kortest mulig tid.

Høyt over byen ligger Tsminda Sameba (Holy Trinity) Cathedral. Dette er en enorm kirke som ble ferdigstilt i 2004. Kledd i marmor reiser den seg 84 meter over bakkenivå. Dette er en vakker kirke i et fredelig og stille område, vel verdt et besøk. Vi besøkte også Narikaa fortet. Her er det en flott utsikt utover gamlebyen og resten av Tbilisi. Med sine 1,5 millioner innbyggere er Tbilisi en stor by og vi fikk bare sett gamlebyen. Her er det en kombinasjon av gammelt og nytt. Det er flere fine restaurantgater med nyrestaurerte bygninger, mens man i utkanten finner mange falleferdige, gamle trebygninger. Det pågår byggeprosjekt i hele byen og det er lett å se at dette er en by med økonomisk vekst.

Vi var også innom et folkemuseum som ligger i utkanten av byen. Vel tilbake i gamlebyen spiste vi lunsj før enn vi dro til de gamle, tyrkiske badene og fikk vårt eget private rom der. Det var deilig for slitne lemmer, litt intens svovelluft i starten, men denne venner man seg til.

Kvelden ble avsluttet på KGB still watching you, et populært drikke- og spisested i gamlebyen. Vi falt for navnet, men maten var også god.

Deretter var vår tur til Georgia over. Vakkert landskap og hyggelige folk må være konklusjonen.

Jeg har også blogger om Kilimanjaro, Elbrus og Mt Blanc.