søndag 4. januar 2015

Marroko - dromedarridning og sandboard i Sahara og slangetemmere på Djema el Fna


 


Nyttårsaften er en spesiell dag og i år ville vi gjøre dagen ekstra spesiell ved å feire den i Sahara. Etter den arabiske våren er Marokko det eneste landet i Nord Afrika hvor det ikke er utstedt reiseråd av UD, så hvorfor ikke dra og besøke dette eksotiske landet sør for Spania med en gang.

Vi bestilte en tur med Zbar travel og ble hentet på flyplassen i Marrakech. Vanligvis reiser vi på egen hånd, men når man har dårlig tid og i tillegg har tenkt å overnatte i Sahara så er det greit å bruke noen med lokalkunnskap.



Allerede på vei fra Marrakech til Atlasfjellene ble vi slått av de vakre fargene i landskapet som lyser i oransj akkurat som bymuren i Marrakech. Vi hadde en guide og sjåfør, begge to var berbere og de ga oss en fin tredagers tur. På avstand kunne vi se snødekte fjelltopper og de ble stadig nærmere før enn de forsvant i kveldsmørket. Vi kjørte over Tizi-N-Tichka-passet hvor veien slynger seg oppover fjellsidene i de vakre Atlasfjellene. Her var det like kaldt som i Norge, men så var vi også oppe i over 2000 meters høyde før enn turen fortsatte ned igjen på den andre siden av fjellkjeden mot filmbyen Ouarzazate. Her spiste vi hariara, en nydelig marokkansk suppe, og kylling tajine. Til dessert var det appelsinskiver med kanel, enkelt og godt. Deretter tok vi inn på hotellet som het Hotel Fint og det var faktisk ganske fint der. Men jeg synes kanskje det blir litt overdådig når det er mer dekorasjoner enn mat til frokost.



Ouarzazate er kjent som filmbyen i Marokko. Byen ligger strategisk til for filming midt mellom Atlasfjellene og Sahara og i området er det mange kasbaher. En av de mest kjente ligger i byen, men vi fikk ikke besøkt denne siden den ikke hadde åpnet ennå da vi tok oss en kjapp sightseeingtur før frokost.


Etter Ouarzazte kjørte vi gjennom den vakre Draadalen. Det går en elv gjennom hele dalen og det er derfor frodig med mange palmetrær og oaser i det ellers så tørre landskapet.



I Zagora måtte vi ta bilde av et skilt med en kamelkaravane, hvor det står "52 dager til Timbuktu". Dette var selvsagt fasinerende for en gammel backpakker som en gang i tiden hadde denne sagnomsuste karavanebyen på målista si. I dag har fundamentalister overtatt byen og er av den grunn ikke like interessant.



Like etter Zagora stoppet vi i et keramikk kooperativ i Tarmegrout. Her lages keramikk fat og boller på tradisjonelt vis og vi fikk en omvisning før enn jeg endte opp med å kjøpe en bolle farget i indigo.


Ikke lenge etterpå var vi i M’hamid som er siste by før Sahara. Her spiste vi kyllingspyd og grønsaker og slappet av i ørkensolen før enn turen fortsatte med vår Toyota 4&4 inn i ørkenen.




Det var cirka to timers kjøring inn til campen hvor vi skulle feire nyttårsaften. Her lå campen vakkert til under de høyeste sanddynene i Erg Chagaga. Noen av sanddynene er opptil 300 meter høye. Sekkene våre ble plassert i vårt værelse for natten og så ble Toyotaen byttet ut med hver vår dromedar.



Det var fantastisk å bli ført innover i de røde sanddynene og selv om det ikke var en veldig lang tur så var det en flott opplevelse. Noen ganger er det helt allright å være turist. Etterpå tok vi med oss et sandboard og så prøvde vi oss på litt sandboarding i sanddynene. Det var gøy, men det er ikke lett å styre siden føttene bare sitter fast ved tærne.


Da vi kom tilbake til campen var det "lokale bandet" kommet og de spilte Saharoui-musikk med trommer og sang.  Nyttårsmiddagen startet med harira og coscous før kveldens høydepunkt Mischoui. Dette er helstekt lam som er marinert i et spesielt afrikansk krydder. De to lammene lå i svære leirovner og jeg synes egentlig de ble mer kokt enn stekt, men smaken var faktisk god. Hele lammet ble servert, det vil si at man måtte finne fram til det spiselige selv, og jeg fant noen gode kjøttbiter som jeg koste meg med.



I Sahara var det ingen nyttårsraketter, bare stjerner og og en halvfull måne, men det var minst like vakkert. Vi satt rundt et bål og hørte på det lokale bandet og hadde en fredelig nyttårsfeiring sammen med andre turister og deres guider.

https://www.youtube.com/watch?v=Ej4tKE43oOw

Siden vi reiste med Zbar ble jeg nysgjerrig på hva dette navnet egentlig betyr og jeg sjekket hjemmesiden deres når jeg kom hjem. Her kunne jeg lese følgende.

"Navnet “Zbar” har sin opprinnelse i et navn inne i Sahara der Draa elven forgrener seg i mange små bekker. I dette området, Zbar, starter min families nomadiske historie. For hundre år siden, på dette stedet i Sahara mellom M’hamid og Foum Zguid, bodde min bestefar, og geit- og dromedar drift var godt egnet her fordi det var frodig, med rikelig med beite for dyra og i tillegg grønne tamarist trær. Min egen far vokste opp her, og jeg ble født her og levde mine barneår her ute midt i Sahara. Vi bodde i typiske nomadetelt med vegger vevd av dromedarhår.

Min bestefar var en god og fredelig mann, kjent og respektert av alle stammene i dette fruktbare området, Zbar. I gamle dager hadde mange nomadestammer sin vandring gjennom Zbar, og min bestefar lot alltid karavanene passere, lot dem sette camp og få nok hvile.

Zbar regionen ligger ca. 50 kilometer fra de høye sanddynene, Erg Chegaga, og området er ikke lenger tilgjengelig for nomader eller turister.

Så kom den store tørken og min familie, som mange andre ørkennomader, flyttet til en liten oase, Bounnou, nær landsbyen M’hamid el Ghizlane. Vi var den første arabiske familien av Chbalate stammen som hadde nomadetelt i dette området. Landsbyen M’hamid el Ghizlane ligger bare 5 kilometers fra Bounnou, og etterhvert flyttet hele min familie inn dit og vi barna begynte på skole i landsbyen.

Nå lever navnet til min families opprinnelsessted i Sahara gjennom selskapets navn Zbar Travel, og jeg ønsker at min historie og kultur skal bli kjent og delt med de som ferdes på våre trakter"



Neste morgen tok vi en annen "vei" ut av ørkenen og vi endte opp i Foum Zguid. Her var det kaldt, men vi tok oss en myntete ute i solen før enn vi fortsatte turen til Tazenakht hvor vi stoppet opp på et teppeveveri. Det var to damer som hadde startet opp veveriet og i dag jobbet over 400 damer fra fire forskjellige stammer i veveriet. Her var tepper vevet av berbere, beduiner, nomader og afrikanere. Alle hadde sin veveskikk og Johnny kjøpte et flott beduinteppe vevet i kamelull.



Neste stopp var Aït Benhaddou utenfor Ouarzazate. Innenfor muren ligger det seks kasbaher og noen få hus. Det bor fortsatt noen familier inne i den gamle byen, men de fleste bor nå i nybyen på den andre siden av elven. Vi gikk opp til toppen av byen og hadde en fantastisk utsikt mot Atlasfjellene. Det er spilt inn mange filmer i den flotte gamle fjellbyen. De mest kjente er Gladiator og Lawrence av Arabia.


På vei tilbake til Marrakech fikk vi sett alle de små berberlandsbyene i dagslys. Første januar måtte være den store vaskedagen for ved elvene oppover Atlasfjellet lå det klær til tørk. Stakkars damer som må vaske klær for hånd i et elvevann på noen få varmegrader. Det er et hardt liv de lever, det må jeg bare si. Mange tenker sikkert på Marokko som et varmt land, men vinteren i fjellet og ørkenen er kald og her er ingen isolerte hus eller elektrisitet.


Vi hadde bestilt overnatting i medinaen i Marrakech og guiden vår fulgte oss fram til en møteplass som han avtalte med vertinnen vår. Det var jammen bra, for vi hadde aldri funnet plassen på egen hånd.


Vi bodde på Dar Coram som drives av en fransk dame. Dar er arabisk og betyr hus og hun hadde fem rom med dusj og toalett som hun leide ut i tillegg til sitt eget rom. Frokosten ble servert på takterrassen og den var fantastisk. Alt var hjemmelaget. Vi fikk omelett, fruktsalat, yoghurt, forskjellige marmelader, brød, kaker, pannekaker og ost. Ferskpresset appelsinjuice var en selvfølge og kaffen var god.

Overnattingsstedet vårt lå cirka 20 minutter fra Djema el Fnaa, men den første kvelden ville vi bare slappe av på en god restaurant som lå i området og som vi fikk anbefalt av Nicole. Her spiste vi en trerretters middag med diverse marokkanske salater, kalvetajine og en deilig dessert.


Få byer er så sagnomsuste som Marrakech. Bare navnet får en til å tenke på 1001 natt og med sine rosaskimrende bymurer, trange smug og fargerike basarområder lever byen opp til sitt rykte som Nord Afrikas mest eksotiske by.



Byens hjerte er Djema el Fna, den store markedsplassen  i gamlebyen. En tur her på dagtid er en opplevelse man sent vil glemme. Her er det slangetemmere, eventyrfortellere og utallige salgsboder. Du kan se et teaterstykke, overvære en konsert og få pusset skoene dine. På kvelden forandres plassen til verdens største gatekjøkken og den eventyrlige plassen er dekket av røyk fra de mange grillene.



Rundt plassen er det flere restauranter hvor man kan nyte utsikten over det eventyrlige skuet.


Ikke langt fra Djema el Fna ligger El Badi Palace. Dette er mest ruiner, men det er en fredelig plass å gå rundt og utsikten mot Atlasfjellene og medinaen fra terrassen er flott. Hvis man har problemer med å orientere seg så kan man også få en oversikt over hvor neste sightseeingsmål befinner seg.

Etter å ha besøkt palasset gikk vi gjennom, trange, fargerike smug til de Saadiske graver som ligger ved Kasbah-moskeen. Her spiste vi lunsj fra en restaurant med flott utsikt til moskeen.

Gravene er et fredfylt område, men jeg synes egentlig ikke det var så mye å se. De 66 gravene her er fra slutten av 1600-tallet, men de var ukjent for omverdenen fram til 1920.



Bab Agnaou er den vakreste av byportene og vi gikk ut gjennom den for å besøke et av verdens mest kjente hoteller, Mamounia. Dette vakre byggverket ble bygd som et palass til prinsessen av Marokko på 1800-tallet. Under det franske styret ble det annektert til hotell og det har tatt i mot berømte gjester siden det åpnet på 1920-tallet. En av de meste kjente er Winston Curchill som sa at hotellet var et av de beste han hadde bodd på. Vi gikk inn for å se og tok oss en tur i den vakre hagen som er eldre enn selve hotellet.


Like utenfor byporten ligger Marrakech sitt landemerke Koutoubia-moskeeen. Det er ingen bygninger i Marrakech som kan være høyere enn denne moskeen fra 1100-tallet.



Veien fra Koutoubia-moskeen til Djema el Fnaa er full av hestedrosjer eller calesher som de kalles. Det er populært å ta en tur rundt bymuren, men vi nøyde oss med å beundre dem.


Nord for Djema el Fnaa ligger soukene. Her kan man få kjøpt tepper, lykter, krydder, lærvesker, malerier, keramikk, arganolje og lys. De forskjellige gatene har ofte spesialisert seg på en ting. Her er det fullt opp av både byens innbyggere og turister. Jeg hadde hørt at det var fryktelig masete her, men selgerne måtte være lei av å mase for jeg synes det var helt greit. Nå er ikke jeg noen stor shopper akkurat, men det var uansett en artig opplevelse å se på alt som var til salgs.

Den siste kvelden burde vi jo ha besøkt en av Marrakech sine mest kjente restauranter, men vi endte opp på en nyåpnet restaurant like ved der vi bodde. Det var to gutter som jobbet der og de var kjempehappy når de fikk to gjester. Vi kjørte safe og bestilte kylling- og grønsakspyd. Disse ble tilberedt på grillen ute på gata og kaffen tror jeg de kjøpte hos naboen.


Vi måtte på Djema el Fnaa denne kvelden også og tok sjansen på ferskpresset appelsinjuice til fire kroner. Den var nydelig og ingen av oss ble syke. Det mest populære så ut til å være muslinger og sauekjøtt. Neste gang kanskje.
 
 
Etter en deilig frokost på Dar Coram gikk vi for å besøke Ben Yossef medersa den siste dagen. På kartet så det ut som det var like i nærheten, men vi gikk oss bort i de trange gatene og måtte få hjelp av en dame som skulle samme veien. Den vakre bygningen er en gammel koranskole og er vakkert dekorert. I annen etasje i medersaen er det 130 små rom som ligner munkeceller. Medersaen ble brukt som skole helt til 1960-tallet.

Vi hadde tenkt oss til nybyen for å besøke Majorelle hagen, men etter å ha vandret rundt i de trange smugene hadde vi fått litt dårlig tid så vi dro gjennom soukene og besøkte Djema el Fna for siste gang i stedet. Vi satte oss på en restaurant hvor utsikten var nydeligere enn maten og dro inn inntrykkene fra den store plassen en siste gang før enn vi skulle dra hjem til norsk vinter.

Mange filmer har blitt spilt inn i Marokko på 2000-tallet og dette har gjort at skuespillerne har fått opp øynene for landet. Marrakech har blitt en hip by og utenfor bymuren finner man det moderne Marrakech. I Gueliz-distriket kan man shoppe european-style og gå på en de mange kafeene og nyte en marokkansk myntete eller ferskpresset appelsinjuice. Siden vi bare hadde to dager i Marrakech holdt vi oss inne i medinaen, men på vei ut til flyplassen ble vi slått ev de store kontrastene mellom gamlebyen og det moderne Marrakech.

På samme måte som Marrakech er Marokko kontrastenes land og jeg besøker gjerne dette spennende landet igjen.

Jeg har vært i Marokko en gang før. Les min reisblogg fra Essaouira.