Kaukasus er et vakkert område som er lite besøkt av nordmenn. I tillegg til deler av Russland, er det tre land i regionen. Vi besøkte Armenia, det minste landet i regionen målt i både areal og folketall. Lille Armenia er et av få land i verden som har gode diplomatiske forbindelser med Russland, USA og Iran. Men forholdet til nabolandene er ikke like bra. Grensene til Aserbajdsjan og Tyrkia er stengt som en følge av krigen med Aserbajdsjan i Nagorno Karabakh på starten av 90-tallet. Nagorno Karabakh hører i følge FN til Aserbajdsjan. Den lille regionen med 150000 innbyggere har selvstyre, men har ikke blitt anerkjent som et eget land. 99 prosent av innbyggerne her er armenere. Men deres frigjører Armenia, har heller ikke anerkjent dem som et eget land. Forholdet til Tyrkia er også dårlig på grunn av folkemordet av armenere i starten av 1920-årene.
Vi landet i hovedstaden Jerevan. Dette er en by fylt av kontraster. Gamle Ladaer deler gatene med store SUV-er. Det er handlegater hvor du får kjøpt det siste fra Armani, Louis Vitton og Ralph Lauren, mens mange lever under fattigdomsgrensen i triste, grå blokker bare et kvartal unna. Det er en syngende fontene på Republic Square og tiggere som spiller blokkfløyte i gatene rundt. Vi hadde en dag i Jerevan før enn vi skulle videre på en tredagers tur. Denne dagen ble brukt til byvandring.
Vi startet med Republic Square. Her ligger det mange prangende bygninger, men mest kjent er musikkfontenen hvor det spilles klassisk musikk hver kveld.
Vi fortsatte til Katoghike, en liten kirke fra 1300-tallet. Kirken ligger tett inntil Surp Anna kirken. Katoghike var den eneste kirken som ikke ble ødelagt av et jordskjelv i 1679. Ikke langt unna ligger Operaen. Den store bygningen er ikke vakker, men det er mange gode forestillinger der.
Matendaran er armenernes stolthet. Biblioteket inneholder mer enn 23 000 manuskripter, dokumenter og kart. Siden det var mandag og alle museer var stengt fikk vi bare sett på statuen av Mashtots som lærer bort alfabetet til en av sine disipler.
Cascade er et landemerke i Jerevan. Dette er en bred steintrapp som strekker seg flere hundre meter oppover åssiden.
Her er det flere plattformer med utstillinger av Gerard Cafesjian sin private samling av skulpturer. Langs trappens venstre side er Cafesjian kunstsenter. Her kan man ta rulletrapp oppover og beundre utstillingen. Foran Cascade er det en skulpturpark med flere kjente skulpturer. De mest kjente er Fernando Botero sine store bronseskulpturer: Cat, Roman Warrior og Woman Smoking a Cigarette. Ved siden av parken er det mange kafeer og restauranter og vi spiste en god lunsj her.
Etterpå gikk vi gjennom sentrum til byens eneste moské. Blå Moské var stengt i Sovjettiden. Men har nå blitt åpnet igjen med økonomisk støtte fra Iran. Moskeen ligger fredelig til i en liten hage. Det som overrasket oss var at det var mange politimenn med kalasjnikover i et av rommene i bygningen rundt hagen. Vår sightseeing fortsatte. Det hadde vært interessant med en skritteller etter en sånn dag.
Vi fortsatte opp til Kond. Et av de få nabolagene som fortsatt har bebyggelse fra det 19. århundre. Å si at dette var en pen gamleby vil være en overdrivelse. Etterpå fant vi ut at vi trengte en pause og dro til leiligheten vår. Vi booka den på booking.com. Selve leiligheten var grei, men trappeoppgangen var ikke mye å skryte av. I tillegg var sengen og puta steinhard så vi ble enige om å bo på hotell resten av turen.
På kvelden dro vi på et spisested som lå som nummer to på TripAdvisor. Her brygger de sitt eget øl og vi bestilte 10 glass med 2 desiliter i hver. Her var det mye godt øl. I tillegg hadde de god mat. Vi delte to forretter. Tempura med grønnsaker og Fried Cheeseballs. Det var kjempegodt. Det var mange hovedretter å velge i mellom også. Vi spiste tagliatelle med laks i blåmuggostsaus og porkribs. Morgenen etter skulle vi på en tredagers tur med Hyur Service. Vi var til sammen 14 personer pluss guiden Karine og sjåfør. De andre var et ungt par fra Moskva, et par fra Tyskland, tre spanjoler, et fransk par, to menn fra USA som reiste hver for seg og en mann fra Taiwan. Det var en fin gruppe å reise med. Alle kom punktlig og ingen klaga. Vanligvis bruker vi å reise på egenhånd, men siden vi skulle til Nagorno Karabakh synes vi det var tryggest å dra på en organisert tur. Hele turen kosta 1400 kroner inkludert to overnattinger med frokost, tre lunsjer og to middager.
Første stopp var Khor Virap. Dette klosteret er kjent for sin fantastiske utsikt til Mont Ararat som ligger i Tyrkia. Dessverre var det skydekke og etter en dag i Jerevan og er besøk til Khor Virap hadde vi fortsatt ikke sett det sagnomsuste fjellet. Vi besøkte fangehullet hvor St Gregory var fanget i 12 år.
Turn gik videre til Novarank. Her er det to kloster som ligger i et veldig vakkert landskap. Klippene rundt er farget i rødt. Og siden vi var her på høsten var skogen under farget i nyanser av rødt, oransje, gult og grønt. Her gikk det an å gå opp i andre etasje i klosteret. Det var tydelig at det var mer viktig å ivareta klosterets særegenhet enn de besøkendes sikkerhet. Etter at vi var kommet tilbake på hovedveien spiste vi lunsj. Vi fikk veldig god mat. Men jeg vet ikke navnet hverken på hovedretten eller på restauranten.
Etterpå dro vi på det lokale markedet og spiste jengyalow hats. Det er en slags pannekake fylt med grønne urter og den smaker veldig godt. Det mest spennende var grønsakene, frukten og urter av alle slag. På vei ut av byen stoppet vi og så Papik Tapik. En statue av en eldre mann og en kvinne. Det betyr "Vi er våre fjell".
Deretter gikk turen videre til nok et kloster. Armenia er det eldste kristne landet i verden og klostrene er deres største stolthet. Gandzasar er den viktigste bygningen i Karabakh og er fra det femte århundre. Etterpå spiste vi lunsj i en liten landsby som heter Vank. Deres Moskva-baserte velgjører har bygget en skole, et hospital og to kitche hoteller. Det ene ligner på Titanic.
Vi besøkte det andre som har et løvehode bygd inn i fjellet ved siden av hotellet. Det var flere bisarre statuer der og en stor seilskute i den lille elven. Turen fortsatte forbi spøkelsesbyen Agdam som ble fullstendig nedbombet under krigen. Karine fortalte oss at før i tiden var dette byen med størst illegalt marked i hele Kaukasus. I dette området er det fortsatt mange steder som er stengt både for lokale og turister. Vi besøkte et arkeologisk sted som het Tigranakert. Etter middagen tilbrakte vi resten av kvelden på hotellrommet. Spanjolene hadde greid å finne en bar med mojitos, men vi var fornøyd med å slappe av. Den siste dagen besøkte vi Shushi. Byen har vært et senter både for armensk og azerisk kultur. I det nittende århundre var byen en av de største byene i Sør Kaukasus og den multikulturelle befolkningen levde sammen i fred med toleranse for deres forskjellige religioner.
Byen ble veldig ødelagt under krigen og deler av den ser fortsatt ut som et krigsområde med ruiner og bilvrak. Vi besøkte en katedral som nå er i bruk. Den ble stengt av Sovjet i 1920 og under krigen oppbevarte azeriene våpen her. Det mest severdige her er en krypt med et utrolig ekko. I midten av rommet hører man sin egen stemme inni seg. Etter dette besøket var vårt besøk til et ikke eksisterende land over.
Vel inne i Armenia besøkte vi Tatev kloster. Vi tok gondol dit med en fantastisk utsikt over en skogkledd dal kledd i høstens mange vakre farger. Deretter var det en lang kjøretur før enn vi stoppet for vinsmaking i Areni. Franskmannen kommenterte at det var merkelig at når vi skulle på museum så fikk vi kort tid og alle var presise. Men når det var snakk om gratis alkohol hadde vi kjempegod tid, men likevel var bare noen få presise. Vel tilbake i Jerevan tok vi inn på My Hotel og begge var veldig fornøyde. Morgenen etter tok vi oss god tid på morgenen og så dro vi til Hyur Service igjen for å leie en Lada Niva. Alle slags biler var til leie, men det var jo artig å ha kjørt russernes folkevogn.
Vi hadde akkurat kommet oss ut av Jerevan når vi passerte et svært palass med en stor hage og masse skulpturer. Vi ble begge nysgjerrige og stoppet for å se nærmere på den vakre, men alt for overdådige bygningen. Det var stengt over alt og etter hvert kom det ut en vakt som sa at det var privat og ikke lov å ta bilder. Tilbake i Jerevan dagen etterpå møtte vi Karine når vi skulle levere bilen. Jeg viste henne bilde av bygningen og hun sa at det var en "construction baron" som eide den. Han hadde enerettighet på import av en del varer, jeg vet ikke hva. Vi endte opp i en restaurant ved siden av og spiste lunsj der. Vi fikk sett på nok en dame som vakte lavash og vi forsto godt hvorfor hun ikke hadde hår på armene. Etterpå humpet vi oss videre ut på den armenske landsbygda. Heldigvis hadde vi betalt ekstra for en GPS ellers hadde det vært umulig å finne fram.
Vi ville gå en tur i Kasagh Gorge da dette var anbefalt av Lonely Planet. Turen skulle ta 1,5 timer hver vei og gikk mellom to kloster. Veien ned i dalbunnen var lett å finne. Men veien videre var ikke så enkel. Her var det vanskelig å finne noen sti det hele tatt og etter å ha krysset en elv flere ganger ved å hoppe på steiner, så fant vi ut at det var best å snu og gå tilbake til Hohanavank kloster. Vi kjørte derfor fra Hovhannavank til Saghmosavank i stedet.
Fra Saghmosavank så vi en bred sti i bunnen av den skogkledde kløften. Her hadde det tydeligvis blitt en elv lenger ned som ikke hadde vært det før. Turen fortsatte opp til Kari Lich en innsjø som ligger på 3200 meter. Vi hadde tenkt å overnatte i Byurakan, men vi var der allerede klokka seks og vi bestemte oss for å dra opp i høyden og se om det var tåke der også. I flere hundre meter var det helt hvitt, men ved cirka 3000 meter over havet kjørte vi ut av det hvite og det åpenbarte seg en mørkeblå himmel og et vakkert fjellandskap.
Ved Kari Lich lå det et hotell som så stengt ut fra utsiden. Men når jeg prøvde å åpne første mulige dør så kom jeg jammen rett inn på kjøkkenet og både restauranten og hotellet var oppe. Vi tok inn på et stort iskaldt rom, men vertinnen kom med en varmeovn og en vifte til oss.
Etterpå spiste vi den lokale Hash-suppen. Dette stedet er kjent for suppen sin. På sommeren kan det bli 40 varmegrader i Jerevan. Da drar folk opp i høyden for å kjøle seg ned. De spiser hash og drikker vodka til. Suppen er kokt på en kufot, løk og noen urter. Kufoten tar man selv ut av suppen når den blir servert. Ved siden av får man tørket lavash som man selv bryter opp i suppen og så har man i hakket hvitløk og salt selv. Jeg hadde i mange teskjeer med hvitløk siden jeg synes suppen var litt smakløs. Etterpå fikk jeg ikke sove og det var ikke på grunn av høyden men på grunn av at hele kroppen min føltes som en gigantisk illeluktende hvitløk. Heldigvis hadde Johnny vært raus med hvitløken også. Morgenen etter hadde vi bestilt frokost klokka sju. Det var to østerrikere og en sveitser der i tillegg til oss. De hadde også tenkt seg på Mt Aragats.
Det var deilig å kunne avslutte oppholdet i Armenia med en fjelltur. Aragats består av fire topper. Den høyeste er 4090 meter. Siden det var kommet snø så hadde vi ikke utstyr til å gå på den. Vi ville derfor gå på sørtoppen som ligger på 3893 meter. Vi fulgte sporene til noen som hadde gått der dagen før, men det viste seg at de hadde gått på en mindre topp like ved Kari Lich. Vi endte derfor opp med å gå en travers før enn vi kunne fortsette opp fjellsiden mot toppen. Det var ikke noen vanskelig Kliving, men vi endte jo opp med å gå en lengre tur enn opprinnelig plan. Uansett tok det bare litt over fire timer og vi endte opp med en fin rundtur.
På cirka 3700 meter fikk vi endelig sett Mt Ararat som stakk opp av det hvitkledde tåkehavet under oss. På toppen hadde vi en flott utsikt til de andre toppene i området. Men under Kari Lach var det bare hvitt. Vi merket ikke noe til høyden og hadde en flott tur i et vakkert hvitkledd fjellandskap. På veien oppover blåste det en del og det var litt kaldt på hendene og føttene.
Men vi greide oss bra med to ulltrøyer og Gore tex på toppen. I bilen på vei ned igjen møtte vi flere som var på vei opp til Kari Lach. I en bil var de fem stykker og de stoppet oss og sveivet ned vinduet. De sa "Tell us was it nice". Vi skjønte at det var suppen de snakket om og sa den var veldig god. På vei tilbake til Jerevan hadde vi tenkt å besøke Museet for folkemord. Men vi slet veldig med å få GPS-en til å vise oss riktig vei. Til slutt la vi inn adressen til Hyur Service og da passerte vi museet. Vi var begge slitne og ble enige om å dra til hotellet og slappe av litt i stedet. Den siste kvelden i Jerevan fikk vi sett en del handlegater som kunne vært i hvilken som helst stor by i Vest Europa. Vi spiste Angus Burger og hørte på klassisk musikk ved den syngende fontenen. Deretter var vår tur til Armenia over. Hva lærte jeg av turen? Jeg lærte om krigen i Nagorno Karabakh og at armenerne er et stolt folkeslag med en blodig fortid. Armenia har vakker natur og høstfargene er like vakre i Armenia som i Norge.
