Den dagen vi kom til Tokyo, var det varslet uvær på kvelden. Vi måtte derfor være tilbake på hotellet i sekstiden. Vi ville bare rekke et sted og valget falt på Asakusa. Her ligger buddhist-tempelet Sensoji som ble ferdig bygd i 645. Det er bygd for å hedre Kannon Bosatsu, nådens gudinne.
Sist jeg besøkte Sensoji var det mørkt, denne gangen var det regn. Det var like stemningsfullt begge ganger og japanerne lot seg ikke stoppe av litt regn, for her var det masse mennesker. Handlegatene rundt tempelet er fullt av suvenirer, snacks og restauranter. Vi spiste ramen på en liten hyggelig restaurant et stenkast fra tempelet.
Dagen etter var den store sightseeing-dagen. Vi startet med Shibuya i nitiden. Her ligger Shibuya crossing som er i ferd med å bli et like stort symbol for Japan som Fuji-fjellet. Forrige gang jeg var ved Shibuya crossing, var det midt på dagen. Da var det masse folk og vi dro på Starbucks for å få det obligatoriske bildet vårt. Denne gangen var det mandag morgen og det var ikke så mange folk ennå. Vi fortsatte bortover Center Gai, en av Tokyos mest kjente shoppinggater. Her var det heller ikke mye folk. Deretter gikk vi gjennom Yoyogi-parken. Her kunne vi tydelig se at det hadde vært uvær om natten. Et brukket tre lå og sperret en av veiene i parken og blad og greiner lå strødd over alt.
Meiji Jingu Shrine er på alles bucket list. Dette er den mest populære shinto-helligdommen i Japan. Shinto er den tradisjonelle religionen i Japan og har rundt 100 millioner tilhengere. Shinto betyr løst oversatt «gudenes vei» eller «åndenes vei». Kvinner og små jenter i kimono og turister med guidebøker går side om side. Noen skriver ned sine ønsker for livet før de går videre mot selve tempelet. Stedet blir ofte brukt til bryllup og andre seremonier. Selve bygningene er ikke så vakre, men hele området er veldig stemningsfullt.
Ikke langt unna ligger Harajuku, de unges tumleplass. Og alle møtes i Takeshitadori, den mest kjente gaten i dette fascinerende området av byen. Før var Takeshitadori full av ungdom som hadde kledd seg ut som en rollefigur fra japansk populærkultur. Cosplay som dette ofte kalles er satt sammen av costume og roleplay. Dette ser ut til å ha avtatt de siste årene, men uansett er det et yrende folkeliv i området og et høydepunkt i Tokyo.
Noe som er spesielt for Tokyo er alle temakafeene og da spesielt dyre-kafeene som det finnes mange av i Harajuka. Her fikk Helene velge og valget falt på en pinnsvin-kafe. Jeg hadde ikke satt meg så veldig inn i dette konseptet. Jeg hadde fått med meg at det også var katte-kafeer og ugle-kafeer, men jeg trodde jo at det ble servert mat der og så ikke helt kosen med å spise sushi med en ugle på skulderen. Da vi kom inn i pinnsvin-kafeen gikk det opp for meg at man ikke fikk kjøpt mat. Her fikk man utdelt hansker slik at man kunne ta pinnsvinet i hendene. Hvis man ville kunne man betale ekstra for mat til pinnsvinet. Det eneste vi fikk servert var en valgfri drikke fra en automat. Det var en artig opplevelse og pinnsvinene var veldig søte. Det var veldig renslig der, og det luktet ikke i det hele tatt.
Etter Harajuka gikk turen videre til Shinjuku. Et annet kjent område av byen. Her var målet vårt Tokyo Government Metropolitan Building. Utsikten her i fra går for å være en av de beste i byen og den er gratis. Sist jeg var i Tokyo besøkte vi Skytree. Da hadde vi ikke så god utsikt, men denne gangen kunne vi se Fuji-fjellet i det fjerne fra 45. etasje fra Tocho, som bygningen også blir kalt. Det er arkitekten Kenzo Tange som har designet det store bygningskomplekset som ser ut som en gotisk katedral.
Etter en lang dag med sightseeing trengte vi å slappe av litt og de er det ikke mye som kan slå et varmt bad. Vi dro ut til Odeo Onsen Monogataira som ligger i Odaiba. Kjøreturen ut til Odaiba med monorail over Rainbow Bridge er fantastisk. Monorailen er uten sjåfør og er du heldig kan du få plass helt foran i vognen og få en flott utsikt over byen.
Jeg besøkte dette badet sist jeg var i Tokyo også. I de fleste onsen er det en avdeling for menn og en for kvinner. Det er det også her. Men det er et stort fellesområde med fotbad og fiskespa. I tillegg er det mange bra restauranter. Nicolai hadde fått anbefalt blekksprutboller av en klassekamerat ,så vi måtte prøve det. Tro det eller ei, det var veldig godt.
Dagen etter startet vi med Akhiabara. Dette området lå i gåavstand fra hotellet vårt og er kjent for sin otaku-kultur. Her er elektronikk, gaming, maid-kafeer, anime- og mangabutikker. Siden vi startet dagen her var ikke maid-kafeene oppe ennå. Vi ville uansett ikke ha dratt dit da dette herre-tjener-konseptet virker litt søkt på oss.
Vi fortsatt turen opp til Ropongo Hill. Tro meg dette området er ikke verdt et besøk, med unntak av hvis du vil besøke Mori Kunstgalleri. Det var litt bomtur for oss og vi fortsatte bomturen ned til fiskemarkedet som var stengt den dagen. Men vi fikk jo sett mye av Tokyo da. På vei hjem var vi innom parken rundt Imperial Palace og fikk tatt en liten titt på keiserens bolig. En stund trodde vi at det var et løp rundt den store parken, men siden ingen hadde startnummer fant vi ut at det måtte være Tokyos mest brukte joggeløype.
Vel hjemme synes vi at vi hadde gått så mye denne dagen at en curry på hotellets restaurant var mest fristende.
Dagen etter fortsatte vi med Shinkansen til Nagoya. Dette hurtigtoget er en attraksjon i seg selv og vel verdt pengene. Målet vårt denne dagen var en liten landsby som heter Mogame. Denne lille landsbyen var på postruten mellom Tokyo og Kyoto i edo-perioden. Her er det små restaurerte trehus langs den brosteinsbelagte gaten som går oppover åssiden.
Vi overnattet på et gjestehus og fikk tradisjonell japansk mat både til middag og til frokost. Middagen var overveldende. Vi hadde egentlig greid oss med grønsaks-tempuraen som smakte utmerket. Men i tillegg var det mye annet godt og mindre godt. Jeg synes rå hest smakte utmerket. Den ble servert på samme måte som sashimi av fisk. Misosuppe derimot er det ingen av oss som er noe glad i, selv om den er japanernes stolthet og skal være veldig sunn. Japanske pickles har også en veldig spesiell smak og jeg jeg ante egentlig ikke hva slags grønsaker det var og om det i det hele tatt var grønsaker.
Etter en solid frokost gikk vi fra Mogame til Tsumago. Dette er den mest kjente fotturen langs Nakasendo-ruten. Langs veien var det flere bjeller vi kunne ringe med for å skremme vekk bjørnene. Dette tror jeg mest var for å ivareta tradisjonen etter postmennene som gikk her i gamle dager. Med såpass mange folk langs ruten tror jeg ikke det var noen stor fare for å møte på bjørn. For nordmenn er ikke dette en utfordrende tur akkurat, men den går gjennom vakkert skoglandskap og det er noen små landsbyer med tradisjonelle hus langs veien. Vi gikk gjennom bambusskog og det er jo eksotisk for oss nordboere. Tsumago har mange gamle trehus og suvenirbutikker akkurat som Mogame. Men vi synes Mogame var vakrere siden den lå langs en åsside. I stedet for å ta buss til Nagiso så gikk vi også dit, da dette bare var litt over tre kilometer.
Fra Nagiso fortsatte vi turen vår med mange togbytter før enn vi kom fram til Takayama i de japanske alper på kvelden. På en av stasjonene var det en fransk kafe og vi fråtset skikkelig med tre bakerverk hver. I tillegg ble et en etterlengtet cappuchino på meg.
Takayama er en liten by med cirka 80000 innbyggere og ligger to timer med tog fra Nagoya. Byen er kjent for sitt trehåndverk og i gamlebyen, Sanmachi-suji,er det mange lave trehus med dekorative fasader. Like i utkanten av sentrum er det et område med mange templer.
Ikke langt utenfor byen ligger Hida folk village. Vi leide sykler på hoteller og dro dit et par timer. Her er det mange gamle hus fra forskjellige deler av Japan og de ligger vakkert til ved et vann. Når området i tillegg var kledd i høstfarger så var det ekstra vakkert der.
I de japanske alper er det mange små onsenbyer. Vi dro til Hirayu no Mori som ligger i Hirayu onsen. Vi fikk anbefalt dette stedet av hotellet. Det var kun en times busstur fra Takayama og det lå like ved busstasjonen. De fleste av badene var ute og menn og kvinner var delt som tradisjonen er. Etter mye gåing i Tokyo var det deilig å slappe av i det mineralrike, varme vannet. Vi hadde tenkt oss videre til Shinotaka Onsen etterpå, men etter å ha prøvd alle badene i Hirayu no Mori ble vi enige om at det var nok.
Man kan ikke dra til Gifu-regionen uten å spise Hida-biff. Vi gikk på en restaurant hvor man kunne grille små stykker av Hida-biff og det var kjempegodt og sosialt. Hida henviser til området biffen kommer fra. Selve biffen kommer fra kvegrasen wagyu og den berømte Kobe-biffen er også wagyu. Kjøtt av wagyū har særegne kvaliteter og er svært mørt og flott marmorert av fett. Fettet inneholder dessuten flerumettede fettsyrer og egner seg utmerket for personer på en kalorifattig diett. Den flotte kvaliteten skyldes at dyra bare beiter naturlig.
Det hevdes at wagyu ikke har blitt blandet med andre raser siden 1200-tallet, fordi rasen ble isolert i de japanske fjellene. Mange usanne rykter går om waguyuoppdrett, som at kveget lytter til klassisk musikk, bare drikke maltøl og blir massert hver dag. Kveget blir derimot godt behandlet, de slaktes ikke før de er minst 2–3 år gamle, og da er man nøye med ikke å stresse dyrene, for å unngå utsondring av stresshormoner.
Etter ønske fra Helene overnattet vi i capsule på flyplassen den siste kvelden. Det var en selsom opplevelse. Å overnatte i selve capsulen var helt greit, men å stå på rekke og rad i en grå nattrøye sammen med masse andre damer og pusse tennene ga meg en liten fengselsfangefølelese. Jeg kunne i det minste fått en oransje trøye. Orange is the new black og grått er bare trist.
