Jeg satt på hjemmekontor i vakre Jostedalen den siste arbeidsuka mi. Her har kjæresten min et vakkert sted like ved Jostedal kirke. Jostedalen ligger i Luster kommune i Sogn og går fra Gaupne og inn til Jostedalsbreen. Gjennom dalen går Jostedøla som er en populær raftingelv.
Fredag ettermiddag pakket vi sekken med klatreutstyr og dro inn til parkeringsplassen ved Nigardsvatnet. Fra parkeringsplassen går det en sti inn til Nigardsbreen. Man kan ta båt deler av turen, ikke for å spare tid, men fordi det er veldig idyllisk. Nigardsbreen er en av de lettest tilgjengelige brearmene av Jostedalsbreen og den er et populært turistmål.
Jostedalen breførarlag tilbyr turer på isen. I år ventes få utenlandske turister, men vanligvis har den lille bygda med 440 fastboende besøk av 50000 turister som vil vandre på Nigardsbreen. Randi Skaug gikk på toppen av Mount Everest som første norske kvinne i 2004. I etterkant av turen tok hun kontakt med Jostedalen breførarlag og spurte om guidene hennes kunne få sommerjobb som breførere i Jostedalen. Allerede i 2005 var den første sherpaen fra Nepal på plass og i 2019 var ni av guidene til Jostedalen breførarlag sherpaer fra Nepal. Flere av dem har vært på Mount Everest og Mingma Tsiri Sherpa som er en kjendis i klatremiljøet har rekorden med 19 bestigninger. Hvor kult er det. Jeg og barna mine gikk en tur på breen med en sherpa fra Nepal for noen år siden, men jeg tror jeg var mer "starstrucked" enn dem.
Jeg har en fjellvant kjæreste som er min faste guide og denne dagen startet vi turen vår etter at alle andre var kommet ned fra breen. Etter 45 minutter var vi framme ved breen og kunne ta på oss stegjern og klatresele. Det er veldig gøy å gå på isen og vi greide å komme oss langt oppover i breen uten å støte på for mange hindringer.
Da vi valgte å snu, var det ikke fordi vi ikke hadde greid å komme oss videre, men fordi vi var sultne. Det er ofte vanskeligere å finne veien nedover enn oppover, men denne gangen gikk det greit begge veier.
Vel nede viste det seg at vi hadde vært på isen i en to eg en halv time. Tiden går fort når man har det gøy. Vi fikk også sett noen flotte, små bre-grotter i brearmen med de mest fantastiske blå-farger.
Kvelden ble avslutta på Jostedalen Hotell. Vi var for sent ute for Lailas kjøttkaker, men pizza smakte fantastisk godt etter flere timer med vandring med og uten stegjern.
Neste dag hadde vi tenkt oss på kajakk-tur, men så leste vi et innlegg på facebook der noen hadde vært på ski ved Styggevatnet. Vi var ikke vanskelige å be og kajakkene våre endte opp som skibokser i stedet denne dagen. Styggevatnet ligger 1156 meter over havet. Kombinasjonen av høyde og nærhet til bre gjør at snøen ligger ekstra lenge her og på slutten av bilturen var det høye brøytekanter.
Vi var forberedt på at vi måtte bære skiene et stykke, men her var det bare å spenne på seg skiene fra parkeringsplassen. Nederst var det ganske bra sug i snøen, men det tok ikke lang tid før det var et lite lag med nysnø.
Turen opp på Vivakulen er ikke lang. En time med gåing opp og et kvarter med kjøring ned så var turen over. Men begge var enige om at det var en flott tur. Og så var det jo veldig gøy å få kjørt på ski den 11. juli.
Vel nede i Jostedalen igjen dro vi innom Breheimsenteret. Her spiste vi vaffel og drakk cappuccino mens vi nøt utsikten inn mot Nigardsbreen som vi gikk på kvelden før.
Breen har navn etter gården Nigard som ble knust av breen i 1748 da den rykket fram cirka 3000 meter i perioden 1700-1748. Siden Nigard ble knust av breen har den trukket seg tilbake rundt 4 km og innmarsjen til breen kan bare forventes å bli lengre og lengre.
På kvelden koste vi oss på Bruheim og spiste nydelig hjorteburger. Morgenen etter lå kajakkene fortsatt på taket og ventet på oss, men det ble noen timer med krimbok først før enn vi startet kjøreturen til Solvorn.
Denne lille fjordbygda ligger ved vakre Lustrafjorden, en av Sognefjordens mange fjordarmer. I gamle dager bodde det mange strandsittere i Solvorn. En strandsitter er en husmann uten jord, og i Solvorn slo de seg ned i enkle husvære ned mot sjøen. Mange hadde også et lite stabbur og et uthus med plass til noen få husdyr. I dag er husene godt vedlikeholdt og et ettertraktet sted å feriere i sommerhalvåret.
I den lille bygda ligger Walaker hotell som var gjestgiveri allerede i 1640 og fra Solvorn kan man ta ferje over til Urnes stavkirke som er på Unescos verdensarvliste. Solvorn har også en kommunal badestrand som er populær når det er pent vær.
Vi har besøkt Urnes og Walaker flere ganger, men i dag kom vi til Solvorn for å padle. Lustrafjorden har en nydelig grønnfarge og det er ekstra flott å padle ut fra Solvorn siden det lille tettstedet tar seg svært godt ut fra sjøen.
Padleturen gikk til dagsturhytta på Eikjabu, det er en fin liten tur på litt under en time en vei. På turen ut til dagsturhytta passerte vi også den veiløse gården Ytre Eikjo som er kjent for de gode eplene sine. Her kommer Eikjo eplemost i fra.
Vel tilbake i Solvorn så vi alle naustene som ligger ned mot fjorden. I gamle dager var dette naustene til de som bodde på gårder i Hafslo og Mollandsmorki. Det var en fin padletur med rolig sjø en vei og urolig sjø med bølger fra alle kanter på tilbakeveien. Da vi skulle legge inn til brygga oppdaget vi at vi hadde hatt en vakker regnbue bak oss på tilbakeveien, malt av Moder Natur.
Etter en tur på vannet smakte det godt med litt husmannskost og vi spiste kjøttkaker og svinesteik hos Laila på Jostedalen Hotell.
Langs Lustrafjorden er det flere flotte utsiktspunkt og vi dro til bygda Luster for å besøke Børesteinen. Vi startet med kaffe og gjærbakst på Lustrabui. Turen starter ved Luster sykehjem og her er det gratis parkering. I starten går turen langs grusvei og sti i vakkert skogterreng til Berge gard som ligger 360 meter over Lustrafjorden. Det er en flott utsikt over fjorden fra denne garden. Fra garden går det sti videre opp til Børesteinen.
Hele veien kan vi se turkisfargede Lustrafjorden gjennom trærne og vel oppe på Børesteinen blir vi møtt av en fantastisk utsikt over Lustrafjorden og bygda Luster. Utsiktspunktet er på 988 meter og turen er beregnet til 4 timer. Vi brukte mellom 2,5 og 3 timer, men litt før på dagen var det ei sprek skijente der oppe som garantert løp hele veien. Vel nede fikk jeg nemlig opp Therese Johaug sin historie på facebook og det var umulig å ikke kjenne igjen stedet vi hadde vært på et par timer før.
På vei ned igjen var vi sultne begge to og den planlagte fiskemiddagen hjemme i Jostedalen ble byttet ut med pizza på Lustrabui.
Dagen etter var planen å padle på Veitastrondvatnet og besøke Tungestølen. Veitastrond ligger 30 kilometer fra Hafslo og veien inn dit er en sidedal til Jostedalen. Veien har vært svært rasutsatt, og det har skjedd ved flere anledninger at en luftputebåt har vært eneste utvei for de de 123 innbyggerne (svært nøyaktig tall oppgitt av Wikpedia).
Denne dagen skinte sola og Veitastrondvatnet lå blankt og stille. Etter en stopp på nærbutikken fortsatte vi turen langs grønnkledd slettelandskap inn til Tungestølen. Her er det fortsatt seterdrift.
Tungestølen ligger nær Jostedalsbreen og i 1894 oppdaget den britiske fjellpioneren William Cecil Slingsby området. Han omtalte Austerdalsbreen som "The finest ice scenery in Europe". Siden 1910 har det vært turisthytte på Tungestølen, men i romjulen 2011 knuste orkanen Dagmar hytta til pinneved.
DNT tok initiativet til gjenoppbygging og Snøhetta vant arkitektkonkurransen. 6. september ble hytta offisielt åpnet av dronning Sonja. Jeg synes både hytta og beliggenheten var helt fantastisk og jeg ville ikke forlate det flotte stedet før enn vi hadde gått oss en tur. Vi endte derfor opp med en fottur inn til Austerdalsbreen i stedet for en kajakk-tur.
Dette er en ganske flat tur og landskapet består av morenerygger, grus, stein, fjellbjørk og gress. Turen inn tar i underkant av en og en halv time og vel inne ved breen blir man belønnet med en fantastisk utsikt til de to bre-fallene Odin og Tor.
Vel tilbake på Tungestølen, gikk jeg en tur inn i hytta. Det er en fantastisk utsikt mot Tungestølen og innover Langedalen gjennom de store panoramavinduene. Dette er en turisthytte jeg virkelig vil anbefale.
Etter mye friluftsliv ble det en dag i bil for å nå nye reisemål. Vi stoppa i vakre Lærdalsøyri som har et vernet trehusmiljø fra 1700- og 1800-tallet. Øyragata har blitt gågate og her er det flere kafeer og butikker i de vakre gamle trehusene. Følger man gata helt ned til fjorden så ender man opp på Løytnantsbrygga som er et yndet fotoobjekt.
Turen fortsatt gjennom et usedvanlig stille Flåm uten noen store cruisebåter og bråk fra Rib-er på fjorden. Etter noen få timer var vi i Hardanger. Morgenen etter var planen å gå på Trolltunga, men det var ikke noen ledig overnatting i Odda og Tyssedal så vi overnatta i Øvre Eidfjord.
Fra Øvre Eidfjord slynger veien seg oppover Måbødalen i tunneler i fjellet opp til Vøringsfossen. Siden vi var så nær så dro vi opp for å se på Norges mest kjente foss. Fossen har et totalt fall på 182 meter og den beste utsikten har man fra utsiktspunktene ved Fossli Hotell.
I 2010 var det 800 besøkende på Trolltunga og den flotte fjellformasjonen var bare kjent for folk i nærmiljøet. Siden har antall besøkende gått kraftig opp. I mars 2014 ble Trolltunga kåret til den beste plassen i verden til å ta en selfie i en artikkel på Buzzfeed.
https://www.buzzfeed.com/rachelzarrell/the-17-most-stunning-places-in-the-world-to-take-a-selfie?bfpi. Samme år var det 40000 som besøkte Trolltunga og i 2018 var det 87000 der.
Vi var derfor enige om at korona-sommeren 2020 måtte være en fint tidspunkt å besøke Trolltunga på.
Trolltunga ligger 700 meter over Ringedalsvatnet og utsikten er spektakulær. Vi måtte vente 20-30 minutter før enn vi kom ut på Trolltunga og vi fikk de som sto bak oss i køen til å ta bilde av oss. Jeg har lest at på de travleste dagene i 2018 og 2019 så måtte folk regne med å stå i kø i 1 til 1.5 timer. Men ærlig talt så er det vel bedre å sitte i kø og spise maten sin mens man kan nyte den vakre naturen enn å stå som sild i tønne i en kø til London Eye eller Louvre.
Det var ikke skummelt å gå ut på selve tunga. Den går slakt oppover og den er ikke så smal som det kan se ut på bildet. Jeg synes det var verre å se på andre som var utpå der enn å gå utpå der selv. Foran oss i køen var det to jenter som hadde på seg abaya og de var ikke mye redde når de var ute på tunga. Jeg orka ikke å se på dem en gang.
Turen tilbake ble litt lenger siden vi gikk ned til Skjeggedal. Etter 20 km i fjellet og 4 km på asfalt var det godt å sette seg i bilen. Ingen av oss hadde matlyst, men det gikk fort over når vi kom til Odda og fikk øye på en sushi-restaurant. Etter middag fortsatte vi til Jondal hvor vi overnattet på Jondal Hotell.
Jondal ligger nær Folgefonna, men dagen etter var det regnvær og det fristet ikke med verken ski på Folgefonna eller kajakk på Hardangerfjorden. Vi ble derfor enige om å dra hjem til Årdal i Sogn. Turen gikk på smale veier gjennom idylliske fruktbygder. Det føltes som vi kjørte i gjennom hagen til folk og til slutt endte vi opp i fruktbygda Ulvik.
I Ulvik har tre gårder gått sammen om en frukt- og ciderrute. Her ligger Ulvik frukt & Cideri på Hakastad gård som dyrker mer enn 20 eplesorter og moreller. De har spesialisert seg på cider, eplemost og eplecidereddik. Like rundt neste sving ligger Syse Gard. De selger syltetøy, lammekjøtt, eplemost og cider. På Hardanger saft- og siderfabrikk på Lekve lager de eplebrennevin i tillegg til cider og eplemost, men brennevinet kan man bare kjøpe på polet. Vi handla på alle tre stedene.
Vi fikk en rolig dag med bilkjøring og gårdsbesøk før enn vi fortsatte med to dager grunnkurs i elvekajakk på Voss. Vi har begge padla en del havkajakk, men elvekajakk var nytt for oss begge. Det var gøy, det var skummelt og det var vanskelig. Jeg har aldri veltet med havkajakk, men i elvekajakken ble det en del velt ja. Da var det bare å få dratt av spruttrekket og få hodet over vannet. Instruktøren vår var irsk og så var det to andre deltakere i tillegg til oss. Begge hadde padla i elv før.
I tillegg til teknikktrening så hadde vi kameratredning og redning med line. Før lunsj den andre dagen så hadde vi padla en stund da vi ble møtt av en hvit vegg. Det gikk jo selvsagt ikke bra. Heldigvis hadde jeg allerede hatt to velt under teknikktreningen så jeg var kjapp med å få dratt av spruttrekket. Noen hundre meter lenger ned i elven ble instruktør, deltakere, kajakker og årer samlet igjen og jeg følte virkelig at jeg var ute på ekspedisjon." Lessons to learn" for senere er at tanken på å velte er mye skumlere enn å faktisk velte. Det var gøy, men jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg liker å gjøre forskjellige ting og for å få god teknikk i elvekajakk så må man nok bruke mye tid. I tillegg så er det ikke helt trygt heller. Men vi fikk vått kort i elvepadling. Kult det da. Sikkert ikke så mange som prøver elvekajakk for første gang når de er 53 og 58. Vi var på kurset med Kayak Voss og de anbefales hvis det er noen andre som har lyst til å prøve seg litt i elven.
Etter ti dager i vakre Vestland gikk turen videre til moren min i Valdres. Her møtte jeg barna mine som kom kjørende fra Oslo. Turen gikk videre til Hemsedal hvor en venninne hadde leid hytte.
Jeg har alltid sett på Hemsedal som en vinter-destinasjon, men jammen er det fint der på sommeren også. Vi kom kjørende fra Gol og noen kilometer før vi kom til Hemsedal så vi vakre Hydnefossen som har et loddrett fall på 140 meter. Vi tok av mot Torsetstølane og parkerte like over tregrensa. Målet for dagens tur var Kjerringkjeften, en kjapp liten tur med en fantastisk utsikt.
Fra selve Kjerringkjeften ser man den grønnkledde bygda på en side og Hydnavatnet på den andre siden. Like til høyre for Kjerringkjeften kan man klyve opp og få fin utsikt ned til Kjeringkjeften og fortsetter man litt til får man en enda flottere utsikt til bygda. Fra Kjerringkjeften kan man fortsette videre opp på Veslehødn før man går videre til Størehødn. Men vi var veldig fornøyd med utsikten fra Kjerringkjeften og ville heller spare kreftene til en løpe-økt på ettermiddagen.
Starten av turen til Ranastøngji går langs en god sti, men etter hvert ender stien opp i en steinrøys med varder opp til toppen. Det er ikke en bratt tur, men jevn stigning hele veien.
Med sine 1900 meter er dette en av de høyeste toppene sør for Jotunheimen og det er en vakker panoramautsikt inn mot Jotunheimen. Hurrungane med sine spisse topper og Uranostinden med Uranostindbreen til høyre var lett gjenkjennelige.
På toppen går det stupbratt ned mot Hestebotten som er omringet av stupbratte fjellsider. Lite ante jeg om at det er inne i Hemsedalsfjellene på grensen mellom Hallingdal og Valdres at man finner Norges lille Crand Canyon.
To fine dager i Hemsedal var over og turen gikk videre sørover. Vi kjørte over fjellet fra Hemsedal til Ål. Her møtte vi blant annet noen geiter.
Turen gikk over flere fjelloverganger og til slutt endte vi opp på Tuddal høyfjellshotell som ligger på Gaustatoppens solside. Dette er et av landets best bevarte trehotell og ble opprinnelig bygd som et sanatorium i 1895.
Jeg liker hoteller med sjel. Dette hotellet hadde sjel og i tillegg så lokker det med eget spøkelse.
"Vi har ikke: Heis, solarium, svømmebasseng, minibar, resepsjon, alpinanlegg og trimrom. Vi har: Dragehoder, spøkelser, antikviteter, personlig atmosfære, hjemmelaget mat, utsikt, god tid og godt fjellterreng."
Siden hotellet ikke hadde trimrom så ble det en løpetur i godt fjellterreng før middag. Vi så ikke noe spøkelse, men 4-retters middagen som de lokker med var god og tok seg godt ut på tallerkenen.
Hver høst innbyr Tuddal Høyfjellshotell til Babettes gjestebud. Her serveres det samme som ble servert i Karen Blixens berømte novelle med samme navn. https://tuddal.no/babettes-gjestebud/ Det høres fristende ut en kald høstkveld når vakre Tuddal er kledd i høstens farger.
Dagen etter var vi klar for fjelltur. Valget sto mellom Gaustatoppen og Hulderhola. Vi fant ut at vi heller ville være alene i Hulderhola enn sammen med mange andre på Gaustatoppen. I tillegg var Hulderhola for mitt vedkommende en ny oppdagelse, mens Gaustatoppen hadde jeg besøkt på ski for noen år tilbake.
Turen til Hulderhola starter ved Stavsro men i stedet for å gå opp mot Gaustatoppen går man til østsiden av Heddersvann. Oppe i fjellet her er det en hule i fjellet. På våte dager har man et tau til hjelp for å komme seg opp og ned uten å skli.
Dette er en flott liten tur med en litt utradisjonell utsikt siden det er mest spektakulært når man går inn i hulen og ser ut over vannet.
Etter denne flotte turen fortsatte vi turen til det glade Sørland og da startet det å regne. Ergerlig siden man ofte forbinder Sørlandet med sol og sommer, men akkurat disse dagene hadde vi fått regn uansett hvilken retning vi hadde dratt.
Vi besøkte Kristiansand, Lillesand, Grimstad og Arendal og alle tre var enige om at vi likte Arendal best. Heldigvis glimtet det til med noen solglimt innimellom så vi fikk både sett oss rundt og badet.
Søndag var den med mest regnfulle så da fant vi ut at et museumsbesøk var en god ide. Valget ble Kuben i Arendal. Her var det 8 forskjellige utstillinger og våre 3 favoritter var "Slavegjort", "Den sorte kube: Mitt maleri" og "Barndom".
I "Slavegjort" følger vi det dansk-norske slaveskipet Fredensborg sin siste reise. Fredensborg forliste utenfor Arendal i 1768 og er en skamplett i norsk historie. Slaveri er også et aktuelt tema i dag og en del av utstillingen tar for seg nettopp dette. https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/fredensborgs-siste-reise/
I "Mitt maleri" har de ansatte ved KUBEN fått velge hvilket maleri de ønsker å se utstilt, og denne begrunnelsen falt vi for alle tre 😄
Barndom var beregnet for barn, men vi har jo alle vært barn en gang. Derfor var det artig for alle å ta en tidsreise tilbake til 1910, 1960 og 1990.
Sørlandsbyene er kjent for sine hvitmalte trehus og vi ruslet gjennom den gamle trehusbebyggelsen i Posebyen i Kristiansand, i Grimstad og i Lillesand.
Vi besøkte ikke Dyreparken i Kristiansand siden vi har vært i så mange zoologiske hager. Vi var der når barna var små og jeg synes det var en veldig fin dyrepark. Jeg og sønnen min så Kaptein Sabeltann showet når han var 4 år. Jeg glemmer aldri reaksjonen hans når "Den sorte dame" kom seilende inn Kjuttaviga. Showet er et must for alle småbarnsfamilier og jeg håper Sunniva har like fin stemme nå som da. Noen opplevelser er bedre når man opplever dem med små barn. Jeg skal til Dyreparken igjen hvis jeg blir bestemor.
Vi brukte mest tid i Arendal og denne byen likte jeg godt. Det meste av tiden gikk vi rundt i Tyholmen som er Arendal sin gamle bydel. Nedre Tyholmen har mange gamle, ærverdige kjøpmanngårder og offentlige bygninger. Flere har fasaden sin vendt ut mot Pollen, deriblant Kløckers hus og Den gamle Toldboden fra 1676. På sørsiden av Tyholmen ligger en husrekke med blant annet Arendal gamle rådhus. Alle husene er hvitmalt.
Hvis man fortsetter opp til Øvre Tyholmen så blir husene mindre og i forskjellige farger. I gamle dager bodde kjøpmenn og redere i sine store, hvitmalt hus ved sjøen. Lenger oppe bodde håndverkere og sjøfolk i mindre hus. Jeg synes denne delen av Tyholmen var veldig pittoresk. Her kan man vandre i små smug blant små vedlikeholdte hus kledd i grønt, rødt, okergult og hvitt.
Vi brukte mest tid i Arendal og denne byen likte jeg godt. Det meste av tiden gikk vi rundt i Tyholmen som er Arendal sin gamle bydel. Nedre Tyholmen har mange gamle, ærverdige kjøpmanngårder og offentlige bygninger. Flere har fasaden sin vendt ut mot Pollen, deriblant Kløckers hus og Den gamle Toldboden fra 1676. På sørsiden av Tyholmen ligger en husrekke med blant annet Arendal gamle rådhus. Alle husene er hvitmalt.
Hvis man fortsetter opp til Øvre Tyholmen så blir husene mindre og i forskjellige farger. I gamle dager bodde kjøpmenn og redere i sine store, hvitmalt hus ved sjøen. Lenger oppe bodde håndverkere og sjøfolk i mindre hus. Jeg synes denne delen av Tyholmen var veldig pittoresk. Her kan man vandre i små smug blant små vedlikeholdte hus kledd i grønt, rødt, okergult og hvitt.
Arendal har et av landets vakreste innseilinger og vi tok en to timers båttur fra Pollen og opp vakre Nidelva. Langs denne vakre vannveien ligger det hvitkledde sørlandshus og røde båthus ned i vannkanten. Etter hvert kom vi ut i åpen sjø i Raet Nasjonalpark. Her gikk vi i land på den bilfrie øya Merdø.
Merdø er sørlandsidyll på sitt beste. Her ligger gamle sørlandshus langs smale stier på sørsiden av øya. Det er to langgrunne sandstrender på sørsiden av øya og på nordsiden er det rullesteinstrender. Øya var bebodd fram til slutten av 1800-tallet, i dag er det bare ferieboliger der. Her ligger også Merdøgaard Skjærgårdsmuseum som var stengt denne sommeren på grunn av korona.
Den siste dagen på Sørlandet var vi enige om at vi måtte bade. Sjøsanden i Mandal, som er en av de få strendene jeg hadde hørt om var for langt unna så valget falt på Storsand som jeg fant på denne lenken her https://www.visitsorlandet.com/aktiviteter-attraksjoner/utendorsaktiviteter/strender/. Her fikk vi bade helt alene.
Etter noen dager på Sørlandet hadde vi en lang biltur foran oss før enn vi endte opp på Geilo på kvelden. Underveis stoppet vi på Vemork på Rjukan. Vemork var ferdigbygd i 1911 og var verdens største kraftstasjon. I dag er Vemork gjort om til Norsk industriarbeidermuseum. I tillegg til industrialiseringen av Rjukan er det utstilling av "Kampen om Tungtvannet". Sabotørene i Operasjon Gunnerside forhindret tyskerne å utvikle atomvåpen av tungtvannet som ble produsert på Vemork.
Neste dag var det en ny dag med Ingebjørg gjør ting hun ikke har gjort før. Denne gangen juving sammen med Nicolai og Helene. Vi hadde booka en tur med Dagali Fjellpark https://dagalifjellpark.no/no/sommer/juving/?gclid=CjwKCAjw34n5BRA9EiwA2u9k36Ni50_ubml_8AHwPVk1wfuYSjF-HIXrEydbVfHYSorJN5R_ORz_sxoCa8YQAvD_BwE Vi møttes på Dagali, men selve juvingen foregikk i Ølmosjuvet i Uvdal.
Juving handler rett og slett om å komme seg ned et juv. Vi startet med å gå i elven og hoppe ned i små kulper. Etter hvert så kom vi til en naturlig sklie nedover elven og så fortsatte vi med å komme oss ned en foss ved hjelp av tau. I motsetning til når man rappellerer i fjell så er det best å ha rumpa inn mot underlaget her siden det ikke er så bratt som i en fjellvegg. Vi hadde tre rappelleringer i løpet av turen.
Det var flere naturlige sklier nedover elven, mye morsommere enn en vannsklie på et badeland. Her ser dere Nicolai i full fart nedover elven. For å beskytte albuene var det lurt å ligge med armene i kryss over brystet. Jeg hadde fortsatt litt vondt i den ene albuen etter elvekajakk-kurset så det var jeg veldig påpasselig med.
Etter juvingen fikk vi lunsj og deretter gikk turen videre til moren min i Valdres. Hun bor i Skrautvål og det har hun gjort hele livet.
Her vokste hun opp på et gårdsbruk ned ved Sebufjorden og når hun gifta seg med faren min bygde de seg hus litt lenger opp i bygda hvor jeg har vokst opp.
Neste morgen dro Nicolai og Helene til Oslo med Valdresespressen mens jeg kjørte over fjellet til Øvre Årdal.
Denne dagen var det et fantastisk vær og jeg måtte stoppe ved Tyin for å ta bilde av Uranostinden som speila seg i vannet. På Uranostinden har jeg vært to ganger. En gang på sommeren og en gang i februar på ski. Da var det over 20 kuldegrader men sol som varma godt midt på dagen.
Vel framme i Årdal dro Johnny og jeg på kajakktur i Årdalsfjorden en av Sognefjordens mange, vakre fjordarmer. Her gikk turen til Indre Ofredal. Tidligere var dette et travelt bygdesamfunn med sagbruk og mølle. I dag er det ingen som er bosatt nede ved fjorden, men kan man dra på dagstur eller bestille overnatting her.
De første metrene i kajakken var litt uvante siden vi satt i en brei elvekajakk forrige gang vi padla kajakk, men det ble ingen velt denne dagen.
Flere av Norges vakreste fotturer, etter min mening, går fra Hjelle i Øvre Årdal. Her gikk vi Folkevegen innover vakre, ville Utladalen. Gjennnom Uladalen går Utla med grønt brevann og på vei inn til Vetti gard går den gamle gårdsveien over fire broer. I de grønnkledde fjellsidene er det flere fosser. De to største er Hjellefossen helt på starten av turen og Avdalsfossen. Går man her i vårløsningen kan man regne med en god dusj fra begge disse fossene.
Etter fem kilometer på grusvei kom vi til Vetti gård. I dag tilbyr denne vakre gården overnatting i turistsesongen. Edvard Grieg skal en gang ha sagt at han følte seg 10 år yngre hver gang han hadde besøkt Vetti.
Fra Vetti gård er det mange turmuligheter. Man kan fortsette inn til foten av Vettisfossen som med sine høyde på 275 meter er Norges høyeste, uregulerte foss. Hvis man vil se fossen ovenifra må man ta den T-merkede stien til Ingjerdbu. Her har man et flott utsiktspunkt og det var her deltakerne i 71 grader Nord overnattet for noen år siden.
Fra dette utsiktspunktet kan man fortsette videre opp til Vettismorki. En flott støl med fin utsikt innover Jotunheimen. Vi hadde en veldig fin høsttur hit for noen år siden.
Dagens tur videre fra Vetti gikk til Stølsmaradalen. Her gikk vi over Utla et stykke før bunnen av Vettisfossen og fortsatte opp bratte Brendeteigen. Det er hardt arbeid, men jo lenger opp man kommer jo bedre blir utsikten til Vettisfossen.
I Stølsmaradalen er det en ubetjent DNT-hytte. Det er også god teltplass der oppe. Hytta ligger vakkert til og er et fint utgangspunkt for fjelltur inn i Hurrungane. Fra hytta er det en flott utsikt opp mot Midtre Ringstind og Store Stølsmaradalstind. Jeg har vært på begge toppene på vinterstid.
På tilbaketuren gikk vi på en god sti langs tregrensen. Her var vi noe høyere opp enn på innmarsjen og hadde fortsatt god utsikt ned til Vettisfossen og over til Falketind, Uranostind og Hjelledalstinden. Fra Fuglenosi gikk det bratt ned til Avdalen gard.
Denne vakre fjellgarden har blitt restaurert på dugnad og på sommeren er det mulig å overnatte her. Det smakte godt med en solo før enn vi fortsatte turen tilbake til bilen vår på Hjelle.
Dagen etter måtte beina hviles så da ble det en padletur på Årdalsvatnet. Her er det grønt vann og bratte fjellvegger. Vi padla langs vannkanten og kunne se inn i Bøttejuvet. 1320 meter lenger oppe er det en fantastisk utsikt over Årdalsfjorden og Hurrungane. Nok en fottur som kan anbefales med utgangspunkt Årdal
En fantastisk sommerferie er over, men sommeren er fortsatt her og kveldene er lange. Jeg ser fram til nye naturopplevelser i det flotte landet vårt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar