På hver sin side av Gibraltarstredet ligger Spania og Marokko. Avstanden er kun 1,5 timer med ferje, men her kan man oppleve, to språk, to kulturer og to kontinenter.
Med en tidlig flyavgang fra Gardermoen og et raskt fly-skifte i Paris var jeg i Tanger i Marokko allerede klokka 12 på dagen. Jeg hadde booka taxi fra flyplassen på forhånd og fant fort taxisjåføren siden han hadde navnet mitt på en papp-plakat. Taxisjåføren hadde ikke vært i Spania og hadde heller ikke mulighet til å dra dit, siden kravene for å få turistvisum er svært strenge. Det fikk meg til å tenke på hvor privilegerte vi er. I medinaen er det bilfritt så jeg ble sluppet av like utenfor. En medina er en type bydel man finner i mange byer i Nord-Afrika. Medinaen har vanligvis bymurer og trange og labyrintlignende gater, og ble bygd av arabere så langt tilbake som på 800-tallet.
Jeg hadde booka rom i en liten riad i medinaen. På godt norsk betyr riad et tradisjonelt marokkansk hus med en indre gårdsplass. I medinaen var det overraskende rent og mindre kaos enn jeg hadde trodd. Google maps virka til og med, men jeg endte opp med en selvutnevnt guide likevel som fulgte meg fram til der jeg skulle bo. Jeg hadde ingen penger å gi han, og det protesterte han ikke på. Jeg fikk rommet mitt og var snart ute i de trange smugene igjen, for når jeg er ny et sted lokker det alltid med sightseeing.
Jeg gikk oppover smale, svingete gater og regnet med at jeg ville ende opp ved kasbaen (arabisk borg) etter hvert. Og det stemte. Til slutt endte jeg opp ved Bab Al Bahr som er sjøsiden sin inngangsport til medinaen. Her møtte jeg "tilfeldigvis" på hjelperen min for fjerde gang, da tenkte jeg at han hadde mer bruk for noen dirham enn jeg, så jeg avtalte to timers sightseeing med han. Den store plassen innenfor Bab Al Bahr, var overraskende tom for salgsboder og slangetemmere. Forsvant de med koronaen?
Med en flott utsikt utover havnen og Gibraltarstredet fortsatte vi bortover mot Marshan-platået. Fra Marshan-platået var det en flott utsikt og 98 graver som var skåret ut av klippens overflate. De 3000 år gamle gravene i Hafa nekroplis ble opprinnelig gravd ut av fønikerne som grunnla Tanger. Dette er en av de få restene som er igjen etter fønikerne og et flott sted å besøke. Her fikk jeg også se hvorfor Tanger blir kalt den hvite byen.
Turen fortsatte, og vi gikk forbi Marshan Palace hvor kongen bor når han er i Tanger. Her var det lov å ta foto og det var fotballkamp like ved inngangen. Men man må ikke la seg lure, Marokko er et autoritært regime.
Deretter fortsatte turen i den hvite byen tilbake til medinaen. Men like før jeg kom tilbake til riaden min stoppet vi i en teppebutikk. Her fikk jeg masse myntete og så fikk jeg se en haug med tepper som jeg ikke hadde lyst på.
Det som var litt gøy var at vi begynte å snakke om Zagora, en by sørøst i Marokko som har Sahara som nærmeste nabo. Den ene selgeren sa at det var en plakat der som viste at det var 52 timer til Timbuktu med kamel. Jeg synes egentlig det var ganske kult at jeg hadde tatt et bilde av den plakaten når jeg var i Zagora og dro stolt fram mobilen for å vise dem bildet mitt.
Jeg hadde absolutt ingen planer om å handle, men gikk ut der i fra med et mørkegrønt skjerf av hamp som jeg betalte 200 kroner for. Intetanende om at dette stoffet visstnok er mye mer miljøvennlig enn bomull. Det jeg heller ikke var klar over er at det er forbudt å dyrke hamp i Norge fordi planten er i samme familien som marihuana.
Jeg er ikke for legalisering av lette narkotiske stoffer som marihuana og hasj. Men hampforbudet vårt, det må jeg si at jeg synes er en smule feilslått. Og misforstå meg rett, det er ikke forbudt å bruke klær av hamp, så det er ikke fordi jeg har et grønt hampskjerf at jeg er i mot det.
Etter den guida turen min trengte både jeg og mobilen en halv times lading og så bar det ut på ny sightseeingtur.
Nå gikk turen til Grand Socco. Socco er en spansk oversettelse av det arabiske ordet souk. Grand Socco er en stor markedsplass og rundkjøring som skiller nybyen fra medinaen. Her er det alltid mye folk. Går man litt lenger nedover i medinaen mot sjøen så kommer man til Petit Socco.
På denne lille plassen midt i medinaen er det et yrende folkeliv og flere kafeer og restauranter. Jeg spiste middag på Le Bistrot du Petit Socco og hadde en fantastisk utsikt utover plassen. Her sprer gatene seg i alle retninger ut i medinaen og etter å ha gått en stund i de trange smugene er det fint å komme til en åpen plass.
Mange kunstnere har hatt korte eller lengre opphold i Paris. I 1912 malte Henri Matisse "Window at Tangier". Paul Bowles flyttet til Tanger i 1947 og bodde der fram til han døde 52 år senere. Mange forfattere i beat-generasjonen flyttet etter han på starten av 50-tallet. De var inspirert av Paul Bowles sin litteratur og det faktum at de kunne eksperimentere fritt med narkotika og seksualitet. Tanger var internasjonal sone fram til 1956.
Tidligere hadde medinaen i Tanger et dårlig rykte, men det så ut som bydelen hadde vært i gjennom en renovering og jeg opplevde den som ren og trygg. Det var ikke så hektisk og kaotisk som i Marrakech og jeg kunne gå og titte i de eksotiske butikkbodene. Morgenen etter skulle jeg videre til Chefchaouen som var på bucket-listen min, og som var grunnen til den lille turen til Marokko. Jeg startet dagen med frokost på Cafe Central på Petit Socco og der kom jeg i snakk med en hyggelig tysk dame som var på tre ukers rundreise i Marokko. Deretter sjekka jeg ut, satte igjen kofferten min på stedet jeg skulle bo siste natten i Marokko og tok en drosje ut til busstasjonen.
Bussturen på to timer gikk fort, jeg satt og snakka med en hyggelig russer hele veien. Han hadde dratt fra Russland for en måneds tid tilbake og ville ikke dra hjem før krigen var over. For alles del håper jeg at han ikke må vente for lenge.
Chefchaouen er malt i blått og er et yndet turistmål. Det var jødene som bosatte seg i byen under den annen verdenskrig som malte byen blå. I mange jødiske samfunn er det en tradisjon, siden blå symboliserer himmelen. Da jødene flyttet fra byen etter den annen verdenskrig fortsatte innbyggerne å male byen blå.
Chefchaouen var vakrere enn forventet. I medinaen var alle husfasader og trapper malt blå og noen steder var trappene og husfasadene vakkert pyntet med blomsterpotter og bilder som var til salgs.
I gatene var det både fastboende og turister og mange av de svingete små gatene endte i en blindvei hvor en vakker blå dør var siste stopp. Det krydde av katter over alt og de så velstelte og gode og mette ut. På en tidlig morgentur før frokost fikk jeg forklaringen. En gammel kone gikk rundt og matet dem.
Jeg bodde på en riad i Chefchaouen og gutten som jobbet der anbefalte meg å gå opp til Den Spanske Moske. Her var det en flott utsikt utover byen. Dette er et yndet utsiktspunkt for å se solnedgangen over den blå byen. Ettermiddagen jeg var der, var det disig, men det var flott likevel.
Like utenfor medinaen krysset jeg en bro over Ras-El-Maa elven hvor innbyggerne vasker klær. Vannet kommer rennende ned fra Ris-fjellene og det så rent og klart ut, men særlig varmt var det garantert ikke.
På Plaza Uta el Hamman er det mange kafeer og gatemusikanter. Og som ellers i byen utrolig vakkert. Her spiste jeg både lunsj og middag. Her ligger også den terrakottafargede kasbahen. Kasbahen har en flott utsikt utover byen og Rif-fjellene.
Alt har sin slutt. Det var på tide å si ha det til den blåfargede byen med alle kattene og papegøyene. På vei ned til busstasjonen fikk jeg se at selv moskeen var hvit og blå. Den var like vakker som resten av byen.
Jeg hadde tenkt å kjøpe en billett til en buss som gikk senere på dagen, men da jeg kom ned dit så gikk det en buss om fem minutter. Snakk om flaks. I land der det ikke er så mange som har egen bil er det mye lettere å få offentlig transport.
Jeg ante ikke hvor bussen skulle kjøre, men jeg håpa at den gikk til medinaen. Det gjorde den ikke, men det var lett å få tak i en minitaxi. Sjåføren ville ha bare 20 dirham for en kjøretur på cirka 10 kilometer. Jeg ga han dobbelt så mye, det vil si 40 kroner og ba han kjøre til havnen som lå på nedsiden av medinaen. Langs sjøen er det en strandpromenade til Tangers strender. Jeg gikk aldri dit siden jeg ville spare badingen til jeg kom til Spania noen dager senere. Men strendene skal være veldig fine og blir brukt til rekreasjon av lokalbefolkningen.
Vel tilbake i Tanger ville jeg utforske kasbaen, for det fikk jeg ikke gjort den dagen jeg kom til byen. Kasbah museet var stengt, men jeg gikk rundt i gatene inne i citadellet. Har var det velholdt og pent.
Jeg var innom museet som er dedikert til Ibn Mattuta. Han er en muslimsk "backpacker" fra 1300-tallet. Ibn Mattuta tilbakela en strekning på rundt 120 000 kilometer og ble tatt i mot av rundt 40 konger, keisere og andre statsoverhoder i den muslimske verden. Han ble over 70 år gammel. En anselig alder for en som var født på 1300-tallet.
Tanger er en stor by med over en million innbyggere. Jeg er veldig glad i å utforske medinaer og tilbrakte det meste av tiden der. Men Tanger har en stor europeisk bydel som jeg ville ha utforsket hvis jeg hadde vært der i flere dager.
Tidlig neste morgen våknet jeg opp på rommet i riaden min til bønneropet fra den svære moskeen på havnen. Jeg tryllet kofferten min ned de smale gatene til havnen og gikk inn på ferjen som førte meg fra Afrika til Europa.
Et par timer senere var jeg i surfebyen Tarifa. Der ifra gikk turen videre med buss til Fuengirola, hvor min gode venninne Elisabeth var på ferie i familiens leilighet som ligger like ved den vakre Los Boliches stranden. Fuengirola har en 7 kilometer lang strand og er en av Costa del Sols populære badebyer.
En typisk start på dagen i Fuengiroala kan være så mangt. Men en kan være frokost og soloppgang ved stranden etterfulgt av en fottur opp til den sorte oksen som ligger i åssiden over Los Boliches.
Tilbake er det fint å gå langs stranden, men ikke bli overrasket hvis du føler deg overvåket av "Toro Gigante".
Det er 21 slike okser i Andalucia og det hele startet med at Osborne gruppen skulle reklamere for sin brandy. Nå blir Osborne oksene sett på som et symbol på spansk kultur og det ble kraftige protester da trafikkmyndighetene ville fjerne oksene i 1994. I Andalucia kunngjorde de regionale myndighetene at oksen var andalucisk kulturarv og de har fått stått i fred siden.
På Los Boliches stranden kan man både nyte strandlivet og god mat. Det ble ikke noen surfing på meg i Tarifa, men en husmor-ferie i Fuengirola var en veldig god erstatning. I tillegg til bading og soling fikk vi tatt pedikyr og gått på yoga. Litt shopping ble det også tid til og på tirsdag var vi innom det ukentlige markedet.
Fuengirola ligger perfekt til for dagsturer og oppe i åssiden over Fuengirola ligger Mijas Pueblo, en av Andalucias vakre, hvite byer. Fra Mirador de Mijas ser man ut over Fuengirola og har en av Costa del Sols vakreste utsiktspunkt. I den vakre landsbyen er det hvitmalte hus og foran husfasadene er det pent dekorert med potteplanter. Det er mange kafeer og butikker å velge i mellom, så her er det flott å dra både til lunsj og til middag.
I de brostensbelagte gatene møter man stadig på eseldrosjer. Dette er en tradisjon som startet først på 50-tallet. Bøndene kom hjem fra jobb på eslene sine og de fikk mer tips fra turister som ville ta bilde enn de tjente på en dag på åkeren. I dag er det 52 esel taxi lisenser i byen.
En annen og mye lenger tradisjon er tyrefekting og Mijas har en tyrefekterarena som ikke lenger er i bruk. Arenaen et hvitkalket som resten av bygningene i Mijas og den er bygd oppå en klippe.
Mijas har også et kunstgalleri med utstillinger av Picasso og Dali. Da Picasso var i 60-årene fattet han interesse for keramisk kunst og på dette museet finner du mange av hans keramiske objekter. Det var også mange maleri av Salvador Dali der og det mest kjente av dem må være "Swans reflecting elephants".
Mijas er utgangspunkt for mange fine fotturer og vi gikk ned igjen til Los Boliches. Tidligere var det mange gårdsbruk i dette området, men nå passerte vi mange nedlagte "fincaer" på veien. Det var helt greit med nedoverbakke siden det var godt over 25 varmegrader. En øl smakte veldig godt når vi kom ned i "finskelandsbyen".
Ikke langt fra Fuengirola ligger Marbella, av mange beskrevet som Spanias svar på St Tropez. Det mest ekslusive veistrekket, Golden Mile, går fra Marbella til marinaen Puerto Banus. Men vi hadde ingen behov for å se og ingen forventninger om å bli sett, så vi gikk oss en tur i den vakre gamlebyen i stedet.
Plaza de los Naranjos er midtpunktet i gamlebyen. Her kan man sitte ned på en av de mange kafeene og nyte duften av appelsiner. Dette vakre torget ble grunnlagt i 1485 og har orientalske planter, appelsintrær og palmer. Gamlebyen er velholdt og utenfor husene er det potteplanter og blomsterkasser. Det er mange spennende butikker og gallerier og for en gangs skyld fikk jeg lyst til å shoppe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar