Rundreise på Balkan - Albania, Nord Makedonia og Kosovo

Denne sommerens reisemål var byer på Balkan som ingen av oss hadde besøkt før. Turen var en kombinasjon av storby, strand og fjell.

Vi startet med Tirana som er hovedstaden i Albania. Her bodde vi i Blloku som er den hippeste bydelen. Under kommunisttiden var det kun kommunist eliten som fikk lov til å bo her. Nå er bydelen full av kafeer, restauranter og hippe utesteder. 

Tirana vil ikke bli husket på grunn av sine vakre byggverk. Men her er det god mat, masse trær, fargerike bygninger og bunkers. Jeg hadde satt opp en rundtur til oss den første dagen. Vi gikk først til Skanderbeg Square. På dette torget er blant annet Historisk Museum, Et'hem Bej Moskeen, Klokketårnet og en statue av Skanderbeg. 

Like ved ligger inngangen til Bunkart 2. Denne svære bunkeren er gjort om til et museum. Her får vi historien om det hemmelige politiet, Sigurimi, og vitnesbyrd fra den fryktelige tiden da Enver Hoxha var diktator i landet. Etter 2.verdenskrig og fram til 1991 var Albania et kommunistisk diktatur med null kontakt med resten av verden. Mange kalte landet for Balkans versjon av Nord Korea. Jeg husker det selv fra min interrailtid på slutten av 80-tallet. Jugoslavia kunne vi besøke, men Albania var ikke med på interrail kartet. Dette er en tid som ingen albanere ønsker tilbake. Men man må ikke glemme, for da kan det skje igjen. Dette er grunnen til at de har åpnet museum i byens to største bunkere. 

Et annet minne om kommunismen er Pyramiden som ble reist for å hedre Enver Hoxha etter hans død i 1985. Nå er det ingen som ønsker å hedre han og det er uenighet om hva som skal skje med pyramiden. Inntil videre er det en severdighet som besøkes av noen få turister hver dag. Pyramiden ligger langs elven Lana som renner gjennom byens sentrum. På hver sin side av elven er det bulevarder, sykkelvei, gangvei og trær som skygger for solen. Men dessverre så skjemmes det av en kloakklukt fra elven enkelte steder.

En annen severdighet er Tanners Bridge. Denne broen stammer fra Ottoman historien. Broen ble brukt til å frakte kveg over elven Lana inn til byen. Men etter at elven ble omdirigert, står broen igjen som en severdighet ved siden av elven. Tirana har også en stor park med en kunstig innsjø. Den ligger ikke langt fra Blloku og blir flittig brukt av byens innbyggere.  

Tirana er kjent for sine fargerike bygninger. Noen av dem er nye, men minst like fine er de små firetasjers blokkene som er malt i alle slags farger for å freshe opp nabolaget. Tirana er også kjent for sitt gode kjøkken og vi fant en favoritt, Tymi, som vi besøkte to kvelder på rad. Her hadde de veldig god og billig meze. Men det kuleste var interiøret og musikken som var fra 70 til 80-tallet. 

En kort busstur fra Tirana ligger havnebyen Durres. Her er det deilig sjømat og utenfor byen er det lange strender. Vi spiste god sjømat og tok oss et bad fra bystranden. I byen ligger også Balkans største amfiteater, men det var ikke så mye å se. En annen kuriositet på veien fra Tirana til Durres var noen overdådige hoteller med en elendig beliggenhet. Hva i all verden skal man med et 5-stjerners hotell når det ikke er noe å se utenfor hotellet.

Etter to og en halv dag i Tirana, gikk turen videre med buss til Ohrid i Nord Makedonia. Det tok oss bare tre timer å komme til et nytt land. Ohrid ligger ved Ohrid-sjøen som er delt mellom Albania og Nord Makedonia. Ohrid hadde jeg forventninger til, og de ble innfridd. De hvitmalte husene i gamlebyen i Ohrid klynger seg oppover åssiden. Ohrid ble en gang kalt Balkans Jerusalem på grunn av alle kirkene i den vakre byen. Fra leiligheten vår fulgte vi brostenstrappene nedover mot sjøen, og det tok ikke lang tid før vi kunne ta oss et bad i det krystallklare vannet. 

I sentrum av byen som ligger nede ved den lille havnen, kryr det av taxi båter og større båter. Den mest vanlige turen er en dagstur til St Naum. Det er 1,5 timer med båt og så har man tre timer til rådighet før turen går tilbake på ettermiddagen. Grønnkledde åssider speiler seg i det turkise vannet. Inni blant er det en liten strand som kun kan nås med båt. 

I St Naum besøkte vi det vakre klosteret fra år 900, før enn dagen fortsatte med soling, bading og en god middag. Maten i Nord Makedonia er god, en blanding av det greske og tyrkiske kjøkken.

Ohrid-sjøen er Europas eldste innsjø og både den og Ohrid er på Unescos Verdensarvliste. Rundt innsjøen er det flere nasjonalparker og vi dro på en lien fjelltur den andre dagen i Ohrid. Vi møtte guiden vår og et slovakisk par klokka åtte på morgenen. Galicica Nasjonalpark har ikke vann. Det var veldig tørt der, men likevel var det blomster der og verden største blåklokker. Fra toppen så vi både Ohrid-sjøen og Prespa-sjøen. Selve fjellturen var bare en fottur, men det var interessant å snakke med guiden. Dessverre så han ikke noen framtid for landet sitt. Han trodde ikke Nord Makedonia ville eksistere lenger om en ti års tid. Det var Albania han var mest redd for ville ta over det lille landet. Han var balkansk mester i terrengsykling og hadde deltatt i VM. 

Vel tilbake i Ohrid, var det fortsatt mye igjen av dagen og vi dro til Potpech for å sole oss og bade. Det er bygd en gangbro langs land fra gamlebyen til Potpech. Her er det en blanding av strand, platting, svaberg og trebrygger. Badevannet er krystallklart og har perfekt temperatur.

I følge guiden vår ligger den beste fiske-restauranten i Ohrid, Kaneo, nær Potpetch. Vi kom oss aldri dit. Det er ørret og karpe på menyen. Fjellørreten er jo veldig god i Norge og karpe har jeg ikke lyst på. Men vi spiste mye annet godt. Masse gresk salat, grillet kjøtt, muslinger og pizza. Til brød spiste vi ajvar som er laget av paprika, aubergine og hvitløk. Det er kjempegodt. I tillegg spiste jeg til min overraskelse ørret suppe til frokost. Det sto ørretragu på menyen og jeg så for meg kald ørret på toast. 

Helt ytterst på en odde i Ohrid ligger Saint John kirken. Den tar seg flott ut både fra land og fra sjøen og er et yndet fotoobjekt. Jeg både svømte og gikk dit flere ganger. Det var mange som giftet seg der og bryllupsbildet ble tatt med kirken og sjøen som bakgrunn.

Like ved leiligheten vår lå det et amfiteater og litt høyere opp lå det et gammelt fort og skuet ut over byen. Litt lenger ned var det en stor utendørsscene, og en kveld fikk vi oppleve artister fra hele Balkan fra balkongen vår. 

En ettermiddag dro vi på ridetur. Ranchen lå en halvtimes kjøring utenfor byen. Han vi red sammen med var 14 år og hadde begynt i jobben som 12-åring. Vi hadde en fin tur opp gjennom skogen til en gammel kirke. Etter en times riding hadde vi en flott utsikt til sjøen og flere landsbyer. Ned igjen fikk jeg vondt i både rompa og ryggen, men man må lide litt for å få med seg det lille ekstra. 

Den siste dagen ble brukt til soling og bading, siden det ikke ville bli tilgang til badevann resten av turen. På vei til bussholdeplassen gikk vi gjennom handlegaten i Ohrid. Her kryr det alltid med folk.

Etter litt over tre timer med buss, var vi i en ny by. Nord Makedonias hovedstad Skopje visste vi begge lite om, så her måtte det leses. Vi bodde på Bushi Resort og Spa som lå ved gamlebyen. Da vi gikk rundt i bazaaren på kvelden følte vi at vi var kommet til Tyrkia. Vi kunne også lese at dette var Europas nest største bazaar, kun slått av Istanbul. Skopje er en gammel by og i gamlebyen er det handlegater med gull og antikviteter. De fleste restaurantene har like menyer med kebab og mixed grill.

Det er en egen kafe-gate med verdens beste kaffe. Inni blant er det moskeer og gamle hamhamer. Det er et yrende folkeliv med en blanding av turister og lokalbefolkning. Fra gamlebyen går det en gammel steinbro over til den nye bydelen. 

Da Makedonia ble et eget land  så startet regjeringen på et enormt byggeprosjekt, Skopje 2014. De ville ha turister til byen og de ville skape en nasjonal stolthet hos befolkningen. Det ble satset på neoklassismen hvor Paris og Roma var forbildet. Byen har en egen Triumfbue og en flott Opera. 

I tillegg til steinbroen ble det bygget tre nye broer. Alle tre broene har enormt med skulpturer. Den ene broen er artistbroen, med skulpturer av kjente forfattere og artister. Det triste er at det ikke er funnet plass til en eneste kvinne. Den andre broen er fridomsbroen med fridomshelter og på den siste broen er " The bridge of civilizations" .

Ved hver bro er det et skip. Men disse skipene passer ikke med de neoklassiske statuene. De ser ut som piratskuter og er dårlig vedlikeholdt. Skulpturer finnes det over alt. Jeg har aldri vært i noen by med så mange skulpturer. 

Den største av dem alle er statuen av Aleksander den store som ligger på Makedonia-plassen. Makedonerne mener at han er landets grunnlegger, men det er ikke grekerne enige i. De har en region som heter Makedonia, og dette er grunnen til at landet Makedonia måtte endre navn til Nord Makedonia. Hellas la ned veto mot at det nye landet fikk bli med i NATO og EU. I februar 2019 ble landets navn endret fra Makedonia til Nord Makedonia og 27. mars 2020 ble Nord Makedonia medlem av NATO. EU-medlemskap ligger nok langt fram i tid. Offisielt heter ikke statuen Aleksander den store heller men "Soldat på hest". Dette er for ikke å terge grekerne, men alle vet jo at det er Aleksander. 

Noe som er genuint ekte og som de har god grunn til å være stolt av er Mor Theresa. Hun er født og oppvokst i Skopje og det er et lite museum der til minne om henne som vi besøkte. Når det gjelder alle de nye bygningene og skulpturene så var det bare delvis vellykket. Mange turister søker nok ofte mot det genuine og ekte og lokalbefolkningen synes det var feil bruk av penger. Det viste de gjennom farge-revolusjonen i 2014 der mange av de nye statuene og byggverkene ble sprayet ned med maling. Men etter som årene går vil jo også dette bli genuint. Ingen kan protestere på at byen har sin egen stil. I tillegg har de også en del kjente brutalistiske byggverk som ble bygd da Tito var president i Jugoslavia.

Den siste dagen trengte vi å komme oss litt vekk i fra varmen. Vi tok drosje til foten av Vodno-fjellet. Her tok vi kabelbane opp på fjellet og temperaturen sank betraktelig, men det var fortsatt så varmt at det smakte med et glass hvitvin. Utsikten over Skopje var flott og vi kunne beundre det høye korset på toppen på nært hold. Millenium Cross er 66 meter høyt og på kvelden kan byens innbyggere se det lyse oppe på Vodno.

En trist del av bybildet var tiggerne. Her så det ut som hele familier bodde på gata. Spesielt på ettermiddagen og kvelden var det mange av dem. Jeg forsto at de trakk ut i gatene først ut på dagen, for på kvelden var det veldig mange folk ute. 

Vi hadde to overnattinger i Skopje og dro videre til Pristina på ettermiddagen. Pristina er hovedstad i Europas nyeste land, Kosovo. Det tok litt tid over grensen, men turen ble unnagjort på under tre timer. Fra busstasjonen til hotellet passerte vi Bill Klinton Boulevard. Amerikanerne hjalp Kosovo under krigen og det settes tydelig pris på. 

Vi hadde bare en kveld i Pristina og det var ikke så mye vi hadde lyst til å se. Vi passerte Newborn- monumentet, men de hadde byttet om på bokstavene og malt dem om til blått og gult. Nå sto de NO NEW BR. Hvor BR står for Broken Republic. Dette var jo et ganske sterkt signal.

“It is not the first time that we have played with the letters, it has happened other times too, but ‘New Born’ as a monument from the very first day, has always conveyed a message that Kosovo has given to the world, due to the fact that it is written in English and people from all over the world can understand it, even those who don’t speak English understand what ‘new’ and ‘born’ mean. This year, we have changed the letters to form the words: ‘No New Br’ – ‘BR’ meaning Broken Republic,” Ismaili told Euronews Albania, explaining that this year’s message is therefore, Kosovo’s stance against a broken republic that although independent, is being torn apart on all fronts.

Jeg hadde planlagt at vi skulle ta buss til Peja dagen etter, men det gikk ikke noen buss, så det ble morgentoget i stedet. Utenfor Peja ligger Balkans største canyon, Rugova canyon. Og det var grunnen til at Peja var vårt utvalgte reisemål i Kosovo. En bilvei klynger seg oppover dalen og i bunnen renner en elv med krystallklart fjellvann. Det er flere via ferrata ruter i de bratte fjellveggene i dalen. Det er også mulig å ta zip line. Oppover dalen og i fjellsidene er det tolv landsbyer som hovedsakelig er bebodd på sommeren. Det er flere restauranter og badekulper oppover langs elven. Det går en buss tur retur Peja - Bode hver morgen og ettermiddag. Vi tok den til Shtupeq som ligger på 1100 meter. Her spiste vi frokost på en restaurant som lå ved busstoppet. Her møtte vi en tysk far og to sønner som gikk Peak of the Balkans. Denne kjente fjellturen varer i et par uker og går gjennom Kosovo, Montenegro og Albania. De sa at de kunne bo på betjente fjell stuer på hele turen. 

Vår lille fjelltur varte bare i fire timer med pause. Den gikk opp til et lite vann som lå på 1866 meter. Vi hadde tenkt å bade, men det var allerede to slanger som tok seg et bad der, så det frista ikke. Vi gikk litt lenger oppover fjellsiden i stedet for å få utsikt til vannet. Turen opp til vannet var først på bilvei før enn vi fortsatte på sti oppover i skogen. Skog-grensen er mye høyere enn hjemme. Den må være på over 2000 meter. Det var veldig vakkert der oppe. Stien opp til vannet gikk på grensen til Montenegro og tyskerne tok også denne stien. De skulle fortsette fjellturen i Montenegro denne dagen. 

Vel nede igjen spiste vi middag på samme restaurant. Da kom vi i snakk med to eldre menn som hadde bodd i Norge siden krigen. De var albanere som hadde bodd i en landsby i Montenegro, men nå hadde en av dem sommerhus i Peja. De sa det var mange kosovoalbanere fra Peja som bodde i Norge. Vi spiste lammekjøtt og biff som var innbakt i ost og panert. Det var veldig godt. Vi kunne ha kjøpt fersk fisk også for de hadde et lite basseng med fisk som svømte rundt. Det samme hadde de lenger ned i dalen. Her kjøpte jeg deilig ørret dagen før. 

 Det var veldig artig å ta bussen. Vakkert og vilt landskap, svingete veier og kul Balkan pop var en fin avslutning på dagen. Vi hørte på Balkan pop til langt på kvelden når vi kom på hotellet også, for det var noen som arrangerte bryllup der. 

I starten av Rugova Canyon ligger Pec Pathriarchate Monastery. Pec er det serbiske navnet på Peja og dette klosteret er en serbisk ortodoks kirke. Det ble bygd på 1200-tallet og det er fortsatt et kloster med praktiserende nonner. Inne i kirkene er det vakre freskoer. Klosteret er på Unescos verdensarvliste og vi måtte vise pass til en politimann for å gå inn på området. Det var bare oss to, et par nonner og noen kuer på området når vi var der. Det føles mer genuint enn når det kryr av turister.  

I Peja sentrum var det også en bazaar-gate, men vi hadde fått nok av bygater og folkemylder på denne turen og holdt oss for det meste mellom hotellet og gangveien oppover mot Rugova Canyon. Rugova var et yndet turmål for byens befolkning også. Den siste dagen tilbrakte vi ved elven og så tok vi drosje til flyplassen i Pristina. Vi hadde sol på hele turen, men da vi kjørte til flyplassen begynte det å striregne. Et forvarsel på hva som ville vente oss i Norge.