I fotsporene til mayaene på Yucatan, Belize og Guatemala
I sommer hadde vi en uforglemmelig reise gjennom tre land fylt med ekstreme kontraster, mystikk og vill natur. Vi hadde magiske morgener i Yucatáns krystallklare jungel-cenoter og besøkte de brennhete mayapyramidene i Chichen Itza og Tikal. Vi snorklet med haier på det enorme barriererevet i Belize og ålet oss inn i den gåtefulle ATM-grotten. Vi avsluttet det sentralamerikanske eventyret i Antigua de Guatemala med fargerik kolonihistorie og et spektakulært, nattlig lavashow på vulkanen Acatenango. Dette ble vårt eget, ekte Indiana Jones-eventyr!
Mexico har enormt mange spennende reisemål, og Yucatán-halvøya er et av de aller mest populære. Mitt eneste tidligere møte med landet var en kjapp overnatting i grensebyen Tijuana. Dette besøket føltes derfor som å oppdage et helt nytt land.
Yucatán er spesielt kjent for sine vakre badebyer, og vi hadde valgt oss ut Tulum. Jeg bruker ofte nettstedet Touropia for å finne toppattraksjoner, og i Mexico ligger Chichen Itza og Tulum helt øverst på listen.
Vår egen private oase i jungelen
Tulum er berømt for sine mil etter mil med hvite strender og flotte resorter. Men området er også kjent for et helt unikt naturfenomen: cenoter. Dette er et underjordisk vannsystem i kalkstein som bare finnes her på Yucatán. Mange steder har taket i disse hulene falt ned, slik at de fremstår som krystallklare ferskvannskulper midt i jungelen.
Vi bodde på Yaxchen Tulum Cabanas & Cenote, der vi hadde vår helt egen, private cenote! Da vi ankom om kvelden var det bekmørkt, så vi sparte badingen til neste morgen.
Det ble en magisk start på dagen. Vannet holdt perfekt badetemperatur og var helt krystallklart. Hele cenoten var omringet av mangrover. og vi svømte rundt hele vannet. På den ene siden sneglet en smal vannvei seg innover i den tette jungelen. Jeg svømte et stykke inn, men syntes det ble litt vel skummelt. Jeg bestemte meg raskt for at den turen skulle tas i kajakk en annen dag.
Etter svømmeturen nøt vi en nydelig frokost med omelett, avokado og grønnsaker, før vi slappet av i solen med hver vår gode bok og utsikt over vannet.
Tangutfordringer på Paraiso Beach
Utpå dagen leide vi sykler og tråkket av gårde langs strandveien mot Tulum sentrum. Lukten som slo imot oss fra stranden var imidlertid ikke spesielt god. Da var vi ekstra glade for at vi hadde vår egen private badeplass inne i jungelen!
Om sommeren skylles det ofte opp enorme mengder tang og tare (sargassum) i Mexicogolfen, og denne sommeren var ekstremt ille. Stranden var nesten tom, og ingen badet. Selv på berømte Paraiso Beach – som regnes som en av Mexicos vakreste strender – var det folketomt.
På vei tilbake stoppet vi for å spise middag og se på fotball. Vi fikk servert fantastisk digg taco med både reker, fisk, svinekjøtt og biffstrimler. Vel tilbake rakk vi akkurat et kjapt kveldsbad i cenoten før mørket senket seg.
Chichen Itza: Et av verdens syv underverker
Neste morgen sto vi tidlig opp, klare for en lang og varm dagstur. Hovedmålet var Chichen Itza. Vi tok taxi inn til Tulum sentrum, hvor vi ble plukket opp av en turbuss. De fleste andre passasjerene var meksikanere bosatt i USA.
Første stopp var ikke en del av det offisielle programmet. Vi ble tatt med til et sted med suvenirsalg og sjamaner som messet over oss. Sjamanene var for så vidt et interessant innslag, men vi var overhodet ikke i shoppinghumør – i motsetning til resten av bussen. Etterpå spiste vi en helt grei lunsjbuffé.
Da vi endelig kom frem til Chichen Itza, var det brennende varmt. Mayaene bygde denne kjente byen rundt år 1000, og her var det uvurderlig å ha med en kunnskapsrik guide.
Noen fascinerende fakta vi lærte:
- Kukulcán-pyramiden (El Castillo): Ruver 30 meter i været og er et matematisk mesterverk formet etter mayakalenderen.
- Trapper etter dagene: Pyramiden har totalt 365 trappetrinn – ett for hver dag i året.
- Slangens skygge: Under vår- og høstjevndøgn skaper sollyset en skyggeeffekt som ser ut som en levende slange som bukter seg nedover trappene.
- Dødelig ballspill: Mayaene spilte et rituelt ballspill der kapteinen på det vinnende laget ble halshugget. Dette ble sett på som en stor ære, da et offer til gudene sikret evig liv.
På vei tilbake til Tulum stoppet vi ved nok en cenote. Denne lå fantastisk til, med nydelige trapper bygd hele veien ned slik at det var enkelt for alle å bade. Da mørket falt på, gjorde bussen også et halvtimes stopp i Valladolid – en utrolig vakker, spansk koloniby. Vi rakk akkurat å beundre den opplyste kirken og parken før turen gikk siste stykke hjem.
Kajakkpadling og ferden videre sørover
Neste morgen var det tid for å utforske vannveien i cenoten vår skikkelig. Vi lånte kajakker og padlet den smale kanalen helt til den stoppet av seg selv inne i jungelen. Heldigvis møtte vi verken på små krokodiller eller store fisker!
Dette ble vårt siste bad i jungeloasen, for i dag skulle reisen gå videre. Planen var opprinnelig å ta taxi til Tulum sentrum, leie sykler og besøke de kjente Tulum-ruinene som ligger spektakulært til rett ved Det karibiske hav. Men heten i gatene ble for voldsom. Fristelsen etter en buss med aircondition ble for stor. Kort tid etter satt vi på ADO-bussen med retning sørover mot Chetumal, helt på grensen til Belize. Vel fremme sjekket vi inn og tok en taxi til hotellet, hvor jeg endelig fikk meg et etterlengtet og avkjølende bad i svømmebassenget rett utenfor rommet.
Vi avsluttet kvelden på en pub i en sidegate for å se en ny fotballkamp. Middagen spiste vi på restauranten i hotellbygget. Jeg bestilte en tunfisksalat, og den var helt perfekt: lekre tunfiskbiffer som var rå i midten og perfekt stekt på kantene.
Karibiske vibber i Belize
Etter de varme dagene i Mexico sto Belize for tur. Vi bodde rett ved sjøen i Chetumal, og morgenen etter var det bare noen få minutters gange til vanntaxien. Dette lille sentralamerikanske landet het tidligere Britisk Honduras og har en lang fortid som britisk koloni.
Sjøveien fra Mexico til Belize anbefales på det sterkeste! Passkontrollen ut av Mexico gikk unna i en fei. Alle passasjerene måtte riktignok i land i San Pedro på Ambergris Caye for passkontroll inn til Belize, men dette gikk også veldig fort og vi kunne gå om bord i båten igjen med retning Caye Caulker.
Da vi gikk i land på Caye Caulker, ble vi møtt av en sjarmerende, karibisk liten by med fargerike og herlig slitte trehus. Her finnes det ingen biler – folk kommer seg rundt til fots, på sykkel uten gir, eller i golfbiler.
Vi bodde på Novelo, en lodge som lå litt for seg selv sammen med et par andre steder på sørsiden av øya. Dessverre hadde de nøyaktig samme problem med illeluktende tang og tare (sargassum) her som vi opplevde i Tulum. Hadde vi reist hit rundt juletider, ville vi nok brukt stranden ved hotellet flittig, men nå måtte vi i stedet holde oss til det lille, koselige bassenget på lodgen vår.
Møte med rokker på Stingray Beach
Heldigvis var det flust med sykler til utlån på lodgen. Vi tråkket inn mot byen og søkte tilflukt på østsiden av øya, som lå helt skjermet for sargassum-tangen.
På Stingray Beach møtte vi en helt annen verden: finkornet, hvit sand og husker som hang innbydende ute i vannet. Det var helt nydelig å bade her! Men den aller største attraksjonen var de mange rokkene som svømte helt inn til strandkanten.
Vi kom ogås i snakk med flere jenter i lange, tradisjonelle kjoler som snakket perfekt engelsk. De var menoitter på dagstur fra Cayo-distriktet.
Mennonittene er et tradisjonelt, kristent samfunn som oppsto i Europa under reformasjonen på 1500-tallet, oppkalt etter den nederlandske lederen Menno Simons. På grunn av sin strenge pasifisme og nekt av militærtjeneste, ble de forfulgt i århundrer. Dette drev dem ut på en ekstremt lang vandring over hele kloden – først til Preussen og Russland, før store grupper emigrerte videre til Canada og USA på 1800-tallet for å bevare sin religiøse livsstil.
Da Canada innførte obligatorisk militærtjeneste og krav om offentlig skolegang etter første verdenskrig, pakket de mest tradisjonelle gruppene nok en gang sakene sine og flyttet til Mexico på 1920-tallet. Men historien stoppet ikke der. På 1950-tallet oppsto det nye konflikter rundt sosiale reformer og landrettigheter i Mexico. Det var da turen kom til Belize.
Myndighetene her ga dem full religionsfrihet, skattefordeler og fritak fra militærtjeneste, mot at de til gjengjeld hjalp til med å rydde den tette jungelen og utvikle landbruket. Med sin utrolige arbeidskultur forvandlet de villmarken til fruktbar jord. I dag står dette tradisjonelle samfunnet for en enorm del av matproduksjonen i Belize, og de leverer alt fra melkeprodukter til fjærkre og korn til resten av landet.
The Split og den hemmelige perlen Bliss Beach
Neste morgen syklet vi igjen langs østsiden og fulgte hovedgaten opp til The Split – Caye Caulker sitt mest populære og livlige badested. Her ligger baren Lazy Lizard, hvor det pumpes ut høy musikk hele dagen. Stedet har kule badebrygger, stupetårn og store bord og stoler plassert ute i vannet.
Eieren av lodgen vår hadde imidlertid gitt oss et innsidetips, så vi tok en kort båttur over kanalen til den roligere nordøya. Her oppe er det nesten ingen bebyggelse eller butikker, bare noen få overnattingssteder og Caye Caulkers beste strandrestaurant. Målet vårt var Bliss Beach, og verten vår hadde helt rett: Dette var et fantastisk vakkert sted!
Vannet var krystallklart, omkranset av mangrover og hvit sand, og helt fritt for sargassum. Vi lå i hengekøyer ute i vannet og slappet av på strandstoler på stranden. Da sulten meldte seg, trakk vi et bord inn i skyggen under en palme. Jeg spiste en kjempegod osteanretning, mens Johnny koste seg med en nydelig, frisk rekeceviche.
Norsk fotballjubel i Karibien
Vel tilbake på sørøya var det klart for en viktig begivenhet: fotballkamp mellom Norge og Brasil! Vi fant en fotballpub i sentrum, og til vår store overraskelse møtte vi en norsk familie på tre og tre norske gutter i 20-årene der. At Norge i tillegg spilte fantastisk og vant kampen, gjorde stemningen elektrisk. Vi måtte selvsagt juble og "ro" på gulvet til stor fornøyelse (og kanskje litt hoderisting) fra de andre pubgjestene.
Snorkling i verdensklasse: Belize Barrier Reef
Dagen etter sto høydepunktet på programmet: snorkletur til Belize Barrier Reef, verdens nest største korallrev. Vi var en internasjonal gruppe på båten med tre amerikanere, to belgiere, to australiere og oss to. Vi stoppet og snorklet på flere spektakulære steder og de mest kjente var disse to:
- Shark Ray Alley: Her opplevde vi turens absolutte høydepunkt – en hel stim med småhai (nurse sharks) som svømte tett rundt oss! Etter en stund la de seg til ro for å hvile på havbunnen.
- Hol Chan naturreservat: Her var revet helt uberørt med masse fargerik fisk, havskilpadder og til og med en sjøku (manat)! Båtføreren vår var med oss i vannet og imponerte stort ved å holde seg under overflaten i det som føltes som evigheter.
Etter en magisk dag på revet slappet vi av på rommet før vi syklet inn til sentrum for en siste middag. Hummersesongen hadde akkurat startet, så vi bestilte forventningsfullt en hummerceviche. Den ble dessverre en skuffelse og var ikke noe særlig god – men man kan ikke vinne hver gang!
Da vi syklet hjemover i stummende mørke, var vi ekstremt glade for at vi hadde pakket med oss hodelykter. Det finnes nemlig ikke gatelys på Caye Caulker.
Neste morgen var eventyret på øya over. Vi ble hentet i en golfbil og kjørt til fergen som skulle ta oss over til Belize City og neste etappe på reisen.
Nærkontakt med iguaner i San Agnacio
Vel fremme i Belize City tok vi en taxi rett til busstasjonen. Ikke lenge etterpå satt vi på bussen med retning vestover mot San Ignacio. På veien passerte vi store landbruksområder, og tankene gikk umiddelbart til mennonittene vi nylig hadde lært om på Caye Caulker. Det er nemlig her i dette området de holder til. Det bor mellom 12 000 og 15 000 mennonitter i landet, så selv om de ikke er spesielt mange, setter de et stort preg på landskapet.
Lodgen vår i San Ignacio lå bare noen minutter unna busstasjonen, så vi fikk raskt installert oss før vi gikk for å besøke et av byens mest kjente prosjekter. Iguaner blir lokalt kalt for "bamboo chicken" fordi kjøttet og eggene deres blir ansett som en stor delikatesse. Dette har dessverre ført til massiv overjakting, og i dag er iguanene utrydningstruede i Belize.
Vi besøkte Green Iguana Conservation Project, hvor vi både fikk stryke og mate disse fascinerende dyrene. Noen av iguanene her er skadet og kan aldri slippes ut i jungelen igjen, men hovedmålet til prosjektet er oppdrett. De avler opp iguaner og slipper dem ut i det fri så fort de er store nok til å klare seg på egen hånd.
Etter en veldig interessant opplevelse var vi mer enn klare for å teste ut de lokale landbruksproduktene. Vi fant en restaurant i gågaten og spiste en skikkelig saftig burger med sprø chips og coleslaw.
Mayaruiner og helgrillet hummer
Morgenen etter tok vi taxi til Xunantunich, et imponerende mayaruinfelt som ligger helt opp mot grensen til Guatemala. I motsetning til mange andre historiske steder, har man her fortsatt lov til å klatre helt opp på toppen av ruinene. Det var en svett tur opp, men belønningen var en helt fantastisk panoramautsikt over jungelen og nabolandet.
Vel tilbake i San Ignacio fant vi en lokal pub med avslappende reggaemusikk og billig øl. Da middagstiden kom, endte vi opp på samme restaurant som dagen før. Vi hadde nemlig bestemt oss for at vi ikke kunne forlate Belize uten å ha spist helgrillet hummer! Vi bestilte hver vår, og det smakte helt himmelsk toppet med smeltet hvitløkssmør og servert med klassisk kokosris.
Den store Indiana Jones-dagen: ATM-grotten
Neste dag var det klart for det vi hadde gledet oss aller mest til: Aktun Tunichil Muknal (ATM). Dette er en enorm hule som ligger gjemt inne i jungelen, omtrent en times kjøretur fra San Ignacio. Før vi startet fikk vi streng beskjed om at mobiltelefoner og kameraer var totalt forbudt. Vi fikk utdelt hjelm og flytevest, og la i vei.
Turen inn til huleåpningen startet med en halvtimes fottur på en god jungelsti, men underveis måtte vi vasse over tre elver. Selve hulebesøket ble et rent eventyr. Vi vasset, svømte, klatret og ålet oss innover i det mørke hulesystemet, kun opplyst av hodelyktene våre.
Dette var en hule mayaene brukte til rituelle ofringer. Da vi kom helt inn i selve hovedgrotten, måtte vi ta av oss skoene og fortsette turen i bare sokkelesten for å beskytte underlaget. Her inne lå det eldgamle keramikkpotter som mayaene hadde ofret mat i, og skåler som ble brukt til å ofre deres eget blod.
Mayaene ofret også mennesker til gudene, og inne i mørket så vi flere intakte skjeletter. Det er nettopp disse skjelettene som er grunnen til det strenge fotoforbudet. Guiden kunne fortelle at en turist en gang mistet kameraet sitt rett på et skjelett, slik at det manglet fortennene. Et annet skjelett hadde fått hull i skallen av akkurat samme grunn. Det er helt utrolig at det går an, og det er bra at myndighetene nå beskytter denne unike kulturskatten.
Grotten var i tillegg full av enorme, vakre stalaktitter som skapte en utrolig mystisk og høytidelig stemning. Dette var en helt fantastisk tur! Kombinasjonen av vill natur, urgammel kultur og fysisk utfoldelse er noe av det råeste vi har opplevd, og en opplevelse som er nesten umulig å matche.
Vel tilbake i San Ignacio etter grotteeventyret, rakk vi bare en kort pause før ferden gikk videre over grensen til Guatemala. Landskapet som møtte oss på den andre siden var akkurat like grønt og frodig som i Belize. Da vi nærmet oss Flores, kom vi over på en god, asfaltert vei, og spenningen steg i bussen.
Flores - en vakker overraskelse
Flores viste seg å være en utrolig hyggelig overraskelse! Den eldste delen av byen ligger på en liten, rund øy ute i innsjøen Lago Petén Itzá, forbundet med fastlandet via en bro. Her ble vi møtt av sjarmerende, brosteinsbelagte gater, vakre, fargerike hus og idylliske restauranter som lå tett i tett langs vannkanten.
Før vi i det hele tatt begynte å lete etter overnattingsstedet vårt, ble vi enige om at vi måtte ha i oss litt middag. Valget falt på La Casa de Enrico, som ligger helt nede ved vannet på nordsiden av øya. Her fikk jeg servert en nydelig fiskemiddag, mens jeg nøt den blikkstille utsikten utover innsjøen.
Etter middagen gikk vi ned til brygga og tok en liten lokalbåt over til den andre siden av vannet. Vi hadde bestilt overnatting på Zapote Tree Inn, som ligger på fastlandet rett overfor øya. Plasseringen var helt perfekt, og fra lodgen hadde vi en fantastisk utsikt over til den opplyste og vakre øybyen.
Chichen Itza ganger ti: Tikal nasjonalpark
Allerede klokken fire på natten var det på tide å stå opp. Vi ble kjørt med båt over til Flores i stummende mørke, hvor vi ble plukket opp av bussen som skulle ta oss til Tikal – mayaindianernes virkelige stolthet, gjemt dypt inne i jungelen.
På veien stoppet vi for en rask frokost, før vi endelig rullet inn i Tikal nasjonalpark. Hvis jeg skal være helt ærlig: Tikal er som Chichen Itza ganger ti! Beliggenheten her er så mye råere, ettersom ruinene ligger spredt midt inne i den tette, ville jungelen. En annen stor fordel var at man her har lov til å klatre opp på flere av de enorme pyramidene.
Vi utforsket parken i over fem timer, og til slutt mistet jeg tellingen på hvor mange pyramider vi faktisk sto på toppen av. Utsikten som møtte oss over tretoppene hver eneste gang, var helt ubeskrivelig.
Dyreliv og en erfaren guide
Vi hadde med oss en fantastisk dyktig guide som hadde jobbet i parken i tjue år. Han var et levende leksikon og gjorde historien levende for oss. I tillegg til de massive menneskeskapte monumentene, bød jungelen på et yrende dyreliv. I løpet av timene våre der fikk vi øye på både apekaper og fargerike fugler i grenene. Det lever også jaguarer i dette området, men de er heldigvis mer sky og holder seg unna turiststiene.
Bussturen tilbake til Flores gikk unna i en fei. Før vi hoppet på båten tilbake til lodgen vår, tok vi oss tid til å rusle litt rundt og beundre de fargerike bygningene på øya i dagslys. Guatemala hadde allerede levert over all forventning!
Tidlig neste morgen kjørte den hyggelige verten vår oss over til fastlandet. Et fly til Guatemala City sto på planen – nye eventyr ventet! Fra flyplassen tok vi en delt taxi (shuttle) rett til Antigua de Guatemala.
Verdensarv og sjokolade
Denne tidligere hovedstaden ligger spektakulært til, omkranset av tre massive vulkaner. På 1700-tallet ble byen hardt rammet av katastrofale jordskjelv, noe som gjorde at de spanske myndighetene flyttet hovedstaden til et tryggere område. Fordi byen ble "forlatt", unngikk den moderniseringen som traff mange andre byer. I dag står Antigua på UNESCOs verdensarvliste, og de delvis ødelagte klostrene og kirkene gjør byen til et levende museum.
Byens hjerte slår rundt Parque Central. Her utforsket vi ruinene av Antigua-katedralen. Det er et fascinerende syn: Den fremre delen mot parken har en strålende hvit fasade og er gjenoppbygd som en aktiv kirke. Går du rundt på baksiden, kommer du imidlertid inn i de enorme, takløse ruinene av den opprinnelige katedralen.
Etterpå besøkte vi det lokale sjokolademuseet (ChocoMuseo) for en kjempegod kopp kaffe og lokal sjokolade. Der dukket det opp to kjente ansikter! Vi møtte det belgiske paret vi hadde snorklet med på Caye Caulker i Belize. Verden er jammen ikke stor. De anbefalte oss et kunstmuseum som strakte seg langs hele den andre siden av parken, og her fikk vi med oss mange flotte kunstverk.
Neste morgen snørte vi på oss løpeskoene for en etterlengtet treningsøkt. De gamle brosteinsbelagte gatene var imidlertid blytunge å løpe på! Vi karret oss likevel opp trappene til utkikkspunktet Cerro de la Cruz. Belønningen var en magisk panoramautsikt utover byen med den majestetiske vulkanen som reiser seg i bakgrunnen.
En tidsreise gjennom Antiguas vakre severdigheter
Etter frokost la vi ut på en skikkelig byvandring. Antigua har utrolig mange perler:
- Klosteret Santa Clara: En av de mest fredelige, vakre og romantiske ruinene i byen. Stedet er forståelig nok et yndet sted for bryllupsfotografering.
- Hotel Museo Casa Santo Domingo: Dette unike 5-stjerners hotellet er bygd direkte inn i ruinene av et gammelt kloster fra 1500-tallet. Det fungerer som en blanding av luksushotell og museum, komplett med historiske gjenstander i korridorene, spa og et lekkert basseng.
- Arco de Santa Catalina: Byens mest kjente symbol. Den knallgule buen fra 1600-tallet ble opprinnelig bygget slik at nonnene i klosteret kunne krysse gaten skjermet fra offentlighetens blikk.
- Iglesia de la Merced: Like ved buen ligger denne kirken, kjent for sin fantastiske gul-hvite barokkfasade pyntet med intrikate stukkaturdetaljer. I parken utenfor sydet det av liv og fristende matboder.
- Ruinas de La Recolección: Dette er kanskje det mest dramatiske synet i hele byen. Jordskjelvet i 1773 raserte de gigantiske steinveggene fullstendig. Her vandret vi mellom massive, kollapsede takbjelker og murer av stein som har ligget urørt i over 250 år.
Etter dette dramatiske synet hadde vi fått vår dose med ruiner og vakre byggverk. Antigua har flust av vakre hoteller og restauranter med et enormt fokus på interiør og detaljer.
Atitlán-sjøen: Farger, kunst og stikkfrie bier
Neste morgen ringte vekkerklokken kjempetidlig. Vi skulle på dagstur til Atitlán-sjøen. Bussturen bød på et grønt, frodig landskap, svingete fjellveier og en mildt sagt gal sjåfør. Den aggressive kjørestilen førte til at en av medpassasjerene våre måtte kaste opp to ganger underveis!
Vel fremme i Panajachel hoppet vi heldigvis av bussen og om bord i en båt med kurs for San Juan La Laguna. Atitlán-sjøen ligger i et gigantisk vulkankrater over 1500 meter over havet, og regnes som en av verdens vakreste innsjøer. Den er spektakulært omkranset av tre vulkaner og bratte, skogkledde fjellsider.
San Juan La Laguna regnes ofte som den visuelt vakreste byen rundt sjøen. Den er verdenskjent for sin levende kunstscene, fargerike gatemalerier og handlegater pyntet med hengende paraplyer. Byen drives i stor grad av lokale mayakooperativer som spesialiserer seg på naturlig farget tekstilveving, kaffeproduksjon og urtemedisin.
Medisinsk honning fra Melipona-bienes verden
Vårt aller første møte med byen var hos et honningkooperativ. Mayaene har i århundrer høstet honning fra Melipona-biene – en unik type bittesmå, stikkfrie bier som bare finnes i dette området. Honningen de produserer er tynnere og syrligere enn vanlig honning, og lokalbefolkningen bruker den som medisin for sine helbredende egenskaper. Det smakte utrolig godt!
Etterpå fortsatte vi oppover de intense og fargerike gatene. Vi besøkte både et kunstkollektiv og et tradisjonelt tekstilveveri, noe som var utrolig interessant å se. Byen er fantastisk vakker, men også veldig intens på dagtid. Det må være en drøm å overnatte her og oppleve gatene om kvelden når alle dagsturistene har dratt.
Vi tok båten videre til Santiago Atitlán, hvor vi spiste en god lunsj og rakk en liten rundtur i byen. Hjemturen over innsjøen tilbake til Panajachel ble en utrolig humpete opplevelse i bølgene! Heldigvis hadde vi fått en ny og langt mer behagelig sjåfør på bussen tilbake til Antigua. Veien var akkurat like svingete, men denne gangen beholdt alle passasjerene maten i magen.
Den uforglemmelige fotturen opp vulkanen Acatenango
Tidlig neste morgen sto vi klare med pakkede sekker for det som skulle bli et av de absolutte høydepunktene på hele turen. Vi skulle på fjelltur opp den sovende vulkanen Acatenango, som ligger rett ved siden av den ekstremt aktive og aggressive tvillingvulkanen Fuego.
Vi var ti personer i turgruppen vår, og jeg er ganske sikker på at vi var de eneste som var over 35 år. Turen startet fra den lille landsbyen La Soledad, som ligger på 2400 meter over havet. De første 250 høydemetrene bød på en brutal start i svært bratt terreng. Stien slynget seg gjennom lokale jordbruksområder hvor det ble dyrket mais og snittebønner.
Etter hvert endret naturen seg, og vi beveget oss inn i en tett, mystisk og magisk tåkeskog. Det var ikke varmt, men den tette tåken og den ekstreme luftfuktigheten gjorde at vi raskt ble søkkvåte.
Da vi nådde rundt 3100 meters høyde, skiftet landskapet karakter nok en gang. Luften ble merkbart tørrere, og vi kom inn i en alpin barskog med høye furutrær og en rekke andre eksotiske tresorter. I disse flotte omgivelsene kjempet vi oss de siste høydemetrene opp til basecampen vår, som ligger strategisk til på 3600 meter over havet.
Naturens eget fyrverkeri
Vel fremme ved campen ble vi belønnet med strålende sol og en helt vanvittig utsikt over til Fuego. Vi ble sittende i dyp beundring og se på utbruddene, som kom som bestilt omtrent hvert kvarter.
Etter en times hvile var det på tide å komme enda tettere på. Vi startet nedstigningen i "sadelen" – det laveste punktet mellom de to vulkanene. Det bar cirka 300 høydemetre ned gjennom skogen i mørk, løs askesand, før vi klatret opp igjen mot den beryktede eggen The Knife Ridge på rundt 3550 meter.
Her oppe blåste det en voldsom storm, og tåken lå tykk det meste av tiden. Vi hadde ikke helt flaksen på vår side denne kvelden; vi skimtet den glødende, røde lavaen bare én enkelt gang. Til gjengjeld hørte vi de rystende drønnene fra vulkanens indre altfor godt!
Turen tilbake til campen i stummende mørke ble en tøff påkjenning. Da vi stoppet nede i sadelen og så oppover den mørke fjellsiden, kunne vi se en lang stripe med lys fra hodelykter som kjempet seg onedover. Utmattede, men utrolig lettede, kom vi oss endelig tilbake til teltet.
Kveldsmaten var enkel, men smakte himmelsk: Vi hadde båret med oss vår egen spaghetti, som guiden tømte i en stor felles kjele, blandet med tomatsaus og toppet med rikelig med parmesan. Heldigvis var matlysten på topp. Det er helt nødvendig å fylle opp lagrene etter så mange timer i tynn luft over 3000 meter.
Søvnen ble, som forventet, mildt sagt elendig. Kombinasjonen av tynn luft, bitende kulde, hardt underlag og en tynn sovepose gjør det vanskelig å sove godt.
Men utpå natten hørte jeg plutselig at hundene i campen begynte å bjeffe. Da skjønte jeg det umiddelbart: Tåken hadde lettet! Like etterpå stakk guiden hodet inn i teltet og bekreftet at det var skyfritt mot Fuego. Vi krøp ut i kulden, og synet som møtte oss var ren magi. Å se den knallrøde, glødende lavaen sprute ut av fjellet mot den kullsorte nattehimmelen var verdt hvert eneste intense slyngetrinn på veien opp.
Flate batterier og en global fotballhelt
Neste morgen sto de 1200 høydemetrene ned igjen til La Soledad for tur. Turen nedover tok fullstendig knekken på fremsiden av lårene. Jeg prøvde å småløpe der terrenget tillot det, men må bare erkjenne at fjæringen i knær og bein ikke er helt som i gamle dager.
Vel tilbake i Antigua sjekket vi inn på et nytt hotell. Ingen av oss var i nærheten av å være sugne på mer sightseeing. I stedet fant vi en pub noen hundre meter fra lodgen, spiste god taco og så fotballkampen mellom England og Argentina. Begge to hadde et "Body Battery" på nøyaktig 5, og vi trengte desperat en lang natt med søvn. Det fikk vi heldigvis.
Da vi våknet neste morgen var hodet endelig klart for nye opplevelser, men lårene strittet fortsatt imot. Den opprinnelige planen vår var å leie sykler på en lokal kaffeplantasje, men vi endret raskt planen til å gjøre minst mulig. Det er en disiplin vi også er veldig gode på – spesielt når kroppen gir så grundig beskjed som nå.
Vi nøyde oss med en rolig rusletur i den vakre byen og stoppet ved Tanque La Unión, det historiske området hvor byens innbyggere vasket klær i gamle dager. Her var det et yrende liv av skolebarn. Johnny kom i snakk med en av guttene og ga ham Norge-capsen sin. Guttens reaksjon sa alt. Det får meg til å lure på om det i det hele tatt finnes et eneste menneske i Sentral-Amerika som ikke har hørt om Erling Braut Haaland!
En verdig avskjed med Guatemala
Vi ønsket å spise en tidlig middag i Antigua for å slippe den kjedelige og dyre flyplassmaten. Valget falt på restauranten Las Antorchas, et sted vi hadde vært veldig fornøyde med under et tidligere besøk. Vi fikk servert en nydelig, smaksrik svinegryte med sopp, masse friske grønnsaker og røstipoteter.
Dette ble vårt aller siste måltid i Guatemala – et fantastisk vakkert, fargerikt og gjestfritt land som vi anbefaler på det aller varmeste til alle som vurderer en tur hit.
Mette og fulle av opplevelser satte vi oss i en delt taxi med retning flyplassen i Guatemala City. Sentral-Amerika-kapittelet var offisielt over for denne gang. Vi hadde en fantastisk tur.
