New York fortsetter som før - Wahington DC føles som en politistat
Morgenen etter lå en ny og innholdsrik dag foran oss. Vi startet dagen på friskt vis med en joggetur i morgensolen langs Hudson-elven, før vi hoppet på metroen i retning sentrum. Første stopp var ikoniske Grand Central Terminal, en av verdens mest berømte togstasjoner. Inne i den enorme hovedhallen ble vi stående og beundre det fantastiske, asurblå taket, som er vakkert dekorert med stjernetegn i gull.
Men stasjonens morsomste hemmelighet gjemmer seg rett utenfor mathallen: Det berømte "hviskegalleriet" (Whispering Gallery). Her stilte vi oss opp i hvert vårt diagonale hjørne under de hvelvede buene. Selv om vi sto over 10 meter fra hverandre, og stasjonen sydet av folk og støy, hørte vi hva den andre hvisket inn i søylen krystallklart! Det er fascinerende hvordan akustikken fungerer der inne.
Like i nærheten ligger den koselige Bryant Park, en herlig grønn oase klemt inne mellom skyskraperne. Vi fant en hyggelig kafé rett ved parken, hvor vi slo oss ned og spiste en deilig og fargerik bowl proppfull av masse digge, sunne råvarer. Etter påfyllet av energi gikk turen rett inn i New Yorks hovedbibliotek som ligger vegg i vegg med parken. Bygningen i seg selv er som et palass fullt av marmor, brede trapper og historisk sus. Vi vandret gjennom mange utrolig flotte rom, men det mest berømte av dem alle – det storslåtte og vakre Rose Main Reading Room – var dessverre fullbooket denne dagen.
Fra biblioteket fortsatte vi ferden nordover til den storslåtte St. Patrick's Cathedral. Denne enorme, nygotiske katolske kirken er et fascinerende syn der den ligger som en hvit marmor-oase, fullstendig omringet av hypermoderne skyskrapere på 5th Avenue. Noe av det fineste med kirken er at den er helt åpen for alle som vil gå inn og titte, selv når det pågår en aktiv messe. Innvendig var den utrolig vakker og mektig. Lyset spilte nydelig gjennom de enorme, klassiske glassmaleriene, men det som virkelig fanget oppmerksomheten vår, var noe langt mer uventet. Like ved inngangspartiet la vi merke til noen moderne veggmalerier – et kunstnerisk innslag som er høyst uvanlig for en så tradisjonsrik kirke. Disse bildene symboliserer innvandringen til USA og historien til de mange ulike menneskene som har bygget opp denne byen. Det ga det historiske kirkerommet en veldig fin, aktuell og lokal tilknytning til New York.
Rett over gaten for katedralen ligger Rockefeller Plaza. Vi tok turen innom her, og det pulserende området ga oss en herlig forsmak på det planlagte besøket vårt opp i selve skyskraperen senere på dagen. Men først sto mer verdenskjent kunst på programmet, nemlig Museum of Modern Art (MoMA).
Inne på MoMA valgte vi å ta heisen rett opp til femte etasje, hvor mange av museets aller mest ikoniske og kjente mesterverk er samlet. Her var det som å gå gjennom en levende historiebok, omringet av originale verk av Monet, Picasso, Van Gogh, Dalí, Matisse og en lang rekke andre kjente europeiske kunstnere. Lenger ned i etasjene kom vi til en egen fløy dedikert til de fascinerende verkene til Frida Kahlo og mannen hennes, Diego Rivera. Museet lokket også med popkunst-kongen Andy Warhol. Jeg lette litt etter de mest kjente motivene hans, men i farten fant jeg bare det berømte Gold Marilyn Monroe-bildet av ham. I ettertid viste det seg at Campbell's suppebokser som jeg gikk rett forbi, også var Warhol.
Denne dagen skulle Norge spille mot Frankrike i fotball-VM. Vi tok turen til Den norske sjømannskirken, som ligger supert og sentralt til midt på Manhattan.
Da vi så lagoppstillingen og skjønte at Ståle Solbakken faktisk valgte å spare de aller beste spillerne våre, var vi veldig glade for at vi ikke hadde brukt masse penger på dyre billetter og transport for å dra helt til Boston for å se kampen live på stadion! Det viste seg å være en god avgjørelse, for det endte dessverre med et tap for de norske gutta.
Likevel la det absolutt ingen demper på opplevelsen. Det var fantastisk god stemning i kirken, og vi spiste vaffel og pølse.Vi pratet med flere hyggelige nordmenn som bodde fast i New York, noe som ga oss et morsomt og annerledes innblikk i hverdagen her borte
Etter kampen var det endelig dukket opp for turens store høydepunkt: Top of the Rock. Det finnes riktignok flere kjente utsiktspunkter å velge mellom på Manhattan, men jeg valgte bevisst dette fordi det gir en helt uslåelig utsikt. På den ene siden har du det ikoniske synet av Empire State Building og det tette skyskraperhavet i Midtown, og snur du deg rundt, ser du rett utover den enorme Central Park. Vi var heldige med været og hadde veldig god sikt. Det finnes
319 skyskrapere i New York og sytten av dem er over 300 meter høye. Dette gir
et veldig spesielt bybilde både fra luften og fra gata.
Vi var veldig fornøyde med dagen så langt, men Manhattan hadde fortsatt ett stopp igjen til oss før natten. Vi fortsatte turen ned til det glitrende lyshavet på Times Square. Her var det et helt ekstremt og yrende folkeliv. Blant de mange fotballsupporterne som preget gatebildet denne kvelden, var det supporterne fra Panama som var i klart flertall og farget plassen med drakter og flagg. Etter en god middag midt i folkehavet, takket vi for oss og tok turen tilbake til roen i Harlem. Det var herlig å låse seg inn i leiligheten blant de karakteristiske, vakre Brownstone-husene, med utallige New York-inntrykk friskt i minnet.
Etterpå fortsatte vi turen vår til Wall Street, og det var veldig gøy å
gå her. Første stopp var Charging Bull. Denne broseskulpturen symboliserer
økonomisk optimisme og oppgangstider. Til vår store overraskelse var det like
lang kø til rumpa til oksen som det var til hodet. Men etter å ha lest meg opp
litt så forsto jeg at det var testiklene som lokket og ikke rumpa. Det bringer
nemlig flaks og økonomisk suksess å ta på testiklene til oksen.
Tidligere sto bronsestatuen
Fearless girl sammen
med oksen. Men hun er flyttet og står nå foran New York børsen. Hun
symboliserer hvor viktig det er med kvinnelig lederskap. Dette området var
veldig populært blant kinesiske turister. Rett i nærheten ble vi også gående og beundre den historiske Trinity Church, en vakker kirke som danner en fantastisk, gammel kontrast til de moderne skyskraperne rundt.
Det å gå her i finansdistriktet setter også i gang mange tanker om hvordan historien har formet dette stedet. Terrorangrepene på Twin Towers i september 2001 rystet ikke bare verden, men førte også til at de amerikanske aksjemarkedene holdt stengt i fire dager. Den enorme sårbarheten som da ble avslørt, tvang frem en massiv digitalisering av all trading. Tiden da tusenvis av meglere møttes fysisk og ropte til hverandre på gulvet på Wall Street er over, og i dag foregår nesten alt digitalt via datasentre. Dette har endret hele dynamikken i området; det som før var et rent, hektisk kontorstrøk for finanseliten, har i dag forvandlet seg til et levende bolig- og turistområde fullt av folk døgnet rundt.
Ikke langt unna ligger Ground Zero, det historiske området hvor det opprinnelige World Trade Center-komplekset sto. Det første som møtte oss her var det spektakulære transportknutepunktet Oculus, som åpnet dørene i 2016. Det er den verdensberømte spanske arkitekten Santiago Calatrava som har tegnet det unike, kritthvite bygget . Tanken bak den spesielle arkitekturen er at det skal symbolisere en due som slippes fri fra en barnehånd og tar flukt.
Rett ved siden av Oculus ligger de to monumentale minnebassengene, som er plassert på de nøyaktige historiske tomtene der de to tårnene en gang sto. Det var et utrolig mektig syn å se vannet som renner ned i dypet, og langs hele kanten av bassengene er navnene på de 2983 ofrene vakkert gravert inn i bronseplater.
Like ved rager One World Trade Center opp mot skyene som et symbol på gjenreisning. Med sine 541,3 meter er dette den aller høyeste bygningen i New York og på hele den vestlige halvkule. Målt i amerikanske fot er bygningen nøyaktig 1776 fot høy – et bevisst tallvalg som symboliserer det historiske året da USAs uavhengighetserklæring ble signert.
Det ble et veldig bevegende besøk i dette området, og vi avsluttet runden inne i 9/11 Memorial & Museum. Her ble vi stående ansikt til ansikt med sterke, fysiske gjenstander fra dagen de to flyene traff Twin Towers, inkludert forvridd stål og ødelagte utrykningskjøretøy. Det som likevel gjorde aller dypest inntrykk, var de historiske lydopptakene fra telefonsamtalene som ble gjort av mennesker inne i flyene og tårnene denne skjebnesvangre dagen. Det var en utrolig gripende opplevelse som virkelig satte spor i oss.
Etter det sterke besøket ved Ground Zero fortsatte vi turen vår nordover, forbi flere flotte og fasinerende skyskrapere, før vi til slutt endte opp i fargerike Chinatown. Her spiste vi på Joe's Shanghai, som ifølge en rekke nettsider skal servere de aller beste suppe-dumplingene i hele New York. De dampende dumplingene var absolutt helt greie, men jeg må ærlig innrømme at de ikke skilte seg så veldig ut sammenlignet med andre dumplings jeg har spist opp gjennom årene. Rett ved siden av Chinatown ligger Little Italy. Vi spaserte over dit og fant veien til kjente Mulberry Street, hvor vi slo oss ned og tok både kaffen og desserten.
Mette og fornøyde fortsatte vi den lange gåturen videre oppover Manhattan. Vi beundret de stilige fasadene gjennom nabolagene SoHo og NoHo, før vi til slutt endte opp på den ikoniske Washington Square Park i Greenwich Village.
Her la vi raskt merke til at den etter hvert så kjente lukten av marihuana var enda mer dominerende og intens enn i resten av byen. Det var et helt enormt, yrende folkeliv i parken, og vi måtte bare innse at vi var betydelig eldre enn de aller fleste som hang rundt den berømte triumfbuen her – noe som ikke er så rart, ettersom parken i praksis fungerer som campus for New York University (NYU).
Etterpå beveget vi oss videre inn i selve Greenwich Village. Dette nabolaget har en helt fantastisk og lun sjarm, preget av de lave, rødbrune mursteinshusene med klassiske branntrapper på utsiden, og en hel haug av koselige puber, kafeer og jazzklubber på gatehjørnene.
I tillegg til sjarmen, er dette et område der utallige kjente filmer og TV-serier har blitt spilt inn opp gjennom årene. For min del var det imidlertid ett spesifikt filmsted som var det aller viktigste å få med seg: den berømte trappeoppgangen til Carrie Bradshaw i Sex and the City, som ligger i den idylliske gaten 66 Perry Street.
Vel fremme fikk jeg knipset det obligatoriske bildet av meg selv på de ikoniske trappetrinnene. Skal man være tro mot karakteren i serien, burde jeg jo egentlig ha posert i et par høyhælte designersko fra Manolo Blahnik. Realiteten var imidlertid en helt annen – på bildet står jeg smilende i helt vanlige joggesko. Da skrittelleren min bikket nøyaktig 25 255 skritt denne dagen, var alt som het høye hæler fullstendig uaktuelt! Komfort trumfet mote, og beina var mer enn klare for en velfortjent hvil etter en helt uforglemmelig vandring gjennom New Yorks gater.
Vi fikk også med oss et enormt langt pridetog før enn vi tok
turen tilbake til Harlem. Da vi kom ut av stasjonen i Harlem var det enda flere
narkomane enn vanlig. Det var ærlig talt et veldig trist bybilde som møtte oss.
Vi hadde brukt denne stasjonen de to siste dagene
fordi AI sa det var raskeste veien inn til byen. Det hadde nok vært lurt å
spørre om den raskeste, trygge veien inn til byen. Vi bodde i sentrale Harlem,
men denne banen lå i øst Harlem. Når jeg gogglet Lexington Avenue og 125th
Street fikk jeg følgende svar: Dette
spesifikke kvartalet, særlig rundt T-banestasjonen og opp mot 126th Street, har
i flere år vært et samlingspunkt for ulovlig narkotikaomsetning. Her omsettes
det i stor grad fentanyl, crack-kokain, heroin og syntetisk marihuana.
Stakkars folk sier nå jeg. De er jo mest farlige for seg selv, men det var jo
unødvendig av oss å oppsøke denne stasjonen når vi hadde andre alternativ.
Dagen etter startet vi med verdens beste kaffe
på 787 Coffee. Denne kafeen dyrker sine egne kaffebønner på sin egen farm i
Puerto Rico. Kaffen var veldig dyr og veldig god. Vi spiste en nydelig quesito
til som er søtt bakverk av butterdeig.
Denne dagen startet vi med et besøk på The Met. Vi tok buss langs 5th Avenue ned til Central Park for å besøke New Yorks største og mest besøkte museum, som regnes blant verdens absolutt ledende. Med en samling på over to millioner kunstverk, er det helt nødvendig å plukke ut hva man vil se på forhånd.
Da vi var der, var det aller siste dag for en stor spesialutstilling med Rafael. Det var et enormt folkehav i den fløyen, men vi fikk heldigvis med oss noen av bildene. Museet har også en stor og anerkjent utstilling av ridderrustninger. Personlig ble jeg mest imponert over tanken på at noen faktisk har klart å ri med alt det tunge utstyret på! De har til og med et helt tempel fra Egypt her, men siden jeg har vært i Luxor tidligere, ble jeg ikke så veldig overveldet av det.
Ettersom jeg har vært på de fleste store kunstmuseene i Europa, må jeg ærlig innrømme at mye av den klassiske kunsten på The Met og MoMA bød på en del repetisjon for meg. Når du har sett mestere som Monet, van Gogh og Picasso i Paris, London og Amsterdam, føles møtet med verkene i New York mer som et hyggelig gjensyn enn en ny oppdagelse. Hvis jeg skal være etterpåklok, hadde jeg nok hatt mye større glede av å bytte ut Met med The Whitney Museum of American Art, som fokuserer på dagsaktuell samtidskunst. Men siden det var vår første gang i New York, følte jeg at vi måtte få med oss de to store gigantene. Selv om mye var kjent fra før, dukket det opp noen unike perler. Det verket som grep meg aller mest, var fotomontasjen "Vocabulary of Courage" fra 1944 av Lillian Bassman. Verket kombinerer et intenst nærbilde av et kvinneansikt med dramatiske scener fra andre verdenskrig.
Da vi var ferdige på museet, sto Central Park for tur – og The Met har tross alt en av verdens beste plasseringer rett ved denne enorme, grønne lungen. Et par dager i forveien hadde jeg beundret parken ovenfra fra observjonsdekket Top of the Rock, men det var noe helt annet å faktisk stå nede i den. Fra fugleperspektiv la jeg merke til at det var betydelig flere trær her enn jeg på forhånd hadde forestilt meg, men på bakkenivå kom overraskelsene på løpende bånd.
Det som slo meg først, var hvor kupert landskapet faktisk er. Parken er full av små klipper, gressbakker og koselige, svingete stier som gjør at du fort glemmer at du befinner deg midt på Manhattan. Midt gjennom alt det grønne skjærer det en bred, asfaltert vei. Her krydde det av liv; veien ble flittig brukt av både syklister og joggere.
Vi fant etter hvert veien ned til den idylliske kafeen ved vannkanten, Loeb Boathouse. Her slo vi oss ned i solskinnet og kjøpte oss hver vår friske salat. Det var herlig å bare sitte og titte på folk som leide klassiske robåter for å prøve lykken utpå innsjøen. Fra vannkanten hadde vi også en fantastisk utsikt opp mot det flotte Belvedere Castle. Dette er et slott i stein som ligger høyt hevet på en fjellknaus over dammen, og det gir en skikkelig eventyrlig stemning midt inne i parken.
Etter pausen fortsatte vi turen videre tvers over parken mot vestsiden. Før vi forlot det grønne området, gikk vi innom Strawberry Fields – det kjente og fredelige minnesmerket dedikert til John Lennon, som ligger like ved det berømte Dakota-bygget der han bodde. Det ble en perfekt og stemningsfull avslutning på en lang og opplevelsesrik rute gjennom New Yorks hjerte.
Etter å ha gått i gjennom parken fortsatte vi ned mot Hudson River Park. Der hadde jeg leid kajakker på pir 84. Til vår store skuffelse, fikk vi ikke lov å padle ut av bukten mellom pir 84 og pir 86. Jeg synes uansett det var deilig å padle rundt og ble ute på vannet en times tid.
Etter padleturen gikk vi mot de moderne skyskraperne i Hudson Yards for å gå High Line. Det er en 2,3 kilometer lang park som ligger på en nedlagt jernbanelinje ni meter over gatenivå. Denne gåturen var vakrere enn forventet. Her passerer man arkitektur i verdensklasse og flere kunstinstallasjoner. Jeg måtte stadig vekk snu meg for å beundre bygningene i glass og stål i Hudson Yards. Det var ettermiddagssol og perfekt lys. Etter hvert snevret veien seg inn og det ble mer busker og trær. Vi gikk av jernbanelinjen ved Chelsea Market og der spiste vi fantastisk god mat. Jeg er glad i både sashimi og taco, så takimi viste seg å være en veldig god ide. Den med tunfisk var aller best og de hadde fantastisk guakkomole.
Mette og fornøyde fortsatte vi turen til Chelsea Hotell. Dette kjente hotellet lot artister bo der for en billig penge og enkelte betalte for oppholdet med kunst. Bob Dylan skrev flere sanger der og Leonard Cohen udødeliggjorde hotellet i sangen Chelsea Hotel no 2. Det er tolv etasjer der og vi var i alle tolv, for i følge Johnny er dette det beste kunstmuseet i New York. I alle etasjer hang det kunstverk fra de tidligere beboerne. Hotellet er restaurert og et rom koster 5000 til 6000 kroner per natt. Det er imidlertid fortsatt igjen rundt femti langtidsbeboere der. Den eksentriske komponisten George Kleisinger døde for lenge siden, så vi møtte verken han eller pytonslangen han var kjent for å ha rundt halsen. Nok en innholdsrik dag var over og vi tok metroen til Harlem, denne gangen til en stasjon vest for leiligheten vår.
Den siste dagen i New York dro vi over til Brooklyn. Her startet vi med å beundre den spektakulære utsikten over til Manhattan fra Brooklyn Heights, før vi fortsatte turen bort til den ikoniske Brooklyn Bridge. Da broen åpnet i 1883, var den verdens lengste hengebro og ble med rette sett på som et teknisk vidunder. En morsom kuriositet fra historien er at hele 21 elefanter fra et sirkus ble sendt over broen i samlet flokk – det var den ultimate testen for å bevise for skeptiske innbyggere at den faktisk var helt trygg! Det skal være en veldig flott utsikt fra selve broen, men vi hadde gått så enormt mye de foregående dagene at vi var mer enn fornøyde med å bare beundre det mektige byggverket nedenfra.
Vi fortsatte videre inn mot nabolaget DUMBO, som er en forkortelse for Down Under Manhattan Bridge Overpass. Her fant vi det berømte gatekrysset der man kan fange det ikoniske bildet av Empire State Building perfekt innrammet under den massive stålkonstruksjonen til Manhattan Bridge.
Etter at det bildet var trygt sikret på kamerarullen, fortsatte vi med buss og metro videre til Williamsburg. Helt siden jeg så Netflix-serien Unorthodox, har jeg vært dypt fascinert av at det finnes et helt nabolag midt i New York som er så preget av ultraortodokse jøder. Her inne i det chassidiske miljøet har de egne kosher-butikker og butikkskilt skrevet på jiddisk. Barna kjøres rundt i de karakteristiske gule skolebussene til egne religiøse skoler, og kvinnene er sømmelig kledd med tildekket hår og lange kjoler. Det er likevel hårsveisen til mennene som er aller mest fremtredende i gatebildet; et påbud i Toraen forbyr dem nemlig å klippe håret ved tinningene, noe som resulterer i de kjente krøllene (peyes). Vi gikk inn på en kafé i nabolaget, og en av de ansatte fortalte oss at de fleste i dette miljøet opprinnelig innvandret fra Ungarn etter andre verdenskrig. Selv synes jeg dette var et utrolig interessant og unikt besøk, mens Johnny på sin side konkluderte med at dette var den absolutt kjedeligste plassen han noen gang hadde satt sine ben på!
Heldigvis var det ikke langt unna til noe vi begge falt pladask for. Nede ved elvekanten ligger Domino Park, et område vi likte utrolig godt begge to. Utsikten over til Manhattans skyline er helt fantastisk herfra. Det er de samme dyktige landskapsarkitektene som har tegnet denne parken som de som står bak High Line, og de har gjort en formidabel jobb med å bygge om det som en gang var verdens største sukkerraffineri til et moderne og livlig rekreasjonsområde for både fastboende og turister. Vi klarte ikke å motstå fristelsen da vi passerte den fargerike utekaféen Tacocina, så det ble jammen meg taco på oss denne dagen også!
Mette og fornøyde satte vi oss på buss og metro for den siste, lange etappen ut til Flushing i Queens. Det er her det ekte og desidert største Chinatown i New York ligger. Her kryr det av asiatiske markeder, og absolutt alle husfasader er preget av kinesiske tegn. Grunnen til at vi dro helt ut hit for den siste kvelden, var rett og slett logistikk; vi skulle fly hjem fra LaGuardia-flyplassen tidlig neste morgen. Området rundt Flushing hadde sikkert vært utrolig spennende å utforske nærmere på kveldstid, men vi var rett og slett helt mette på opplevelser. Vi valgte derfor å bare slappe av på hotellet og fordøye inntrykkene i stedet.
Turen fortsatte videre til Sentral-Amerika, og sytten dager senere var det dukket opp for siste stopp på reisen: Washington DC. Vi landet midt på natten, og da var det ekstra godt å kunne hoppe rett inn i en Uber. Etter bare noen få timers søvn var vi klare for å ta fatt på byens enorme museumsområde.
Vi hadde på forhånd bestilt billetter til National Air and Space Museum. Det aller mest interessante her var utstillingen om det intense romkappløpet på 60- og 70-tallet. Selve månelandingen var grundig dekket, og vi fikk til og med se den faktiske menyen astronautene hadde på turen! Siden det var de amerikanske Wright-brødrene som oppfant flyet, var det også stort å få se det originale flyet deres fra 1903. I tillegg bød museet på veldig spennende utstillinger om planeter, roboter, krigsfly fra andre verdenskrig og miljøvern.
Etter museumsbesøket spaserte vi bort til Capitol. Den ikoniske, hvite kongressbygningen har vi begge sett utallige ganger på TV, så det var veldig gøy å endelig stå foran den i virkeligheten. Til vår store overraskelse var det utrolig få turister her. Noe annet som overrasket meg, var at det overhodet ikke finnes kafeer i dette enorme området. Skal du ha mat, må du enten bruke kafeene inne på selve museene eller kjøpe noe fra de mange matbilene (foodtrucks) som står linet opp langs gatene.
Etter å ha sett Capitol trengte vi sårt både litt mat og litt avkjølende klimaanlegg. Vi søkte tilflukt inne på National Museum of the American Indian, hvor vi spiste en god bisonburger. Vi bestemte oss for å ta en runde i utstillingene også, og de viste seg å være helt fantastiske. Museet hadde et flott galleri med mye fin kunst, og vi fikk en grundig presentasjon av både historien og den levende samtidskulturen til urfolkene.
Gjennom historien ble det skrevet hele 370 traktater mellom USA og indianerne. Vi fikk en tøff gjennomgang av flere av disse avtalene, og det ble smertelig tydelig hvordan urfolkene systematisk ble lurt av de amerikanske myndighetene. Men utstillingen fokuserte også mye på indianernes rike kultur og deres enorme innflytelse på dagens populærkultur. I utstillingen om Pocahontas synes jeg imidlertid de hadde dratt popkulturen altfor langt. Der kommer det overhodet ikke tydelig nok frem at hun i realiteten var et barn som ble voldtatt og misbrukt. Hun var et ungt offer for koloniseringen som ble tvunget til å assimilere seg for å overleve, og hun var bare 21 år gammel da hun døde. Verden vil bedras.
Jeg følte meg også en smule bedratt etter å ha studert kartet på forhånd. Der så det nemlig ut som om det var en sammenhengende, grønn og åpen park hele veien fra Capitol til Washingtonmonumentet. I realiteten var det meste gjerdet inn og avstengt. Det viste seg at de holdt på med det enorme arbeidet med å rigge ned scener og utstyr etter de mange arrangementene fra nasjonaldagen og fotball-VM. Det var egentlig veldig greit å finne ut av, for ellers er det jo fort gjort å gi Trump skylden for det meste!
I området rundt selve Washingtonmonumentet var det heldigvis åpent, og her var det noen helt enorme grøntområder. Vi gikk videre til World War II Memorial, hvor det var herlig å kunne dyppe og avkjøle beina i det store bassenget. Derfra fortsatte vi langs det kjente speilbassenget, Lincoln Memorial Reflecting Pool, og bort til Lincoln-monumentet. Bassenget her var dessverre også stengt på grunn av pågående reparasjonsarbeid. Det kryr av mektige minnesmerker i dette området, men nå var beina og hodet fulle, så vi satte kursen hjemover mot hotellet.
Dagen etter hadde vi fem timer til rådighet før avreise. Vi startet med en gåtur i nærområdet og spiste en dyr frokost. Hvis noen skulle være i tvil: USA er faktisk blitt dyrere enn Norge.
Underveis la jeg merke til at flere på gaten gikk med munnbind. Tankene fløy umiddelbart til covid-tiden, men det viste seg raskt at det skyldtes en ekstremt dårlig luftkvalitet. Det viste seg at den skyldtes massive skogbranner i Canada. Luftforurensningen i hovedstaden var faretruende høy og folk ble faktisk anbefalt å holde seg innendørs. Det forklarte den svidde luften dagen før.
Etter frokost var vi skjønt enige om at vi måtte ha et bilde av Det hvite hus før vi dro. Vi ble imidlertid raskt stoppet av massive politisperringer like ved Renwick. Gallery. Siden vi ble stående der, tok vi like gjerne en tur inn på galleriet, og det viste seg å huse en utrolig kul og fargerik utstilling. Da vi kom ut igjen, klarte vi heldigvis å finne et "hull " i gjerdet lenger borte, slik at vi fikk knipset de obligatoriske bildene av den berømte presidentboligen likevel.
Det var en mann som solgte "Make America great again" capser. Det var ingen som kjøpte. Johnny var mer interessert i alle politisperringene og spurte selgeren om det. Men han fikk som svar at selgeren svarte på spørsmål om caps. Politisperringene og alle soldatene måtte han spørre politiet om. Vi spurte google i stedet:
I Washington DC er nærværet av tungt bevæpnede soldater fra Nasjonalgarden enormt mye større enn andre steder i USA. Dette skyldes at Washington DC ikke er en egen delstat, og dermed har de ingen lokal guvernør som kan si nei dersom Trump ønsker å utstasjonere militære styrker i gatene. Så tusen takk skal du ha Trump. Det føles som å komme til et diktatur. Er du fornøyd nå?
Det mest absurde med det hele er at denne massive militærmakten er plassert milevis unna der kriminaliteten faktisk skjer. Mens soldatene vokter turister og monumenter som allerede er trygge, foregår gjengvolden og de høye drapsstatistikkene i helt andre, fattige nabolag øst for elven. Det hele fremstår som et rent politisk skuespill for å vise muskler på TV.
Vi hadde ikke naturkreftene helt på vår side under oppholdet i Washington DC, men til tross for luftkvaliteten var det en interessant, lærerik og mektig by å besøke!
Men skal du på storbyferie til USA, så vil jeg nok anbefale New York!
