tirsdag 7. oktober 2014

When a man is tired of London, he is tired of life

 


Storbyferie er alltid gøy og få byer har så mye å tilby sine besøkende som London. Vi var der i høstferien og vi må tilbake, for det er fortsatt så mye jeg har lyst til å se og oppleve i denne fantastiske byen.



Vi startet med Naturhistorisk Museum i Kensington.  Opprinnelig var museet et oppbevaringssted for funn fra blant annet Charles Darwin. I dag er det utstilt nærmere 70 millioner gjenstander her og den største av alle er den imponerende modellen av blåhvalen, verdens største pattedyr. Her er fossiler, dinosaurer, dinosaurtenner og 22 millioner zoologiske arter lagt på sprit. Museet er et vitenskapssenter med 300 forskere blant de ansatte. Her kunne man nok ha tilbrakt en hel dag, men vi plukket ut det vi hadde mest lyst til å se og hastet videre på jakt etter nye opplevelser.


I Paddington møtte vi en venninne og sønnen hennes og etter en spasertur på 10 minutter var vi i Little Venice. Området er grønt og stille og man føler at man er milevis fra bråkete Paddington. På Regent Canal ligger det fargerike husbåter med blomsterpotter på taket og malerier på veggene. Vi dro på en båttur fra Little Venice til Camden Lock og den kvinnelige guiden kunne fortelle at det var over 20 000 mennesker som bodde på husbåt i London. Turen tok en times tid og viste oss et London vi ikke kjente til. Her kunne vi stirre rett inn i hjemmene til folk på båtene på kanalen. Ved Regent Park derimot passerte vi en villa som akkurat var blitt solgt til sin nye eier for 40 millioner pund.







I Camden ligger et av Londons største markeder. Vi koste oss med folkelivet og masse eksotisk mat på Camden Lock. Dette stedet var morsomt for både voksne og barn. Her kunne man få falafel, sushi, pasta som ble kjevlet og strimlet mens man så på, grillmat fra Karibia og Peru, piroger fra Russland og nymalt kaffe fra Etiopia. I handlegata ned fra Camden Lock gikk det mest i sorte vintageklær som egnet seg best for karneval.




Vi tok t-banen ned til Tottenham Court Road og gikk gjennom Soho og Chinatown.  I Soho er det alltid et yrende folkeliv og vi hadde en pause på The Dog and Duck, en koselig pub med viktorianske flisvegger. På Picadelly Circus krydde det av folk og biler og vi slappet av en stund før enn vi ble enige om å gå bort til Leicester Square og se om det var noen ledige billetter til en av kveldens musikaler.
 



Barna og jeg gikk på Matilda. Jeg synes bøkene til den norsk-walisiske forfatteren Roald Dahl er veldig bra og alle tre hadde lest boken, så da burde det være et sikkert valg. Jeg googlet også de ti beste musikalene i London og i følge The Times så var Matilda den tredje beste av de som gikk nå. Helene og jeg synes det var fantastisk og Nicolai holdt på å kjede vettet av seg. Så forskjellig kan man være, men sånn generelt er kanskje vi damer mer glad i musikaler enn menn, så da gjelder nok det samme for gutter og jenter.



Dagen etter gikk turen til selve hjertet av London. Da vi kom opp fra stasjonen i Westminister var det første vi fikk øye på London Eye og når vi snudde oss så vi rett opp på Big Ben. Den 14 tonn tunge klokken på klokketårnet på parlamentsbygningen er oppkalt etter Benjamin Hall som var arbeidsminister når klokken ble installert. Parlamentsbygningen er et gotisk renessansebygg og har 100 rom rundt 11 borggårder. Det er et fantastisk byggverk og like ved ligger Westminister Abbey, en flott kirke i middelalderarkitektur som vi bare beundret utenifra.



London Eye ble bygd for å markere tusenårsskiftet. Vi dro på en 30 minutters rundtur og fikk en fantastisk utsikt utover London. Det sies at man på klare dager kan se 40 kilometer fra verdens største observasjonshjul.



Vi fortsatte oppover Whitehall og endte opp på Trafalger Square som er West Ends midtpunkt. På denne store plassen står Lord Nelson på en 165 meter høy sokkel og skuer nedover Whitehall og ved foten av søylen er det fire store løver. Her ligger også Nasjonalgalleriet, men vi besøkte ikke dette flotte galleriet.

 
I stedet gikk turen opp til Britisk Museum for å ta en titt på mumiene. Verdens største museum inneholder seks millioner gjenstander. På 1700- og 1800-tallet kom reisende som James Cook hjem med skatter og gjenstander fra alle verdenshjørner. Selve bygningen er et kunstverk i seg selv og glasstaket i Great Court et ett vakkert syn. Vi gikk til utstillingen fra Egypt og beundret mumiene og deres sakrofager. Mumiene var ikke akkurat noe vakkert syn, men det er utrolig å tenke på at de døde for noen tusen år tilbake.


Jeg har en Harry Potter fan i huset. Hun har lest alle bøkene mange ganger og hadde lest alle syv bøkene før hun fylte åtte år, så da måtte vi selvsagt besøke Warner Bros Studio utenfor London. Her fikk vi følge med bak kulissene og se innspillingsstedet til tidenes største filmsuksess.
Vi så de fantastiske kostymene, Storsalen, Humlesnurrs kontor, professor Stiklings rom i Magidepartementet, butikken med Olivanders tryllestaver, guttenes sovesal og modellen av Hogwart. Vi fløy på sopelime alle tre og det var høydepunktet på turen. Det var minst like morsomt å se de andre på skjern når de fløy som å fly selv. Vi drakk butterbeer også men det var det bare jeg som likte.



Lørdag er markedsdag i London og etter suksessen på Camden Lock ville vi besøke Londons mest kjente marked som ligger i Portobello Road i Notting Hill. På lørdager selges det antikviteter der og dette måtte vi få med oss. I motsetning til Camden var det mye eldre folk her på jakt etter en antikvitetsskatt til hjemmet. Det var masse flott å se på og en god atmosfære. Er du i London en helg, så sett av et besøk her lørdags morgen. Vi kjøpte en klokke i kjede, en såpeholder, en tregris, en telefonkiosk, et smykkeskrin og en metallplakat med Audrey Hepburn i "Breakfast on Tiffanys". Morsomme minner fra et flott marked.


Etterpå dro vi til Liberty, Londons flotteste butikk synes nå jeg. I dette flotte bindingsverkhuset er det like mange som drar for å beundre det flotte interiøret som for å shoppe. I fjerde etasje er det antikviteter og jeg falt pladask for en indisk trefigur, men denne kostet 14000 pund og var like høy som meg, så jeg måtte nøye meg med å beundre den.

Etter windowsshopping i Liberty var det barnas tur og en kjapp tur innom Hamleys. Denne fem etasjers bygningen er også morsom for voksne som har beholdt barnet i seg. Det har jeg da må man vite, selv om det noen ganger sitter veldig langt inne.


Etterpå dro vi ut til Docklands. Her spiste vi på en nedlagt brannstasjon som var pusset opp til en engelsk pub som serverte tyrkisk mat. Deretter gikk vi under Themsen i en tunnel over til Greenwich. Tunnelen er 400 meter lang og 15 meter dyp og ble bygget for at innbyggerne i Sør-London skulle kunne arbeide på den andre siden av elven.


Greenwichmeridianen passerer gjennom Royal Observatory Greenwich. Greenwich Mean Time (GMT) var lenge utgangspunktet for inndelingen i tidssoner, inntil den ble erstattet av universell tid TC. Det er ikke lenger et fungerende astronomisk observatorium der, men hver dag faller en kule nøyaktig kl. 13.00. Observatoriet ligger i Greenwich Park og det er en flott utsikt ut over The Docklands. I Greenwich ligger også National Maritime Museum og ved Themsen ligger den enorme teklipperen Cutty Sark.

Greenwich er med sine mange historiske bygninger sterkt knyttet til Englands sjøfartshistorie og kom på UNESCOs verdensarvliste i 1997.



Vi tok båt fra Greenwich tilbake til Westminister. Høydepunktet på turen var når vi passerte under Tower Bridge. Denne nygotiske broen er ingeniørkunst på sitt aller beste og den tar seg godt ut fra alle vinkler. Vi hadde hatt litt regn og vind denne dagen, men når vi passerte under Tower Bridge brøt solen frem og jeg knipset i vei med min Iphone siden kameraet mitt var tomt for batteri.


Siste kvelden spiste vi nydelig indisk mat på Mazala Zone. Her spiste vi en tahli hver med masse godsaker. Det var valgfri curry, dahl, to grønsaksretter, roti, to chutneyer, pappadum, chapati og ris. Blant curryene kan man velge blant retter fra hele India. Fantastisk godt og en god avslutning på ferien.





Nå har jeg vært i London fire ganger og her er mine topp ti


- Musical
- Båttur fra Little Venice til Camden Lock Market
- Liberty
- London Eye
- Naturhistorisk museum
- Britisk museum
- Båttur fra Greenwich til Westminister
- Portobello Road Market
- Westminister
- Tower of London

torsdag 14. august 2014

Montenegro - et vakkert lite land ved Adriaterhavet


Denne sommeren gikk turen til Montenegro. Det vakre, lille landet har fine strender, blågrønt vann og pittoreske små byer. Vi bodde like ved den lille middelalderøya Sveti Stefan som er kjent for sine vakre, gamle murbygninger med terracottatak. Hele øya tilhører i dag Aman resort og her har mange kjendiser bodd opp gjennom årene. På seksti - og syttitallet var den vakre middelalderøya ofte besøkt av Sophia Loren, Elizabeth Taylor og Richard Burton. Vi bodde i et lite, leillighetshotell med flott utsikt til øya og koste oss der.


Fra stranda i Sveti Stefan går det en vakker sti gjennom pinjeskogen til den lille, landsbyen Przno. Det er to eventyrlig vakre strender mellom Sveti Stefan og Przno, men de hører begge to til Aman resort. I Przno er det en strand med rød sand og flere restauranter og vi koste oss med kveldsbading og pizza her.




Dagen etter var det deilig å sove lenge og så ble dagen tilbrakt på stranden i Sveti Stefan. Her er det krystallklart vann og flott utsikt til middelalderøya. En time med pedalbåt var populært for både voksne og barn og snorkler og svømmeføtter kom godt med.


Sveti Stefan ligger bare seks kilometer fra Budva, Montenegros største ferieby. Vi dro inn til byen for for å spassere i de gamle, gatene innenfor bymuren. Budva er Montenegros mini-Dubrovnik og inne i gamlebyen er det masse små gater med restauranter og gallerier. En tur oppe på bymuren ga oss en vakker utsikt til den lille, gamlebyen. På havnen var det mange svære luksusyatcher og strandpromenaden minnet oss om hvilken som helst charterby ved Middelhavet.

 


Et besøk i Montengero må inneholde en dagstur med båt på The bay of Kotor, ofte kalt Middelhavsområdets eneste fjord. Første stopp for oss var Herceg Novi som ligger like ved den kroatiske grensen. Gamlebyen her er minst like vakker som den i Budva og fra fortet Kanli-Kula er det vakker utsikt over byen.



Neste stopp på båtturen var ved Zanjic beach. Her la vi kursen mot klippene i stedet for stranden og koste oss i krystallklart adriaterhavsvann.



Selve høydepunktet på turen var stoppen i Kotor. Her ser det ut som tiden har stått stille når man beveger seg gjennom byporten og hele byen ser ut til å ha vokst ut av det massive fjellet bak byen. Her skulle jeg gjerne hatt lengre tid til å utforske alle de små gatene, men sånn er det nå gang på organisert tur, man må forholde seg til klokka. Vi rakk å besøke en av byens mange kirker før enn vi dro hjem til hotellet.





Vår favorittstrand på turen var Lucice som ligger like ved badebyan Petrovac. Her er det nydelig vann, pinjekledde åssider og en strandrestaurant med deilig mat og flott utsikt over stranden. Vi var her to ganger og koste oss like mye, begge dager. Den siste dagen vi var her var det Nicolai sin bursdag og den ble feiret med en ny pedalbåttur og muslinger, pizza og tiramisu til bursdagsbarnet i Petrovac.




Vi besøkte også Stari Bar som man tror ble grunnlagt år 800 før Kristus. De fleste av de 240 bygningene er nå i ruiner, men det er et vakkert område å utforske. Taxituren tilbake fra Stari Bar til stranden var også artig siden den foregikk nesten like mye på fortauet som på veien for å slippe unna bilkø i Bar.

Vi koste oss i Zoran Apartments. Her var det flott utsikt, rent og pent og hyggelig betjening. Jeg trodde først at de ansatte var fra Montenegro men det viste seg at det var en russer, en makedoner og ei dame som var kosovoserber. Det var interessant å snakke om Balkan og de tidligere sovjetstatene med dem. Da Montenegro løsrev seg fra Serbia i 2006 ble det medlemsland nr 192 i FN og det er bare Sør Sudan som har fått medlemskap etter Montenegro.



I 2006 var jeg i Dubrovnik med barna og slutten av ferien ble avsluttet der. Byen er fantastisk vakker, men hovedgata var mer folkerik enn Shibuya Crossing i Tokyo. Da vi kom til byen var det alt for varmt for sightseeing så vi endte opp med bading fra klippene i gamlebyen i stedet.



Etterpå gikk vi rundt i bakgatene før enn vi fortsatte vandringen på bymuren. Utsikten over gamlebyen er fantastisk. Adriaterhavets perle er uten tvil en av Middlhavområdets vakreste og best bevarte byer. De terracottafargede hustakene er et yndet fotoobjekt og her er ikke bare restauranter, gallerier og butikker. I mange av bakhagene mot sjøen henger det klesvask. Det var nesten så jeg begynte å lure på om vasken var hengt der for å gi en mer autentisk opplevelse for alle turistene.

Etter den lange vandringen var vi kjempesultne. Dubrovnik kryr av restauranter, men vi endte opp på en italiensk restuarant og spiste nydelig  pasta. Jeg drar gjerne til Dubrovnik igjen. Nå har jeg vært der på våren og sommeren, kanskje det blir en høsttur neste gang.

Hovedmålet for turen var imidlertid Montenegro. En gang sleeping beauty, nå anbefalt som en topp ti destinasjon av Lonely Planet i 2013.

Jeg har en egen blogg om et tidligere besøk i Dubrovnik. Les denne også.









søndag 15. juni 2014

Japan - soloppgangens land





Even in Kyoto, hearing the cuckoo's cry, I long for Kyoto
 
Vi har akkurat hatt en flott reise i Japan. Etter reisens slutt står Japan for meg som landet som aldri slutter å overraske. Maten var veldig god og eksotisk, severdighetene var mange og varierte, kulturen var en spennende miks av gammelt og nytt og japanerne var vennlige og hjelpsomme.

Vi startet ferien i Tokyo. Her slet vi litt med å finne en minibank som aksepterte utenlandske kort, men etter at pengene var tatt ut, gikk resten av ferien som en drøm.

Vi hadde bestilt hotell like ved det store fiskemarkedet i Tokyo siden planen var å dra dit kjempetidlig neste morgen. Vårt første måltid i Japan var tempura og misosuppe. Tempura er en frityrstekt fristelse som er sprø utenpå og myk inni. Inni kan det være mye forskjellig, men denne gangen var det fisk.



Etter maten dro vi videre for å utforske Tokyo. Vi begynte med Tokyo Skytree som er verdens høyeste tårn med sine 634 meter. Her er det to utsiktsplattformer på 350 meter og 450 meter og på klare dager gir det panoramautsikt ut over verdens største by. Vi dro bare opp til 350 meter, for utsikten var ikke så god denne dagen. Men det var likevel en flott opplevelse og selve bygget var en arkitektonisk perle.




Ikke langt unna Skytree ligger Asakusa. Dette området er en av de eldste bydelene i Tokyo og er kjent for det vakre buddhisttempelet Sensoji. Gata som fører fram til det vakre tempelet i rødt heter Nakamisedori. Her har pilgrimmer vandret i hundrevis av år og kjøpt varer fra de mange bodene.

Vi var der på kvelden og det var vakkert og stemningsfullt.


Klokka kvart over fire neste morgen var vi på plass på fiskemarkedet for å melde oss som tilskuere på stedets tunfiskauksjon, men det var allerede fult! Da fant vi sengen noen timer til før vi startet på en lang dag med sightseeing.

Vi gikk først langs gaten Omotesando som huser mange av verdens mest kjente motehus, ønsker man å shoppe er dette stedet å dra. I enden av gaten kom vi til kjernen av Harajuka, de unges tumleplass. Her kan man til enhver tid se hva som er siste mote blant byens tenåringer. I shoppegaten deres Takeshitadori er det mange artige antrekk. Jeg må bare si at japansk ungdom hadde en mye mer spennende klesstil enn norsk ungdom. Her fant man lolita, punk, hip hop og gammel, engelsk romantikk.



Ikke langt fra denne hektiske og folksomme gaten kan man finne roen i den vakre parken med Meiji-jingu helligdommen. Her ble vi stoppet av noen høflige, japanske studenter som lurte på om de kunne guide oss rundt gratis for å praktisere engelsken sin. Det sa vi selvsagt ikke nei til og vi hadde en hyggelig time med guiding. Meiji-jingu er oppført til minne om keiser Meiji. I helgene er det mange som gifter seg her.



Etter guidingen slappet vi av en stund i Yoyogi-parken sammen med byens ungdom. Når vi var klare for å gå videre fortsatte vi turen til Shibuya. De gigantiske lysreklamene utenfor stasjonen her har blitt et varemerke for Tokyo sammen med Shibuya-crossing. Dette kjempestore lyskrysset er et spesielt skue når alle fotgjengerne får grønt lys.



Området er også kjent for Love Hotel Hill. I Japan bor folk trangt og det vanlig å bo hjemme til langt ut i tjueårene. Det kan derfor være praktisk å leie et hotellrom for et par timer for å pleie forholdet. Say no more.



Etter en lang dag avsluttet vi med en fantastisk sushi-middag. Her fikk vi vårt første fantastiske møte med toro. Mens mesteparten av tunfiskkjøttet er nesten som kjøtt, er bukstykket fløyelsmykt og blekrosa. Det er dette som er toroen, den mest verdifulle delen av fisken. Toroen smelter på tunga og har en fantastisk smak.



Neste morgen ville vi starte med en spasertur anbefalt av Lonely Planet. Vi tok metroen til Ueno-parken og gikk gjennom parken til Yakani som er en de av shitamachi, gamle Tokyo. Her er det gamle trehus og mange templer og små kirkegårder.



Etter en kort metrotur kom vi til en helt annen verden, elektronikkbydelen Akihabara. Dette er vel alle store og små gutters drøm og dem var det mange av her. Vi kjøpte en adapter, så vi var nok av kategorien de som kom for å se.


Nå var det tid for et bad. Japan er kjent for sin varme bad, onsen, og i den nye byelen Odaiba, ligger Oedo Monogatari onsen. Vi tok metro over Rainbow Bridge og dette må være en av Tokyos høydepunkter. Jeg følte meg som en skuespiller i en James Bond film. Dette var moderne storbyarkitektur i en egen klasse og vi ble nok en gang grepet av hvilken storslagen by Tokyo er.



I badeanstalten fikk vi kimonoer og vi startet med å la Garra Rufa spise opp all død hud på føttene våre. Det var første gangen jeg besøkte et fiskespa og det var faktisk litt deilig. På onsen i Japan så bader menn og damer hver for seg. Dette skyldes nok at alle er nakne. Det var mange forskjellige bad med temperaturer mellom 38 og 42 grader. I tillegg var det en kuldekulp.



Dette badet er en temapark om edotiden og vi spiste god sushi fra en av de mange restaurantene før enn vi dro tilbake til hotellet. Der rakk vi en kort pause før enn vi dro opp til Shinjuku. Jernbanestasjonen har over to millioner besøkende hver dag, en verdensrekord som må være vanskelig å slå.

Oppe i Shinjuku møtte vi datteren til Johnny og tre venninner som også var i Japan. Vi spiste masse sushi og maki sammen før enn vi dro hver for oss. Hvis dere har sett filmen Lost in translation så var det nettopp her de to hovedpersonene var på kveldstid. Her føler man seg ganske "lost" blant alle de høye neonbygningene.



 Vi fikk et japansk par til å vise oss veien til Golden Gai. Her er bygningene lave og litt medtatte, bare et kort stykke fra det glitrende, moderne Tokyo. Det historiske kvartalet er omtrent like stort som en fotballbane og har rundt 200 små barer, de fleste bare med plass til maks ti gjester. De kalles ”nomiya”, som betyr sted å drikke på.  En liten gruppe på 80 personer som bor i området, har sørget for at det har blitt skjermet fra videre modernisering og utvikling. Disse utestedene likte jeg.

Da vi skulle dra hjem en gang mellom tolv og halv ett viste det seg at det ikke gikk noen flere metroer eller tog. Japanerne er arbeidsomme mennesker som legger seg om kvelden. Det var også sjelden å finne restauranter som var oppe etter klokka ti om kvelden. Vi hadde tenkt å prøve oss på tunfiskauksjonen og ble enige om å gå hjem og dra rett på den.


Vi var framme kvart over tre, da var det allerede 12 andre gærninger foran oss i køen. Det er 120 stykker som får slippe inn i to puljer og vi satt inne i et hus med refleksvester på fram til klokka halv seks når auksjonen skulle begynne.

Da vi marsjerte to og to i grønne refleksvester bak en vakt på verdens mest travle fiskemarked holdt jeg på å få latteranfall. Siden jeg er oppvokst med en hjemmeværende mor må dette være det nærmeste jeg har vært å være med barnehagen på tur.

 

Egentlig var det morsommere å gå inne på området hvor ingen av oss, til min overraskelse, ble påkjørt, enn å overvære tunfiskauksjonen. Den verste kaklingen jeg noen gang har hørt. Det var morsomt å ha vært der, men hvorfor tunfiskauksjonen på Tsukiji fiskemarked er en av Tokyos mest anbefalte turistattraksjoner forstår jeg ikke. Det var imidlertid morsomt å besøke markedet i den mest hektiske perioden på døgnet og tilbringe denne tiden sammen med markedets 60000 arbeidere. Her omsettes 3000 tonn med fisk hver dag.



Nå var det på tide å ta farvel med Tokyo og fortsette turen med shinkansen. Med en hastighet på opptil 300 kilometer i timen reiste vi til Nagoya, Japans industrihovedstad. Her hadde vi en av de beste måltidene på turen. Hittil hadde menyen vært på både engelsk og japansk, men her kom vi på en fin restaurant med bare japansk meny. Jeg tittet over til nabobordene og det de spiste så fantastisk godt ut så jeg sa at vi ville ha det samme som dem. Det var en japansk potetsalat, japansk salat, tempura og sashimi. Etterpå tok Johnny seg en runde og fant et bilde på veggen av noe som smakte fantastisk godt og begynte på k.



Grunnen til at vi overnattet i Nagoya var at vi hadde bestilt omvisning på Toyota dagen etter. Det var veldig interessant å se på alle robotene som skrudde og mekket på bilene. Men det var også mange arbeidere og her var det ikke mye tid til tissepause.

Shinkansen igjen og så var neste stopp Kyoto. Her slappet vi av for lenge på hotellet, for når vi kom ut ar alle restaurantene stengt. Vi endte derfor opp med koreansk fastfood som smakte godt.

Kyoto regnes for å være en av Asias vakreste byer. Byen er kjent for alle sine templer, her er det bare å plukke seg ut noen for det er umulig å få sett alle.


Vi bodde like ved Yasaka-helligdommen og gikk gjennom denne og videre inn i Maruyama-parken. Vi fortsatte videre til et par andre templer og Ryozen Kannon som var dedikert til mennesker som døde under den andre verdenskrig. Disse lå alle i sørlige Higashiyama som er den mest kjente turistdistriktet i Kyoto.



Dette er gamle Kyoto og de sjarmerende brostensbelagte gatene Sanneizaka og Ninenzaka fører opp til Kiyomizu-templet. Her er det gamle trehus med suvenir butikker og kafeer. Vi stoppet i et tehus og kjøpte riskaker med søte soyabønner og søtt soyapulver. Det tror jeg man må være oppvokst med for å kunne like. Kiyomizu-templet er en av Kyotos mest besøkte templer og det forstår jeg godt. Man kommer i en egen stemning når man vandrer langs de vakre gatene opp mot templet som ligger på en høyde. Et yndet fotoobjekt er den høye verandaen med hundrevis av stolper.



Etter å ha besøkt tempelet gikk vi ned i geisha-kvarteret Gion. Det var ingen geishaer å se hverken i Gion eller på vei opp mot tempelet. Men vi møtte mange turistgeishaer som i mangel av ekte geishaer var et yndet fotoobjekt. Det morsomste synet var et amerikansk par av japansk opprinnelse som var utkledd som geisha og samurai. Hun ble fotografert hele tiden og han lurte på om det ikke var noen som ville ha et bilde av en ekte samurai.


Litt senere var vi samuraier i fire timer. Vi hadde bestilt samuraikurs på Samurai Kembu. Først holdt de en forestilling for oss, deretter fikk vi velge samuraikostymer. Vi lærte forskjellige måter å fekte på og å gå som en samurai. Til slutt skulle vi framføre en koreografi på 5 minutter, da følte jeg meg virkelig som en del av "Thomas og Harald gjør ting de ikke kan". Tror jeg skal foreslå det for dem. Heldiggrisene, da får de sikkert gratis tur til Japan.







Kursholderen anbefalte oss en restaurant og vi bestilte en meny med sushi, tempura, nudelsuppe, misosuppe og en annen merkelig suppe. Når jeg ramser opp dette sånn i ettertid, så forstår jeg hvorfor jeg ble ubehagelig mett.


Dagen etter tok vi bussen til Gullpaviljongen. Et annet av Kyotos mest kjente templer. Paviljongen var vakker, men jeg synes den manglet stemningen fra Kiyomizu-templet. Vi gikk videre til Daikaku-ji. Dette er et veldig stort tempelkompleks hvor bare noen få av templene er åpne for turister og det var rolig og fredelig her.




Denne dagen hadde vi bestilt vandring gjennom Nishiki-markedet, sakesmaking og matlagingskurs.
Det var veldig interessant å gå med en guide, for da fikk vi bekreftet at mye av det vi aldri hadde sett før faktisk var mat. Dette markedet blir kalt Kyotos kjøkken og var en fryd for øynene. Her var det mye spennende å smake på og vi hadde nok aldri kjøpt blekksprut på pinne hvis vi hadde gått der alene.



Etterpå var det tid for litt sakesmaking og så fulgte guiden oss til et hus hvor det var en ny dame som tok over. Vi lagde misosuppe, spinatsalat, eggrull og maki. Det smakte kjempegodt etter en lang dag.


Den siste dagen i Kyoto dro vi til Fushimi Inari Taisha. Dette er en av de mest fotograferte severdighetene i Japan. Tusenvis av røde og oransje shintoporter danner en tunnel oppover fjellet. På veien oppover er flere små templer med statuer av rever som er budbringer for ris- og forretningsguden Inari.



Jernbanestasjonen i Kyoto er en fantastisk glass- og stålkonstruksjon i 15 etasjer. Jernbanestasjonene i Japan har hundrevis av butikker, eget legesenter, hotell og restauranter. Det finnes ikke søppel eller tagging der. Jeg var imponert over renholdet i Japan. Her var det ikke søppel i gatene i det hele tatt. Ofte var det vanskelig å finne en søppelkasse, men da bar folk søppelet sitt med seg. Vi var ikke på kino, men jeg kan tenke meg at det samme skjer der. Her har nordmenn mye å lære.



Vi dro videre til Kinosaki, en liten onsenby nordvest for Kyoto. Her drar folk for å besøke de seks badene i byen. Man tar inn på et ryokan som er et tradisjonelt japansk overnattingssted. Her får man utdelt en morgenkåpe og tresandaler og så går man fra bad til bad og senker seg ned i det varme kildevannet. Dette var deilig og avslappende etter mange dager med hektisk program. Dette var en søt, liten by. Vi satt oppe på verandaen på rommet vårt og hørte klikk-klakklydene fra tresandalene til par som gikk gjennom gatene.

Morgenen etter ble det et varmt bad til før enn vi dro tilbake til Kyoto og fortsatte ferden med shinkansen igjen mot Mt Fuji. Mt Fuji er symbolet for Japan synliggjort på postkort, reklamer og i tradisjonell japansk kunst. Den hellige vulkanen med snøkledd topp besøkes av 300000 mennesker hvert år. De fleste er der i juli og august siden det er dette som er sesongen for å gå på fjellet. Japanerne er lydige mennesker, så når det står at fjellet er stengt så er det ikke mange som tar turen opp utenom sesong.

Da vi kom til Kawaguchi-ko på kvelden var det dårlig vær. Men i følge Yr skulle været være penere morgenen etter, så vi stilte klokka på fem og handla inn cola, vann, nøtter og kjeks for sikkerhets skyld.



Morgenen etter kunne vi faktisk se Mt Fuji og vi tok en drosje opp til fifth station hvor turen starter. Vi ville ikke rekke å ta buss begge veier siden turen var estimert til 9 timer. Fift station ligger på 2300 meter. Vi gikk i fjellbukse og ullundertrøye, men hadde rikelig med klær i sekken.

Vi begynte turen oppover fjellet. Først gikk vi langs en steinete vei, men ganske snart ble det lavastein. Det er flere bygninger oppover fjellet siden det går an å overnatte langs ruta i turistsesongen. På rundt 3000 meter tok vi igjen flere japanere som hadde teknsik pause på grunn av at de hadde på seg stegjern. De hadde med seg staver og isøks også. Vi sjansa på at vi ville greie oss uten stegjern siden det hadde snødd ganske mye de siste dagene.




Fra 3000 meter var det snø hele veien. Det gikk greit uten stegjern, med det hadde vært veldig godt med staver. Etter hvert begynte jeg nesten å gå firbeint og måtte fram med hanskene. De siste hundre metrene merka vi høyden godt og det gikk sakte med oss, men enda saktere gikk det med to japanske gutter som vi gikk forbi.



Jeg hadde ikke trodd at vi skulle merke 3500 meter så godt, men snøen var tung å gå i. Vel oppe på toppen ville vi gå rundt krateret, men når jeg falt i gjennom opp til rumpa bestemte vi oss for å snu. Ned igjen gikk det greit. Vi prøvde oss på litt aking både på skoene og på rumpa. Vi møtte flere som var på vei oppover, noen med ski, men det var nok få som gikk helt til toppen. Vi var nede igjen litt over to og vel nede på hotellet ble vi avbilda av respsjonisten som la inn bilde av oss på hotellet sin facebookside.

Etterpå dro vi til et onsen med mange deilige, varme bad og jeg prøvde steinbad for første gang. Det var veldig deilig. Da vi satt på bussen til Tokyo ble vi bare varmere og varmere i ansiktet og etter hvert gikk det opp for oss at vi hadde tabba oss skikkelig ut med solkrem. Det var ikke sol når vi gikk på toppen, men UV-strålene hadde jobba hardt med oss gjennom skylaget.

Morgenen etter våkna jeg opp med potetnese og Miss Piggy lepper. Cat woman hadde sikert likt leppene, men jeg kunne ha klart meg utmerket uten. Vi fikk kjøpt oss Aloevera på flyplassen og på mellomlanding i Moakva kjøpte vi noe man kunne spraye ansiktet med for å kjøle det ned.

Det ble en litt smertefull avslutning på turen og ikke minst en lærepenge, men alt i alt var dette en kjempeflott tur.


Det er fortsatt masse av Japan jeg ikke har sett, men her er mine topp ti:


- Sanneizaka, Ninenzaka og Kiyomizu-templet i Kyoto
- Samuraikurs i Kyoto
- Vandring gjennom Nishiki-markedet, sakesmaking og matlagingskurs i Kyoto
- Fushimi Inari Taisha i Kyoto
- Harajuka i Tokyo
- Shibuya-crossing i Tokyo
- Metro over Rainbow Bridge i Tokyo
- Omvisning på Toyota
- Mt Fuji
- Kinosaki