Japan - soloppgangens land

Even in Kyoto, hearing the cuckoo's cry, I long for Kyoto

 

Vi har akkurat hatt en flott reise i Japan. Etter reisens slutt står Japan for meg som landet som aldri slutter å overraske. Maten var veldig god og eksotisk, severdighetene var mange og varierte, kulturen var en spennende miks av gammelt og nytt og japanerne var vennlige og hjelpsomme.

Vi startet ferien i Tokyo. Her slet vi litt med å finne en minibank som aksepterte utenlandske kort, men etter at pengene var tatt ut, gikk resten av ferien som en drøm.

Vi hadde bestilt hotell like ved det store fiskemarkedet i Tokyo siden planen var å dra dit kjempetidlig neste morgen. Vårt første måltid i Japan var tempura og misosuppe. Tempura er en frityrstekt fristelse som er sprø utenpå og myk inni. Inni kan det være mye forskjellig, men denne gangen var det fisk.

Etter maten dro vi videre for å utforske Tokyo. Vi begynte med Tokyo Skytree som er verdens høyeste tårn med sine 634 meter. Her er det to utsiktsplattformer på 350 meter og 450 meter og på klare dager gir det panoramautsikt ut over verdens største by. Vi dro bare opp til 350 meter, for utsikten var ikke så god denne dagen. Men det var likevel en flott opplevelse og selve bygget var en arkitektonisk perle.

Ikke langt unna Skytree ligger Asakusa. Dette området er en av de eldste bydelene i Tokyo og er kjent for det vakre buddhisttempelet Sensoji. Gata som fører fram til det vakre tempelet i rødt heter Nakamisedori. Her har pilgrimmer vandret i hundrevis av år og kjøpt varer fra de mange bodene.

Vi var der på kvelden og det var vakkert og stemningsfullt.

Klokka kvart over fire neste morgen var vi på plass på fiskemarkedet for å melde oss som tilskuere på stedets tunfiskauksjon, men det var allerede fult! Da fant vi sengen noen timer til før vi startet på en lang dag med sightseeing.

Vi gikk først langs gaten Omotesando som huser mange av verdens mest kjente motehus, ønsker man å shoppe er dette stedet å dra. I enden av gaten kom vi til kjernen av Harajuka, de unges tumleplass. Her kan man til enhver tid se hva som er siste mote blant byens tenåringer. I shoppegaten deres Takeshitadori er det mange artige antrekk. Jeg må bare si at japansk ungdom hadde en mye mer spennende klesstil enn norsk ungdom. Her fant man lolita, punk, hip hop og gammel, engelsk romantikk.

Ikke langt fra denne hektiske og folksomme gaten kan man finne roen i den vakre parken med Meiji-jingu helligdommen. Her ble vi stoppet av noen høflige, japanske studenter som lurte på om de kunne guide oss rundt gratis for å praktisere engelsken sin. Det sa vi selvsagt ikke nei til og vi hadde en hyggelig time med guiding. Meiji-jingu er oppført til minne om keiser Meiji. I helgene er det mange som gifter seg her.

Etter guidingen slappet vi av en stund i Yoyogi-parken sammen med byens ungdom. Når vi var klare for å gå videre fortsatte vi turen til Shibuya. De gigantiske lysreklamene utenfor stasjonen her har blitt et varemerke for Tokyo sammen med Shibuya-crossing. Dette kjempestore lyskrysset er et spesielt skue når alle fotgjengerne får grønt lys.

Området er også kjent for Love Hotel Hill. I Japan bor folk trangt og det vanlig å bo hjemme til langt ut i tjueårene. Det kan derfor være praktisk å leie et hotellrom for et par timer for å pleie forholdet. Say no more.

Etter en lang dag avsluttet vi med en fantastisk sushi-middag. Her fikk vi vårt første fantastiske møte med toro. Mens mesteparten av tunfiskkjøttet er nesten som kjøtt, er bukstykket fløyelsmykt og blekrosa. Det er dette som er toroen, den mest verdifulle delen av fisken. Toroen smelter på tunga og har en fantastisk smak.

Neste morgen ville vi starte med en spasertur anbefalt av Lonely Planet. Vi tok metroen til Ueno-parken og gikk gjennom parken til Yakani som er en de av shitamachi, gamle Tokyo. Her er det gamle trehus og mange templer og små kirkegårder.

Etter en kort metrotur kom vi til en helt annen verden, elektronikkbydelen Akihabara. Dette er vel alle store og små gutters drøm og dem var det mange av her. Vi kjøpte en adapter, så vi var nok av kategorien de som kom for å se.

Nå var det tid for et bad. Japan er kjent for sin varme bad, onsen, og i den nye byelen Odaiba, ligger Oedo Monogatari onsen. Vi tok metro over Rainbow Bridge og dette må være en av Tokyos høydepunkter. Jeg følte meg som en skuespiller i en James Bond film. Dette var moderne storbyarkitektur i en egen klasse og vi ble nok en gang grepet av hvilken storslagen by Tokyo er.

I badeanstalten fikk vi kimonoer og vi startet med å la Garra Rufa spise opp all død hud på føttene våre. Det var første gangen jeg besøkte et fiskespa og det var faktisk litt deilig. På onsen i Japan så bader menn og damer hver for seg. Dette skyldes nok at alle er nakne. Det var mange forskjellige bad med temperaturer mellom 38 og 42 grader. I tillegg var det en kuldekulp.

Dette badet er en temapark om edotiden og vi spiste god sushi fra en av de mange restaurantene før enn vi dro tilbake til hotellet. Der rakk vi en kort pause før enn vi dro opp til Shinjuku. Jernbanestasjonen har over to millioner besøkende hver dag, en verdensrekord som må være vanskelig å slå.

Oppe i Shinjuku møtte vi datteren til Johnny og tre venninner som også var i Japan. Vi spiste masse sushi og maki sammen før enn vi dro hver for oss. Hvis dere har sett filmen Lost in translation så var det nettopp her de to hovedpersonene var på kveldstid. Her føler man seg ganske "lost" blant alle de høye neonbygningene.

 Vi fikk et japansk par til å vise oss veien til Golden Gai. Her er bygningene lave og litt medtatte, bare et kort stykke fra det glitrende, moderne Tokyo. Det historiske kvartalet er omtrent like stort som en fotballbane og har rundt 200 små barer, de fleste bare med plass til maks ti gjester. De kalles ”nomiya”, som betyr sted å drikke på.  En liten gruppe på 80 personer som bor i området, har sørget for at det har blitt skjermet fra videre modernisering og utvikling. Disse utestedene likte jeg.

Da vi skulle dra hjem en gang mellom tolv og halv ett viste det seg at det ikke gikk noen flere metroer eller tog. Japanerne er arbeidsomme mennesker som legger seg om kvelden. Det var også sjelden å finne restauranter som var oppe etter klokka ti om kvelden. Vi hadde tenkt å prøve oss på tunfiskauksjonen og ble enige om å gå hjem og dra rett på den.

Vi var framme kvart over tre, da var det allerede 12 andre gærninger foran oss i køen. Det er 120 stykker som får slippe inn i to puljer og vi satt inne i et hus med refleksvester på fram til klokka halv seks når auksjonen skulle begynne.

Da vi marsjerte to og to i grønne refleksvester bak en vakt på verdens mest travle fiskemarked holdt jeg på å få latteranfall. Siden jeg er oppvokst med en hjemmeværende mor må dette være det nærmeste jeg har vært å være med barnehagen på tur.

 

Egentlig var det morsommere å gå inne på området hvor ingen av oss, til min overraskelse, ble påkjørt, enn å overvære tunfiskauksjonen. Den verste kaklingen jeg noen gang har hørt. Det var morsomt å ha vært der, men hvorfor tunfiskauksjonen på Tsukiji fiskemarked er en av Tokyos mest anbefalte turistattraksjoner forstår jeg ikke. Det var imidlertid morsomt å besøke markedet i den mest hektiske perioden på døgnet og tilbringe denne tiden sammen med markedets 60000 arbeidere. Her omsettes 3000 tonn med fisk hver dag.

Nå var det på tide å ta farvel med Tokyo og fortsette turen med shinkansen. Med en hastighet på opptil 300 kilometer i timen reiste vi til Nagoya, Japans industrihovedstad. Her hadde vi en av de beste måltidene på turen. Hittil hadde menyen vært på både engelsk og japansk, men her kom vi på en fin restaurant med bare japansk meny. Jeg tittet over til nabobordene og det de spiste så fantastisk godt ut så jeg sa at vi ville ha det samme som dem. Det var en japansk potetsalat, japansk salat, tempura og sashimi. Etterpå tok Johnny seg en runde og fant et bilde på veggen av noe som smakte fantastisk godt og begynte på k.

Grunnen til at vi overnattet i Nagoya var at vi hadde bestilt omvisning på Toyota dagen etter. Det var veldig interessant å se på alle robotene som skrudde og mekket på bilene. Men det var også mange arbeidere og her var det ikke mye tid til tissepause.

Shinkansen igjen og så var neste stopp Kyoto. Her slappet vi av for lenge på hotellet, for når vi kom ut ar alle restaurantene stengt. Vi endte derfor opp med koreansk fastfood som smakte godt.

Kyoto regnes for å være en av Asias vakreste byer. Byen er kjent for alle sine templer, her er det bare å plukke seg ut noen for det er umulig å få sett alle.

Vi bodde like ved Yasaka-helligdommen og gikk gjennom denne og videre inn i Maruyama-parken. Vi fortsatte videre til et par andre templer og Ryozen Kannon som var dedikert til mennesker som døde under den andre verdenskrig. Disse lå alle i sørlige Higashiyama som er den mest kjente turistdistriktet i Kyoto.

Dette er gamle Kyoto og de sjarmerende brostensbelagte gatene Sanneizaka og Ninenzaka fører opp til Kiyomizu-templet. Her er det gamle trehus med suvenir butikker og kafeer. Vi stoppet i et tehus og kjøpte riskaker med søte soyabønner og søtt soyapulver. Det tror jeg man må være oppvokst med for å kunne like. Kiyomizu-templet er en av Kyotos mest besøkte templer og det forstår jeg godt. Man kommer i en egen stemning når man vandrer langs de vakre gatene opp mot templet som ligger på en høyde. Et yndet fotoobjekt er den høye verandaen med hundrevis av stolper.

Etter å ha besøkt tempelet gikk vi ned i geisha-kvarteret Gion. Det var ingen geishaer å se hverken i Gion eller på vei opp mot tempelet. Men vi møtte mange turistgeishaer som i mangel av ekte geishaer var et yndet fotoobjekt. Det morsomste synet var et amerikansk par av japansk opprinnelse som var utkledd som geisha og samurai. Hun ble fotografert hele tiden og han lurte på om det ikke var noen som ville ha et bilde av en ekte samurai.

Litt senere var vi samuraier i fire timer. Vi hadde bestilt samuraikurs på Samurai Kembu. Først holdt de en forestilling for oss, deretter fikk vi velge samuraikostymer. Vi lærte forskjellige måter å fekte på og å gå som en samurai. Til slutt skulle vi framføre en koreografi på 5 minutter, da følte jeg meg virkelig som en del av "Thomas og Harald gjør ting de ikke kan". Tror jeg skal foreslå det for dem. Heldiggrisene, da får de sikkert gratis tur til Japan.

Kursholderen anbefalte oss en restaurant og vi bestilte en meny med sushi, tempura, nudelsuppe, misosuppe og en annen merkelig suppe. Når jeg ramser opp dette sånn i ettertid, så forstår jeg hvorfor jeg ble ubehagelig mett.

Dagen etter tok vi bussen til Gullpaviljongen. Et annet av Kyotos mest kjente templer. Paviljongen var vakker, men jeg synes den manglet stemningen fra Kiyomizu-templet. Vi gikk videre til Daikaku-ji. Dette er et veldig stort tempelkompleks hvor bare noen få av templene er åpne for turister og det var rolig og fredelig her.

Denne dagen hadde vi bestilt vandring gjennom Nishiki-markedet, sakesmaking og matlagingskurs.
Det var veldig interessant å gå med en guide, for da fikk vi bekreftet at mye av det vi aldri hadde sett før faktisk var mat. Dette markedet blir kalt Kyotos kjøkken og var en fryd for øynene. Her var det mye spennende å smake på og vi hadde nok aldri kjøpt blekksprut på pinne hvis vi hadde gått der alene.

Etterpå var det tid for litt sakesmaking og så fulgte guiden oss til et hus hvor det var en ny dame som tok over. Vi lagde misosuppe, spinatsalat, eggrull og maki. Det smakte kjempegodt etter en lang dag.

Den siste dagen i Kyoto dro vi til Fushimi Inari Taisha. Dette er en av de mest fotograferte severdighetene i Japan. Tusenvis av røde og oransje shintoporter danner en tunnel oppover fjellet. På veien oppover er flere små templer med statuer av rever som er budbringer for ris- og forretningsguden Inari.

Jernbanestasjonen i Kyoto er en fantastisk glass- og stålkonstruksjon i 15 etasjer. Jernbanestasjonene i Japan har hundrevis av butikker, eget legesenter, hotell og restauranter. Det finnes ikke søppel eller tagging der. Jeg var imponert over renholdet i Japan. Her var det ikke søppel i gatene i det hele tatt. Ofte var det vanskelig å finne en søppelkasse, men da bar folk søppelet sitt med seg. Vi var ikke på kino, men jeg kan tenke meg at det samme skjer der. Her har nordmenn mye å lære.

Vi dro videre til Kinosaki, en liten onsenby nordvest for Kyoto. Her drar folk for å besøke de seks badene i byen. Man tar inn på et ryokan som er et tradisjonelt japansk overnattingssted. Her får man utdelt en morgenkåpe og tresandaler og så går man fra bad til bad og senker seg ned i det varme kildevannet. Dette var deilig og avslappende etter mange dager med hektisk program. Dette var en søt, liten by. Vi satt oppe på verandaen på rommet vårt og hørte klikk-klakklydene fra tresandalene til par som gikk gjennom gatene.

Morgenen etter ble det et varmt bad til før enn vi dro tilbake til Kyoto og fortsatte ferden med shinkansen igjen mot Mt Fuji. Mt Fuji er symbolet for Japan synliggjort på postkort, reklamer og i tradisjonell japansk kunst. Den hellige vulkanen med snøkledd topp besøkes av 300000 mennesker hvert år. De fleste er der i juli og august siden det er dette som er sesongen for å gå på fjellet. Japanerne er lydige mennesker, så når det står at fjellet er stengt så er det ikke mange som tar turen opp utenom sesong.

Da vi kom til Kawaguchi-ko på kvelden var det dårlig vær. Men i følge Yr skulle været være penere morgenen etter, så vi stilte klokka på fem og handla inn cola, vann, nøtter og kjeks for sikkerhets skyld.

Morgenen etter kunne vi faktisk se Mt Fuji og vi tok en drosje opp til fifth station hvor turen starter. Vi ville ikke rekke å ta buss begge veier siden turen var estimert til 9 timer. Fift station ligger på 2300 meter. Vi gikk i fjellbukse og ullundertrøye, men hadde rikelig med klær i sekken.

Vi begynte turen oppover fjellet. Først gikk vi langs en steinete vei, men ganske snart ble det lavastein. Det er flere bygninger oppover fjellet siden det går an å overnatte langs ruta i turistsesongen. På rundt 3000 meter tok vi igjen flere japanere som hadde teknsik pause på grunn av at de hadde på seg stegjern. De hadde med seg staver og isøks også. Vi sjansa på at vi ville greie oss uten stegjern siden det hadde snødd ganske mye de siste dagene.

Fra 3000 meter var det snø hele veien. Det gikk greit uten stegjern, med det hadde vært veldig godt med staver. Etter hvert begynte jeg nesten å gå firbeint og måtte fram med hanskene. De siste hundre metrene merka vi høyden godt og det gikk sakte med oss, men enda saktere gikk det med to japanske gutter som vi gikk forbi.

Jeg hadde ikke trodd at vi skulle merke 3500 meter så godt, men snøen var tung å gå i. Vel oppe på toppen ville vi gå rundt krateret, men når jeg falt i gjennom opp til rumpa bestemte vi oss for å snu. Ned igjen gikk det greit. Vi prøvde oss på litt aking både på skoene og på rumpa. Vi møtte flere som var på vei oppover, noen med ski, men det var nok få som gikk helt til toppen. Vi var nede igjen litt over to og vel nede på hotellet ble vi avbilda av respsjonisten som la inn bilde av oss på hotellet sin facebookside.

Etterpå dro vi til et onsen med mange deilige, varme bad og jeg prøvde steinbad for første gang. Det var veldig deilig. Da vi satt på bussen til Tokyo ble vi bare varmere og varmere i ansiktet og etter hvert gikk det opp for oss at vi hadde tabba oss skikkelig ut med solkrem. Det var ikke sol når vi gikk på toppen, men UV-strålene hadde jobba hardt med oss gjennom skylaget.

Morgenen etter våkna jeg opp med potetnese og Miss Piggy lepper. Cat woman hadde sikert likt leppene, men jeg kunne ha klart meg utmerket uten. Vi fikk kjøpt oss Aloevera på flyplassen og på mellomlanding i Moakva kjøpte vi noe man kunne spraye ansiktet med for å kjøle det ned.

Det ble en litt smertefull avslutning på turen og ikke minst en lærepenge, men alt i alt var dette en kjempeflott tur.


Det er fortsatt masse av Japan jeg ikke har sett, men her er mine topp ti:


- Sanneizaka, Ninenzaka og Kiyomizu-templet i Kyoto
- Samuraikurs i Kyoto
- Vandring gjennom Nishiki-markedet, sakesmaking og matlagingskurs i Kyoto
- Fushimi Inari Taisha i Kyoto
- Harajuka i Tokyo
- Shibuya-crossing i Tokyo
- Metro over Rainbow Bridge i Tokyo
- Omvisning på Toyota
- Mt Fuji
- Kinosaki