Edinburgh - a dream in masonry and living rock

I følge Lonely Planet er Edinburgh en av Europas vakreste byer og etter å ha besøkt byen i høstferien kan vi si oss enige i det.

Vi bodde i en leilighet like ved Edinburgh Castle og et besøk der var en naturlig start på dagen. Edinburgh Castle ligger på toppen av Royal Mile, som er hovedgaten i gamlebyen.

Borgen fra 1100-tallet er en dominerende del av bybildet i den skotske hovedstaden, og er Skottlands største turistattraksjon. Den ligger på en høyde hvor det har bodd mennesker så langt tilbake som åtte hundre år før Kristus. Borgen var kongebolig fra 1100-tallet frem til 1603 da England og Skottland ble samlet under en trone.

Fra borgen er det en flott utsikt over sentrum av byen som består av Old Town og New Town som begge ble oppført på Unescos verdensarvliste i 1995. Old Town med sine middelalderbygninger og New Town med sine neoklassiske bygninger fra 1800-tallet.

Like nedenfor Edinburg Castle ligger Camere Obscura og World of Illusions. På toppen av dette opplevelseshuset er det et mørkt rom med plass til cirka tjue tilskuere. På taket er det en videolinse som kan roteres 360 grader. Linsen fanger utsikten over byen og via et speil gjennom et hull i taket blir ”filmen” synlig på en stor, rund plate med hvit overflate. Vi så Royal Mile med mennesker og trafikk som beveget seg og fikk på denne måten en rundtur i byen.  De fem etasjene består ellers av forskjellige illusjoner der kamera, speil, 3D med mer er effektene. Dette var morsomt for alle aldersgrupper og kan anbefales.

Langs Royal Mile, hovedgaten i gamlebyen er det masse flotte bygninger fra middelalderen.
Deriblant St Giles-katedralen som er et landemerke i Edinburgh, og den viktigste kirken, spesielt for prebyterianere. Det kryr av restauranter og puber og spesielt i området rundt St Giles-katedralen er det masse tilbud om spøkelsesturer. Edinburgh sies å være en hjemsøkt by. Det florerer av gamle legender og historier om spøkelser, massemordere, henrettelser og andre grusomheter som har skjedd langs Royal Mile og i trange smug og smågater i området. Til og med de som kler seg ut for en slant penger har sitt fokus på spøkelser og illusjon.

Vi ble med på guidet tur ned i Mary`s King Close, en igjenmurt og inntil nylig glemt verden. Her ligger det et smug hvor alt er slik som det var for 200 år siden. Da gamlebyen i Edinburgh ble for liten for den stadig, voksende befolkningen, kuttet de av takene og laget et nytt flatt fundament over hele smuget.

Nederst i Royal Mile, nesten ved innkjør­selen til Holyrood Palace, ligger White House Close en vakker bakgård. Her ligger også det skotske parlamentet med sin særegne arkitektur. Her kan alle som vil gå inn, men man må selvsagt gå i gjennom en sikkerhetskontroll først. Fra Holyrood Park kan man gå på en fjelltur i byen opp til Arthurs Seat. Det gjorde ikke vi denne gangen, man kan ikke få med seg alt, men utsikten skal være fantastisk.

På vei ut mot flyplassen ligger Edinburgh Zoo som er kjent for sine to pandaer. I tillegg til pandaene og andre dyr som man som regel forventer å finne i en dyrepark så hadde de pingviner, tapirer og neshorn. Parken ligger flott til med masse grøntområde og man bruker fort en halv dag her.

I nybyen er det for øyeblikket masse veiarbeid og det er mer kaotisk enn i gamlebyen. De to viktigste gatene er Princess Street og George Street. Her er det masse flotte bygninger og statuer og gode muligheter for shopping.

I enden av Princess Street ligget Calton Hill som har en av Edinburghs flotteste utsikter. En ettermiddagstur hit er nesten et must. Utsikten mot Edinburgh Castle og resten av byen er fantastisk.

Skottlands Nasjonalmuseum ligger i Chambers Street, og er egentlig to musèum under ett tak. The Royal Museum tar for seg natuhistorie, vitenskap, teknologi, verdenskultur, kunst og design, mens Museum of Scotland presenterer Skottlands historie, kultur og arkeologi.

Museets utstillinger omfatter blant annet The Grand Gallery med utstil­linger av alle mulige og umulige gjenstander. I museet finner man skjelettet til en Tyran­no­saurus Rex, en Stewart Formel 1-bil, en rakett fra NASA, en indiansk totempel, et damp-lo­ko­motiv, en egyptisk mumie, en Hillman Imp fra 60-tallet og den merkver­dige Mille­nium Clock.

Dette er et av de flotteste museene jeg har vært i og vi var der i nesten 6 timer!!!

Mine norske padleperler

I Norge har vi en kort og vakker sommer som er perfekt for padling. Her er noen av mine favorittplasser.

En av de vakreste stedene jeg har besøkt er Helgelandskysten. Her er det cirka 10000 øyer, bratte fjell som går rett ned i sjøen og et yrende fugle- og dyreliv.

Helgelandskysten er perfekt både for padling og øyhopping med sykkel. Vi besøkte en kompis av kjæresten min en sommer og hadde noen flotte padleturer i øyriket rundt Herøy. Vannet er kaldt, men mange av øyene har kritthvite sandstrender og det er lett å gå i land med kajakk. 

Det er mange flotte fjell på øyene og vi hadde en flott tur opp på Dønnamannen. Den karaktaristiske toppen ser ut som profilen av en mann som ligger på ryggen. Her finner du kanskje Helgelands mest spetakulære utsikt. Den kjente fjellkjeden De Syv Søstre, den karektaristiske Torghatten, fugleøya Lovund , Unescoøya Vega og øya Træna hvor det er en musikkfestival hver sommer.

I Sogn og Fjordane fylke ligger Bulandet som er det vestligste  fiskeværet i Norge. Det blir også kalt Norges Venezia på grunn av de 365 øyene og holmene. Man kommer hit med ferje fra Askvoll til Værlandet og fra Værlandet er det broforbindelse videre til Bulandet.

Her er det bare å ta med seg en fiskestang i kajakken og innta dagens torskemåltid på en av de mange holmene. Det er ikke like enkelt å legge til land i dette øyriket som langs Helgelandskysten, men leter man godt finnes det en landingsplass.

Innerst i Sognefjorden ligger den ville og dramatiske Nærøyfjorden som er på Unescos verdensarvliste sammen med deler av Aurlandsfjorden. På det smaleste er Nærøyfjorden 500 meter og bratte fjellsider på over 1000 meter stuper ned i fjorden sammen med hvite vesttlandsfosser. Ser man godt etter kan man skimte noen fjellgarder høyt oppe i fjellsidene. Sammen med Geirangerfjorden er disse to fjordarmene av Sognefjorden det beste Vestlandet har å by på av norsk fjordlandskap.

Det er flere fine teltplasser langs Nærøyfjorden og langs Aurlandsfjorden kan man besøke den vesle bygda Undredal som er kjent for  geitosten sin.

Ikke langt fra Oslo ligger vakre Fjorda. Dette idylliske vannsystemet ligger godt gjemt på et høydedrag mellom Sperillen og Randsfjorden. Her er fjorder, trange sund og små øyer.

Det er godt tilrettelagt for overnatting med bålplasser og fine små teltplasser. Dette er et eldorado for både store og små. Kanoer kan også leies i området og det passer nok bedre for småbarnsfamilier.

Dette er de peneste plassene jeg har besøkt hittil. Mange steder gjenstår, blant annet Femunden og Femundsmarka.

På tur med barna til Lago de Como og Lago de Orta

Litt nord for Milano ligger mange av Italias vakre innsjøer. Barna og jeg besøkte to av dem i sommer. Jeg hadde hatt lyst til å reise til Comosjøen siden jeg så James Bond filmen Casino Royale, så nå var det jammen på tide å se om området var like pent som jeg hadde fått inntrykk av.

Vi tok tog fra flyplassen utenfor Milano til Como og så fortsatte vi turen på Comosjøen til Menaggio hvor vi hadde bestilt hotell oppe i åsen. Den siste delen av transportetappen var vakker med mange flotte, små landsbyer langs sjøen. Da vi gikk i land i Menaggio hadde jeg ikke peiling på hvor hotellet lå, men den første jeg spurte sa han kunne kjøre oss dit. Han kjente de som drev hotellet og sa det var en koselig plass med nydelig mat.

Hotellet lå nydelig til oppe i åssiden i en liten landsby som het Croce og vi fikk et rom med utsikt over Comosjøen. Det lille, familiedrevne hotellet har en stor hage med svømmebasseng og bordtennisbord. I bassenget hadde vi utsikt til fjellene og de andre okegule villaene når vi svømte en vei og Comosjøen når vi svømte den andre veien. Fantastisk.

Vi ble ved bassenget resten av dagen. Etter en hektisk uke i Kaukasus uken før, var det helt greit å kunne slappe av i solen med en bok. Vi koste oss med hjemmelaget middag på hotellet på kvelden. Her var det vertskapet som var kokk og servitør og maten var nydelig.

.
Etter en nydeilig frokost morgenen etter ble vi et par timer ved bassenget før enn vi gikk ned til Menaggio. Jeg hadde ikke som mål å besøke alle landsbyene langs sjøen, men Belaggio som går for å være den peneste ville jeg gjerne besøke. Heldigvis var det masse deilig sorbetis å lokke med på veien, for barna ville helst ha blitt ved bassenget resten av dagen.

Belaggio var like vakker som jeg hadde trodd, med vakre brostensbelagte gater, blomster og pene butikkfasader.  Vi møtte ikke George Cloney som i følge sikre kilder har bosatt seg der. men vi fant en badebrygge til barna, og et bad trengte vi alle tre i varmen. Tilbake i Menaggio som også er en vakker liten by gikk vi inn på den første og beste trattoriaen for å spise og så bar det i vei opp til hotellet og et siste lille bad.

Neste dag ble vi ved bassenget hele dagen. Vi var kun to ganger over veien for å spise sorbetis på den koselige lille, kafeen med drueranker i taket. Viktig å samle krefter før enn turen skulle fortsette til Sveits dagen etter. Vi rakk et par timer med bading og bordtennis før turen fortsatte med buss fra bussholdeplassen rett over veien. Her var det smal, svingete vei så sjåføren lå på tuten før hver eneste sving.

I Sveits overnattet vi i Bellinzona, en liten by som er kjent for festningene sine. De er på Unescos verdensarvliste og ligger vakkert til på hver sin side av byen. Festninger er jo alltid morsomt for barn, men vi likte nå bedre Italia da. Det er ikke mye som kan matche stemingen på piazzaene i Italia.

Dagen etter dro vi videre til Lago de Orta. Dette er en kjempefin plass. Lago de Orta er en av de minste innsjøene, og den lille landsbyen Orta San Guilio er fantastisk. Her er det masse restauranter og butikker. Små koselige gater, med flotte husfasader og fine små butikker.

Vi spiste nydelig frokost på hotellet. Nicolai var kjempefornøyd etter at han etter eget utsagn hadde hatt en fireretters frokost. Her var ostebord, spekematbord, alt mulig rart bord, fruktbord og kakebord. Og de som trivdes best med det vante kunne steke seg bacon. Det hørte også et privat lite badested med til hotellet. Det passet perfekt siden det ikke er noen strender her. Med en badebrygge er dagen reddet.

Alle som har vært i Orta san Guilio tar en båt ut til den lille øya noen hundre meter ute i sjøen. Her er det stille og fredelig og den tar seg faktisk bedre ut fra land. Den er et yndet fotoobjekt fra morgen til kveld.

Tidlig en morgen før barna hadde stått opp gikk jeg en rask tur opp til en høyde over byen.  På det skogkledde platået Sacro Monte di San Francesco ligger 20 kapeller som alle er dedikert til Frans av Asissi. De ligger stille og fredelig inne blant trærne og det er en flott utsikt over Lago de Orta. I noen av kapellene er det utskjærte figurer i tillegg til alle veggmaleriene. Dette er en stille og fredelig oase på morgenen.

Vårt siste stoppested på turen var Milano. Her hadde jeg et mål og det var å gå på taket av domen med barna. Det var en flott opplevelse å vandre rundt på toppen av en av verdens største kirker blant spir og tårn. Barna synes også det var gøy. På taket var det heller ikke så kveldende, varmt som det var i resten av byen.

Kazbek - Georgias hellige fjell

Kazbek, en slukket vulkan på 5047 moh, er det vakreste av alle fjellene i Kaukasus. Det ligger i Georgia på grensen til Russland og utgangspunktet for fjellturen er bare tre timers kjøretid fra hovedstaden Tbilisi.

Dette var den tredje sommeren på rad vi skulle på en topp og denne gangen hadde vi bestemt oss for at vi skulle gjøre alt selv. Det vil si ingen guide, ingen bærere og ingen skiheiser til hjelp for akklimatisering. Overnattingen skulle skje i telt og vi hadde kun seks dager på oss når vi kom til flyplassen i Tbilisi en lørdag ettermiddag. Maten til fjellturen hadde vi med oss fra Norge og den besto av real turmat, havregryn med sukker, sjokolade, nøtter og fenalår (selvsagt oppskjært på forhånd).

En taxi fra flyplassen til Stephansminda kostet bare 700 kroner og vi bestemte oss derfor for å komme oss til utgangspunktet for turen samme kveld. Det meste av veien var asfaltert, men i noen kilometer over et fjellpass var det en hullete grusvei. Med den farten sjåføren holdt ble vi enige om at han umulig kunne eie bilen selv. Vi kjørte gjennom et grønt og vakkert fjellandskap. Naturgeografi på sitt beste med grønne, vakre v-daler.

Vel framme i Stephansminda, eller Kazbegi som stedet også blir kalt fant vi oss fort en overnattingsplass og kyllingspyd og øl smakte fortreffelig. Morgenen etter måtte vi ha tak i en liter med bensin og så var vi klare for å starte på turen. Bensinen tok litt lenger tid å finne enn planlagt siden 300 meter viste seg å være 1,3 km. Planene om å kjøpe brus til den første dagsetappen ble også skrinlagt når vi endelig fant bensinstasjonen.

Vi tok en Lada Niva opp til Trinity kirken som ligger på 2170 meter. Kirken er Georgias mest kjente landemerke og ligger utrolig vakkert til under toppen av Mt Kazbek. Her valfarter det folk fra hele Georgia for å besøke den hellige kirken. Turen opp var en artig opplevelse. Hullete, svingete vei og gamle biler som så ut som de var fra 60-tallet. På disse veiene var en Lada Niva perfekt. Bilbeltet var kun til pynt for å lure politiet, for det var ikke noen plass å feste det. Poenget var å ha det over magen for å slippe bot!

Med sekker på 17 og 21 kg la vi i vei langs en god sti sammen med noen få andre turgåere. 17 kg var ikke så tungt som jeg hadde trodd. Det verste var å få den på. Sterkere i bena enn i overkroppen med andre ord. I starten er det en god sti i grønn og frodig natur. Utsikten både opp mot toppen og ned til kirken er kjempefin. De andre turgåerne ble borte men etter hvert kom det en mann med tre hester og oppakning forbi oss. Han så vi  mange ganger på turen.

Det er ikke tilgang til noe drikkevann før enn man kommer opp på ca 3000 meter så vi bar med oss 2,5 liter med drikke hver. Vi hadde nydelig vær og kunne gå i shorts og t-skjorte. Vel oppe på 3000 meter teltet vi på en flott camp med flott utsikt opp mot toppen. Det var fortsatt deilig vær og vi kunne sitte ute helt til vi skulle legge oss.

Etter en stor porsjon med havregrøt kunne vi fortsette turen morgenen etter. Nå gikk turen videre oppover cirka 300 meter før enn vi skulle krysse Gergetibreen. Det er litt vanskelig å se hvor breen skal krysses og siden vi ikke hadde med guide så bestemte vi oss for å gå i tau i tilfelle sprekker. Vi så en del sprekker over breen, men siden det ikke var snø der vi gikk så var dette ufarlig.

Fra breen er det en bratt grusbakke opp til Betlemi Hut som ligger på 3650 meter. Denne kjennes godt i bena når man har tung sekk, men uten sekk er turen fra kirken og opp til Betlemi Hut en fin dagstur. Oppe på 3650 meter var det fortsatt overraskende mildt. Det går an å overnatte i den gamle værstasjonen, men siden vi hadde telt bestemte vi oss for å campe. Vi campet ved siden av to rumenere som hadde vært på toppen dagen før. De hadde hatt dårlig vær og hadde brukt 17 timer. Det var et polsk ektepar med en gutt på 7 år der også. Det må jeg si..han skal tidlig krøkes...

Etter en matpause og litt hvile bestemte vi oss for å gå litt høyere for å få akklimatisert oss litt bedre. Vi ønsket også å få gått inn første del av toppturen på GPS siden denne starter i en steinur og stien er vanskelig å finne i mørkret. Vi gikk opp til ca 3800 meter og hvilte litt der før enn vi gikk ned igjen til campen.

Vel nede på Betlemi igjen snakket vi med noen ansatte på Betlemi Hut som fortalte at det var meldt strålende vær neste morgen. Vi burde derfor ha prøvd oss på topptur allerede til natten, men jeg hadde hodepine og var rett og slett litt utmattet og apatisk. Johnny hadde også den kjente smerten i bakhodet så vi ble enige om at vi måtte vente til neste natt. Vi merket begge at det er forskjell på å ta dagsturer opp i høyden på dagen og sove lavt, i motsetning til å gå med tunge sekker rett opp til 3650 meter og sove der.

Dagen etter var formen litt bedre og hele dagen ble tilbrakt i campen. Heldigvis var det utevær til ut på ettermiddagen, da satte ettermiddagsskyene inn og etter hvert begynte det å regne og hagle. Vi visste at dette var vanlig. Dårlig vær på kvelden, pent vær på morningen, så vi gjorde oss klar til topptur på natten. Jeg kjente etter hvert at jeg begynte å bli klar. Jeg var spent og gira og klar for toppstøt.

Klokka ett tittet Johnny ut av teltet og da var det stjerneklart. Vi hadde spist middag klokka ni på kvelden og bestemte oss for å legge i vei i totiden uten noen spising. Det var mildt og godt, så vi trengte ikke å ha på goretexjakkene i starten. Det var en lykke at Johnny hadde ruten på GPSen for ellers hadde det vært umulig å finne stien i steinrøysa.

Etter ca en og en halv time kom vi over på bre og vi tok fram tauet. Stegjernene bestemte vi oss for å vente med. Denne delen av turen er lett med svak stigning, men på 4200 meter merket jeg at akklimatiseringen var mye dårligere enn på Mt Blanc og Elbrus somrene før. Jeg var rett og slett litt utmattet. Etter hvert ble vi ferdige med breen og kunne starte på oppstigningen. Nå begynte det å røyne på. Det var bratt og vondt å gå. Jeg følte at jeg lå og hang på isøksen mer enn jeg gikk og haglet fra natten før blåste rett i ansiktet på oss. Noe innmari vondt i ryggen hadde jeg også, et skikkelig sug langs hele ryggmargen. Vi tok første del av oppstigningen uten stegjern og det var ikke noe sjakktrekk, siden det var innmari kaldt å få dem på når vi fant ut at det var uforsvarlig å fortsette uten. Her var det Johnnyen som måtte til pers.

Vi fikk presset i oss litt Bounty før enn vi fortsatte oppover mot toppen. Det satt veldig langt inne å ta bilder i kulden, men utsikten var fantastisk og det hadde jo vært veldig synd og ikke ha et eneste bilde fra oppstigningen. Jeg fikk derfor knipset noen bilder og faktisk var det en god avveksling fra klyvingen. Litt før toppen var det noen andre klatrere som sa at det var feil topp og at det ikke gikk an å gå fra denne toppen og over til Mt Kazbek. De var enten fra Russland eller Georgia og de snudde rett og slett. Jeg tenkte at da fikk vi heller gå på denne toppen enn Mt Kazbek, selv om toppen var lavere hadde det jammen vært slitsomt nok.

På slutten ble det litt bedre å gå og å finne feste og jeg kunne konsentrere meg om andre ting enn og ikke rutsje nedover. Da merket jeg at det ikke var noe liv i det hele tatt i venstre sko. Jeg kunne ikke føle en eneste tå og prøvde frenetisk å røre på dem. Oppe på feil topp så vi Mt Kazbek og det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Det var en liten travers som fint kunne gås bare man trådde forsiktig og så var det litt nedover før vi igjen kunne starte på oppstigningen mot den ordentlige toppen.

Vi tok en drikkepause før vi startet på neste oppstigning. Drikken i brusflaskene våre var bunnfrossen så vi måtte ned i sekken etter termoflaskene. Solen varmet godt og etter hvert ble det liv i skoene og en kortvarig, men intens naglesprett satte i gang.

Neste oppstigning gikk lettere. Det var bedre på finne feste her og vinden hadde gitt seg. Et par fra Tsjekkia på vei ned kunne fortelle oss at det ikke var langt igjen nå og foran oss var det tre mannfolk enten fra Georgia eller Russland. De hadde nok gått den riktige ruten for vi hadde ikke sett dem på hele turen. Klokka ni var vi på toppen. Det var et fantastisk skue utover Kaukasus og ned i skyene under. Og i det fjerne kunne vi se Russlands hvite kjempe, Elbrus, hvor vi hadde vært to år før. Plutselig var det verdt all slitet. Himmel og helvete!

Nedstigningen gikk greit. Vi tok det med ro for stegjern og nedoverbakke var ikke så godt for mitt høyre løperkne med meniskskade og artrose. Men det gikk egentlig bedre enn forventet. Ned igjen tok vi den riktige traseen og det hadde nok vært litt tid spart å ta denne opp, men det var jo gøy å ha vært oppom Lille Kazbek også. Vi møtte tre iranere på vei ned og jeg prøvde å forklare dem at de måtte legge ruten til venstre slik at de slapp å gå om den lille toppen. Jeg tror de allerede var klar over det. Vi hørte i hvert fall av noen andre senere på dagen at de hadde nådd toppen og det vil si at vi var 10 stk på toppen den dagen.

Vel nede igjen la vi oss inn i teltet. Men det var noe innmari til vind. Klin umulig å sove i. Ingen av oss orket tanken på å begynne med pakking og fortsette turen ned til Stephansminda. Ikke hadde vi matlyst heller til tross for at vi bare hadde spist litt Bounty på hele turen. Jeg pressa i meg litt fenalår, lukter i grunnen ikke så veldig godt inne i et lite telt det. Ganske fort fikk jeg hetta av tanken på å ligge rett ut i et lite telt og høre på vinden de neste 18 timene. Johnny fikk fart på brenneren og vi tok med oss hver vår Real Turmat opp til Betlemi Hut. Her møtte vi en gruppe fra Hvitserk og vi satt lenge og pratet med guiden deres. Det visste seg å være en liten spisesal der som vi ikke hadde vært klar over. Det var til og med en gruppe som hadde igjen spagetti bolognese som de delte ut til de som ville ha. Jeg var ikke sen om å si ja takk. Real Turmaten gikk rett i søpla. Det blir lenge til neste gang jeg spiser Real Turmat. Usj, blir kvalm ved tanken.

På kvelden greide jeg utrolig nok å sovne med en " i tilfelle krise innsovningstablett i hånden" til tross for at det blåste så vi trodde at teltet skulle revne. Neste morgen spiste vi hver vår snickers til frokost. Havregrøt fristet ikke. Turen ned igjen gikk greit. Rygg og bein var fin på oss begge. Noe tyngre for Johnny siden tauet var blitt bløtt i løpet av natten, det vil si sekken hans var blitt tyngre, mens min var blitt lettere siden jeg hadde bært maten.

På campen på 3000 meter møtte vi to unge israelere. En av dem kom bort til oss i en ulltrøye og lurte på om han hadde nok klær til toppen. Vi forklarte han at det nok kom til å bli litt kaldt. Vi ga dem det som var igjen av mat og drikkepulver. Det var ikke mye, men hadde de like dårlig med mat som med klær så burde det komme godt med uansett.

Vel nede ved kirken ble vi turister igjen og for rundt med kamera sammen med andre turister. Men de fleste som var her var nok her av religiøse grunner. Det var mange gamle, lavendelduftende damer i lange skjørt som kysset døren til kirken og gjorde korsets tegn før enn de forlot den. Aleksandr Pushkin, russlands mest kjente dikter har også latt seg facinere av denne vakre kirken og dens beliggenhet

High, o’er the family of tops, lead,

Kazbek, your royal dome’s spread,

And shines with timeless beams around.

Your cloister, hidden behind clouds,

Like some ark of the heaven-land,

Glides, vaguely seen over the mounds.

Oh, distant and desired strand!

There, saying ‘farewell’ to the gorges,

To lift self to the free abode –

Into the cell o’er clouds, gorgeous,

Into the neighborhood of God!...

Vi tok en Lada Niva ned til Kazbegi. Sjåføren lå på tuten hele veien og kjørte forbi alle. Han lo og løftet høyre hånd i en seierssikker bevegelse hver gang han kjørte forbi noen.

Kylling, pommes frites og øl smakte innmari godt før enn vi fortsatt turen videre med minibuss til Tbilisi. Landskapet vi passerte var veldig vakkert. Vi fikk sett litt mer nå, siden siste del var mørk når vi kom til Kazbegi.

Vel framme i Tbilisi tok vi inn på City Hotell i gamlebyen. Det var deilig med en god seng og en dusj. Vi hadde tenkt å slå oss skikkelig løs ved middagsbordet den kvelden, men vi ble mette med en gang begge to. Vi fikk i hvert fall delt en flaske med georgisk rødvin og det var koselig å være på storbyferie og se på folkelivet.

Dagen etter bestilte vi oss en guide med sjåfør i fire timer. Siden vi kun hadde denne dagen til rådighet før enn vi skulle fly hjem på natten så ville vi få sett mest mulig på kortest mulig tid.

Høyt over byen ligger Tsminda Sameba (Holy Trinity) Cathedral. Dette er en enorm kirke som ble ferdigstilt i 2004. Kledd i marmor reiser den seg 84 meter over bakkenivå. Dette er en vakker kirke i et fredelig og stille område, vel verdt et besøk. Vi besøkte også Narikaa fortet. Her er det en flott utsikt utover gamlebyen og resten av Tbilisi. Med sine 1,5 millioner innbyggere er Tbilisi en stor by og vi fikk bare sett gamlebyen. Her er det en kombinasjon av gammelt og nytt. Det er flere fine restaurantgater med nyrestaurerte bygninger, mens man i utkanten finner mange falleferdige, gamle trebygninger. Det pågår byggeprosjekt i hele byen og det er lett å se at dette er en by med økonomisk vekst.

Vi var også innom et folkemuseum som ligger i utkanten av byen. Vel tilbake i gamlebyen spiste vi lunsj før enn vi dro til de gamle, tyrkiske badene og fikk vårt eget private rom der. Det var deilig for slitne lemmer, litt intens svovelluft i starten, men denne venner man seg til.

Kvelden ble avsluttet på KGB still watching you, et populært drikke- og spisested i gamlebyen. Vi falt for navnet, men maten var også god.

Deretter var vår tur til Georgia over. Vakkert landskap og hyggelige folk må være konklusjonen.

Jeg har også blogger om Kilimanjaro, Elbrus og Mt Blanc.