tirsdag 11. februar 2014

Gambia - the smiling coast of West Africa


På vestkysten av Afrika omgitt av Senegal på tre sider ligger Afrikas minste land, Gambia. Den 48 kilometer lange kyststripen mot Atlanterhavet trekker til seg solhungrige turister fra nord og innover landet strekker det seg en liten landstripe på hver sin side av Gambiaelva.

Vi kom til landet en ettermiddag i januar og var kjapt innom hotellet med bagasjen før vi gikk for å utforske stranden.


Vi bodde i Biljio, et rolig område noen kilometer fra den største turistplassen. Stranden var kjempeflott og det var deilig med sol og sommer igjen.


Det er alltid spennende å smake på den lokale ølen når man kommer til et nytt land og Gambia sin julbrew var riktig så forfriskende i varmen. På kvelden spiste vi på hotellet siden vi synes det var greit å gjøre oss kjent med landet på dagtid først. Det var en helt grei treretters med suppe og kylling.



Neste morgen tok vi strandveien til Bijilo forest park, også kjent som monkey park. Her fikk vi stifte bekjentskap med de søte, små apene i området. Med peanøtter i hånden er du garantert å komme i nærkontakt med dem og setter du deg ned får du garantert en ape på skulderen som spiser fra hendene dine.


Apeskogen var en fredelig start på en lang og hektisk dag. Vi fortsatte å gå langs stranden forbi Senegambia som er det mest kjente turistomtrådet og videre til Kotu hvor vi spiste en Kylling Yazza på en strandrestaurant. Her gikk vi opp i sentrum og tok en taxi inn til hovedstaden Banjul. Taxisjåføren ville være guide for oss på Albert market, men vi avslo siden vi er vant til å klare oss på egen hånd.



Bare etter noen minutter kom det ganske tydelig fram at vi var nye i byen. Det startet med at jeg holdt på å ta bilde av inngangsporten til presidentpalasset uten at jeg var klar over det. Jeg tok bilder av noen statuer i en rundkjøring, men bak dem igjen var inngangen til palasset, og plutselig sto det en politimann der som ville se bildene mine. Han var egentlig snill han da, for mange andre ville sikkert bare benyttet sjansen til å beslaglegge kameraet. Bildene ble klarert og jeg kunne gå videre. Etter hvert fant jeg igjen Johnny med en guide som bare dukket opp og var umulig å bli kvitt. Han ble med oss på resten av turen og fikk kjøtt fra markedet og olje til å steke kjøttet i. Tror jammen han fikk penger til ris også jeg. Husker ikke hvor mye, men det burde nok holde til noen ukers forbruk.


Albert market er av typen det er gøy å ha vært der, men jeg har ingen planer om å dra dit en gang til. Vel ute på gata fikk vi tak i en drosje igjen og vi ba om å bli kjørt til Kachikally croccodile pool.


Her holdt Johnny på å tråkke på en krokodille. Han var ikke den eneste, så i ettertid lurer jeg på om denne bare var strategisk plassert for å gi folk litt mer spenning i hverdagen. Krokodillene var veldig trøtte og hadde fått masse mat dagen før slik at de ikke skulle spise opp noen turister. Det er cirka 100 krokodiller i vanndammen og plassen sies å være hellig. Har man et fertilitetsproblem eller regner man med at dette er en type dyr som man med veldig liten sannsynlighet vil treffe i hjemlandet, så er dette stedet å dra.


Vel ute av krokodilleparken prøvde vi å bevege oss mot havet. Nå befant vi oss i Bakau og etter hvert så kom vi til en lokal bar som vi bestemte oss for å besøke. Etter en hektisk dag i varmen med diverse selvutnevnte guider var det deilig å kunne slappe av med en julbrew.

Etter en kort stund dukket det opp et norsk par, Jan og Marit, som vi hadde sett i krokodilleparken. De var fra Oslo, men var lokalkjente i Bakau siden de var i Gambia for femtende gang. Det viste seg at vi hadde gått i riktig retning ned mot sjøen og vi ble med dem til en restaurant i hovedgata i Bakau. Her hadde vi en hyggelig kveld med nordmenn, lokale og kompisen deres fra Senegal som de møtte hver gang de var i landet. Vi kom først hjem i ett-tiden og hadde egentlig fått veldig mye ut av dagen.



Dagen etter bestemte vi oss for å dra til det senegalesiske konsulatet for å hente visumet vårt som vi hadde bestilt på internett. En hyggelig drosjesjåfør som vi hadde brukt på en av turene dagen før, kjørte oss dit og han viste seg å være god å ha. Når vi kom til konsulatet så viste det seg at vi måtte fylle ut en ny søknad pluss skaffe til veie et bilde av oss selv og fotokopi av passet. Da var det veldig greit med en kjentmann som visste hvor vi måtte dra.



Vi rakk et par timer i sola før enn vi hentet passene og dro videre inn til Bakau for å være med på trommefest i anledning Marits fødselsdag.  Før festen startet var vi i fiskehavnen i Bakau og så på det yrende folkelivet her. Også her hadde vi med oss en haug med guider som viste oss rundt.



Jan hadde ordnet med trommefest for Marit og her fikk alle prøvd seg på dans, både profesjonelle, lokale og turister. Vi hadde det skikkelig gøy, men avsluttet kvelden tidlig siden vi skulle på dagstur til Senegal tidlig neste morgen


Morgenen etter var vi på plass i Banjul før soloppgang. Vi reiste med R. M. Tours. Vanligvis liker jeg å reise på egen hånd, men når man har bare en uke til rådighet, er det veldig greit å ha noen som har organisert alt. Det var meningen at vi skulle ta den store ferjen over til Barra, men det var lenge til den skulle gå og guiden lurte på om vi ville ta en av de små båtene i stedet.



Vi ble båret på skuldrene av unge menn. En fysisk tung jobb må man vel si. Hvor var verneombudet. Jeg synes dette virka litt risikabelt, men da vi var kommet oss om bord med cirka 120 andre og livvestene var delt ut så gikk alt som en drøm.


Vel framme i Barra sto en ny bil og ventet på oss og så fortsatte vi turen med en kort stopp på en barneskole ute på landsbygda.


Turen fortsatte over grensen til Senegal og etter noen kilometer var vi i Fatalah Game reserve. Her var det tre forskjellige antilopearter, giraffer, zebraer og villsvin. Det finnes neshorn og bøffel i parken også, men de hadde gjemt seg. Høydepunktet var imidlertid å gå tur med løver. Det var en hanløve og en hunløve på nesten tre år som var vokst opp i en park i Sør Afrika. Dyrepasserne var også fra Sør Afrika og vi fikk utdelt staver fordi løvene var opplært til å lystre mennesker med staver. Løvene hadde spist et muldyr dagen før og var gode og mette fikk vi beskjed om.


Vel tilbake i Barra spiste vi Dodoma, kylling i peanøttsaus. Peanøtter er Gambias største
eksportprodukt.


Vi valgte en av de små båtene framfor ferjen på tilbakeveienogså, for på grunn av tidevannet satt den store ferjen fast i sand inntil videre. På båten kom vi ved siden av en gambisk mann som hadde reist rundt i Norge med rikskonsertene og opptrådt. Jeg sa til Johnny at jeg var barbeint, og da sa han at der hadde han vært mange ganger. Han trodde vi snakket om utestedet Barbeint i Oslo.


Vi rakk et bad før enn vi dro inn til Senegambia på kvelden. Vanligvis liker jeg å prøve ut forskjellige lokale middagsretter når jeg er på tur, men nå var vi begge klare for en italiensk pizza på Paradiso og den smakte himmelsk. Jeg fant ut at jeg allerede hadde spist kylling fem ganger på turen og dette var bare den fjerde dagen.

Dagen etter var vi vanlige badeturister. Men en del gåing på stranden ble det denne dagen også, for vi måtte gå til Senegambia for å ta ut penger. OBS OBS: Vi måtte betale med kontanter over alt og i Bijilo var det ingen minibank. På kvelden spiste vi kjempegod libanesisk mat i Senegambia. Det var en buffet hvor man kunne spise så mye man ville for 75 kroner.



De to neste dagene hadde vi booka en todagerstur med R. M. tours. Vi hadde en bil med guide og sjåfør for oss selv. Vi var først innom en fødselsklinikk før enn vi fortsatte innover landet. Også denne dagen måtte vi over Gambiaelva, men heldigvis var ikke overfarten så lang denne gangen.



Vi besøkte et marked i Farafenni som er en viktig markedsby for alle de små stedene rundt. Her var det masse frukt og grønsaker og masse damer med fargerike saronger. Dette var en mye koseligere plass enn Albert Market i Banjul, og vi fikk gå i fred.



Gambias steinsirkler er en samling prehistoriske gravfelt etablert mellom år 300 før Kristus og 1500-tallet. Vi besøkte steinsirklene i Wassu. Hver sirkel kan bestå av mellom 10 og 24 steiner, og står normalt i en sirkelform. Steinene er av lateritt, og er fra 1 til 2,5 meter høye. Funksjonene og formålet er ikke klarlagt, men utgravninger tyder på at det er menneskegraver under steinene. UNESCO sier at det store antallet anlegg gjenspeiler at det må ha eksistert en ressurssterk, velorganisert og langvarig samfunnsstruktur.

Etter å ha besøkt steinsirklene startet jakten på båten som skulle føre oss videre oppover Gambiafloden. Jeg er imponert over at sjåføren fant fram, for her var det ikke mye skilting. Landsbyen vi til slutt endte opp i var ikke akkurat førstevalget for sightseeing. Men jammen lå det en båt på elven og ventet på oss. Det skulle være med flere på turen, men vi var de første og fikk spist lunsj før enn båten begynte å fylles opp.



Vi hadde en deilig og fredfull tur oppover Gambiaelven. Det var jungel det meste av tiden og vi så ikke noen landsby før enn vi kom til Georgetown som var målet for båtturen. Vi så noen få flodhester på slutten av turen, men de var langt unna båten.



I Georgetown bodde vi i små "hytter" og det var masse apekatter og hunder der. Men hundene var fredelige i likhet med resten av hundene i Gambia. Det var trommer og dans på kvelden. Jeg dansa så mye på Marit sin bursdag at jeg valgte å stå over denne gangen, men det var mange turister som ble med på dansen.



Under frokosten dagen etter, som forøvrig var bra i likhet med middagen, så var apekattene den store underholdningen. Her måtte man ikke forlate tallerkenen sin, for da kunne den være rensa for mat når man kom tilbake. Høydepunktet var en apekatt som hadde en skje i hver hånd og slikka dem fri for havregrøt.

Georgetown har navnet sitt fra tiden da Gambia var under britisk herredømme. Britene brukte byen til å hente ut afrikanske slaver som de frakta med seg til Europa eller USA. Da vi var i byen besøkte vi et slavehus. Jeg kunne ikke forstå at huset kunne være så gammelt og litt resarch når jeg kom hjem til Norge viser at dette huset ble bygd etter 1807 når slavehandel ble forbudt. Hvis du drar til Georgetown for å se et slavehus er du altså lurt. Men hvis du drar dit for å få en flott båttur i jungelen, så kan du bare glede deg til å spise frokost med apekattene på campen.



Etter Georgetown var det en lang og varm kjøretur tilbake med mange stopp på de mange sjekkpunktene. Politiet uten våpen og soldatene med våpen. Vi besøkte en gambisk familie som var venner av guiden. Det var faktisk veldig koselig. Kvinnen i huset var pratsom og hyggelig og det var mange søte, små barn der.

Den siste dagen hadde vi et par timer ved bassenget. Vi hadde lovet hele uken at vi skulle spise lunsj på naborestauranten og valget falt på grillet barakuda. Deretter var det hjem til norsk vinter.







4 kommentarer:

  1. Hvordan gikk det med den kåringen av Årets reiseblogg? Du skriver veldig bra, levende og fengende <3 Klem fra Inger Hilde

    SvarSlett
  2. OBS. Det hadde jeg glemt.Sjekka nå og jeg kom ikke med til finalen. Men ikke så nøye egentlig. Er nok mest noen kommersielle greier for å få folk til å gå inn på Supersaver sine sider dette.

    SvarSlett
  3. Highly descriptive article, I loved that bit. Will there be a part 2?


    my homepage - seo services johannesburg

    SvarSlett
  4. Her var det masse flotte opplevelser! Gambia og Senegal er herved ført opp på "skal reise til- listen" :)

    SvarSlett