Railey Beach - Natural Beauty

Thailand står for meg som den ultimate strand-destinasjonen. Det er ikke nok med en vakker strand. Stranden må være omkranset av jungel og havet må være turkis og fullt av Nemo-fisk.

Denne opplevelsen hadde jeg på Pee Pee i 1993 og nå håpet jeg å kunne gjenskape magien.

Vi kom til Krabi lufthavn på kvelden og ble hentet med taxi der. Turen gikk videre med longtail-båt fra Ao Nammo til Railey East. Railey er en halvøy, men stedet er kun tilgjengelig med båt på grunn av høye kalkasteinsklipper som avskjærer tilgangen til fastlandet.

Ved frokosten neste morgen var det dette synet som møtte oss. Vi kom når det var mørkt kvelden før så vi visste ikke hvordan det så ut.

Vi bodde i åssiden i enden av Railey East. Der er det en smal strandpromenade som går langs hele stranden. Det er veldig vakkert der, men det er ikke noen som svømmer på denne siden av øya.

Det er en pir hvor alle båtene legger til og det er mangrove skog helt ned i vannet.

Railey Beach er et kjent klatrested og i enden av Railey East var det mange som klatret. De jeg reiste med har alle vært tekniske klatrere, men det begynte å bli noen år siden og vi nøyde oss med å se på.

Vi hadde jo kommet hit for å bade, så etter å ha sett på klatrerne en stund, gikk vi gjennom skogen til den andre siden av halvøya.

Her ligger Phra Nang Beach, den vakreste stranda på Railey og en av de vakreste strendene i Thailand. Her fikk vi oss et etterlengtet bad.

I enden av stranden kan man klatre opp i gjennom Bat Cave til ett av Raileys flotteste utsiktspunkt. Det er ikke vanskelig klatring, men man må ha lommelykt siden det er helt mørkt. Kanskje var det mange flaggermus der, det vet jeg ikke siden vi bare så rett foran oss med lommelykt fra mobilen.

Vel oppe er det en fantastisk utsikt fra en hule oppe i fjellet. Vi så ned på Railay West og Ton Sai. Railay West er den mest utbygde stranden. På Ton Sai er det en del backpackere og klatrere som bor.

På slutten av dagen besøkte vi Railey West, så da hadde vi fått besøkt alle stendene allerede den første dagen.



Det er fantastisk å padle i området rundt Railey Beach og vi leide oss kajakk i tre timer den andre dagen i Railey. Vi dro fra Railey West og padla til stranden vi besøkte dagen før. Vi padla også til noen øde strender og til Ton Sai. Vannet er helt fantastisk grønt.

All mat som ble fraktet til Railey kom inn på Railey East siden. Her observerte vi til og med en traktor ute i vannet en dag.

Til frokost hadde vi ikke bare fantastisk utsikt og god mat. Det var også en søt liten katt som holdt oss med selskap hver dag. Han kunne ikke være mange ukene gammel.

Det var også et godt utvalg av restauranter. De fleste gangene spiste vi i gata som gikk i mellom Railey East og Railey West. Jeg spiste veldig mye sjømat mens jeg var i Railey. Maten var veldig god og billig.

Med sine grønnkledde kalkesteinsklipper og turkise vann er Railey en fantastisk destinasjon å besøke. Men når vi først var i området så måtte vi også se noen av øyene i nærområdet. Valget falt på Pee Pee øyene, selv om jeg var blitt advart om at de var ødelagt av turister. Først besøkte vi Maya Bay som ble verdenskjent over natten etter at filmen The Beach med Leonardo de Caprio hadde premiere i mars 2000. Maya Bay ligger på Pee Pee Lee som er en ubebodd øy. Maya Bay var stengt i flere år på grunn av overturisme. I år var den stengt kun i monsun-tiden. For å besøke stranden må man komme med bår på den andre siden av øya og så går man gjennom jungelen. Det var enormt mye folk der, men det var en streng kontroll og ikke noe søppel.

 

Det var ikke lov å bade, man kunne kun vasse opp til knærne. Det er første gangen jeg har gått i kø og betalt for å besøke en strand. Men det skal Maya Bay ha, den er fantastisk vakker.

Etterpå besøkte vi Viking Cave som jeg ikke synes var så mye å se. Det samme må jeg si om Monkey Beach siden vi ikke dro inn på stranden, men kun så på aper som hang i klippeveggen. Vi badet også et sted som hadde vært fantastisk vakkert hvis det ikke hadde vært turister og båter overaltt.

1993 var jeg og en venninne på Pee Pee Don. Dette var før tsunamien og alle hotellene som ble bygd etter den. Filmen "The Beach" var ikke spilt inn ennå og Pee Pee var paradis på jord.

Vi kom med båt fra Krabi og ble slått av skjønnheten når vi nærmet oss øya. Turkisgrønt vann, sandhvite strender og grønne palmer. Ingen skjemmende hoteller eller stygge bygninger, bare noen små bungalower inne i blant palmene. Natural beauty.

Vi bodde på Long Beach, en halv times spasertur fra landingsplassen. Her hersket stillheten og vi bodde i en bungalow inne blant palmene ved stranden.

Langs stranden bodde det noen få sjøsigøynere, ellers var ikke strekningen mellom landingsplassen og Long Beach bebodd.

Her var mest backpakkere og noen svenske dykkelærere.  De eneste turistene var noen japanere som kom på dagstur fra Phuket.

I 2024 var det totalt forandret. Vi stoppet der for å spise lunsj og Ton Sai var blitt til en liten by. Det var veldig skuffende.

Jeg fikk ikke tid til å gå opp til utsiktspunktet på øya. Det er nok dette bildet mange forbinder med Pee Pee.

Etter lunsj snorkla vi ute på sjøen og jeg fant et stort shell som det svømte masse fisk inn og ut av. Det var veldig vakkert. Etterpå dro vi til Bamboo Island og slappa litt av på stranden der.Vi hadde en fin tur, men på deler av  turen var det alt for mange folk. Jeg er veldig glad for at vi bodde på Railey. Der var det ikke så mye folk

Den siste dagen dro vi og padla igjen. En perfekt avslutning på en perfekt ferie.