Grafitti og Stalinistisk arkitektur i Minsk

I februar i år åpnet Hviterussland opp for fem dagers visumfritt besøk for de som kommer med fly til Minsk. Da ble landet med ett så mye enklere å besøke og jeg dro dit med en venninne i pinsen. Vi kom inn til byen med taxi langs den femten kilometer lange Uavhengighetsgaten. Langs denne gaten ligger det veldig mange offentlige bygg i stalinistisk arkitektur.

Vi bodde på Minsk hotell som lå ved et av Europas største torg, Nezalezhnasti  Square (Uavhengighetsplassen). Veldig mange av de offentlige byggene i Minsk ble jevnet med jorden under den annen verdenskrig, men på Nezalezhnasti Square ligger regjeringsbygningen som utrolig nok overlevde krigen. Av alle bygninger i Minsk må dette bygget være det beste eksemplet på stalinistisk arkitektur i hele byen og vakkert er det ikke. På plassen ligger også den romersk-katolske kirken St.Simon og Helena-kirken, også kjent som den "Røde" kirken.

Uavhengighetsplassen er ikke som piazzaene i Italia, her er ingen kafeer eller uteserveringer. Ønsker man koselige restauranter og natteliv så må man gå til Øvrebyen. Dette stedet blir også kalt Frihetsplass-området. I gatene rundt ligger det mange utesteder og vi besøkte flere artige puber, alle med et veldig godt utvalg med cocktails. Vi ble virkelig overrasket av utelivet i Minsk. Her var det masse gatemusikanter og på barene var det live musikk. Det var også veldig kult interiør på mange av utestedene. Den første kvelden besøkte vi blant annet et sted som var innredet som en tiki-bar og her kunne man sitte på huske i baren.

Vi var også inne i en av de kolossale bygningene langs Uavhenigighetsgaten. Her var det et arrangement som vi forsto lite av, men man måtte ha billetter for å komme inn. I vårt forsøk på å finne ut hva som skjedde der inne, traff vi på han som hadde ansvaret for arrangementet og han slapp oss inn. Her var det både konsert, underholdning og reklame stands av ulike slag.

Nesten alle gateskilt var på russisk og det samme var kartet vårt så vi slet litt med å vite hvor vi var den første kvelden. Det var derfor genialt å leie en guide på sykkel dagen etter. Raman hos Minsk guide tour tok oss med en på en interessant tur rundt omkring i Minsk. Han var kunnskapsrik og snakket godt engelsk. De brede gatene i Minsk var ikke så morsomme å gå langs, så en sykkeltur var bare fantastisk.

Vi startet den guida turen med Frihetsplassen. Her var det yrende folkeliv siden det var Sveriges dag i Minsk. Her ligger blant annet den ortodokse Hellige Ånds-katedralen og den katolske Jomfru Maria-katedralen som vi hadde besøkt før enn vi møtte guiden vår. Katolske og ortodokse kirker er veldig koselige siden man kan komme og be og tenne lys også når det ikke er messe.

Vi fortsatte bort til Uavhengighetsgaten og da fikk vi vite at en av de store bygningene der huset KGB og at det var et stort fengsel i bakgården. Jeg turte ikke ta bilde, siden jeg faktisk var i et diktatur.

Etterpå besøkte vi en minnevegg for Viktor Tsoi som var vokalist i postpunkbandet Kino. Han døde i en bilulykke i 1990 og Kino var et av Sovjetunionens mest populære band. Viktor Tsoi er Jim Morrison, John Lennon og Kurt Cobain i en og samme person for millioner av russere.  På den tiden Kino rocka Sovjetunionen var jeg en stor tilhenger av The Cure. Men den kalde krigen gjorde vel sitt til at jeg aldri har hørt om dette post punk bandet som hadde tilholdssted et par timers flytid fra Oslo. Når jeg kom hjem måtte jeg lete på Youtube og Kino var ikke vanskelig å finne. Det er kjempebra musikk.

https://www.youtube.com/watch?v=1jmmHB3K69A

https://www.youtube.com/watch?v=ind9EPBzh-Y

https://www.youtube.com/watch?v=2CFhpiSHYfM

Vi fortsatte til et gammelt industriområde hvor mange av byggene nå var fulle av grafitti. Dette var et møtested for byens ungdom og noen av bilene hadde megahøytalere hvor musikken strømmet ut. Mange av fabrikkene her ble malt av kjente gatekunst-artister fra Brasil på gatekunst-festivalen Valuca Brasil. Man danner seg jo noen forventninger når man skal besøke et kommunistisk diktatur og dette hadde vi ikke forventet.

Minsk hadde flotte, brede sykkelveier og vi dro inn igjen til sentrum hvor vi endte opp ved Seiers-plassen, med sin 38 meter grå obelisk og en evig flamme, til minne om heltene fra den andre verdenskrig. Turen fortsatte til Operaen som ligger flott til på en høyde.

Vi rullet videre til Trinity, gamlebyen i Minsk. Dette er et koselig lite område og når vi var der, så vi et par som akkurat hadde giftet seg. De hadde hver sin due som de slapp fri. I følge russisk og hviterussisk tradisjon skal brudens due ha en rosa sløyfe og brudgommens due ha en blå sløyfe. Den duen som flyr høyest angir kjønnet på deres første barn. Disse duene hadde ikke sløyfer, men det kan jo hende de hadde andre kjennetegn som vi ikke så.

Til slutt besøkte vi Tårenes øy som er et monument til minne om de 771 hviterussiske soldatene som døden under krigen i Afghanistan.

Etter at vi hadde tatt farvel med Raman gikk vi på en lokal restaurant og spiste. Det var et stille og rolig område like utenfor sentrum som Raman anbefalte oss. Raman hadde fortalt oss at det var utendørskonsert på Frihetsplassen på kvelden med Naviband som stilte i Melodi Grand Prix for Hviterussland i år. Det er et ungt ektepar som har laget all musikken sin selv og vi synes det var bra.

Etter at Sovjetunionen nasjonaliserte sirkuser i alle større byer, har det vært en sterk kjærlighet for utøvende kunst i tidligere sovjetiske land, og Hviterussland er ikke noe unntak. Den vakre rotundaen til sirkuset i Minsk er et testament til hvor alvorlig landet tar sitt sirkus. I motsetning til filharmonien eller operaen fortsetter sirkus sesongen gjennom hele sommeren, og forestillinger foregår flere ganger i uka. Vi gikk dit på søndagen og ble ikke skuffet. Her var det akrobatikk i verdensklasse og brunbjørner som red på okser. Etterpå gikk vi en liten tur i Gorkij-parken.

Vi hadde vonde og ømme skuldre begge to og var enige om at thaimassasje ville være perfekt. Like ved den svenske ambassaden var det et thailandsk spa hvor vi tok en time med klassisk massasje. De to damene var kjempeflinke, men jeg ante ikke at jeg hadde ømme muskler nesten i hele kroppen. Etterpå drakk vi nydelig te og var enige om at vi skulle ta thaimassasje minst en gang i uka når vi kom hjem.

Brit hadde fått tips fra en bekjent om en nepalsk/tibetansk restaurant litt utenfor sentrum. Vi tok taxi dit og endte opp i en gate som knapt var en gate lenger siden det tydeligvis skulle legges nye rør der. Brit gikk for å sjekke om det var åpent og det var det. Vi spiste god tibetansk og indisk mat der. Siden vi var der på en søndag var det veldig lite folk. Eieren visste oss rundt og i tillegg til restauranten var det et vannpiperom og et karaoke-rom. Taxien vi tok tilbake kjørte en annen vei og vi var ikke så langt fra sentrum som vi trodde.

Den siste dagen gikk vi til "Det hviterussiske statsmuseet for historien om den store patriotiske krigen". Dette er et av de viktigste og største krigsmuseene i verden. Under den annen verdenskrig mistet Hviterussland hver tredje innbygger og mer enn 3 millioner døde. Vi fikk dessverre bare sett museet utenifra siden det var stengt på mandager.

Alt kommer til en ende og dette var reisens slutt. Vi forlot byen med en taxi og kjørte langs Uavhengighetsgaten ut av byen. Litt bedre kjent enn noen dager tidligere.