Olavsøka på Færøyene

 

Olav den Hellige har alltid hatt en sentral plass i færøysk tradisjon og kultur. Da han døde i slaget på Stiklestad var Færøyene en del av Norge og Færøyene har valgt å legge nasjonaldagen sin på denne dagen. Det blir i så måte både en politisk og religiøs feiring. Færøyingene kaller sin nasjonalhøytid for Ólavsøka. På lik linje med vår 17. mai er det en storslått feiring hvor alle landets innbyggere er med på å feire nasjonaldagen sin.

Vi kom til Torshavn på ettermiddagen den første dagen (28. juli) av feiringen. Da var den tradisjonelle rokonkurransen ferdig. Her konkurrerer de i store trebåter og de største båtene har ti roere. Etterpå er det premieutdeling og så kan festen starte.

Vi gikk rundt i byen en god stund og så på folkelivet og de fine bunadene til færøyingene. Etter hvert ble vi sultne og valget ble olsok-buffet på Hafnia Hotell. Restauranten ligger i øverste etasje av hotellet og har en flott utsikt utover byen. Vi startet med koldtbordet og her var det masse god sjømat og mye av det samme som på et norsk koldtbord. De færøyiske delikatessene var imidlertid nye for meg så de måtte jeg jo prøve. Tørrfisk og fenalår dro jeg kjensel på, men den tredje delikatessen var helt ny for meg og Johnny både når det gjaldt smak og utseende. Fenalåret var heller ikke så godt som det norske synes jeg. Det som smakte best var faktisk tørrfisken. Da sier det seg selv at kamskjell og reker falt mer i smak hos meg enn delikatessene. Etterpå viste det seg at vi hadde spist hvalspekk og at fenalåret var tørket hvalkjøtt. Varmmaten var kjempegod og vi måtte smake litt av både svin, storfe og lam. Til dessert spiste vi rabarbrakaku som er en tilslørt færøysk bondepike. Rabarbra er veldig populært der og vi spiste det hver dag.

På Ólavsøkudagur (29. juli) åpnes Færøyenes tusenårige gamle parlament i hovedstaden. Parlamentet ligger på Tinganes og her er det vakre trebygninger i rødt og brunt med torvtak. En del av Tinganes er bebodd og det er den vakreste delen av Torshavn. Lagtingets medlemmer, medlemmer av Færøyenes landsstyre, biskopen, alle prestene og de høyeste embedsmennene går i prosesjon fra Lagtingshuset til Tórshavn domkirke.

Det er det messe klokka 11 og siden denne er en viktig del av olsokfeiringen ville vi delta i den. Den danske statsministeren var også der siden han er gift med en kvinne fra Færøyene. Etter gudstjenesten (Olsokmesse) gikk de tilbake til Lagtingshuset hvor lagmannen holdt sin åpningstale.

Etterpå gikk vi oppover i byen. Vi gikk gjennom en park hvor det er plantet masse forskjellige trær. I enden av parken ligger et kunstgalleri. Her var det noe fint og en del moderne kunst som var veldig spesiell. Jeg prøvde å overbevise meg selv og Johnny om at det var ideen som var det viktige her.

Denne kvelden hadde vi bestilt bord på Aarstova som er nummer en på TripAdvisor. Her spiste vi nydelig treretters middag med gode viner til hver rett. Hummersuppe er populært og godt på Færøyene. Aarstoga er kjent for lammelåret sitt så det måtte vi selvsagt ha og rabarbrakaku var kjempegod. Vi brukte lang tid på middagen for klokka 24 skulle vi av sted å høre på færøysk allsang.

Hvert år treffes cirka 20000 folk i gatene og de synger færøyske folkesanger og salmer. Dette blir omtalt som verdens største kor. Det var en spesiell opplevelse, men det var mange som sto og skravla i stedet for å synge. I min naive verden hadde jeg trodd at alle sang av full hals. Etter mange øl innabords var det nok noen som hadde mistet sangstemmen eller kanskje lysten til å synge. I kirken derimot sang alle av full hals og det var riktig flott å høre på. Dagen etterpå hadde vi en guide som hadde bodd i Norge og han sa at det var umulig å synge i norske kirker for orgelmusikken var så høy at man ikke kunne høre sin egen stemme. Der har vi svaret på hvorfor ingen synger på norske gudstjenester. Etter allsangen var det færøysk dans, men siden vi skulle på guida busstur fra halv ni neste morgen så dro vi hjem.

Bussturen varte i ni timer og vi fikk vært innom alle bosteder på naboøya Sandøy. Færøyene er grønne og er omgitt av tåke mye av tiden. På sommeren ser det ut som at temperaturen holder seg stabilt rundt 11 varmegrader. Jeg synes det mest pittoreske stedet var Dalur, men jeg kunne absolutt ikke tenkt å bosette meg der. Det blir alt for stille og for lite variert landskap for meg som kommer fra Norge. Men for de som er vokst opp i store byer med mye trafikk og lite grønne lunger må Færøyene være paradis. Maten var veldig god og til lunsj på den guida turen fikk vi verdens beste torsk og tilslørte bondepiker fra Færøyene så klart.

Jeg snakket norsk mens jeg var der. Alle vi snakket med la om til dansk med norsk aksent når de hørte at vi kom fra Norge. Guiden vår sa at de likte nordmenn, ikke så rart siden de opprinnelig er av norsk avstamming og snakker gammelnorsk. Vi kunne fint lese språket deres, men det var ikke så lett å forstå når de snakket.

From Lisboa with love

Sommeren 1989 var jeg på interrail i Lisboa med fire venninner. 28 år senere synes jeg tiden var inne for et nytt besøk til denne vakre byen. Denne gangen med barn og kjæreste. Lisboa ligger på syv høyder og byens kjennetegn er bratte brosteinsbelagte gater, røde hustak og små tretrikker. Vi bodde i en leilighet i en av de bratte gatene og vår nærmeste nabo var en papegøye.

Byen har mange severdigheter og det er bare 20 minutter med tog til nærmeste strand. Atlanterhavet i denne delen av Portugal er imidlertid mer innbydende for surfing enn for bading siden vannet er iskaldt. Vi dro til Carcavelos som sies å være den beste stranden nær Lisboa. Denne stranden er stor og har et godt utvalg av strandrestauranter. Ungdommen synes det var veldig gøy å leke seg i bølgene der, men selv de synes at vannet var for kaldt. På interrail var vi også på Algarvekysten og der er vannet varmere og mer egnet for bading.

I Lisboa er det ett kloster, ett slott, ett tårn og mange fine kirker og katedraler. Det vakre og storslåtte Jeronimos-klosteret er på Unescos verdensarvliste og på den samme listen finner man også Belem-tårnet som ligger noen hundre meter fra klosteret.

Når vi gikk fra klosteret til tårnet passerte vi Padrão dos Descobrimentos - en hyllest til oppdagelsestiden. Det enorme monumentet står ved Tagus-elven og skal symbolisere en enorm karavell som er på oppdagelsesferd til nye og fremmede land. Portugal var en stormakt under denne epoken og mest kjent av dem alle er Vasco da Gama.

Det er også mange museer å velge i mellom. Vi besøkte Nasjonalmuseet for antikk kunst og her var det mye vakre malerier fra 1400-1600-tallet.

Lisboa har mange hop on hop of busser og vi kjøpte et 48-timers pass. Hvis man ønsker å besøke byens akvarium kan man gjøre dette fra en av disse bussene siden akvariet ligger noen kilometer fra sentrum. Akvariet ligger i et nytt og moderne område av byen og er et av de største i verden. Her var det både Nemo-fisk, lundefugl, pingviner, haier og sjødrager.

Lisboa har mange vakre utkikkspunkt. Hit kan man ta trikk eller få trimmet leggmusklene sine. Belønningen er en flott utsikt og en espresso eller kanskje et glass vin.

En av de vakreste " Miradoura da Senhora do Monte" ligger i Lisboas gamle bydel Alfama. Her er det en flott utsikt over byen og når vi var der var det noen dyktige gatemusikanter der. I Alfama er det trange smug og bratte brosteinsbelagte gater. Man kan gå hele veien opp til  St. George's Castle som har en fantastisk utsikt over byen.

På byens marked er det masse god mat å velge i mellom. Her kan du kjøpe Pastéis de Nata. Disse kakene er kjempegode og alle spisesteder har disse på menyen. Det er mange små spisesteder spredd over hele byen. Den siste kvelden spiste vi nydelig mat på en liten restaurant like ved leiligheten vår. Spiser man utenom turiststedene får man ofte både bedre og billigere mat.

Den første dagen kom vi over Pop Cereal Cafe. Her var det over hundre frokostblandinger å velge i mellom og masse gode toppings. Det var god kaffe og is der også. Denne plassen så ut til å være veldig populær hos byens yngre garde og min 14-åring syntes det var et veldig artig konsept. Kafeen ligger i Bairro Alto. På dagen er Bairro Alto et fredelig sted å gå på oppdagelsestur i med sine mange smale gater. På kvelden er det en populær plass med et pulserende uteliv.

Med sin nærhet til havet er det mye fisk på menyen. I tillegg er det mange retter å velge i mellom med norsk tørrfisk som hovedingrediens. Her kaller de selve tørrfisken for baccalao, mens retten som serveres med tørrfisk kan ha mange forskjellige navn. Med sin nærhet til havet frista det mer med fersk fisk for meg. Baccalaoen sparer jeg til en mørk høstkveld i Norge.

Lisboa har også sin triumfbue. Denne er i enden av en av byens travleste gater, Rua Augusta. Fortsetter man under buen kommer man til Praca do Comercio. Denne store plassen ligger ved sjøen og man kan gå langs en promenade hele veien bort til jernbanestasjonen.

 

Lisboa er litt rufsete på en meget sjarmerende måte. Her er det nymalte fasader ved siden av fasader som hadde trengt litt maling for veldig mange år siden. Det er også mye graffiti der. Jeg avslutter innlegget fra Lisboa med vakker graffiti fra en av de mest kjente gatene opp til Bairro Alto.

 

Nord Spania - strand, by og fjell

Jeg har alltid sett på Nord Spania som et spennende reisemål og denne sommeren gikk turen dit. Her kombinerte vi badeferie, storbyliv og fjellvandring.

Vi fløy til Bilbao. Tidligere var dette en industriby med høy arbeidsledighet og byen var av liten interesse for turister. Gamlebyen var falleferdig og etter en kjempeflom i 1983 lå den nesten i ruiner. Byens politikkere utarbeidet en 50-årsplan for å forvandle Bilbao til et godt sted å leve, jobbe og investere penger. Gamlebyen ble pusset opp og politikerne tok kontakt med Guggenheim-stiftelsen. Deres plan var å revitalisere Bilbao til en europeisk kulturby og et Guggenheim-museum var et ledd i denne planen.

Vi kom til byen på ettermiddagen og tilbrakte det meste av kvelden i gamlebyen. Her var det smale gater, vakre bygninger og masse pintxos-barer. I følge min 16-åring var ikke dette ordentlig middag. Umulig å spise seg mett på og en stor smittekilde siden alle kunne hoste og ta på maten. Det ble noen pintxos på oss likevel. Man kan ikke la være den første kvelden.

Dagen etter var hovedattraksjonen Guggenheim-museet som er det mest berømte utslaget av Bilbao effekten. Siden det åpnet i 1997 har det trukket rundt en million besøkende hvert år, 80 prosent av dem turister.  Museet har en særegen arkitektur og ligger vakkert til ved elven i Bilbao. En del av utstillingene var veldig sære. Men det var mye morsomt og vel verdt et besøk. Høydepunktet var Andy Warhol-utstillingen. Det mest sære var en film av en apekatt med jentemaske. Her skjedde det absolutt ingen ting.

Etter museumsbesøket leide vi oss sykler i et par timer. Vi syklet langs elven ut av sentrum. Bilbao et en fin by og sykle i. Det var sykkelvei nesten hele veien.

Denne sommerferien ville vi kombinere by, bading og fjell. Jeg hadde derfor bestilt leiebil og på ettermiddagen dro vi til Fuente De som ligger i Picos de Europa.  Dette et ett fantastisk vakkert fjellområde kun 20 kilometer fra Biscayabukta. Jeg hadde ikke hørt om området før enn jeg begynte å lese meg opp til turen. Vi passerte en vakker liten by på veien. Her ville vi spise middag, men det var ingen restauranter som var åpne ennå. Vi måtte derfor vente med middagen til vi kom frem til hotellet.

  

Hotellet Parador de Fuente De har en fantastisk beliggenhet med utsikt til fjellene i Picos de Europa. Rommet var også bra med god plass for tre, men den treretters middagen var ingen av oss fornøyd med. Frokosten derimot var veldig bra. Kanskje litt overpriset, men det var masse å velge mellom. Hotellet ligger like ved kabelbanen som gir oss masse "gratis" høydemeter. og vi tok denne neste morgen etter en veldig innholdsrik frokost.

Picos de Europa var en positiv overraskelse. Vi gikk på Torre de Horcados Rojos som var 2506 meter over havet. Det var mange spisse, klatretopper i området, men toppen vår var enkel å bestige. Utsikten var minst like flott fra denne toppen. Jeg hadde lyst på en topp til, men vi hadde ikke med oss nok drikke.

  

Etter fjellturen kjørte vi videre til Santillana del Mar. Dette er en vakker liten by som ikke ligger ved havet. Her er det ikke lov å kjøre inn i de brosteinsbelagte gatene. De vakre husene er kledd med blomster og det er en koselig by å vandre rundt i.  Denne kvelden spiste vi italiensk pizza og den var kjempegod.

 

Dagen etter dro vi tilbake til Bilbao og leverte leiebilen. Deretter gikk turen med buss videre til San Sebastian, det opprinnelige målet for årets sommerferie. Her bodde vi like ved Ondarretta stranden og bølgene var akkurat så høye som ungdommen ønsket.  Jeg svømte meg en lang tur mens de lekte seg i bølgene. Strendene i San Sebastian er like fantastisk som jeg forventet. Til sammen er Ondarretta og Conchi stranden flere kilometer lang.

På kvelden fant vi oss en tapas restaurant som het Kök. Morsomt med et svensk navn på en restaurant i Baskerland. Her spiste vi masse deilig mat. Dagen etter løp vi intervall etter morgenbadet. Og så ble det mer bading på ungdommen og boklesing for mitt vedkommende. Jeg var så oppslukt av boken at både klær og bok ble tatt av tidevannet. 

San Sebastian var fantastisk, men vi holdt oss til programmet og dro med leiebil til flyplassen i Bilbao for å møte kjæresten min der. Turen gikk til Rioja hvor vi fikk et veldig varmt møte med den spanske sommeren i innlandet. Her fikk vi omvisning på en vingård. Det var interessant men alt for varmt. Guiden fortalte at 80 prosent av druene ble plukket for hånd. Drueplukkerne er profesjonelle og kommer hovedsakelig fra Portugal, Øst Europa og Nord Afrika. 

Roten på drueplanten var amerikansk og ble podet med en europeisk ranke. Dette skyldes vinlus som europeiske vinstokker ikke er resistente mot. Vinlusen var opprinnelig utbredt i Nord-Amerika, men ble ved et uhell innført til Europa på 1860-tallet da botanikere i viktorianske England plantet amerikanske vinstokker. Resultatet ble at store deler av de europeiske vingårdene ble ødelagt. Løsningen var å pode inn europeiske druesorter på amerikanske vinstokker. Veldig mange i Rioja hadde sine egne vinranker og området var som et lappeteppe i grønt. Innhøstingen er i september så vi fikk ikke være med på å tråkke druer.

  

Vi ble enige i at det var alt for varmt å være vinbonde. Neste dag fortsatte vi derfor turen opp i Pyreneene. Her var det grønt og frodig med kuer og hester langs veien. Vi dro over til Kakuetta Juvet i Frankrike. Her følger man et to kilometer langt canyon langs en elv. Det er bygd stier og broer inn i fjellet og det er frodig, vilt og vakkert. Langs stien passerte vi en foss og stien ender opp i en hule.

  

Vi hadde leilighet i Isaba, en koselig liten fjellandsby med flott utsikt til fjellene. Her spiste vi god, men veldig enkel mat på kvelden. Grønsaker og saus er ikke eksisterende både til fisk og biff og det er litt uvant for oss. Morgenen etter dro vi til en fjellhytte som het Linza. Her var det mange topper, men vi fulgte en av de mest brukte stiene og var på en topp på litt over 2300 meter som vi ikke vet navnet på. I starten gikk vi gjennom en blomstereng og det var veldig varmt. Det ble mer passe temperatur etter hvert, men det var shortsvær helt til toppen her også.

Det var blitt veldig mye varmere i San Sebastian nå vi kom tilbake dit.  Jeg spiste min første paella på turen og den var overraskende god. Morgenen etter spiste vi pintxos til frokost. Det var veldig godt. Deretter dro vi på stranden alle fire. Her fikk vi tid til både lesing, svømming og løping i bølgene.

 

 

Grafitti og Stalinistisk arkitektur i Minsk

I februar i år åpnet Hviterussland opp for fem dagers visumfritt besøk for de som kommer med fly til Minsk. Da ble landet med ett så mye enklere å besøke og jeg dro dit med en venninne i pinsen. Vi kom inn til byen med taxi langs den femten kilometer lange Uavhengighetsgaten. Langs denne gaten ligger det veldig mange offentlige bygg i stalinistisk arkitektur.

Vi bodde på Minsk hotell som lå ved et av Europas største torg, Nezalezhnasti  Square (Uavhengighetsplassen). Veldig mange av de offentlige byggene i Minsk ble jevnet med jorden under den annen verdenskrig, men på Nezalezhnasti Square ligger regjeringsbygningen som utrolig nok overlevde krigen. Av alle bygninger i Minsk må dette bygget være det beste eksemplet på stalinistisk arkitektur i hele byen og vakkert er det ikke. På plassen ligger også den romersk-katolske kirken St.Simon og Helena-kirken, også kjent som den "Røde" kirken.

Uavhengighetsplassen er ikke som piazzaene i Italia, her er ingen kafeer eller uteserveringer. Ønsker man koselige restauranter og natteliv så må man gå til Øvrebyen. Dette stedet blir også kalt Frihetsplass-området. I gatene rundt ligger det mange utesteder og vi besøkte flere artige puber, alle med et veldig godt utvalg med cocktails. Vi ble virkelig overrasket av utelivet i Minsk. Her var det masse gatemusikanter og på barene var det live musikk. Det var også veldig kult interiør på mange av utestedene. Den første kvelden besøkte vi blant annet et sted som var innredet som en tiki-bar og her kunne man sitte på huske i baren.

Vi var også inne i en av de kolossale bygningene langs Uavhenigighetsgaten. Her var det et arrangement som vi forsto lite av, men man måtte ha billetter for å komme inn. I vårt forsøk på å finne ut hva som skjedde der inne, traff vi på han som hadde ansvaret for arrangementet og han slapp oss inn. Her var det både konsert, underholdning og reklame stands av ulike slag.

Nesten alle gateskilt var på russisk og det samme var kartet vårt så vi slet litt med å vite hvor vi var den første kvelden. Det var derfor genialt å leie en guide på sykkel dagen etter. Raman hos Minsk guide tour tok oss med en på en interessant tur rundt omkring i Minsk. Han var kunnskapsrik og snakket godt engelsk. De brede gatene i Minsk var ikke så morsomme å gå langs, så en sykkeltur var bare fantastisk.

Vi startet den guida turen med Frihetsplassen. Her var det yrende folkeliv siden det var Sveriges dag i Minsk. Her ligger blant annet den ortodokse Hellige Ånds-katedralen og den katolske Jomfru Maria-katedralen som vi hadde besøkt før enn vi møtte guiden vår. Katolske og ortodokse kirker er veldig koselige siden man kan komme og be og tenne lys også når det ikke er messe.

Vi fortsatte bort til Uavhengighetsgaten og da fikk vi vite at en av de store bygningene der huset KGB og at det var et stort fengsel i bakgården. Jeg turte ikke ta bilde, siden jeg faktisk var i et diktatur.

Etterpå besøkte vi en minnevegg for Viktor Tsoi som var vokalist i postpunkbandet Kino. Han døde i en bilulykke i 1990 og Kino var et av Sovjetunionens mest populære band. Viktor Tsoi er Jim Morrison, John Lennon og Kurt Cobain i en og samme person for millioner av russere.  På den tiden Kino rocka Sovjetunionen var jeg en stor tilhenger av The Cure. Men den kalde krigen gjorde vel sitt til at jeg aldri har hørt om dette post punk bandet som hadde tilholdssted et par timers flytid fra Oslo. Når jeg kom hjem måtte jeg lete på Youtube og Kino var ikke vanskelig å finne. Det er kjempebra musikk.

https://www.youtube.com/watch?v=1jmmHB3K69A

https://www.youtube.com/watch?v=ind9EPBzh-Y

https://www.youtube.com/watch?v=2CFhpiSHYfM

Vi fortsatte til et gammelt industriområde hvor mange av byggene nå var fulle av grafitti. Dette var et møtested for byens ungdom og noen av bilene hadde megahøytalere hvor musikken strømmet ut. Mange av fabrikkene her ble malt av kjente gatekunst-artister fra Brasil på gatekunst-festivalen Valuca Brasil. Man danner seg jo noen forventninger når man skal besøke et kommunistisk diktatur og dette hadde vi ikke forventet.

Minsk hadde flotte, brede sykkelveier og vi dro inn igjen til sentrum hvor vi endte opp ved Seiers-plassen, med sin 38 meter grå obelisk og en evig flamme, til minne om heltene fra den andre verdenskrig. Turen fortsatte til Operaen som ligger flott til på en høyde.

Vi rullet videre til Trinity, gamlebyen i Minsk. Dette er et koselig lite område og når vi var der, så vi et par som akkurat hadde giftet seg. De hadde hver sin due som de slapp fri. I følge russisk og hviterussisk tradisjon skal brudens due ha en rosa sløyfe og brudgommens due ha en blå sløyfe. Den duen som flyr høyest angir kjønnet på deres første barn. Disse duene hadde ikke sløyfer, men det kan jo hende de hadde andre kjennetegn som vi ikke så.

Til slutt besøkte vi Tårenes øy som er et monument til minne om de 771 hviterussiske soldatene som døden under krigen i Afghanistan.

Etter at vi hadde tatt farvel med Raman gikk vi på en lokal restaurant og spiste. Det var et stille og rolig område like utenfor sentrum som Raman anbefalte oss. Raman hadde fortalt oss at det var utendørskonsert på Frihetsplassen på kvelden med Naviband som stilte i Melodi Grand Prix for Hviterussland i år. Det er et ungt ektepar som har laget all musikken sin selv og vi synes det var bra.

Etter at Sovjetunionen nasjonaliserte sirkuser i alle større byer, har det vært en sterk kjærlighet for utøvende kunst i tidligere sovjetiske land, og Hviterussland er ikke noe unntak. Den vakre rotundaen til sirkuset i Minsk er et testament til hvor alvorlig landet tar sitt sirkus. I motsetning til filharmonien eller operaen fortsetter sirkus sesongen gjennom hele sommeren, og forestillinger foregår flere ganger i uka. Vi gikk dit på søndagen og ble ikke skuffet. Her var det akrobatikk i verdensklasse og brunbjørner som red på okser. Etterpå gikk vi en liten tur i Gorkij-parken.

Vi hadde vonde og ømme skuldre begge to og var enige om at thaimassasje ville være perfekt. Like ved den svenske ambassaden var det et thailandsk spa hvor vi tok en time med klassisk massasje. De to damene var kjempeflinke, men jeg ante ikke at jeg hadde ømme muskler nesten i hele kroppen. Etterpå drakk vi nydelig te og var enige om at vi skulle ta thaimassasje minst en gang i uka når vi kom hjem.

Brit hadde fått tips fra en bekjent om en nepalsk/tibetansk restaurant litt utenfor sentrum. Vi tok taxi dit og endte opp i en gate som knapt var en gate lenger siden det tydeligvis skulle legges nye rør der. Brit gikk for å sjekke om det var åpent og det var det. Vi spiste god tibetansk og indisk mat der. Siden vi var der på en søndag var det veldig lite folk. Eieren visste oss rundt og i tillegg til restauranten var det et vannpiperom og et karaoke-rom. Taxien vi tok tilbake kjørte en annen vei og vi var ikke så langt fra sentrum som vi trodde.

Den siste dagen gikk vi til "Det hviterussiske statsmuseet for historien om den store patriotiske krigen". Dette er et av de viktigste og største krigsmuseene i verden. Under den annen verdenskrig mistet Hviterussland hver tredje innbygger og mer enn 3 millioner døde. Vi fikk dessverre bare sett museet utenifra siden det var stengt på mandager.

Alt kommer til en ende og dette var reisens slutt. Vi forlot byen med en taxi og kjørte langs Uavhengighetsgaten ut av byen. Litt bedre kjent enn noen dager tidligere.

London leverer alltid

 

 

London er et spennende reisemål uavhengig av årstid, men det er ekstra koselig å besøke byen på våren. Denne gangen bodde vi øst i byen. Det var et uoppdaget område for begge to og vi ville derfor være Eastenders for en weekend. Vi hadde bestilt hotell ikke så langt fra Liverpool Street og det viste seg at gata til hotellet vårt lå midt i gatemarkedet Petticoat Lane. Navnet Petticoat Lane fikk gata etter underskjørtene (Petticoats) som var å få kjøpt hos silkeveverne som hadde slått seg ned i området. I dag var utvalget av underskjørt heller dårlig, men man kunne få kjøpt en truse for 1 pund og den var det nok ikke mye silke i.  Klærne så ut til å være av elendig kvalitet og jeg synes jeg dro kjensel på noen kjoler fra da jeg var på skoletur i London i 1991. Vi endte opp med en Chicken Curry på markedet før enn vi hadde sjekka inn på hotellet.

 

Vi skulle på konsert på kvelden ellers hadde vi ingen store planer for dagen. Men mange av de flotte skyskraperne i City lå ikke langt unna og vi begynte å gå mot the Gherkin som vi så fra gata vår. 30 St Mary Axe er Londons første miljøvennlige skyskraper. Den aerodynamiske formen gir maksimalt med dagslys og naturlig ventilasjon for å redusere energiforbruket som er 50 prosent mindre enn i en vanlig kontorbygning. Ikke langt unna Gherkin ligger "Walkie Talkie", "Inside Out Building", "Cheesegrater" og Heron Tower.

Det var også mange nye byggeprosjekt på gang og det var morsomt å gå rundt og beundre den fascinerende arkitekturen. I denne delen av London får man virkelig følelsen av å være i en storby, men jammen greide vi å finne en koselig liten pub hvor vi kunne nyte en øl sammen med Londons finanselite.

London gikk over til en tjenestebasert økonomi tidligere enn mange andre europeiske byer, denne overgangen skjedde særlig i årene etter andre verdenskrig. Som hovedstad for Det britiske imperiet hadde byen et kontaktnett over hele verden som i stor grad er blitt bevart og utvidet. London er et av verdens viktigste økonomiske sentre sammen med blant annet New York og Tokyo og det engelske språk og engelsk kontraktsrett er ofte foretrukket i internasjonal handel.

Det var ikke mulig å komme seg inn i noen av disse skyskraperne så vi dro til The Monument for å nyte utsikten derifra. Søylen ble reist i 1677 til minne om bybrannen i 1666 som la nesten hele London i aske. Her hadde vi en flott utsikt over City og Southwark med The Shard som er Vest Europas høyeste bygning.

Etter en ikke planlagt sightseeing i City gikk vi ned til Themsen og begynte å gå inn mot Westminister. Langs Themsen er man deilig skjermet for trafikken hundre meter lenger oppe.

Vi fortsatte langs elven til vi kom til Millenium Bridge som ligger ved St Pauls Cathedral. Denne flotte gangbroen ble ikke overraskende bygget i 2000. På den andre siden ligger Tate Modern og Shakespeare Globe Theatre og vi gikk over broen. Noe museumsbesøk tok vi oss ikke tid til denne gangen, vi greidde oss med ingeniørkunst i City.

Det er sjelden man er i London uten å få med seg Big Ben og det flotte klokketårnet tar seg ekstra bra ut fra Westminister Bridge. I St James Park så vi at våren var kommet til London og det var deilig å gå rundt i byen og kjenne vårsolen i ansiktet. Vi gikk til Apple Tree Yard på grunn av påskekrimmen som gikk på NRK i påsken. Den lille blindgaten ligger like ved Oxford Street og det var absolutt ingen ting å se der. Jeg tror kanskje de bare hadde lånt navnet og at det var spilt inn et annet sted.

Etter hvert fant vi ut at vi måtte tilbake til hotellet for en kjapp dusj før konserten i Prince Albert Hall. To kompiser av Johnny var også på konserten og jammen traff vi på hverandre inne i lokalet uten å ha avtalt møtested. Vi var på Joe Bonamassa, en amerikansk bluesrock-gitarist. Dette var julegave fra meg og jeg hadde ikke hørt så mye på han før, men jeg må innrømme at han var dyktig på gitaren og hadde flott stemme. Det er nok mange nordmenn som liker Bonamassa for oppe på Galleriet sto vi ved siden av tre andre nordmenn.

Lørdagen hadde vi bestilt en dagstur ut av London. Jeg har besøkt Bath og Stonehenge før ellers har jeg ikke sett noe av England. Første stopp var Warwich Castle. Dette vakre slottet ble bygd til William Erobreren i 1068. Vi tok en kjapp sightseeing før enn vi dro ned til den gamle byen som vi synes var like fascinerende. Her var det mange flotte bindingsverkhus og det fineste av alle var Lord Leycester Hospital. Dette bygget har vært seniorbolig for pensjonerte soldater siden 1571. Fish and Chips er et must i England og vi fant ut at vi skulle spise lunsj i Warwick. Det var kjempegodt, men vi endte opp med å spise gående på vei tilbake til bussen.

Neste stopp var Stratford-upon-Avon som er William Shakespeares fødeby. Verdens, kanskje mest kjente forfatter, drar så klart turister selv om han døde i 1616. I tillegg til å ha vært bebodd av Englands nasjonalpoet var den lille byen vakker og livlig. Det var mange flotte bindingsverkhus og foran mange av kafeene i den lille byen var det gatemusikanter.

Turen fortsatte gjennom Costwolds. Området er kjent for sine rullende høyder og åser. I de små landsbyene er det vakre murhus med stråtak og samme hvor liten landsbyen var så hadde de en pub som var det naturlige samlingspunktet for beboerne. Det var et veldig vakkert område og jeg fikk lyst til å se mer av England.

Siste stopp på turen var studentbyen Oxford. Her ligger et av verdens eldste og beste universiteter og man tror at det har foregått undervisning der helt fra 1096. 26 av Storbritannias statsministre har en universitetsgrad fra Oxford. Flere av universitetsbyggene så ut som katedraler og det var en historisk sus over byen. Grunnen til at Oxford ikke ble bombet under den annen verdenskrig var at Hitler ønsket at Oxford skulle bli hovedstad i det tredje rike.

Denne kvelden hadde vi bestilt bord på en argentinsk restaurant som het Omnino. I skrivende stund er den nr 88 av 17938 restauranter i London på Tripadvisor. Argentinsk biff går for å være den beste i verden og vi spiste nydelig kjøtt med pommes frites, peppersaus og asparges med blåmuggost til. Det enkle er ofte det beste.

Morgenen etter hadde jeg utrolig nok lyst på en joggetur og Johnny er aldri vanskelig å be. Vi løp ned til Themsen og jogget mot Tower Bridge og videre et stykke til før enn vi måtte snu for å rekke utsjekking.

Søndag er markedsdag i London og nå bodde vi midt i East End som har flere markeder som kan besøkes. Petticoat Lane bare gikk vi rett i gjennom. Spitalfields derimot var et flott marked. Dette lå inne i en moderne stor bygning og det så ut til å være bra kvalitet på det som ble solgt. I tillegg var det mange fristende matboder.

Like ved ligger Brick Lane og her er det masse markedsboder både i selve gaten og i forskjellige bygninger omkring i området. Brick Lane er vintage klær, gamle LP-plater, kunst av alle slag, masse matboder, gatemusikanter og indiske restauranter. I dette området har det alltid vært et ikke britisk preg siden immigranter fra forskjellige nasjonaliteter har kommet og gått. I dag er det mange bangladeshere i området og det er kjent som Banglatown. På søndager er det populært for hele byens befolkning og det er masse ungdommer og turister i gatene.

Fra Brick Lane gikk vi videre til Colombia Road Flower Market. Her var det så mange folk at vi valgte å gå på fortauet i stedet for gjennom markedet. Forståelig nok blir dette regnet som Londons mest fargerike marked, men dette er kanskje mest interessant for lokale som faktisk ønsker å kjøpe blomster.

Londons bydeler er veldig forskjellige og det er derfor en spennende by og besøke. Det er fortsatt mye av London som er uoppdaget. Neste gang må jeg besøke Hampstead, men jeg liker nok best å bo i Kensington.