lørdag 29. april 2017

London leverer alltid

 
 
London er et spennende reisemål uavhengig av årstid, men det er ekstra koselig å besøke byen på våren. Denne gangen bodde vi øst i byen. Det var et uoppdaget område for begge to og vi ville derfor være Eastenders for en weekend. Vi hadde bestilt hotell ikke så langt fra Liverpool Street og det viste seg at gata til hotellet vårt lå midt i gatemarkedet Petticoat Lane. Navnet Petticoat Lane fikk gata etter underskjørtene (Petticoats) som var å få kjøpt hos silkeveverne som hadde slått seg ned i området. I dag var utvalget av underskjørt heller dårlig, men man kunne få kjøpt en truse for 1 pund og den var det nok ikke mye silke i.  Klærne så ut til å være av elendig kvalitet og jeg synes jeg dro kjensel på noen kjoler fra da jeg var på skoletur i London i 1991. Vi endte opp med en Chicken Curry på markedet før enn vi hadde sjekka inn på hotellet.

 
Vi skulle på konsert på kvelden ellers hadde vi ingen store planer for dagen. Men mange av de flotte skyskraperne i City lå ikke langt unna og vi begynte å gå mot the Gherkin som vi så fra gata vår. 30 St Mary Axe er Londons første miljøvennlige skyskraper. Den aerodynamiske formen gir maksimalt med dagslys og naturlig ventilasjon for å redusere energiforbruket som er 50 prosent mindre enn i en vanlig kontorbygning. Ikke langt unna Gherkin ligger "Walkie Talkie", "Inside Out Building", "Cheesegrater" og Heron Tower.


Det var også mange nye byggeprosjekt på gang og det var morsomt å gå rundt og beundre den fascinerende arkitekturen. I denne delen av London får man virkelig følelsen av å være i en storby, men jammen greide vi å finne en koselig liten pub hvor vi kunne nyte en øl sammen med Londons finanselite.

London er i moderne tid et av verdens viktigste økonomiske sentre sammen med blant annet New York og Tokyo og det engelske språk og engelsk kontraktsrett er ofte foretrukket i internasjonal handel. London gikk over til en tjenestebasert økonomi tidligere enn mange andre europeiske byer, denne overgangen skjedde særlig i årene etter andre verdenskrig. Som hovedstad for Det britiske imperiet hadde byen et kontaktnett over hele verden som i stor grad er blitt bevart og utvidet.


Det var ikke mulig å komme seg inn i noen av disse skyskraperne så vi dro til The Monument for å nyte utsikten derifra. Søylen ble reist i 1677 til minne om bybrannen i 1666 som la nesten hele London i aske. Her hadde vi en flott utsikt over City og Southwark med The Shard som er Vest Europas høyeste bygning.

Etter en ikke planlagt sightseeing i City gikk vi ned til Themsen og begynte å gå inn mot Westminister. Langs Themsen er man deilig skjermet for trafikken hundre meter lenger oppe.


Vi fortsatte langs elven til vi kom til Millenium Bridge som ligger ved St Pauls Cathedral. Denne flotte gangbroen ble ikke overraskende bygget i 2000. På den andre siden ligger Tate Modern og Shakespeare Globe Theatre og vi gikk over broen. Noe museumsbesøk tok vi oss ikke tid til denne gangen, vi greidde oss med ingeniørkunst i City.


Det er sjelden man er i London uten å få med seg Big Ben og det flotte klokketårnet tar seg ekstra bra ut fra Westminister Bridge. I St James Park så vi at våren var kommet til London og det var deilig å gå rundt i byen og kjenne vårsolen i ansiktet. Vi gikk til Apple Tree Yard på grunn av påskekrimmen som gikk på NRK i påsken. Den lille blindgaten ligger like ved Oxford Street og det var absolutt ingen ting å se der. Tror kanskje de bare hadde lånt navnet og at det var spilt inn et annet sted.


Etter hvert fant vi ut at vi måtte tilbake til hotellet for en kjapp dusj før konserten i Prince Albert Hall. To kompiser av Johnny var også på konserten og jammen traff vi på hverandre inne i lokalet uten å ha avtalt møtested. Vi var på Joe Bonamassa, en amerikansk bluesrockgitarist. Dette var julegave fra meg og jeg hadde ikke hørt så mye på han før, men jeg må innrømme at han var dyktig på gitaren og hadde flott stemme. Det er nok mange nordmenn som liker Bonamassa for oppe på Galleriet sto vi ved siden av tre andre nordmenn.


Lørdagen hadde vi bestilt en dagstur ut av London. Jeg har besøkt Bath og Stonehenge før ellers har jeg ikke sett noe av England. Første stopp var Warwich Castle. Dette vakre slottet ble bygd til William Erobreren i 1068. Vi tok en kjapp sightseeing før enn vi dro ned til den gamle byen som vi synes var like fascinerende. Her var det mange flotte bindingsverkhus og det fineste av alle var Lord Leycester Hospital. Dette bygget har vært seniorbolig for pensjonerte soldater siden 1571. Fish and Chips er et must i England og vi fant ut at vi skulle spise lunsj i Warwick. Det var kjempegodt, men vi endte opp med å spise gående på vei tilbake til bussen.


Neste stopp var Stratford-upon-Avon som er William Shakespeares fødeby. Verdens, kanskje mest kjente forfatter drar så klart turister selv om han døde i 1616. I tillegg til å ha vært bebodd av Englands nasjonalpoet var den lille byen vakker og livlig. Det var mange flotte bindingsverkhus og foran mange av kafeene i den lille byen var det gatemusikanter.






Turen fortsatte gjennom Costwolds. Området er kjent for sine rullende høyder og åser. I de små landsbyene er det vakre murhus med stråtak og samme hvor liten landsbyen er så har de en pub som er det naturlige samlingspunktet for beboerne. Det var et veldig vakkert område og jeg fikk lyst til å se mer av England.


Siste stopp på turen var studentbyen Oxford. Her ligger et av verdens eldste og beste universiteter og man tror at det har foregått undervisning der helt fra 1096. 26 av Storbritannias statsministre har en universitetsgrad fra Oxford. Flere av universitetsbyggene så ut som katedraler og det var en historisk sus over byen. Grunnen til at Oxford ikke ble bombet under den annen verdenskrig var at Hitler ønsket at Oxford skulle bli hovedstad i det tredje rike.

Denne kvelden hadde vi bestilt bord på en argentinsk restaurant som het Omnino. I skrivende stund er den nr 88 av 17938 restauranter i London på Tripadvisor. Argentinsk biff går for å være den beste i verden og vi spiste nydelig kjøtt med pommes frites, peppersaus og asparges med blåmuggost til. Det enkle er ofte det beste.


Morgenen etter hadde jeg utrolig nok lyst på en joggetur og Johnny er aldri vanskelig å be. Vi løp ned til Themsen og jogget mot Tower Bridge og videre et stykke til før enn vi måtte snu for å rekke utsjekking.


Søndag er markedsdag i London og nå bodde vi midt i EastEnd som har flere markeder som kan besøkes. Petticoat Lane bare gikk vi rett i gjennom. Spitalfields derimot var et flott marked. Dette lå inne i en moderne stor bygning og det så ut til å være bra kvalitet på det som ble solgt. I tillegg var det mange fristende matboder.


Like ved ligger Brick Lane og her er det masse markedsboder både i selve gaten og i forskjellige bygninger omkring i området. Brick Lane er vintage klær, gamle LP-plater, kunst av alle slag, masse matboder, gatemusikanter og indiske restauranter. I dette området har det alltid vært et ikke britisk preg siden immigranter fra forskjellige nasjonaliteter har kommet og gått. I dag er det mange bangladeshere i området og det er kjent som Banglatown. På søndager er det populært for hele byens befolkning og det er masse ungdommer og turister i gatene.


Fra Brick Lane gikk vi videre til Colombia Road Flower Market. Her var det så mange folk at vi valgte å gå på fortauet i stedet for gjennom markedet. Forståelig nok blir dette regnet som Londons mest fargerike marked, men dette er kanskje mest interessant for lokale som faktisk ønsker å kjøpe blomster.

Londons bydeler er veldig forskjellige og det er derfor en spennende by og besøke. Det er fortsatt mye av London som er uoppdaget. Neste gang har jeg bestemt meg for å bo i Hampstead.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar