Jeg hadde vært i London mange ganger før, men aldri i julehøytiden. Tiden var derfor moden for et etterlengtet julebesøk i den pulserende metropolen.
Vi bodde i en leilighet sentralt i Kensington, med metroen like ved – en transportåre som ble flittig brukt gjennom hele turen. Første stopp var Winter Wonderland i Hyde Park. Det var nok mer tivoli og "plastic fantastic" enn den idylliske julestemningen vi hadde håpet på, men Magical Ice Kingdom var absolutt verdt inngangsbilletten.
Her vandret vi gjennom en utstilling bygget av over 500 tonn is og snø, med hundrevis av håndskårne isskulpturer. Det 70 meter høye pariserhjulet ga oss også en fantastisk utsikt over Hyde Park og Londons ikoniske skyline.
Etter en varmende kopp mulled wine, fortsatte vi turen til Oxford Street, Europas lengste handlegate. Gaten var forvandlet til et magisk tak av tusenvis av skinnende, hvite LED-stjerner. Vi passerte et julepyntet Selfridges før vi svingte inn på Regent Street.
Her svever de ikoniske «Spirit of Christmas»-englene. Disse store, opplyste skulpturene er et av Londons mest fotograferte juleøyeblikk, og samspillet mellom lysene og arkitekturen gir en storslått, nesten høytidelig julestemning som virkelig tar pusten fra deg.
Julelysene i Carnaby Street var alt annet enn tradisjonelle. I 2025 var temaet «All Is Bright», et dristig fargespill som reflekterte områdets levende og trendy atmosfære – et friskt pust fra de mer klassiske lysene i nærheten.
Vi fortsatte gjennom Soho og Chinatown og endte opp på Rock & Sole Plaice, Londons eldste Fish & Chips-restaurant. De må ha en hemmelig oppskrift på frityrrøren, for dette var den sprøeste og beste jeg har smakt! Restauranten fra 1871 ligger i hjertet av Covent Garden. Etter middagen tok vi en runde i området, men i julen ble det i overkant mye folk. Vi trakk oss derfor ut av sentrum, fant en roligere kafé, og gjorde oss klare for kveldens høydepunkt: ABBA Voyage.
I stedet for artistene selv fysisk på scenen, ser man detaljerte digitale avatarer – ofte kalt «abbatarer» – skapt av George Lucas' spesialeffektstudio, Industrial Light & Magic. Men selv om ABBA-medlemmene er digitale, akkompagneres de av et live 10-manns band på scenen. Resultatet er en konsertopplevelse som føles overraskende ekte.
ABBA hadde over 20 topp ti hits i Storbritannia i løpet av karrieren og jeg har nok aldri vært på en konsert hvor jeg kjente så mange av sangene.
Neste morgen hadde jeg bestilt billetter til Frameless. Verk av kjente kunstnere som Rembrandt, Monet, Van Gogh og Dali forstørres opp og animeres. Kunstverkene dekker vegger, gulv og tak og man føler at man er med på en digital reise inn i bildene. Det var fire forskjellige rom som alle tok over 20 minutter å besøke. Jeg synes "Beyond reality" og "The world arond us" var helt fantastiske. Dette var en opplevelse som jeg sbsolutt anbefaler.
Etter den flotte kunstopplevelsen tok vi toget til Windsor. Selve Windsor by er kompakt og lett å utforske til fots. Brosteinsbelagte gater og Tudor-bygninger skaper en pittoresk ramme. Men høydepunktet, og grunnen til at vi dro dit, er Windsor Castle. Det eldste og største bebodde slottet i verden har vært offisiell residens for den britiske monarken i over 1000 år.
Det enorme slottet har en gulvflate på over 45000 kvadratmeter og inneholder mer enn 1000 rom.
Det er mer enn 500 mennesker som bor og arbeider på slottet.
Vel tilbake i leiligheten fikk vi tid til å slappe av litt før enn vi startet nyttårsfeiringen med litt prosecco. Det er en gigantisk nyttårsfeiring i området rundt Big Ben, men vi var enig i at vi helst ville unngå folkemassene.
Vi feiret derfor nyttårsaften på Churchill Arms. London mest julete pub, siden fasaden er dekket av juletrær. Menyen er ikke like julete, for dette er den eneste puben i London med thaimat.
Vi hadde godt selskap i hverandre, men utrolig nok så var det en guttegjeng på starten av tjue-årene som ville feire nyttår med oss også. Det ble en artig kveld med vårruller og dumplings til forrett, and til hovedrett og eplekake til dessert. Ølen smakte også godt, men jeg var så dum at jeg lot meg friste av en posesnus. Takket være Brexit var det lov med snus i Storbritannia og det satte guttene pris på. Jeg letta litt med en gang og så ble jeg kvalm. Hva er greia med snus!
Første nyttårsdag er det en stor parade i sentrum. Den ville jeg helst gå glipp av, så vi gikk en lang byvandring i stedet. Jeg hadde bedt Chat Gpt om å finne de fem fineste gatene i Nothing Hill til meg. Og det sier jeg til sightseeing er Chat Gtp til å stole på. Den første julete døren behøvde vi ikke gå til Nothing Hill for å finne. Dem var det masse av i Kensington også.
Vi startet med tre fine gater i fargerike Hilggate Village før turen fortsatte til Portobello Road som er kjent for bokhandleren i filmen Nothing Hill, masse vintage butikker og Portobello Road Market i helgene.
Videre fortsatte vi turen til Lancaster Road og St Lukes Mew. I Lancaster Road er de mest fargerike og høye husene. Og lille St Lukes Mew så ut til å være en Instagram-gate.
Inspirert av alle de fargerike husene og det yrende folkelivet i Nothing Hill gikk turen videre ned til husbåtene i Little Venice.
Det er registrert over 4300 husbåter i London og det anslås at cirka 10000 mennesker bor i husbåter. Antall menesker som bor i disse båtene har økt de siste årene på grunn av de høye boligprisene. Mange av båtene må flytte hver 14. dag fordi de ikke har fast fortøyningsplass.
Jeg er glad i å besøke utsiktspunkt. Forrige gang jeg var i London dro jeg til Hampstead Heath.
Denne gangen gikk turen til Promrose Hill som ikke ligger langt fra Regents Canal. I den siste Bridget Jones filmen får vi nyte den fine utsikten med Bridget, nå kunne vi nyte den på egen hånd.
Utenfor parken ligger det sjarmerende gater med fargerike hus. Det lille området er som Nothing Hill uten alle turistene.
Primrose Hill ligger bare noen minutter fra Camden som er kjent for sin alternative sjel. Her er gatekunst, punkhistorie og en blanding av menesker som man ikke finner noen andre steder. Jeg syens det er veldig artig å gå rundt her. Denne gangen hadde jeg greid å finne fram til stampuben til Amy Winehouse. Baby Reindeer ble også spilt inn her. Typisk så var puben full, så vi greide oss med et foto av en statue av Amy Winehouse og dro tilbake til Kensington hvor vi spiste nydelig persisk mat.
Den siste dagen besøkte vi Nasjonalgalleriet som ligger på Trafalgar Square. Galleriet huser over 2300 malerier og er kjent for sin vesteuropesike malekunst fra det 13. til det tidlige 20. århundre. Galleriet er enormt så det er lurt å plukke seg ut noen malerier man vil se.
Vi ble slitne av alle memmesken og alle inntrykkene med noen minutters mellomrom og dro ut igjen for å se på det norske juletreet på Trafalgar Square. Det var litt langt mellom grenene, men det er tanken bak som teller, så slutt å klag engelskmenn!
Vi hadde bestilt oss billet til Sky Garden klokka 13, men når vi hadde stått i kø i tjue minutter og fortsatt hadde langt igjen til inngangen så ble vi enige om å gå ut av køen. Vi gikk over Themsen til Borough Market, men der var det en del boder som ikke var åpne, så da fortsatte vi tilbake til den andre siden av Themsen igjen og fant oss en gammel, koselig pub. På dette viset endte vi opp med fish & chips igjen.
Etterpå ble vi enige om at vi måtte se Big Ben på denne turen også. Da vi kom opp fra metroen i Westminister og så rett på majestetiske Big Ben badet i sol, så var vi skjønt enige om at det er ikke noe i London som slår Big Ben.
Ikke bare Big Ben er vakker, men hele Westminister Palace er en fantastisk bygning. Man har ikke vært i London hvis man ikke har sett Big Ben, så det blir nok en tur til Westminister neste gang også. Og en neste gang blir det definitivt for det er alltid noe nytt å oppleve i London.
Vi avsluttet London-turen med en tur i julegatene siden Johnny hadde sett på nett at Halycon Galleri i New Bond Street solgte malerier av Bob Dylan. Bob Dylan hadde de ikke lenger, men de hadde blant annet Andy Warhol og man fikk pris etter forespørsel. Jeg ble med et pinlig klar over at jeg ikke var kledd for shopping i New Bond Street. Men takket være dagens bomtur nummer tre så fikk jeg et bilde av Fortnum & Mason. Viva la London.
