onsdag 31. mars 2010

Victoriafalllene - Mosi-oa-Tunya

On sights as beatiful as this, angels in their flight must have gazed
David Livingstone





























På grensen mellom Zimbabwe og Zambia ligger Victoriafallene, et av verdens syv naturskapte underverker og trolig det mest spektakulære fossefallet på jorden. Victoriafallene er på Unescos Verdensarvliste.

Elven Zambesi vider seg ut og blir 1700 meter bred før den bunner ut i Victoriafallene som er fra 70 til 110 meter høye. Det afrikanske navnet er ”Mosi-oa-Tunya”, "Røyk som tordner". På grunn av den konstante vanndampen fra fossen, skapt av millioner av liter med vann, har det vokst fram en liten regnskog i området.

Jeg var i byen Vicfalls når jeg besøkte fallene. Det er herifra man har den mest spetakulære utsikten mot fallene, men sjekk sikkerheten i Zimbabwe først og dra eventuelt til Livingstone i Zambia i stedet.

Victoriafallene nås lett til fots fra byen og man kan gå dit på egen hånd. Flere hundre meter før enn jeg kom fram til fossen trodde jeg at det begynte å regne. Dette var ikke vanlig regn, men tusenvis av dråper fra "Mosi-oa-Tunya”. Jeg hadde naturen på min side denne dagen, over det ene fossefallet gikk det en flott regnbue og fallene var på sitt aller vakreste.

Hvis man først besøker Victoriafallene må man ikke gå glipp av rafting i Zambesi. Dette går for å være en av verdens beste elver for whitewater rafting.

Det er mest vanlig å ta en heldagstur med lunsjsstopp langs elvekanten underveis. Man er både i Zambia og i Zimbabwe i løpet av turen

Strykene har navn som "Overland Truck Eater", "The Terminators" og "Double Trouble".

I "Double Trouble" føltes det som jeg hadde gått glipp av noen sekunder av livet mitt. Plutselig var jeg under vann og det hele skjedde så fort at jeg hadde ikke merket at båten gikk rundt i luften.

Man har vel ikke vært på skikkelig raftingtur uten å stifte bekjentskap med elven, men det morsomste var når vi klarte å komme oss i gjennom strykene. Man padler som en gal med vann på alle kanter, og følelsen av å ri på vannmassene er ubeskrivelige.

Det sies at det er krokodiller i Zambesi, dette stemmer helt sikkert, men de holder seg nok til den mer rolige delen av elven. Jeg var på sykkeltur langs Zambesi Drive dagen etter raftingen. Turen ble forholdivis kort. Etter bare noen minutters sykling kom jeg fram til et varselskilt der det sto at man måtte passe på kjæledyrene sine på grunn av krokodiller. Jeg hadde ikke noe kjæledyr, men hadde veldig liten lyst til å bli krokkodillemat. Timeprisen på sykkelen jeg leide ble følgelig svært høy.


tirsdag 30. mars 2010

En rundresie i Zimbabwe


Vi kom kjørende inn på Wayfarer Lodje utenfor Harare klokka tre på ettermiddagen på nyttårsatfen. Vi hadde kjørt hele dagen fra Blantyre i Malawi. Festmiddagen besto av biff, potetere og grønsaker. Og noen av de hyggelige gjestene feiret det nye året med å kaste folk i svømmebassenget.

Før jeg kom til Zimbabwe hadde jeg vært i Øst Afrika og Harare så ut som en moderne storby i den vestlige verden sammenlignet med de byene jeg hadde besøkt. Her var det høye, velholdte bygninger, kjøpesentre, parker, trafikklys og brede, asfalterte gater. Queen Victoria Museum og Nasjonalgalleriet var absolutt verdt et besøk.



På lodjen i Blantyre i Malawi hadde jeg blitt kjent med en gutt fra Harare og vi ble med han til en Epworth som ligger 13 km sørøst for Harare og hilste på familien hans. Her ligger Chiremba Balancing Rocks. Disse er kjente siden de er på pengesedlene til landet. Etter hyperinflasjonen på 2000-tallet er ikke disse i bruk lenger og Zimbabwe må være det eneste landet i verden hvor man kan bruke 8 forskjellige valuta.

Da vi skulle ta buss videre til Mutare reiste vi fra Mbare Musica. Her ligger byens største marked. Her finner man alt fra grønsaker og frukt til klær, såpesteinsfigurer og naturmedisin. Tradisjonelle healere er utbredt i Zimbabwe. Alle har sin nanga som de går til. Nangaene viderefører gamle tradisjoner innen naturmedisin og åndemaning og i bodene deres får man kjøpt pulver, røtter og salver. Spesielt pulveret vil jeg helst slippe å vite innholdet i.

Mutare ligger vakkert til i en dal nær grensen til Mosambique og jeg overnatter hos Mrs Ann Bruce. Her sitter gjestene ved et langbord og maten blir sendt rundt. Etter mange måneder på loffen er det koselig å være på et overnattingssted som minner mer om et hjem enn en lodje. Det er nydelig middag og vi kan låne bøker fra biblioteket hennes.

Fra Mutare gikk turen videre til Chimanimani. I dette vakre fjellområdet overnatta jeg i huler og jeg har en egen blogg fra Chimanimani.

Etter å ha overlevd huleovenatting og aggresive bavianer fortsatte jeg turen videre til Maswingo og Great Zimbawe Ruins.


Great Zimbabwe er den største middelalderbyen i det sørlige Afrika, den er et vitne på at det var sivilisasjon i Afrika lenge før europeerne kom til verdensdelen. Festningsverket er fra år 1000, og har trolig vært hovedsetet til kongen av Great Zimbabwe. De mener det har bodd 15000 – 20000 mennesker i dette området.

The Great Enclosure er det største komplekset i Great Zimbabwe. Det har en omkrets på 255 meter. Veggene er opp til elleve meter høye, og på det tykkeste er de fem meter.

Det er en flott gåtur opp til The Hill Complex, her får man følelsen av å være på en vandring tilbake i tiden. I tillegg er det flott utsikt over resten av området, og man kan orientere seg om hvor man skal gå etterpå. Rett utenfor ruinenen er det en sttrategisk plassert restaurant med en nydelig buffet.

Jeg bodde på Bed & Breakfast i Masvingo også. Jeg fikk nydelig mat og kaffe på sengen. Og på kvelden hadde jeg stua og tven helt for meg selv. Det var faktisk ganske deilig når man har vært ute og reist i flere måneder.

Etter Great Zimbabwe fortsatte jeg turen til Bulawayo. Her møtte jeg Andrea fra Tyskland. Vi møtte før jeg skulle på fjelltur i Chimanimani og vi avtalte å møtes igjen på Shaka Spears i Bulawayo.

Bulawayo er den nest største byen i Zimbabwe. Det er også en moderne by, men den har ikke så mange høyhus som Harare. Det er 900000 innbyggere, men flesteparten av innbyggerne bor i forsteder vest og nordvest for sentrum.

Andrea hadde blitt kjent med to sørafrikanere og de kjørte oss opp til Matobo Nasjonalpark. Det er ikke mange dyr i denne parken, men det er masse balanserende steiner og flott å kjøre rundt. Vi så noen helleristinger i en hule og reiser til slutt opp til ”View of the world” hvor Cecil Rhodes ligger begravd.



Det var vel ingen som hadde trodd at lille Cecil Rhodes en gang skulle grunnlegge sitt eget land. Han var liten for alderen og lungesyk som barn. Foreldrene flyttet til Sør Afrika, og klimaet der var mye bedre for lungene hans enn den kalde og råe luften i England. Som voksen grunnla han sin rikdom gjennom diamanter, og i 1895 grunnla han Rhodesia.

Fra 1953 besto Rhodesia av det som i dag er Zimbabwe, Zambia og Malawi. Nord Rhodesia og Nyasaland ble selvstendige i 1963 og endret navn til Zambia og Malawi. Sør Rhodesia, eller Zimbabwe som det ble hetende, ble ikke selvstendig før enn i april 1980. Da fikk Robert Mugabe internasjonal anerkjennelse som Zimbabwes nye president.

Etter Bulawayo fortsatte vi turen til Victoria Falls som uten tvil er Zimbabwes største turistattraksjon. Besøket der har jeg en egen blogg om.
 

Zimbabwe - på huletur i Chimanimani


















Chimanimani er et fjellområde i Zimbabwe og Mosambique. Jeg reiste et halvt år i Afrika i 1995/1996, og da var Zimbabwe et av Afrikas tryggeste land å ferdes i.

Selv tok jeg buss fra Harare til Mutare hvor jeg var et par dager før jeg tok bussen videre opp til landsbyen Chimanimani. Her ligger backpakker-paradiset Heaven med vakker utsikt og god mat.

Jeg møtte John fra London på bussen opp til Chimanimani. Vi bestemte oss for å gå sammen i nasjonalparken i tre dager. Det flotte med dette fjellområdet er at man kan overnatte i store fjellhuler. Det finnes et kart over nasjonalparken hvor de største hulene er avmerket.

Fra Heaven er det et par mil opp til inngangen til parken, Mutekeswane Basecamp. Her registrerer man seg og betaler en liten sum og så kan man ferdes i fjellet på eget ansvar.

Fra Basecamp og opp til den eneste hytten i parken tok det et par timer. Vi fulgte Bailey`s Folly. Før vi kom fram til hytten var det masse flotte steinformasjoner.
Videre fra hytta ferdes man i en dal som ligger på 1500-1800 meter. Her er det grønt og frodig og gjennom dalen renner en elv hvor det er masse flotte fossefall og badekulper. På den andre siden ligger fjelltoppene som er rundt 2400 meter.

Vi hadde planlagt å overnatte i Red Cave, men den var full. Heldigvis lå ikke North Cave langt unna. Denne hulen lå flott til med en bekk like ved. Etter lunsj fortsatt vi opp mot Skeleton Pass som er en fjellovergang melllom Zimbabwe og Mosambique. Utsikten til Wizards Valley i Mosambique var flott. Da vi var der oppe var vi alene, men noen andre turister som vi møtte på turen fortalte oss at de hadde sett folk komme bærende på stoler og høner over dette passet. Vi gikk bare noen få meter inn i Mosambique. Det sto et skilt om at det var strengt forbudt å krysse grensen og i tillegg var vi redd for landminer.

























Dagen etter gikk vi gjennom Bundi Dalen mot Southern Lakes. Her er det flere flotte badekulper underveis. Vi hadde tenkt å overnatte i Terrys Cave som ligger litt før Southern Lakes, men så møtte vi en skoleklasse som var på vei dit.

Læreren fortalte oss om en hule som lå oppe i The Saddle på grensen mot Mosambique. Den var ikke avmerket på kartet men han tegnet den inn for oss.

Etter lunsj og et bad i Southern Lakes begynte vi på oppstigningen mot the Saddle. Vi fant hulen og ble der i to netter.

























Etter første natt i hulen gikk vi på en dagstur innover platåtet. Her var det masse flotte steinformasjoner. De sto der som høyreiste soldater og minnet oss om at vi var i et grenseområde. Det var ikke noe skilt som viste når vi kom til Mosambique, men i ettertid fant vi ut at vi hadde gått flere kilometer inn i landet.

Vi så ingen andre folk der oppe, men da vi sto oppe på en stor steinblokk og så utover en dal kom det mange bavianer på steinblokkene rundt oss. John var en flott turkamerat, men plutselig ble han forandret til en neandertaler som brølte og slo seg på brystkassen. Da begynte bavianene å skrike og slå seg på brystkassen også.

Sett utenifra ser jeg humoren i det, men når jeg sto der på steinblokken i Zimbabwe eller var det kanskje Mosambique, så hadde jeg litt problemer med å se det morsomme i situasjonen.

Heldigvis ble det bare mye bråk og ingen nærkontakt med bavianene som har veldig spisse tenner. Vi dro tilbake til hulen vår og holdt oss rundt den resten av kvelden. Tiden gikk fort og vi kunne gjerne blitt der i flere dager, men vi hadde nesten ikke mat igjen, så den fjerde dagen la vi i vei tilbake til basecamp. Vi gikk en annen sti fra Southern Lakes, Banana Grove Track. Her var det grønt og frodig med bananpalmer, hibiscus og lobelia.

mandag 29. mars 2010

Malawi - Afrikas varme hjerte





























Malawi ligger i Øst Afrika og grenser til Mosambik, Zambia og Tanzania. Mesteparten av bosettingen er rundt Malawi-innsjøen, som dekker 20 prosent av landets areal.

Sjøen inneholder over 600 forskjellige fiskearter, og kan derfor pryde seg med tittelen verdens mest artsrike innsjø. De fleste som har ferkvannnsakvarium har fisker fra Malawi-sjøen.

Det er mange måter å komme seg til Malawi på. Jeg kom på sykkel fra Tanzania. Jeg syklet ikke selv, men ble syklet av en av de mange guttene som står og venter på minibussene som kommer fra Mbeya i Tanzania. Fem kilomter før Malawis grense er siste stopp og da må man enten bruke apostelens hester eller betale en liten slant for å bli syklet til grensen.

Den første byen nord i Malawi er Karonga som ligger på nordenden av Malawisjøen. Badebyene lengre sør er penere så det er ingen grunn til å bli så lenge her. Men husk at her finnes den eneste banken i Nord Malawi.



















Livingstonia ligger cirka 900 meter over havet. Stedet har vært misjonsstasjon og ble grunnlagt av Frikirken i Skottland i 1894. Utsikten over Malawisjøen er fantastisk og man kan gå mange flotte fjellturer i området. Det går ingen offentlig transport dit, men det er vanlig å få haik med en lastebil opp den svingete veien fra Malawi-sjøen. Alternativet er å gå de fire timene det tar å komme opp dit.

Når man fortsetter videre sørover er en stopp i Nkhata Bay et must. Her ligger Chikale Beach med Njaya Lodge som har blitt en legende blant reisende. Her kan man overnatte i bungalower to meter fra stranden. Sanden er kritthvit i kontrast til det mørkeblå havet og det er grønt og frodig der.


























Jeg våknet alltid grytidlig på morgenen når fiskerne kommer inn med de små kanoene sine. Kanoene ble dratt på land og fiskegarnene ble lagt til tørk på den hvite sanden. Deretter fordelte de dagens fangst i mellom seg. Senere på dagen overtok lodgens gjester den flotte stranden.

Malawi er et av verdens fattgste land, men på Njaya får man alltid servert god mat og utsikten over Malawisjøen fra stedets uterestaurant er fantastisk.

Neste anbefalte stopp er Senga Bay. Denne lille byen er kjent for sine mange flotte malawistoler. Langs hovedgaten er det masse malawistoler, sjakkbord og masker til salgs. Her ligger også en luksusresorten Livingstonia Beach Hotel og dem er det ikke mange av i Malawi.

På syspsissen av Malawisjøen ligger Cape Mclear. Tidligere var dette det mest populære stedet å dra i Malawi og den lille fiskelandsbyen ble beskrevet som Malawis svar på karibien. Stranden er vakker, men vannet er ikke så rent som det en gang var her.























Lenger syd i landet ligger Zombaplatåeet som ligger på 2000 meter og har flotte turforhold.I Malawi finnes også flotte nasjonalparker, siden jeg hadde vært på Kilimanjaro og Masai Mara tidligere på reisen valgte jeg å holde meg ved Malawisjøen det meste av turen.

En kurositet med Malawi er de mange shake-shake barene som selger hjemmebrygget øl på to-liters kartonger. De ligger på rekke og rad nedover hovedgatene i mange av de små landsbyene og heter ofte Bottleshop eller Hangover clinic. Her spilles det musikk på full guffe og de ser ut til å være oppe det meste av dagen.






















Målt etter afrikansk standard er Malawi et trygt land å reise rundt i og innbyggerne er varme og imøtekommende. I tursitbrosjyrer beskrives de ofte som "The warm heart of Africa"

søndag 28. mars 2010

Zanzibar - krydderøya





Zanzibar ligger på Afrikas østkyst og er en del av Tanzania. Den vakre øya er kjent for sin swahili-kultur, en blanding av Afrika, Arabia og Asia.

Mange drar til Zanzibar for å nyte de vakre, hvite strendene som ligger nord og øst på øya. Men en vandring gjennom Stone Town som ligger i byen Zanzibar er en opplevelse jeg sent vil glemme og jeg ble i Stone Town flere dager før enn jeg dro videre til nordkysten av øya.

I Stone Town er det smale, svingete gater, indiske butikker og arabiske hus med utskårne dører. Balkongene henger over gatene og får dem til å virke enda smalere, og på de små kafeene sitter mennene i sine hvite drakter. Her finnes moskeer, templer og katedraler. De fleste av innbyggerne er afrikanere, men her er også mange av arabisk avstamming og en del indere.

På ettermiddagen møtes mange av de reisende på Africa House Hotel. Her er det en flott takterrase hvor man kan nyte solnedgangen, spennende selskap og noe godt og drikke.



Etter Africa House Hotel fortsatte jeg til Forodhani gardens. Dette er et stort uteområde nede ved havnen hvor man kan få kjøpt masse forskjellig mat fra bodene som blir satt opp om kvelden. Her kan man velge mellom sjømat, kylling, biff og grønsaker på grillspyd. Dette kan skylles ned med cola, annanasjuice eller hvorfor ikke sukkerrørjuice tilsatt lime. Jeg var her flere kvelder på rad og hadde forskjellige måltider hver gang. Her treffer man både turister og lokalbefolkningen og det er de samme menneskene som jobber i bodene hver dag, så det blir mange kjentfolk etter hvert.



Prison Island ligger fem kilometer utenfor Stonetown. Øya ble eid av en rik araber og i 1893 bygde han et fengsel der ute. Derav navnet Prison Island. Det er kjempefint å snorkle der, men litt vondt å komme seg ut. Det er langgrunt og koraller skal man jo ikke tråkke på. Først og fremst fordi man ødelegger dem, men hvis man er uheldig kan det også gjøre skikkelig vondt. Det er noen kjempesvære landskilpadder på øya, de er ganske sjeldne og kan bli 250 år gamle.

Zanzibar kalles ikke for krydderøya uten grunn. Her dyrkes det kanel, muskat, kardemomme og pepper. Og de fleste besøkende på øya drar på en organisert kryddertur. Mitu er kjent for sine turer og jeg bestilte tur hos han, men endte opp med nevøen som guide. I tillegg til alle krydrene fikk vi også se forskjellige urter som henna og sitronblad. Vi fikk lukte på en plante som satte i gang et skikkelig nysekor og det ga seg ikke før enn vi fikk en annen plante å lukte på. Lunsjen vi fikk servert på turen var nydelig og på tilbakeveien var vi innom de persiske badene.



En dag besøkte jeg Palace Museum først og fortsatte videre til Old Slave Market. Kontrastene var store for sultanen og slavene.

I 1830-årene flyttet sultan Seyyid Said sitt hoff fra Oman til Zanzibar, og i løpet av noen få år var Zanzibar et sentrum for slavehandelen i Østafrika. Da David Livingstone kom til øya, omdøpte han den til ”Stinkibar” på grunn av de dårlige, hygieniske forholdene. Han var sjokkert over den behandlingen slavene fikk. Etter press fra England gikk sultanen med på å stenge slavemarkedet i 1873. Illegal slavehandel fortsatte imidlertid rundt omkring i byen til et stykke inn på 1900-tallet. I perioden 1890 til 1963 var Zanzibar et britisk protektorat, men forskjellige sultaner fortsatte å styre under protektoratet, helt til Zanzibar ble selvstendig i 1963. I 1964 var det en blodig revolusjon på øya. Sultanen ble styrtet og Zanzibar og Tanganyika gikk sammen til den nye republikken Tanzania. Zanzibar har fortsatt utstrakt selvstyre og eget parlament. Det finnes i dag et frihetsparti på øya. Zanzibar er mye rikere på naturressurser enn resten av Tanzania, og jeg kan godt forstå de som ønsker at Zanzibar skal danne sin egen uavhengige stat. Jeg forsto ikke språket, men ”taggingen” på veggene dreide seg om dette. Det sto malt ”CUF” på mange bygninger i Stone Town.


Siden Zanzibar er rikere enn resten av Tanzania er det mange som kommer fra fastlandet for å jobbe på en av de mange restaurantene eller hotellene. Jeg ble kjent med David fra den sørlige delen av Tanzania. Han tilbød meg et privat kokkekurs og det kunne jeg selvsagt ikke takke nei til. Han bodde et stykke utenfor sentrum i Mwenakuwelekwe. Ikke spør meg hvordan dette uttales, jeg måtte få han til å vise meg stedet på kartet. Vi handlet på markedet ved Old Slave Market og syklet hjem til han etterpå.

Menyen var fisk i kokossaus og chapati. Det vanskeligste var å få kokosen ut av kokosnøtten, for her ble alt laget fra bunnen av. Jeg satt på en lav krakk med et redskap som så ut som et slags spyd stikkende ut fra krakken. Hemmeligheten var å raspe kokosen ut av den halve kokosnøtten. Etterpå tok vi kokosen i en slags ”sokk” sammen med vann for å lage kokosmelk. Fiskebitene rullet vi i hakket ingefær og hvitløk, før vi stekte den lett og hadde den i kokosmelken. Jeg satt på golvet og kjevlet ut chapati på et lite rundt bord. Etterpå stekte vi dem på en liten takke. Det smakte kjempegodt.

Etter noen innholdsrike dager i Stone Town dro jeg videre til nordkysten. Vi var flest turister som tok dala-dala, men en høyreist rastafari var også med. Plutselig sa han at alle måtte gå ut fordi de skulle telle oss. Grunnen til at vi måtte ut var at bilen hadde et flatt dekk. Da vi omsider kom oss inn i bilen igjen sa han at vi skulle bare innom stasjonen og hente noen høner og geitekillinger før enn vi skulle dra videre til nordkysten. Dette var bare en spøk, men det virket som jeg var den eneste som synes det var morsomt.



Nordkysten er nydelig. Vannet er krystallklart og har mange forskjellige blåfarger med skjæring til grønt og turkis. Stranden er hvit og uendelig, og vi bodde på stranden. Det var bare noen få bungalower på stedet vi bodde.
Ikke langt fra resorten vår var det en liten fiskelandsby. Bønnesuppen der kostet 75 øre og smaken var deretter, men de hadde god te og mandazi. Chris, en av gjestene på resorten kjøpte en geit i landsbyen som vi skulle ha til middag senere i uken. Den sto like ved teltet vårt, og det er vel første gang jeg har vært nærmeste nabo med det som skal bli middagen min.

Heldigvis var det ikke Chris, men kokken på resorten som tilberedte middagen, og den ble bra den. Grillspyd med geitekjøtt, masse grønsaker og ris og søtpoteter til.

Dagene på Nungwi var fantastiske. Når jeg våknet om morgenen så jeg utover havet, og ti meter borte var restauranten med deilig frokost. Jeg solte meg fram til lunsj og etter lunsj svømte jeg, lånte surfbrettet til rastafarien som skulle telle oss eller gikk turer på stranda sammen med de andre som bodde på resorten. Middagen var alltid en suksess og så satt vi rundt bålet på stranda på kvelden og fortalte om alle stedene vi hadde reist til. Been there, done that;)

lørdag 27. mars 2010

Lamu – Øya hvor tiden har stått stille




























Dhowen glir sakte inn mot land. Jeg kjøper en mango og papayajuice før jeg følger folkestrømmen langs de smale gatene. Her går fullastede esler, sortkledde kvinner på vei hjem fra markedet og gamle menn i hvite kapper side om side.

























Lamu er en liten øy på nordøstkysten av Kenya. Å besøke Lamu er som å besøke en annen verden. Gjestfriheten blant øyas innbyggere fører til at du ganske fort føler deg som en del av denne verden. Her er ingen biler, hvis du ikke vil spassere må du bruke esel eller dhow.



















Her finnes uendelige hvite strender, kokosnøtt- og mangoplantasjer. Men øyas største severdighet er Lamu by, også kalt stone town. Du finner ingen plass hvor swahilikulturen er så godt bevart som i denne lille byen. Øya har hatt mange besøkende gjennom årene. Portugisiske oppdagelsesreisende, tyrkiske handelsmenn og sultanen av Oman. Men Lamus trange og svingete gater er fortsatt uendret og øya har utviklet sin egen unike kultur som er en miks av Øst-Afrika og Orienten. Lamu by står på Unescos Verdensarvliste.

























I Lamu by er det ingen strand. Ta en dhow til Shela Beach. Et uendelig paradis med hvite, bølgende sanddyner og en tolv kilometer lang strand. I begynnelsen av stranden når man kommer fra Lamu by ligger Peponi Hotell. Et av de eldste og mest kjente hotellene på øya.

En seiltur til en av naboøyene anbefales på det varmeste. Jeg dro på dhowen til Kaptein Josef sammen med mange andre backpackere til Kiwayu. Et snorkleparadis ikke så langt fra grensen til Somalia.

























Manda Island er bare en kjapp seiltur fra Lamu, her er det nesten ingen innbyggere i det hele tatt. Jeg var her et par ganger. Den ene gangen gikk jeg og fisket blant korallene. Det var bare å slenge uti en line med fiskekrok på og så fikk jeg napp med en gang.

Jeg var også så heldig å bli kjent med en av de lokale som tok meg med til sin familie på Pate Island. Der bodde jeg i to netter og ble kjent med alle jenter på øya fra 5-20 år. En mezungo var sjeldent besøk og jeg ble tatt godt vare på både av barn og voksne.

En dag gikk vi over øya til en annen landsby, da stilte halve landsbyen opp i penklær for å bli tatt bilde av.

Siste natten delte jeg seng med to tenåringsjenter. Vinduene var lukket for de var redd for onde ånder, og hendene og føttene mine var fulle av gjørme fra henna som av en eller annen grunn ikke kunne fjernes før neste morgen. En meget varm natt, men en opplevelse jeg ikke vil være foruten.

Mombasa - en liten stopp før Lamu







Mombasa er som et bilde av paradis, malt av et lite barn”
 
Dette er det Karen Blixen som har sagt. Nå gjenstår det bare å se om jeg blir like betatt av byen som hun var.


Omar Sharif den yngre er ”guiden” min i dag. Han kommer bort til meg på gata og sier han kan vise meg Mombasa. Vi starter med gamlebyen og her er blant annet et hindutempel og de to eldste moskeene i Mombasa.



 
Etterpå går turen til Fort Jesus. Portugiserne startet byggingen av Fort Jesus i 1593. Fortet rommer blant annet en utstilling av østkystens kulturhistorie og vrakgods fra Mombasas kyst. Det flotteste med hele fortet er imidlertid beliggenheten. Utsikten utover havet og byen er praktfull.
 
Vi fortsetter gjennom byen og han viser meg forskjellige krydder og urter. Jeg smaker også
på forskjellige frukter, blant annet jakkfrukt. Vi går ned på ei søplete strand og spiser stekt småfisk med hodet og det hele. Etterpå går vi til en annen strand der guttene møtes for å spille fotball. De spør meg om hvordan jeg likte Nairobi, og jeg forteller dem historien jeg har hørt om tyver som har blitt drept av folkemengder. Men de misforstår meg og sier at i Nairobi bryr ikke folk seg om tyvene, men i Mombasa dreper de dem.
 
Han tar meg med på besøk til familien sin også. Det er deilig å slappe av litt. Jeg har hengt etter Omar som et slips hele dagen, og både varmen og luftfuktigheten er mye høyere enn i Nairobi. Faren hans har to koner og vi er hos nummer to. Søsteren hans lager swahilimat og det er kjempegodt. Hun er 21 år gammel og hadde en liten unge som døde av malaria. Mannen hennes kjører lastebil i Saudi Arabia. Omar går og treffer noen kamerater mens jeg snakker med henne. Hun er koselig å snakke med og har en varm og behagelig personlighet.
 
På østkysten av Kenya er mesteparten av befolkningen muslimer. Mombasa bærer også preg av å ha ligget under Oman i nærmere 200 år, før kysten av Kenya ble et britisk protektorat i 1896. Folkelivet i gamlebyen er stadig en blanding av Afrika og Orienten. I den nye delen av Mombasa er det brede gater og mer moderne bebyggelse. På Moi Avenue ligger Mombasas kjennetegn, fire svære støttenner av aluminium.


Utenfor byen er det flere fine badesteder, men jeg har planlagt å dra til Lamu og humper videre på en skranglete buss med væpna vakter.



 


fredag 26. mars 2010

Masai Mara, Lake Nakuru og Matalal International Camel Derby i Samburu


Kenya er kjent for sine mange nasjonalparker og jeg besøkte tre av dem. Her følger en reisekildring fra de tre nasjonalparkene.


Vi er på vei fra Nairobi til Masai Mara og kjører nesten hele dagen. På venstre side har vi Rift Valley. Dette kjempestore dalestrøket går fra Jordan via Øst Afrika og helt nedtil Mosambique. Etter hvert kjører vi tvers over Rift Valley. Vi spiser lunsj i Narok før vi drar videre inn til Masai Mara. Guiden vår, John, er en hyggelig kar med masse godt humør.

Etter de berømte funnene av Leakeyfamilien i Olduvai Gorge i Tanzania og rundt Lake Turkana i Kenya, har Rift Valley blitt sett på som menneskehetens vugge. Hjerneskallen som den britiske forskeren Mary Leaky fanti 1959 i Olduvai Gorge er eldre enn 1,6 millioner år, og man mener at Homo habiles er en forløper for det som senere ble Homo sapiens.
Langs veien møter vi mange masaier med fargerike kikoier og gjetestaver. De tradisjonelle masaiene lever nesten bare av det de får fra kuene. Melk og blod til daglig bruk, kjøtt til festlige anledninger. Urinen brukes som medisin og kumøkken bygger de husene sine av. De er et høyreist, stolt og vakkert folkeslag. I likhet med en del nordmenn er de veldig skeptiske til fremmede folkeslag og deres kultur. Europeerne går under navnet ”De som stenger prompen inne” forteller guideboka mi. En litt spesiell beskrivelse av hvor ubehagelig det må være å gå kledd i bukse. Det er i dag mellom 300 000 og 400 000 masaier i Kenya og Tanzania. Hvor mange som fortsatt lever tradisjonelt veit jeg ikke.
Selve safarien starter ikke før enn i morgen, men vi får sett en del dyr langs veien likevel. Mest små gaseller, men også noen giraffer og zebraer. Campen er koselig og jeg deler hytte med tre jenter fra New Zeland.


Etter middagen er det masaidans. De løper etter hverandre rundt et bål og hopper noe vannvittig høyt, samtidig som de lager noen rare strupelyder. Det er veldig stemningsfylt. Vi får høre litt om masaiene til slutt. Både guttene og jentene blir omskjært når de er 15-16 år gamle. Guttene må bevise for jentene at de er gode krigere. Før var den store manndomsprøven å drepe en løve, men dette er ikke lov lenger, og myndighetene slår veldig hardt ned på krypskyting av løver. En masai kan ha flere koner.
Etter middagen går vi og legger oss. Det har vært en lang dag med mye bilkjøring og vi skal tidlig opp neste morgen.

Vi startet med en solid frokost klokka sju. På veien passerer vi mange masaier og kveget deres. De bor i knøttsmå landsbyer.


Dette er den store ”Out of Africa – dagen”. Jeg bestemmer meg for å lese Karen Blixen når jeg kommer hjem. Takluken på minibussen er slått opp, og vi står oppreist i bilen. Samme hvilken retning vi snur oss så er det dyr. Det er noen andre biler også, og det er selvsagt ikke like idyllisk, men Masai Mara er heldigvis stort, og det er ikke så ofte vi treffer på andre minibusser og jeeper.
Vi ser masse gaseller og antiloper. Giraffene er elegante der de beveger seg i ”slow motion” gjennom gresset. De kan bli opp til 5-6 meter høye og ruver virkelig i terrenget. I Østafrika finnes det tre forskjellige giraffarter. Giraffene i dette området er masaigiraffer. Det er masse elefanter, både voksne og barn. En elefant kan bli opp til 6300 kilo, og de spiser opp til 250 kilo med gress og annen vegetasjon i løpet av en dag. Zebraene er søte, i motsetning til bøflene som bare ser sinte og feite ut. Det første rovdyret vi ser er en gepard, senere ser vi noen løver. Hyenene lever opp til sitt rykte, de ser lurvete og sleske ut. Villsvinene er snåle!

Vi passerer en elv og der er det masse late, daffe flodhester. Men man må ikke la seg lure, flodhesten er faktisk det dyret i Afrika som dreper flest mennesker. De er farlige hvis du kommer mellom dem og vannet, og de er mye raskere enn de ser ut til. Det er ikke noe særlig å få en flodhest på 2000 kilo over seg. 
 
Vi spiser en deilig, medbrakt lunsj med kjøtt, salat, papaya og ananas ute på savannen. På veien tilbake passerer vi noen gribber som har seg et realt festmåltid på en stor antilope. Lukten av rått kjøtt sprer seg i bilen. Plutselig forsvinner alle gribbene, det er løvemor som vil være med på moroa. Der forsvant festmåltidet kjære gribber! Løvemor drar med seg hele skrotten, hun har en liten familie som hun må forsørge. Vi drar hjem for å spise middag.
Om natten hører vi noen hyl i det fjerne. Jeg veit ikke hva slags dyr det er. Kanskje hyener.

I dag går ferden videre mot Nakuru. Vi stopper i en masailandsby på veien. Det er bare kvinner og små barn der. Mennene og guttene er ute med kveget. Hyttene deres er laga av kumøkk, men den er jo tørka så det lukter ikke. Forståelig nok er det massevis av fluer. Barna ser ikke ut til å bry seg om dem i det hele tatt. De har masse fluer i ansiktet og vifter dem ikke vekk. De yngste i denne landsbyen har begynt å gå på skole, det har ikke vært tradisjon tidligere. I følge sjåføren vår bor det cirka 40–50 mennesker her.

Kuene er fulle av arr og har tydeligvis blitt tappa for blod. Jeg kan ikke se vann noe sted, men jeg går jo ikke akkurat rundt med noen ønskekvist. Kvinnene og de største barna har kjempesvære hull i ørene. Barna har noen slags korker i hullene, disse blir først tatt ut når hullene ikke kan gro igjen. Masaiene er et forfengelig folkeslag. De unge guttene kan bruke flere timer på å barbere hverandre på hodet og farge hverandre med okerfarge. Kvinnene har fargerike, forseggjorte smykker.
Jeg synes folkene i denne landsbyen levde veldig kummerlig, men vi var helt sikkert ikke de første turistene som besøkte dem. I en hytte dreiv mammaen i huset og laget grøt i en svær gryte over bålet. Melet hadde de kjøpt for penger som de har fått for å vise fram landsbyen sin til turistene som kjører forbi.

Vi kommer først fram til Nakuru når det har blitt mørkt. Her har vi dusj og toalett på rommet. Luksus for backpakkere som oss. Jeg deler rom med Linley fra New Zeland.

Vi får en treretters frokost før vi reiser til Lake Nakuru Nasjonalpark. Her er det grønnere og mer vegetasjon enn i Masai Mara. Først reiser vi ned til vannet for å se på alle flamingoene som er Lake Nakurus kjennemerke. På avstand ser hele vannet rosa ut. Det er ikke millioner av flamingoer som guidebøkene forteller, men tusenvis er det i hvert fall. I tillegg er det massevis av andre fuglearter. Vi ser mange av de samme dyrene som vi så i Masai Mara. Men i tillegg ser vi et neshorn og en leopard som ligger i et tre. Jeg har sett ”The big five” i løpet av to dager!
Eventyret fortsetter. I området rundt Maralal holder samburustammen til. De er i nær slekt med masaiene, flotte og elegante folk. Vi overnatter på Maralal Hostel and Camp Site. Her er det mange gjester som skal være med i Marlal international camelderby. Det er klasser for proffer, ”halvproffer” og amatører. De fleste skal sikkert være med i amatørklassen.

Det er så klart masse kameler her. Det er bare proffene som har egne kameler. En del av amatørene har ikke ridd kamel før og prøverir i dag. Jeg vurderer å bli med i morgen, men finner ut at jeg ikke har lyst til å bruke så mye penger på å være med i en ridekonkurranse på kamel. Jeg har ridd kamel en gang før i India.


Dette ligger an til å bli en flott dag. Da vi kommer opp i veien er det allerede masse tilskuere der. Folk har gått nesten helt fra Lake Turkana for å få med seg kamelderbyet. Samburufolket har kommet i sine fargerike saronger. Guttene har farga håret rødt og går rundt med spyd, mens jentene har fargerike smykker og okerfarga nakke. Proffene er flinke, og det er mest afrikanere blant dem. Amatørene derimot er bare hvite. Den eldste deltakeren er en dame fra USA, hun er over 70 år.
Samburuene er veldig entusiastiske, etter hvert blir jeg mer opptatt av dem enn konkurransen, og jeg lurer meg til å ta bilder når de ser på rytterne som kommer forbi.

Når racet er over begynner vi å gå inn mot Maralal, vi får sitte på med en lastebil den siste biten. To gutter viser meg rundt på markedet og forteller meg hvilke sykdommer de forskjellige urtene helbreder. På veien tilbake går vi sammen med to unge samburukrigere. Krigere hører vel kanskje litt dramatisk ut. Spydene er nok mest for deres egen forfengelighets skyld, og for å imponere damene.


På kvelden er det fest og disko. Jeg danser kjempemye. Afrikanere har utrolig rytme og er kjempeartige å danse med. En av guttene har en gammel parykk. Den har tilhørt bestefaren hans som var stammehøvding i Turkana. Jeg tar den på hodet og utfører min versjon av den lokale stammedansen.

Dagen etter går turen tilbake til Nairobi og storbyjungelen der

Fjellgorillaene - verdens største primater
























Fjellgorillaene lever i regnskogen rundt Virunga vulkanene i Rwanda, Uganda og DR Congo og i Bwindi-Impenetrable Forest i Uganda.  Fjellgorillanene er verdens største primater og har 97,7 prosent av det "menneskelige" dna.

Den amerikanske forskeren Dian Fossey tilbrakte de siste atten årene av livet sitt sammen med fjellgorillaene. Hun forsket på dem og gjorde dem vant med menneskelig kontakt. I tillegg førte hun sin egen lille kamp mot alle krypskytterne i området. Hun ble myrdet i desember 1985. Morderne ble aldri funnet, men man går ut i fra at det var krypskyttere som sto bak. Hvis det ikke hadde vært for hennes innsats, ville antakeligvis alle fjellgorillaene i området blitt utryddet. Filmen om henne "Gorillas in the mist" førte også til at det ble mer fokus på fjellgorillaene internajonalt. I dag er det 720 gjenlevende fjellgorillaer.


















SUSA-Gruppen som Dian Fossey forsket på ligger i Park Nacionals des Volcans i Rwanda. I dag er dette den beste parken å besøke sammen med Bwindi Nasjonalpark. Det er vel ingen overraskelse at man av sikkerhetsmessige grunner ikke blir anbefalt å besøke parken i Congo. I tillegg er det en park til i Uganda som heter Mghainga Nasjonalpark. Dette er en veldig vakker park, men det hender at gorillaene der trekker over til Congo og Rwanda og man kan derfor ikke være 100 % skker på å få sett gorillaene der.

Da jeg var ute og reiste hadde jeg planlagt å dra til parken i Rwanda, men når vi kom til Kigali fikk vi bekjed om at parken for øyeblikket var stengt. Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å dra tilbake til Uganda og besøke Mghainga i stedet.





























Mghainga Nasjonalpark ligger vakkert til med mulighet for å gå på toppen av en av vulkanene i området. Vi var på Mount Gahinga som er 3437 meter høy. Det er denne sovende vulkanen nasjonalparken er oppkalt etter. Det tok oss tre timer å komme opp. Mye av turen går gjennom tett regnskog og vi hadde med oss en guide med gevær på grunn av av faren for å møte bøfler. Vi hadde en flott utsikt over Rwanda og Uganda oppe fra toppen. Kratereret på toppen var også et flott syn. Her var det ikke mye aske og stein, men et sammensurium av grønne planter og tre.
















En time med fjellgorillaene er en opplevelse du sent vil glemme. Siden fjellgorillaene er i stadig bevegelse så kan det ta litt tid å finne dem. Dette er en del av totalopplevelsen.

Vi var fem turister og tre guider. Det var kjempetett jungel, og flere steder måtte en av guidene hogge seg fram med machete. Jeg synes det var kjempespennende å gå i så tett jungel. Flere steder kunne vi se at gorillaene hadde hatt spisepauser før de hadde gått videre.




















Vi hørte fjellgorillaene før enn vi så dem. Vi var heldige, for de hadde stoppet i en liten lysning i jungelen, og vi kunne se dem veldig godt. Det var åtte av dem. Det var to silverbacker og de var kjempesvære. Den ene satt og rugget på seg, med armene i kors, for å holde varmen i regnværet. Ungene rullet rundt mens de lekte og ertet mødrene sine. Vi sto i en times tid og så på dem. Tiden gikk kjempefort og vi enset nesten ikke regnet. Plutselig brølte den ene silverbacken og rullet rundt på bakken. Det var utrolig å kunne stå kun fem meter i fra dem og bivåne det hele. De brydde seg ikke noe særlig om oss, men de var tydelig klar over at vi var der. Guidene lager noen gorillalignende lyder for å roe dem ned.

























Vi overnattet i bandaer i parken. Sørg for å få et eksta sett med ulltepper. Det er ikke like varmt om natten som om dagen. Elektrisitet eksisterte ikke da, kankje nå. Men parafinlamper og et bål er jo minst like stemningsfylt.

Les om resten av Uganda i en egen blogg om backpakking i Uganda.

torsdag 25. mars 2010

Backpakking i Uganda

Klokken var elleve på formiddagen da jeg kom sjanglende ut av nattbussen fra Nairobi. Missforstå meg ikke. Det hadde ikke vært party på bussen, men jeg var den eneste passasjeren som ikke var redd for frisk luft og aircondition var ikke-eksisterende.

I Kampala finner man verdens største minibussstasjon og man bør være lokalkjent for å finne riktig minibuss, men etter hvert fikk jeg øye på et bitte lite skilt som det sto Natete på. Natete Backpackers ligger i landlige omgivelser et stykke utenfor sentrum og jeg hadde fått anbefalt stedet av andre backpakkere. Jeg tilbrakte resten av dagen der. Klærne mine trengte en vask og det var mange hyggelige folk å prate med.




Dagen etter tok jeg minibuss inn til byen.  Det var et yrende folkeliv på minibusstasjonene og i gatene rundt. Det meste av salget foregikk på gata eller fra små boder som lå tett i tett langs de smale gatene.
Midt i byen, like ved minibusstasjonen, ligger et stort sikh tempel. Det er en av fire religiøse bygninger i Kampala. Jeg bestemte meg for å gå opp til en av de andre, Kibuli Mosque, som ligger oppe på Kibuli Hill. Det var deilig å få gått litt i terrenget igjen, slippe alle bygatene og den evige trafikken. Med en gang jeg kom ut av sentrum, var det som å være på landet. Folk bor i små hytter og barna kom løpende fra alle kanter for å se på meg, mens de ropte ”mezungo, mezungo” (hvit europeer).



Deretter spiste jeg lunsj på Hot Loaf Bakery før jeg fortsatte min vandring til Kasubi Tombs. I Kasubi Tombs levde kabakaene (kongene) til Bugandafolket. Bugandaene er den største etniske gruppen i Uganda, og utgjør 17 prosent av befolkningen.

Jeg fortsatte videre til Anglican Namirembe Cathedral og der i fra var det ikke langt hjem til Natete. Jeg gikk cirka femten kilometer den dagen. Kampala er, i motsetning til Nairobi, en trygg by å gå rundt i, og sjansene for å bli robba er små.

På kvelden spiste jeg middag med ei svensk jente og en kiwi i et lokalt ”telt”. Vi betalte tre kroner og femti øre for ugali (maisstappe), matuke (stappe av grønne bananer) og bønner.

Da jeg våknet dagen etter, bestemte jeg meg for å dra videre. Jeg gadd ikke stresse, men bestilte en svær frokost og leste litt mer i gjestebøkene. Da jeg kom til minibusstasjonen, hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle dra til Sse Sse Island i Victoriasjøen eller Fort Portal. Minibussen til Fort Portal gikk først, så det ble Fort Portal.

Det var helt utrolig hvordan syklistene kom seg framover på sykler som var overlessa av grønne bananer. Men jeg fikk ikke akkurat vann i munnen av å se på alle bananene. Matuken fra kvelden før var som sement og satte seg fast i ganen. Verre enn rosinboller på birken, som heller ikke er et høydepunkt.

Jeg veit ikke om det var svigermor som lurte bak buskene, men denne sjåføren hadde det i hvert fall veldig travelt. Jeg visste ikke at det var mulig å ligge på to hjul i svingen med en minibuss. Etter hvert ble jeg mektig irritert på sjåføren, men han så ut som en kloning av Idi Amin så jeg følte ikke det helt store behovet for å be han ta foten vekk fra gasspedalen.

Fort Portal bar preg av mange år med Idi Amin. Her var det flere hus som manglet deler av eller hele andre etasje. Jeg hadde bestemt meg for å overnatte på Kyaka Lodge. Jeg måtte følge kartet i Lonely Planet slavisk for i det hele tatt å finne det. På utsiden var det umulig å se at huset var en overnattingsplass, men det var det heldigvis, og jeg fikk et rom med krok på døren.

Jeg spiste biff på RA Bistro. Da jeg kom tilbake til lodjen hadde jeg faktisk fått naboer. Det var Beckie og Lorraine fra England. De var på to ukers ferie i Uganda! Vi gikk på en bar sammen og drakk cola. Der var også Sheila, en eldre dame fra Skottland som reiste på egen hånd. Det var ikke elektrisitet i Fort Portal på kvelden, og hun hadde falt ned i et hull i gaten og fått et kutt på leggen. Beckie la på bandasje.

På natten var det et lite dyr som spiste av bollene mine. Siden jeg hverken er stor tilhenger av små, hårete dyr med spisse tenner eller rosinboller så lot jeg dem være i fred. Verre var det at kroken på døren hadde gått i på utsiden og jeg holdt på å tisse på meg. Det eneste jeg i teorien kunne ha tisset i var bolleposen, men den var av forståelige grunner blitt full av hull i løpet av natten.

Klokka seks på morningen hørte jeg noen på balkongen som jeg fikk til å lukke opp for meg. Jeg rakk å ta et raskt overblikk over alle bilvrakene i hagen før jeg smatt inn på toalettet. Det var ikke vann der, men heldigvis sto det et rustent badekar på balkongen med regnvann i. Vi brukte det til å skylle ned i toalettet med. Hotell i særklasse! John Cleese dette overgår nok dine villeste drømmer!

Vi satt på med en pickup til Safari Lodge. Vi var 20 passasjerer pluss bagasje. Det var deilig å kjenne vinden i håret, men det var ikke like deilig for beina som hadde heller dårlig plass å bevege seg på. Jeg synes det var ganske friskt av Sheila som var 68 år.

På Safari Lodge var det tre gjester når vi kom fram. Paula fra New Zealand og to gutter fra Chile. Jeg fikk et etterlengtet bad i varmt vann. De hadde varma vann til oss over et bål.

Middagen var bare helt vidunderlig. Det var kylling i rødvinsaus med poteter, ris og masse grønsaker til. Til dessert fikk vi ananaspai som var tilberedt i en stor stålkoffert over ildstedet. Charles hadde vært kokk for den belgiske ambassadøren i Rwanda og kunne sitt fag.



Vi ble vekket klokka seks, og spiste litt ananas og toast før vi dro til Kibale Forest Headquarter. Denne regnskogen er kjent for alle sjimpansene. Bare regnskogen i seg selv og all fuglekvitringen var en opplevelse, men vi fikk også sett masse sjimpanser. De kom ikke ned på bakken, så vi så dem bare langt der oppe der de svingte seg fra tre til tre. Vi så også rød colubus ape og svart og hvit colubus ape. Turen i regnskogen varte i tre timer.

Etter regnskogen var det på tide å utforske landsbyen. Det var grønt og frodig der. Alle blomstene og buskene fikk det til å se koselig og velstelt ut rundt de små hyttene. Barna kom løpende ut og sto i veikanten og ropte og vinket til oss. I landsbyen var det både et apotek og en klinikk.

Da vi kom tilbake til lodjen, hadde det kommet flere gjester. Det var et engelsk ektepar som jobbet på ambassaden i Kampala. Charles hadde tatt seg den frihet å flytte bagasjen vår over til et annet rom, for rommet vårt var visst det beste. De beklaget seg til oss når Charles ikke var til stede, men vi synes selvsagt ikke at det gjorde noe. En seng er en seng, og Charles måtte jo få gjøre litt stas på den engelske ambassadøren.

Paula, Sheila og jeg fikk sitte på med en privatbil inn til Fort Portal. Videre til Kasese tok vi matatu. En gutt var sikker på at Sheila var moren min og spurte hvor mye hun skulle ha hvis han fikk gifte seg med meg. Hun spurte han om han var den førstefødte, men det var han ikke, og da var det ikke aktuelt. Ha ha. Bra Sheila var så kjapp i replikken ellers hadde jeg endt opp trettenbarnsmor i Uganda.

I Kasese måtte Paula og jeg besøke det lokale toalettet. Vi løp ut og inn av doen flere ganger uten å få gjort det vi skulle. I bakgrunnen satt en gruppe med gutter og holdt på å le seg i hjel av oss. Det er lurt å ta med seg fjellsko til Afrika!

Vi ble fortsatt iakttatt. Paula og jeg kjøpte oss en brus hver, men Sheila ville ikke ha. Da kom en gutt bort til meg og spurte hvorfor jeg ikke kjøpte en brus til moren min. Endelig kom neste minibuss, og jeg presterte å gå rett på bakdøren på en minibuss. Jeg fikk kanten av døren midt i tinningen og det begynte å blø litt. Jeg gikk bare videre og så ble alt svart. Jeg våknet til igjen med støttende hender rundt meg. Dette var jo fryktelig pinlig, så jeg begynte å gå igjen og besvimte for andre gang. Vi satte oss på minibussen og jeg hang med hodet ut av vinduet. Tror faktisk jeg blir husket i Kasese. Jenta som ikke klarte å gå på do, ikke kjøpte brus til moren sin og som til slutt besvimte.

Etter to minibusser og en pickup kom vi fram til Queen Elisabeth Nasjonalpark
På kvelden gikk vi bort til Mweya Safari Lodge. Restauranten der har en flott utsikt ut over Lake Edward. Lake Edward er en kjempestor innsjø, og grensen mellom Uganda og Kongo går omtrent midt på vannet. Jeg møtte et norsk par som jobbet for Norsk Folkehjelp i Rwanda. De fortalte meg at den farligste tropesykdommen i Afrika er alkoholen!



Dagen etter var vi på en båttur på Kazingi Channels. Det var masse flodhester både til lands og til vanns. Jeg var glad for at båten er stor. Jeg kan ikke skjønne at fiskerne tørr å padle ut med de små kanoene sine. Det er ikke noe særlig å bli kantra av en flodhest. I tillegg til flodhestene så vi mange pelikaner, noen bøfler og en enslig elefant.

Det var en flodhest like ved lodjen vår. Den så ganske doven ut der den lå, så vi gikk helt bort til den og tok bilde. Det var kanskje dumdristig, men jeg fikk i hvert fall et skikkelig bra nærbilde.

Senere på dagen satte Paula og jeg verdensrekord i hysterisk flirende, parvis kappgang. Vi gikk der og ante fred og ingen fare, og så møtte vi plutselig to flodhester som hadde slåss. Vi kunne ikke se på dem at de hadde vært i slåsskamp, men det var noen som ropte det til oss.

Ferden videre gikk til Kabale som er Ugandas høyeste by og ligger på 2000 meter. I områdene rundt den lille byen er det veldig grønt og frodig. Vi hadde hørt at det skulle være veldig fint i området rundt Lake Bunyonyi, og bestemte oss for å gå dit. Vi passerte flere små gårdsbruk. Her var all jord utnyttet. Åssidene så ut som lappetepper med alle sine grønnfarger. Paula sa at det minnet henne om New Zealand. Jeg hadde aldri trodd at det var så grønt og frodig i Uganda. Vi hadde fått følge av en ugander som hadde en dugout på innsjøen. En dugout er en stor trestamme som har blitt uthult, jeg veit ikke om vi har noe norsk navn for dette. Etter hvert som vi kom høyere opp i åssiden, ble utsikten vakrere og vakrere. Når vi var oppe kunne vi se Lake Bunyonyi. Det var et ganske stort vann med masse øyer, kroker og viker.



Vi padlet ut til en øy. Her var det en restaurant, det var også muligheter for overnatting, men vi var bare på en dagstur. Ute på øya møtte vi flere av gjestene på Visitours. Jeg kjøpte meg et ostesmørbrød og ble frelst. Jeg hadde ikke smakt ost siden jeg kom til Afrika, men uansett tror jeg det måtte være sjeldent godt. Vi ble på øya noen timer før vi padlet tilbake.

På lodsjen snakket jeg med Mathias fra München. Han hadde vært på fjelltur i Ruwenzori. Fjellkjeden strekker seg over 100 kilometer. Den høyeste toppen er 5109 meter. Mange av toppene er dekket av snø og isbreer, og landskapet mellom toppene har et mystisk, eventyrlig preg over seg. Det eneste minuset er all gjørmen. Jeg synes det høres kjempespennende ut, men jeg kunne jo ikke få med meg alt.

Videre gikk turen til Mghainga Nasjonalpark og fjellgorillane som jeg har en egen blogg om. Etter gorillabesøket overnattet vi på Mubendo Hotell. Stedet som er verdensberømt for sin stew. Kjøttet er ikke kjøtt, men bein, skinn, fett, slintrer og hår. Velbekomne! Det var ikke vann der heller.

Det var kjempeflott utsikt fra bussen tilbake til Kabale, men det hadde ikke vært noe særlig hvis vi kjørte av veien. Da ville det nok gått kast i kast nedover åssiden. Det var kjempebratt og dårlig grusvei. Plutselig sto det en svær lastebil og sperret hele veien. Det kom folk med spader fra en landsby nede i dalen, og de begynte å utvide veien. Akkurat når de var ferdige kjørte lastebilen. Er det mulig, jeg veit ikke hvor sjåføren hadde vært.

Neste morgen tok vi postbussen til Kampala. Det tok seks timer og var raskere enn å ta bussen. Videre gikk turen til Nairobi som jeg også har en blogg om.

onsdag 24. mars 2010

Nairobi - annerledes storbyferie


Dette hendte i de dager da jeg fortsatt var ung og byen Nairobi med sine mange storbyfarer var en utfordring og ikke en trussel. I dag hadde jeg nok låst meg inne på hotellrommet med Ibsens samlede verker og forblitt der til norsk UD hadde kommet og reddet meg ut av landet

Den første gangen jeg kom reisende inn til Nairobi, kom jeg i "shared taxi" fra Arusha i Tanzania og jeg hadde akkurat besteget Kilimanjaro.

Jeg ble kjørt helt fram til Hotel Iqbal og havnet på en dorm sammen med Carine fra Sveits, en engelsk, en japansk og en italiensk jente. Jeg satte fra meg sekken på rommet, dro lenger ned i gata hvor jeg fikk vekslet penger. Og dagens første måltid ble inntatt på Nairobi Burger klokka to.

Nairobi var kaos og det var tydeligvis lett å se at jeg var ny i byen. Jeg ble stoppet av flere forskjellige gutter som ville selge meg safari. Jeg ble med to gutter på et byrå som het Savuka, og etter noen minutter hadde jeg booka en firedagers tur til Masai Mara og Lake Nakuru. På veien tilbake passerte jeg en gutt som underholdt folkemengden. Jeg veit ikke helt hva han skulle forestille, kanskje en robot med strupekreft.

Det var uvant å være i en storby i den tredje verden igjen. Det var skittent, bråkete og masse folk over alt. Befolkningsveksten i Kenya er mellom tre og fire prosent, og veldig mange av landets innbyggere trekker inn til Nairobi.

Carine og jeg spiste to samosa på en av de indiske kafeene i River Road området. Etterpå gikk vi på Modern Green Day and Night Bar. Dørene hadde ikke vært stengt siden 1968, med unntak av en dag i 1989. Møblene så heller ikke ut til å ha vært byttet ut. Jukeboksen gikk i et kjør, men det var så som så med kvaliteten. Folkelivet gikk det imidlertid ikke an å klage på, her var det stappfullt med folk.

Vi avsluttet kvelden på et reaggediskotek. Jeg drakk en øl, ellers holdt jeg meg til cola. Vi bestemte oss for å dra hjem i ellevetiden. Steve, en kul rasta fulgte oss til døren. Det var bare 300 meter, men det er ikke så veldig lurt å gå alene i Nairobi på kvelden.

Jeg spiste frokost sammen med Carine og den engelske jenta. Teen var nesten bare varm melk, helt pyton, men jeg presset den ned. ”Roboten med strupekreft”, som i virkeligheten het John, holdt oss med selskap. Et øyeblikk greide han å innbille meg at han var backpakker fra San Francisco. Han sa at han var en av de få kjendisene i Latema Road, for han var avbildet i en japansk guidebok. Deretter dro han opp en slitt kopi og jammen hadde han rett. Han sto på samme gatehjørnet som dagen før med noen få tilskuere rundt seg.

Jeg prøvde å pugge veien ned til postkontoret før jeg gikk. Å stå med nesa begravd i en guidebok er å be om bråk. Nairobi går på folkemunne under navnet ”Nairobbery”. Jeg tok av meg klokka og la igjen alle verdisaker på hotellet. Etter å ha gått en liten stund møtte jeg en mager, barbeint stakkar som så ut som en kjøttkake i ansiktet. Han ble geleidet av en annen. Han måtte ha fått noe fryktelig juling. Jeg husket plutselig at jeg hadde lest at tyver var blitt drept av rasende folkemengder i Nairobi. Jeg bestemte meg for å være stille som en mus hvis jeg ble robba.

Hovedpostkontoret ligger på Haile Selassie Avenue. Haile Selassie var Etiopias siste keiser. Han het Ras Tafari da han overtok tronen i 1930. For rastafariene er Haile Selassie den sorte manns messias eller en inkarnasjon av Gud. Haile Selassies tale til FN i 1968 er kanskje det klareste symbolet for hva rastafariene står for. Her taler han for likeverd mellom alle raser.



”..That until the philosophy which hold one race superior and another inferior is finally and permanently discredited and abandoned; that until there are no longer first- and second-class citizens of any nation; that until the colour of a mans skin is of no more significance than the colour of his eyes; that until the basic human rights are guaranteed to all without regard to race; until that day, the dream of everlasting peace and world citizenship and rule of international morality will remain but a fleeting illusion to be pursued but never attained..”

Lenger nede i byen var det mye bredere gater og færre folk. Dette kunne ha vært en hvilken som helst storby. Jeg bestemte meg for å ta heisen opp til 28. etasje av Kenyatta Konferansesenter. Jeg hadde hørt at det var en norsk arkitekt som hadde tegnet bygget. Her var det en kjempeflott utsikt over byen, og jeg fant ut at selve sentrum var ganske lite. De fleste bor vel i slumkvarterene utenfor sentrum.



Konferansesenteret er oppkalt etter landets første president, Jomo Kenyatta. Kenyatta var kikuyu. Kikuyuene utgjør cirka 22 prosent av befolkningen i Kenya og bor i det sentrale høylandet rundt Nairobi og i området rundt Mount Kenya. Det var kikuyuene som ledet landet i kampen mot selvstendighet, og etter uavhengigheten i desember 1963 gikk de fleste innflytelsesrike stillinger i landet til nettopp denne gruppen. Når jeg var i Nairobi var det Daniel arap Moi som var president, og han tilhører en mindre gruppe, Tugen, men selv hadde han stor makt. Tugen hører til Kalenjin-gruppen som består av seks forskjellige etniske grupper med mange likhetstrekk. De holder til i høylandet i det vestlige området av Rift Valley. Nesten alle langdistanseløperne fra Kenya er Kalenjin. De bor i over 2000 meters høyde, og forskning har vist at de har en egen evne til å utvikle den aerobe kapasiteten sin gjennom trening. Kenyanerne har jo også vært med på å dominere alle distanser fra 3000 meter hinder til maraton de siste årene.

Jeg hadde avtalt å spise lunsj med Carine senere på dagen. Vi spiste pommes frites. Etterpå bestemte vi oss for å ta en buss ut til Karen Blixen Museum. Det viste seg å ikke være så enkelt, vi ble sendt fra den ene busstasjonen til den andre. Når vi endelig fant riktig buss, var det for seint å dra ut dit. Det gjorde egentlig ingen ting. Jeg hadde fått sett masse av byen og begynte å venne meg til alle menneskene og all trafikken. Jeg bodde i den nordøstlige delen av byen. Her var det tydelig mer fattig enn i den sørvestlige delen. Farligere var det også, og jeg følte meg litt utrygg i starten. Men etter hvert ble jeg vant til alt kaoset. Selv om det ikke var noe særlig pent der, var det umulig å kjede seg.

Den andre gangen jeg kom reisende inn til Nairobi kom jeg tilbake fra en fantastisk safari i Masai Mara og Lake Nakuru Nasjonalpark.

Vel tilbake på Iqbal møtte jeg Carine igjen. Vi gikk ut for å spise sammen med Julia fra New Zealand. To rastaer som Carine hadde snakka med før kom og satte seg ved bordet vårt. De var kunstnere og viste oss noen bilder de hadde malt. De fortalte oss også hvorfor minibusser heter matatu på swahili. Matata betyr jo problem og med minibusser er det bare trøbbel. Dette var nok en spøk, men det er et bra ordspill. Uansett unngikk jeg minibussene i Kenya, det er selvmord å gå inn i en del av dem.

Det er rart når man er ute og reiser og kommer tilbake til den samme plassen, det er nesten som å komme hjem. Betjeningen kjente meg igjen og en del av gjestene var her fortsatt. Jeg var kjent i området og kunne bare gå rundt hjørnet eller over gata hvis jeg ble sulten.

Neste morgen gikk jeg ned på hovedpostkontoret igjen. Jeg følte meg mye tryggere enn den første gangen jeg gikk dit. Jeg gikk en annen vei tilbake og passerte parlamentet.

Etterpå var Julia og jeg på en japansk restaurant samen med en japaner. Tenk å spise sushi i Nairobi. Noen av sushibitene og makirullene var gode, men en bit var som gummi. Jeg gjemte den diskret i servietten. Vi fortsatte videre til African Heritage Cafe og hørte på live musikk. Bonga, bonga! Jeg veit ikke hva halvparten av instrumentene deres heter, men det er skikkelig god rytme og flott å høre på.

Vi fortsatte til City Market. Det er kjempesvært. Jeg kjøpte meg et masaismykke. På ettermiddagen satt jeg på taket og skravla sammen med Carine, Julia og den søte, vesle japaneren som var forelska i Carine. Han hadde kjøpt seg et pannebånd som det sto Carine på. Det var et helt rom med bare japanere på Iqbal den dagen.

Nede på gata var det like hektisk som vanlig, med matatusjåfører, taxisjåfører, tiggere, backpakkere og gutter som prøvde å få turistene til å booke en safari. Lenger nede i gata sto John og underholdt folkemengden.

På kvelden spiste vi Vegetarian Curry på Friends Corner som vanlig. Det var nok mange bra restauranter i andre deler av byen, men det var så lettvint å bare stikke over til en av naboplassene. Carine hadde begynt på trommekurs hos Coco fra Kongo. Vi besøkte han etterpå. Han bodde på et knøttlite rom i en bakgård. Etterpå dro vi på Monte Carlo. Vi ble ikke så lenge, det var alt for mange gutter der. To sikkerhetsvakter fulgte oss tilbake til hotellet.

Etter frokost dro jeg bort til Akamba busstasjon og kjøpte en billett til nattbussen som skulle til Kampala kvelden etter. Jeg hadde ikke planlagt å dra til Uganda, men alle sa at det var så vakkert der. Så hvorfor ikke. Jeg hadde god tid og Idi Amin var for lengst historie.

Deretter bestemte jeg meg for å slappe av på rommet og lese ut ”Bydelsbuddhaen” min. Ei tysk jente hadde ordna med taxi til Karen Blixen Museum. Jeg slengte meg med, for jeg var ikke så lysten på å oppta jakten på bussen igjen. Jeg fant ut at hun var den perfekte reisepartner. Karen Blixen var favorittforfatteren hennes, hun var veldig entusiastisk, og fortalte i vei om livet til Karen Blixen.



Karen Blixen flyttet til Nairobi i 1913 sammen med mannen sin Bror Blixen. De ville drive en kaffeplantasje og hadde stor tiltro til at kaffedyrking var fremtiden i Kenya. Jorden var imidlertid ikke skapt for kaffedyrking og farmen gikk dårlig. Ekteskapet gikk også i oppløsning. Karen Blixen ville likevel ikke oppgi farmen, da hun hadde fått mange venner blant de innfødte. Hun beundret deres moral, æresbegreper og humor. Hun hadde ikke et like godt forhold til de hvite innflytterne og deres rasefordommer, og de så med skepsis på hennes vennskap med ”villmennene”. Etter atten år måtte hun selge farmen og flytte tilbake til Danmark. Farmen gikk dårlig, og hun var også mye syk etter å ha blitt smittet med syfilis av ektemannen tidlig i ekteskapet. ”Den afrikanske farm” er en kjærlighetserklæring til Afrika. Her legger hun vekt på skjønnheten, harmonien og det flotte klimaet. Nairobi ligger 1700 meter over havet og klimaet er perfekt. Jeg har hørt at det er rundt 24 varmegrader der året rundt.

Karen Blixen Museum var artig å se. Det var egentlig ikke noe museum, bare huset der hun bodde med interiør. Noen av møblene var visst ekte, men de fleste var kopier. I tillegg var det en flott hage med kjempekaktuser og palmer.

Etterpå dro vi på Thorn Tree Cafe. Sarah fra Durban spilte fløyte sammen med noen kenyanere der. Midt i kafeen var det et kjempesvært tre som reisende henger opp lapper med beskjeder og reisetips på. På Lonely Planets hjemmeside på internett, er det en side som heter ”Thorn Tree”. Her kan reisende utveksle erfaringer med hverandre, akkurat som på dette treet i Nairobi!

På kvelden dro Carine og jeg til Young Club. Dette reaggediskoteket ligger i en bakgård, vi måtte opp ei falleferdig trapp for å komme inn dit. Marihuanaen lå tykt i taket og det var bare rastafarier der. Lokalet så egentlig ut som en gammel låve. Vi var de eneste hvite som vanlig. Jeg ville hjem før Carine og fikk en sikkerhetsvakt til å følge meg. Det sto mannfolk med gevær foran noen av butikkene, men de passet nok på butikkene og ikke på meg.

Dagen etter dro jeg på på Nasjonalmuseumet og ble der i over tre timer. Det var et veldig bra museum. Det er veldig mange stammer i Kenya, og her får man se forskjellige redskaper, husholdningsartikler og smykker som de forskjellige stammene har brukt. Det er også egne avdelinger som tar for seg swahilikulturen, frigjøringen og kenyansk kunst.

Etter hvert tok sulten overhånd og jeg gikk tilbake til sentrum for å spise lunsj. På kafeen kom jeg i snakk med ei norsk jente som bodde i Nairobi sammen med kjæresten sin.

Deretter bar det på nattbussen til Kampala.

Den tredje gangen jeg kom reisende inn til Nairobi, kom jeg med nattbuss fra Kampala og var mettet av inntrykk etter å ha sett de utrydningstruede fjellgorillaene.

Vi kom fram til Nairobi i tretiden på natta. Det er ikke trygt å gå ute i Nairobi om natta, i hvert fall ikke i området rundt busstasjonen, så alle passasjerene ble sittende på bussen til klokka seks. Jeg reiste nå sammen med Paula fra New Zealand og vi gikk bort på gode gamle Iqbal og fikk et dobbeltrom der.

Vi spiste en kjempegod frokost på Growers Cafe. Rundstykker med ost! Jeg hadde lest at det skulle være et internasjonalt kamelderby i Maralal i Nord Kenya kommende helg. På Yare Safaris fikk vi bestilt plass på minibuss til Maralal morgenen etter. Jeg leverte en haug med klær til vasking. Truser og sokker vasket de ikke, så de vasket jeg selv i vasken på rommet og hengte dem til tørk i vinduskarmen.

Etterpå gikk vi på African Heritage Cafe og spiste lunsj. Det smakte kjempegodt. Det var masse forskjellig mat. Til og med fisk. Det hadde jeg ikke spist siden jeg reiste fra Norge. Vi spiste sammen med Ronald og Matt fra England. Noen uker senere møtte jeg dem igjen på Zanzibar. Jeg var så mett at jeg måtte dra tilbake til Iqbal og slappe av litt. Etter en stund banket det på døra. Det var dørvakten som sto med en av trusene mine i handa, og på veggen hang det en stor plakat; ”Vask av klær på rommet forbudt”. Vi lo begge to. Han var en skikkelig hyggelig fyr, han var alltid i godt humør og hadde en artig kommentar til alle.

Senere på kvelden bestemte vi oss for å dra på Green Bar.Denne baren er ikke akkurat den mest fasjonable plassen i Nairobi. I tillegg til de lokale og noen få backpakkere er det også en del hvite fastboende. En av dem hadde det klikka for, han sto og fektet med armene og ropte ut i lufta. Jeg fikk høre at en grågusten engelskmann var den man gikk til hvis man ville kjøpe heroin, og ei engelsk dame i 50-årene svinset rundt med høysåtehår og oppførte seg som hun var 18.

Den fjerde gangen jeg kom reisende inn til Nairobi kom jeg med minibuss fra Maralal og var full av entusiasme etter et fantastisk kamelderby, men magen var i ulage etter et nattlig inntak av vann fra vasken på stedets lokale toalett på grunn av akutt tørr hals. Heldigvis var det ledig på Iqbal. Jeg spiste en vegetarian curry og gikk og la meg.

Dagen etter kjøpte vi oss en fruktsalat på gata for fire kroner. Kjempegod. I tillegg til mange forskjellige frukter var det avokado for å fylle magen. Vi pløyde Lonely Planet for å se om det var noe av en viss kulturell interesse i nær gåavstand til Iqbal. Vi startet med Nasjonalarkivet. Her hadde de bilder og gamle bruksting. Vi fortsatte på galleri Watatu og et annet galleri. Det var mange flotte batikkbilder på de to galleriene, men vi nøyde oss med å se.




Morgenen etter sto jeg opp tidlig. Det var jo umulig å sove i levenet fra gaten under. Vi gikk på Growers og spiste frokost. Etterpå gikk vi på masaimarkedet som er hver tirsdag. Jeg kjøpte ingen ting, men det var morsomt å gå rundt og se. 

Jeg spiste lunsj med Paula og Sarah. Sarah hadde vært i Nairobi i flere måneder. Hun bodde hos familien til en av de som jobbet på hotellet. Jeg var så trøtt at det kjentes ut som jeg hadde en trang lue på hodet. Det var ikke vann på Iqbal. Jeg skulle gjerne ha vasket hendene mine. Jeg var ikke helt god i magen og fløy på do hele tiden. Vi bestemte oss for å gå ned til supermarkedet for å kjøpe en flaske med vann. På veien ned dit møtte vi Cornelius, han spurte om vi skulle møtes på Thorn Tree Cafe etterpå. Etter Thorn Tree gikk vi til Buffalo Bill, og til slutt endte vi opp på diskoteket Florida. Det var kjempeartig å danse der. Jeg hadde på meg shorts og fjellsko, mens de fleste andre damene hadde stilige skjørt og kjoler.

Det tok oss ti timer å komme hjem med vannflaskene, og når vi endelig kom hjem glemte vi dem i bilen til Cornelius.

Morgenen etter var det på tide å dra videre til Mombasa. Jeg hadde sett nok av Nairobi både på dagtid og på nattestid og hadde ikke lyst til å ende opp som stamgjest på Green Bar. Dessuten skulle jeg gjerne ha vasket meg på hendene;)