Høstferie i Japan

For fire år siden besøkte jeg Japan med kjæresten. Vi hadde det fantastisk og denne høsten dro jeg dit igjen med barna mine. Vi fikk noen flotte dager sammen.

Den dagen vi kom til Tokyo, var det varslet uvær på kvelden. Vi måtte derfor være tilbake på hotellet i sekstiden. Vi ville bare rekke et sted og valget falt på Asakusa. Her ligger buddhist-tempelet Sensoji som ble ferdig bygd i 645. Det er bygd for å hedre Kannon Bosatsu, nådens gudinne.

Sist jeg besøkte Sensoji var det mørkt, denne gangen var det regn. Det var like stemningsfullt begge ganger og japanerne lot seg ikke stoppe av litt regn, for her var det masse mennesker. Handlegatene rundt tempelet er fullt av suvenirer, snacks og restauranter. Vi spiste ramen på en liten hyggelig restaurant et stenkast fra tempelet.

Dagen etter var den store sightseeing-dagen. Vi startet med Shibuya i nitiden. Her ligger Shibuya crossing som er i ferd med å bli et like stort symbol for Japan som Fuji-fjellet. Forrige gang jeg var ved Shibuya crossing, var det midt på dagen. Da var det masse folk og vi dro på Starbucks for å få det obligatoriske bildet vårt. Denne gangen var det mandag morgen og det var ikke så mange folk ennå. Vi fortsatte bortover Center Gai, en av Tokyos mest kjente shoppinggater. Her var det heller ikke mye folk. Deretter gikk vi gjennom Yoyogi-parken. Her kunne vi tydelig se at det hadde vært uvær om natten. Et brukket tre lå og sperret en av veiene i parken og blad og greiner lå strødd over alt.

Meiji Jingu Shrine er på alles bucket list. Dette er den mest populære shinto-helligdommen i Japan. Shinto er den tradisjonelle religionen i Japan og har rundt 100 millioner tilhengere. Shinto betyr løst oversatt «gudenes vei» eller «åndenes vei». Kvinner og små jenter i kimono og turister med guidebøker går side om side. Noen skriver ned sine ønsker for livet før de går videre mot selve tempelet. Stedet blir ofte brukt til bryllup og andre seremonier. Selve bygningene er ikke så vakre, men hele området er veldig stemningsfullt.

Ikke langt unna ligger Harajuku, de unges tumleplass. Og alle møtes i Takeshitadori, den mest kjente gaten i dette fascinerende området av byen. Før var Takeshitadori full av ungdom som hadde kledd seg ut som en rollefigur fra japansk populærkultur. Cosplay som dette ofte kalles er satt sammen av costume og roleplay. Dette ser ut til å ha avtatt de siste årene, men uansett er det et yrende folkeliv i området og et høydepunkt i Tokyo.

Noe som er spesielt for Tokyo er alle temakafeene og da spesielt dyre-kafeene som det finnes mange av i Harajuka. Her fikk Helene velge og valget falt på en pinnsvin-kafe. Jeg hadde ikke satt meg så veldig inn i dette konseptet. Jeg hadde fått med meg at det også var katte-kafeer og ugle-kafeer, men jeg trodde jo at det ble servert mat der og så ikke helt kosen med å spise sushi med en ugle på skulderen. Da vi kom inn i pinnsvin-kafeen gikk det opp for meg at man ikke fikk kjøpt mat. Her fikk man utdelt hansker slik at man kunne ta pinnsvinet i hendene.  Hvis man ville kunne man betale ekstra for mat til pinnsvinet. Det eneste vi fikk servert var en valgfri drikke fra en automat. Det var en artig opplevelse og pinnsvinene var veldig søte. Det var veldig renslig der, og det luktet ikke i det hele tatt.

Etter Harajuka gikk turen videre til Shinjuku. Et annet kjent område av byen. Her var målet vårt Tokyo Government Metropolitan Building. Utsikten her i fra går for å være en av de beste i byen og den er gratis. Sist jeg var i Tokyo besøkte vi Skytree. Da hadde vi ikke så god utsikt, men denne gangen kunne vi se Fuji-fjellet i det fjerne fra 45. etasje fra Tocho, som bygningen også blir kalt. Det er arkitekten Kenzo Tange som har designet det store bygningskomplekset som ser ut som en gotisk katedral.

Etter en lang dag med sightseeing trengte vi å slappe av litt og de er det ikke mye som kan slå et varmt bad. Vi dro ut til Odeo Onsen Monogataira som ligger i Odaiba. Kjøreturen ut til Odaiba med monorail over Rainbow Bridge er fantastisk. Monorailen er uten sjåfør og er du heldig kan du få plass helt foran i vognen og få en flott utsikt over byen.

Jeg besøkte dette badet sist jeg var i Tokyo også. I de fleste onsen er det en avdeling for menn og en for kvinner. Det er det også her. Men det er et stort fellesområde med fotbad og fiskespa. I tillegg er det mange bra restauranter. Nicolai hadde fått anbefalt blekksprutboller av en klassekamerat ,så vi måtte prøve det.  Tro det eller ei, det var veldig godt.

Dagen etter startet vi med Akhiabara. Dette området lå i gåavstand fra hotellet vårt og er kjent for sin otaku-kultur. Her er elektronikk, gaming, maid-kafeer, anime- og mangabutikker. Siden vi startet dagen her var ikke maid-kafeene oppe ennå. Vi ville uansett ikke ha dratt dit da dette herre-tjener-konseptet virker litt søkt på oss.

Vi fortsatt turen opp til Ropongo Hill. Tro meg dette området er ikke verdt et besøk, med unntak av hvis du vil besøke Mori Kunstgalleri. Det var litt bomtur for oss og vi fortsatte bomturen ned til fiskemarkedet som var stengt den dagen. Men vi fikk jo sett mye av Tokyo da. På vei hjem var vi innom parken rundt Imperial Palace og fikk tatt en liten titt på keiserens bolig. En stund trodde vi at det var et løp rundt den store parken, men siden ingen hadde startnummer fant vi ut at det måtte være Tokyos mest brukte joggeløype.

Vel hjemme synes vi at vi hadde gått så mye denne dagen at en curry på hotellets restaurant var mest fristende.

Dagen etter fortsatte vi med Shinkansen til Nagoya. Dette hurtigtoget er en attraksjon i seg selv og vel verdt pengene. Målet vårt denne dagen var en liten landsby som heter Mogame. Denne lille landsbyen var på postruten mellom Tokyo og Kyoto i edo-perioden. Her er det små restaurerte trehus langs den brosteinsbelagte gaten som går oppover åssiden.

Vi overnattet på et gjestehus og fikk tradisjonell japansk mat både til middag og til frokost. Middagen var overveldende. Vi hadde egentlig greid oss med grønsaks-tempuraen som smakte utmerket. Men i tillegg var det mye annet godt og mindre godt. Jeg synes rå hest smakte utmerket. Den ble servert på samme måte som sashimi av fisk. Misosuppe derimot er det ingen av oss som er noe glad i, selv om den er japanernes stolthet og skal være veldig sunn. Japanske pickles har også en veldig spesiell smak og jeg jeg ante egentlig ikke hva slags grønsaker det var og om det i det hele tatt var grønsaker.

Etter en solid frokost gikk vi fra Mogame til Tsumago. Dette er den mest kjente fotturen langs Nakasendo-ruten. Langs veien var det flere bjeller vi kunne ringe med for å skremme vekk bjørnene. Dette tror jeg mest var for å ivareta tradisjonen etter postmennene som gikk her i gamle dager. Med såpass mange folk langs ruten tror jeg ikke det var noen stor fare for å møte på bjørn. For nordmenn er ikke dette en utfordrende tur akkurat, men den går gjennom vakkert skoglandskap og det er noen små landsbyer med tradisjonelle hus langs veien. Vi gikk gjennom bambusskog og det er jo eksotisk for oss nordboere. Tsumago har mange gamle trehus og suvenirbutikker akkurat som Mogame. Men vi synes Mogame var vakrere siden den lå langs en åsside. I stedet for å ta buss til Nagiso så gikk vi også dit, da dette bare var litt over tre kilometer.

Fra Nagiso fortsatte vi turen vår med mange togbytter før enn vi kom fram til Takayama i de japanske alper på kvelden. På en av stasjonene var det en fransk kafe og vi fråtset skikkelig med tre bakerverk hver. I tillegg ble et en etterlengtet cappuchino på meg.

Takayama er en liten by med cirka 80000 innbyggere og ligger to timer med tog fra Nagoya. Byen er kjent for sitt trehåndverk og i gamlebyen, Sanmachi-suji,er det mange lave trehus med dekorative fasader. Like i utkanten av sentrum er det et område med mange templer.

Ikke langt utenfor byen ligger Hida folk village. Vi leide sykler på hoteller og dro dit et par timer. Her er det mange gamle hus fra forskjellige deler av Japan og de ligger vakkert til ved et vann. Når området i tillegg var kledd i høstfarger så var det ekstra vakkert der.

I de japanske alper er det mange små onsenbyer. Vi dro til Hirayu no Mori som ligger i Hirayu onsen. Vi fikk anbefalt dette stedet av hotellet. Det var kun en times busstur fra Takayama og det lå like ved busstasjonen. De fleste av badene var ute og menn og kvinner var delt som tradisjonen er. Etter mye gåing i Tokyo var det deilig å slappe av i det mineralrike, varme vannet. Vi hadde tenkt oss videre til Shinotaka Onsen etterpå, men etter å ha prøvd alle badene i Hirayu no Mori ble vi enige om at det var nok.

Man kan ikke dra til Gifu-regionen uten å spise Hida-biff. Vi gikk på en restaurant hvor man kunne grille små stykker av Hida-biff og det var kjempegodt og sosialt. Hida henviser til området biffen kommer fra. Selve biffen kommer fra kvegrasen wagyu og den berømte Kobe-biffen er også wagyu. Kjøtt av wagyū har særegne kvaliteter og er svært mørt og flott marmorert av fett. Fettet inneholder dessuten flerumettede fettsyrer og egner seg utmerket for personer på en kalorifattig diett. Den flotte kvaliteten skyldes at dyra bare beiter naturlig.

Det hevdes at wagyu ikke har blitt blandet med andre raser siden 1200-tallet, fordi rasen ble isolert i de japanske fjellene. Mange usanne rykter går om waguyuoppdrett, som at kveget lytter til klassisk musikk, bare drikke maltøl og blir massert hver dag. Kveget blir derimot godt behandlet, de slaktes ikke før de er minst 2–3 år gamle, og da er man nøye med ikke å stresse dyrene, for å unngå utsondring av stresshormoner.

Etter ønske fra Helene overnattet vi i capsule på flyplassen den siste kvelden. Det var en selsom opplevelse. Å overnatte i selve capsulen var helt greit, men å stå på rekke og rad i en grå nattrøye sammen med masse andre damer og pusse tennene ga meg en liten fengselsfangefølelese. Jeg kunne i det minste fått en oransje trøye. Orange is the new black og grått er bare trist.

Lofoten og Vesterålen - Norge på sitt beste

Sommerferie betyr som regel utenlandsferie for meg. Men ingen regel uten unntak, og for første gang på veldig lenge, bestemte jeg meg for å tilbringe hele sommerferien i Norge. Deler av ferien gikk til Nordland. Det var tredje gangen jeg besøkte dette vakre natureldoradoet og jeg har vært like heldig med været hver gang.

I Nordland fylke ligger naturperlene på rekke og rad. Helgeland, Lofoten og Vesterålen er noe av det vakreste moder natur har å tilby oss. Denne sommeren startet vi med Vesterålen siden målet for turen var 50-årsfeiring i vakre Sigerfjord utenfor Sortland. Bursdagen ble feiret tre dager til ende og vi bodde i Postmestergården på Sortland.

Dette vakre huset er bygd i en blanding av sveitser- og jugendstil og ligger i en blomsterhage like utenfor sentrum. Her sto det to sykler i boden som var til fri disposisjon og de brukte vi flittig. Selve Sortland sentrum er ikke noe vakkert, men naturen rundt er fantastisk.

Sigerfjord er en liten perle av en bygd bare noen kilometer fra Sortland. Her er det like flott med padleturer som med fjellturer og siden både sjøen og fjellene er like ved så kan man fint rekke begge deler i løpet av en dag. Man kan også velge om man vil på en joggetopp eller en klyvetopp. Her er det bare å ta for seg og vil man ha litt fisk til middag, så fikser man den selv på noen minutter.

Sortland har også sin egen bytopp og de flinkeste er der nesten hver dag hele året. Halve bursdagsselskapet gikk opp dit sammen og vi fikk en flott utsikt. I det fjerne kunne vi se Møysalen som er den flotteste fjellturen i Vesterålen.

Da vi var i Vesterålen så skulle Lars Monsen gå Dronningruta i forbindelse med tv-programmet «Minutt for minutt». Vi bestemte oss for å gå den noen dager før Monsen. Dronningruta er en rundtur på ca. 15 km og er oppkalt etter Dronning Sonja, som gikk turen første gang i 1994. Denne vakre fotturen går mellom fiskeværene Stø og Nyksund og man går langs havet den ene veien og over fjellet den andre veien. Vi startet i Stø og gikk strandveien til Nyksund. I starten av turen passerer man Skipssanden, en flott hvit sandstrand. Vel fremme i Nyksund spiste vi nydelig fiskemiddag på Ekspedisjon. Nyksund er et nedlagt fiskevær. De siste årene har det åpnet opp en del restauranter, overnattingssteder og suvenirbutikker her. En del av husene er restaurert, men det er fortsatt mange bygninger som er under forfall. Likevel har stedet en fin atmosfære og det er et yndet reisemål for turister.

Vi gikk fjellveien tilbake og hadde en flott utsikt utover storhavet. Stø er et levende fiskevær og det er en flott utsikt fra fjellet og ned på det lille stedet ute i havgapet. Nyksund og Stø ligger like ved Myre og fra Myre kan man ta en rundtur med båt til Øksnes Vestbygd. Her er det mange små fiskesamfunn som er verdt et besøk. Vi var på nydelige Skogsøya for mange år siden. Her vokste forfatteren Herbjørg Wassmo opp og det er fortsatt en del fastboende her. Den vakre, lille kriken fra 1600-tallet er fortsatt i bruk.

Etter Vesterålen fortsatte vi videre til Lofoten. Vi tok hurtigruta fra Sortland til Svolvær. På denne korte strekningen fikk vi med oss Trollfjorden og Lofotveggen. Trollfjorden kan bare sees med båt og hva er vel bedre enn å gjøre det med hurtigruta. Den vakre smale, fjordstreknigen var like trolsk som vi hadde forestilt oss. Vi kan fortsatt høre «Dovregubbens hall» i det fjerne.

Vel framme i Svolvær tok vi buss videre mot Henningsvær. Da vi var i Vesterålen lå tåka over Møysalen derfor fikk vi ikke besøkt dette flotte fjellet. Ved hjelp av Google fant jeg ut at Vågakallen var en flott topp å bestige. Vi gikk av bussen før broen over Djupfjorden og så gikk vi en snau time langs Djupfjordvatnet og opp mot nordveggen av Vågakallen hvor vi fant en flott teltplass. Det var klatrere i veggen både når vi la oss for kvelden og når vi våknet neste morgen.

Morgenen etter startet vi på en flott fjelltur. I starten var det lett å finne stien, men etter hvert ble det vanskeligere og så møtte vi to jenter på vei nedover som hadde gått feil. Vi slo følge med dem og fant nå stien som gikk mot skaret nord for Kvanndalstinden. Fra skaret gikk stien nedover i nordøstlig retning og vi kunne se ned på havet. Deretter startet oppstigningen igjen. Det er lett klyving helt opp til taket. Dette er et sva på 15-20 meter som må passeres og i tørt vær er det greit å passere uten sikring. Etter taket er det morsom småklyving videre opp til toppen.

Dette er en flott tur med ville og spisse fjelltopper, gressklede renner og en flott utsikt til lofothavet. Da vi var der oppe var det tåke som kom og gikk så vi satt og ventet på de små, men perfekte glimtene av Henningsvær og storhavet. Vel nede igjen ved teltet pakket vi og dro tilbake samme vei som vi kom. Heldigvis fikk vi ganske fort haik av noen andre fjellvandrere inn til Henningsvær.

Jeg må si jeg er litt missunnelig på lofottorsken som er født i Henningsvær. Her er det veldig vakkert med rorbuer og sjøhus i havnen. I Henningsvær var det mange klatrere og vi spiste deilig baccalao på klatrekafeen. Fra brygga er det perfekt utsikt til Vågakallen og mange andre flotte fjell.

Neste gang jeg besøker Henningsvær skal jeg på lofotfiske. Siden hovedmålet på denne turen var bursdagsfeiring i Sigerfjord så hadde vi ikke så god tur i Lofoten denne gangen, men jeg har kjørt gjennom Lofoten med en tysk venninne tidligere og det er en tur som må oppleves. Bare se hva Lonely Planet skriver om Lofoten:

"You'll never forget your first approach to the Lofoten Islands. The islands' tall, craggy profiles stand against the sky like some spiky sea dragon. The beauty of this place is simply staggering."

Da jeg kjørte sammen med Andrea, startet vi med Svolvær som ligger i Austavågøy. Selve Svolvær er ikke så pent, men omgivelsene er fantastiske og den største attraksjonen her er klatring med guide til Svolværgeita. Turoperatører for lofotfiske har også sin base her. Vi overnatta i en rorbu i Kabelvåg, et flott lite fiskevær mellom Svolvær og Henningsvær. Etter Henningsvær fortsatte vi turen langs E10 med galleribesøk i Glasshytta i Vikteni og fiskesuppe i det nydelige lille fiskeværet Nusfjord.

På turen gjennom Lofoten passerte vi også mange fine sandstrender. For mange år siden snakket jeg med en australier. Han sa at Lofoten hadde verdens fineste sandstrender og at han ville dra dit på bryllupsreise. Lengst sør i Lofoten ligger Moskenesøy. De spisse fjellltoppene som går rett opp fra havet her er fantastiske. Her ligger Reine og Å. Med sin fantastiske beliggenhet er fiskeværet Reine et av Norges mest fotograferte landskapsmotiver. Å i Lofoten er et gammelt, tradisjonelt fiskevær med rorbuer og brygger. På Å finnes to flotte museer, Norsk Fiskeværsmuseum og Lofoten Tørrfiskmuseum.

Vi tok båten fra Moskenes til Bodø på natten og fikk en flott natt i midnattssolen.

Tilbake til sommerens tur så fortsatte den med overnatting i Svolvær og hurtigbåt videre til Bodø. Her leide vi bil og dro til Kjerringøy. Her ligger Kjerringøy handelssted hvor mange av Hamsun-filmene er spilt inn. Med sin vakre beliggenhet og sine godt bevarte bygninger er det en perfekt plass for filminnspilling.

Kjerringøy har mange sandstrender og vi slo opp telte på en av de mange, vakre strendene og overnattet der. Vi var heldige med været og kunne faktisk nye et kveldsbad. Kjerringøy er rangert av Lonely Planet som den 25. beste hemmelige destinasjonen i Europa og har sin egen kjærlighetsvise skrevet av Halvdan Sivertsen.

Morgenen etter fortsatte vi vår Nordlandstur til Saltstraumen som er en av verdens sterkeste malstrømmer.Saltstraumen oppstår hver 6. time ved at vannmasser (saltvann) på nær 400 mill m3 passerer i en hastighet på opp til 20 knop gjennom det 3 km lange og 150 m brede sundet mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden. Sommerens tur til Nordland var over for denne gang og vi tok nattoget hjem til Oslo, men hadde vi fortsatt videre sydover så haddde vi kommet til Helgelandskysten hvor vi var for noen år siden.

Jeg har en egen blogg om mine norske padleperler og her er det flere bilder fra Helgelandskysten.

https://ingebjorgreiseblogg.blogspot.com/2013/02/mine-norske-padleperler.html

Karneval i Køln - Kölle Alaaf!

Mange forbinder karneval med Rio de Janairo, men man trenger ikke dra lenger enn til Køln for å delta i en stor folkefest med opp til en og en halv million feststemte mennesker. Vi besøkte Køln i år og deltok i feiringen.Vi bodde hos familien til en kollega av Johnny og fikk i tillegg til karneval, hyggelig selskap, deilig mat og omvisning i gamlebyen.

Karnevalet i Køln varer i flere dager, men den viktigste dagen er rosemandag. På søndag er det mindre karnevalsopptog i tettstedene rundt Køln og vi fikk med oss både det lokale karnevalet og karnevalet i Kølns gater.

Søndag startet vi dagen med en løpetur på 10 km sammen med verten vår og så startet pyntingen til karnevalet. Vertinnen hadde ordnet flotte klovnedrakter til oss. Snakk om å komme til dekket bord. Både kvelden før og til frokost spiste vi nydelig mat. En blanding av tysk og tyrkisk kjøkken med det beste fra begge.

Vi var bedt på grillparty og dro dit sammen med vertsfamilien vår. I min uvitenhet trodde jeg at det var vi som skulle dele ut godteri til de som gikk i karnevalsparaden. Men det er omvendt, det var de som var i paraden som kastet godteri til oss og folk sto med poser og samlet inn. Den lille datteren i huset var over seg av begeistring i sitt Pippi-kostyme.

I Køln kler alle seg ut både barn og voksne og det var mange morsomme kostymer rundt omkring i gatene. Festen fortsatte utover kvelden med fest i en kjempestor hall.

Morgenen etter dro vi tidlig inn til byen. På t-banen var det bare folk i kostymer. Vi rakk en sightseeing før enn vi stilte oss opp for å se på den mange kilometer lange paraden. Gamlebyen i Køln er vakker og virkelig verdt et besøk.

Vi var inne i byens landemerke, Kølnerdomen. Domen er den kirkebygningen i verden med størst fasade (ca. 7 000 m²). Under den andre verdenskrig ble katedralen truffet av 70 bomber, likevel uten alvorlige sammenbrudd som resultat, men bebyggelsen rundt ble totalt ødelagt av de 262 bombeangrepene som byen ble utsatt for. Rekonstruksjonen av katedralen ble ferdig i 1956.

Selve karnevalet var flott. Her var det mange politiske innslag, kjøretøyer av diverse slag og flotte hester med både kortesjer og ryttere.  Flere hundretusen utkledde tilskuere var samlet i byens sentrum. Det var en fargerik opplevelse med godteri, små blomsterbuketter, konfetti og høyt lydnivå. Stadig hørte vi tilskuerne rope «Kölle Alaaf», som betyr lenge leve Köln! Utover kvelden fortsatte festen i byens mange puber og barer.

Jeg har også vært på Oktoberfest i München som er en stor folkefest. Karnevalet i Køln var en større opplevelse synes jeg. Sett av en langweekend februar neste år til å delta i folkefesten.

Asiatiske fristelser

Sørøst Asia er et fantastisk reisemål og på denne reisen ønsket vi å få med oss noe av det beste fra fire land. Turen gikk til Hongkong, Angkor Wat, Luang Prabang, Hanoi og Halong Bay.

På nittitallet var det mange som snakket om å dra til Hongkong før den tidligere engelske kolonien igjen skulle bli en del av Kina. Den 1. juli 1997 overtok Kina suvereniteten, men en avtale fra 1984 innebar at Hongkong fikk rett til å beholde sin kapitalistiske økonomi og sitt styresett i minst 50 år til. Vi kom oss aldri til Hongkong. Først i slutten av 2017 dro vi dit. Til tross for at byen hører til Kina så trengte vi ikke visum.

Vi bodde i et lite hotell i en høyblokk i Kowloon. Hotellet lå i 12. etasje og vi så utover trafikkerte Nathan Road. Vi spiste lunsj på en liten restaurant nær hotellet. Dumplings med ukjent innhold smakte greit og vi var klare for å se byen.

Vi gikk ned til Tsim Sha Tsui-promenaden som er kjent for sin vakre utsikt mot skyskraperne på Hongkong Island. En del av promenaden er stengt for restaurering og det pågår mye bygningsarbeid i området rundt. Hongkong er kjent for sin Star Ferry som har kjørt passasjerer mellom Kowloon og Hong Kong Island siden 1888 og denne måtte vi selvsagt ta den første dagen på vårt besøk i millionbyen.

På Hongkong-siden er mange av de svære skyskraperne som vi kjenner fra mange filmer fra Hongkong. Vi gikk gjennom finansdistriktet opp til Hongkong park og taubanen som vi kunne ta opp til Victoria Peak. Her var det en time kø. Det var uaktuelt for oss så vi bestemte oss for å gå i stedet. Vi endte ikke opp på samme sted som taubanen, men utsikten var fin likevel.

Hongkong er en by som tar seg bedre ut på kvelden enn på dagen og det er nok derfor køen til taubanen er lengst på ettermiddagen. Vel over i Kowloon igjen greide vi å rote oss inn i et svært område som var under restaurering. Da vi endelig kom oss ut i gaten igjen endte vi opp på en indisk restaurant hvor en hyggelig dame fra Nepal serverte oss kylling tikka masala.

Morgenen etter gikk vi til en australsk kafe som var anbefalt i Lonely Planet. Der var det lang kø og vi ville ikke bruke tiden på å stå i kø for et speilegg. Vi endte derfor opp på en kafe på den andre siden av gaten i stedet.

Denne dagen ville vi komme oss ut av byen og se litt av de nye distriktene. En hyggelig dame fra Filipinene skulle i samme retning som oss og hun fikk oss på riktig metro. Vel framme i Tai Po leide vi oss sykler. Vi strevde fælt med å finne riktig vei ut av byen, men etter hvert fant vi riktig vei. Høyblokkene forsvant og vi fikk følelsen av å befinne oss i en småby.

Målet for sykkelturen var Plover Cove og etter noen kilometer med sykling kom vi til et stort vann. Vi syklet langs Plover Cove Reservoir for å komme ut til en halvøy med flott natur. Da vi kom dit viste det seg at det var forbudt å sykle på halvøya. Man kunne bare gå på trekking-turer der. Det var det få som gjorde. Det så ut som at utflukten for de fleste var turen langs vannreservoaret som er Hongkongs største. Vi ble enige om at vi benytter oss av naturen på en annen måte enn kineserne.

På vei tilbake syklet vi opp til en stor Buddha som vi hadde sett langs veien. Det viste seg at den lå på et stort klosterområde som het Tsz Shan. Statuen Guanyin (Avalokiteśvara) har en høyde på 76 meter. Guanyin opptrer i forskjellige former og er hovedsakelig av hankjønn i indisk og tibetansk buddhisme. Når denne bodhisattvaen kom til Kina ble han over århundrene transformert til en kvinne. Guanyin blir ofte kalt «Øst-Asias jomfru Maria» på grunn av hennes fremtredende rolle i buddhismen der. Her måtte man booke mange uker i forveien, men ikke lagt unna klosteret var det et nydelig lite tempel og her slapp vi inn.

Tilbake i Tai Po dro vi på markedet. Her var det masse sjømat som vi aldri hadde sett før. Lunsjen vår ble en kvart gås på en kafe ved siden av markedet. Jeg er ikke så veldig bekvem med bein som må spyttes ut, men selve gåsa hadde en grei smak. Kvelden ble satt av til området rundt Temple Street. Her er det gatemarkeder, historiefortellere og singalong parlors med gate karaoke hvor det synges kantonesisk opera. Det ble hverken shopping, historier om vår egen fremtid eller opera på oss, men et måltid i Temple Street ble det. Jeg husker ikke hva vi spiste så da var vel maten hverken spesielt god eller spesielt dårlig. Det var garantert en kinesisk rett.

 

Morgenen etter dro vi over til Sheung Wan på Hongkong Island. Det var dette området av sentrum jeg likte best. Her var det mange restauranter, kafeer, og små butikker med mye rart. Det er også mange templer her og vi besøkte Man Mo som er det mest kjente templet i byen. I de mange smågatene kom vi vekk fra den enorme trafikken som er ellers i byen. Det var et område som det var koselig å gå rundt i. Man kan ikke dra til Hongkong uten å ha tatt tretrikken som går mellom øst og vest. Vi kjørte gjennom hele finansdistriktet og videre til shoppingdistriktet i Causeway Bay. Her var det enormt mye folk og vi synes det var helt greit med sightseeing på trikken.

 

Vi spiste ikke så godt i Hongkong. Selv om jeg hadde plukket ut en del restauranter som var anbefalt i Lonely Planet og TripAdvisor så endte vi aldri opp der. Hongkong har mange restauranter med Michelin-stjerner og vi burde ha reservert på en av dem den ene kvelden.

Turen gikk videre til Siem Reap i Kambodsja som jeg var i på slutten av 90-tallet. På den tiden var Siem Reap en landsby uten gatelys på kvelden og kjøretøy var det lite av. Nå var det blitt en by med masse trafikk. Vi gikk på en pizzarestaurant og spiste kjempegod italiensk pizza.

 

 

Mellom det niende og det trettende århundre fikk kongene av Khmerriket bygd mange templer i Angkor-området utenfor Siem Reap. Templene står der som et minne om at Kambodsja en gang var hovedsete i Khmerriket som regjerte over det som i dag er Kambodsja, Thailand, Laos og Vietnam.

Vi tok en tuk tuk til Angkor Wat. Det var blitt veldig mange turister siden sist, men her var det lett å kjenne seg igjen. Det var mange lokale som var på piknik i det store området og det var masse kinesiske turister.
 

 

Vi startet med Bayon. Man blir fylt med andakt når man ser de store, smilende ansiktene hogd ut i stein. Nesten like imponerende er de 11000 figurene som er skjært ut i den 1200 meter lange muren som går rundt Bayon. Disse viser dagliglivet i Kambodsja på 1200 tallet. Bayon ligger i senteret av Angkor Thom, et svært tempelområde på 10 kvadratkilometer. Det er flere templer og terrasser å se i det store området blant annet Elefantterrassen.

 

 

Et stykke lengre inne i jungelen ligger Ta Prohm. Siden 1908 har eksperter fra Frankrike og resten av den vestlige verden jobbet sammen med kambodsjanerne for å bygge opp igjen de mange templene i Angkor. Røtter og trær har blitt fjernet fra de overgrodde ruinene og templene har blitt satt opp igjen slik de en gang var. Ta Prohm har imidlertid blitt overlatt til jungelen og må oppleves. Røttene på enorme tre omkranser flere av inngangene og hele området er overgrodd av jungel samtidig som deler av templet er intakt.

 

Angkor Wat er best bevart og tempelområdet er enormt. Dette er kanskje den største religiøse bygningen som noen gang har blitt reist. Den enorme konstruksjonen er bygd i tre etasjer. Det sentrale templet har fem tårn, et i hvert hjørne og et på midten. Når man kommer til toppen av det midterste tårnet får man virkelig en forståelse for hvor stor denne bygningen er. Hele bygningen er dekket av relieffer av gudinner og guder, og i de mange forskjellige rommene kan man møte oransjekledde munker som tenner røkelse til ære for Buddha. Angkor Wat er det eneste templet som vender vestover og det er derfor finest å besøke på ettermiddagen. Det var veldig mange som ville besøke Angkor Wat på den siste dagen i 2017. Men samme hvor mange vi vi var så ble jeg også denne gangen betatt av det storslåtte fra en svunnen tid hvor alt ble gjort for hånd. Sist gang kunne vi klyve rundt som vi ville på steintrappene til templene. Det var ikke mange som gjorde det, for det var veldig glatt på de blankslitte steinene. Denne gangen sto vi i kø for å gå opp en tretrapp, men utsikten var like vakker for det.

 

 

Vel tilbake i byen ba vi sjåføren stoppe i Pub Street. Overraskelse, denne gata var heller ikke her i 1999. Her var det masse puber og restauranter. Ganske fjernt fra den fattige landsbygda rett utenfor byen. Vi tok en øl før enn vi dro på hotellet for å skifte.

 

Nyttårsmiddagen vår var barbeque og suppe. Dette ble tilberedt på et kombinert grill-og kokeapparat på bordet. Det var veldig godt og vi spiste kylling, svin, biff, krokodille, fisk og blekksprut.

Rett utenfor bordet vårt gikk starten på Angkor City Night Music Run. Jeg aner ikke hvor langt løpet var, men jeg tror ikke det var tidtaking. I Pub Street var det helt stapp fullt med folk og de fleste var lokale ungdommer. Så selv om det er mange turister i området så har vi ikke tatt over byen deres helt. Det var veldig høy musikk og etter å ha kjempet oss i gjennom folkelivet så gikk vi tilbake til hotellet og ble med på festen som eieren hadde for sine ansatte. Jeg hadde ikke trodd at det var et så stort nyttårsparty i Siem Reap.

 

 

Morgenen etter dro vi med samme sjåfør til en av landsbyene ved Tonle Sap. Sist jeg kom til Siem Reap kom jeg med hurtigbåt fra Pnomh Penh til Chong Khneas. Da kom vi inn i den fattige lille landsbyen i enden av sjøen og det var få turister der. I dag blir det arrangert daglige turer til tre av landsbyene ved Tonle Sap og vi ble ikke anbefalt å dra til Chong Kneas som ligger nærmest Siem Reap. Vi dro til Kampong Phluk som har 3000 innbyggere. Husene står på stolper i vannet og siden vi var der i den tørre perioden så var det høyt opp til inngangsdøren. Vi kjørte først en longtail-båt gjennom landsbyen. Deretter ble vi padlet av en kvinne gjennom mangoveskogen. Det var en flott opplevelse.

Mange klager på prisen på disse turene, men bare de lokale får sin del så er jeg fornøyd. Det er fortsatt billig sammenlignet med Norge. På tilbakeveien spiste vi en lokal rett som het amok. Det er fisk i kokossaus og smaker veldig godt.

 

 

Sjåføren vår kjørte oss til flyplassen og så gikk turen videre til Luang Prabang i Laos. Denne lille byen har jeg drømt om å dra til lenge og omsider kom jeg dit. Luang Prabang blir ofte beskrevet som den mest sjarmerende byen i Sørøst-Asia. Byens beliggenhet ved sammenføyingen av Mekong og Nam Khan-elvene, den fransk-inspirerte arkitekturen som blander seg med klassiske laotiske bygninger og gamle tradisjoner smelter sammen og skaper en atmosfære som ikke finnes andre steder i regionen. I 1995 ble den historiske byen utpekt som en UNESCO World Heritage City. Vi kom dit på kvelden så vi ante ikke hvordan det så ut der. Hotellet vårt lå i en smal gate og det var ingen trafikk der. Vi gikk ut i byen for å finne en restaurant, men det meste var stengt. Til slutt fant vi en restaurant hvor en japaner laget makiruller til oss og de smakte godt.

 

 

Dagen etterpå var det mer liv i byen. Vi startet med å gå opp på Mount Phousi med et tempel og flott utsikt over byen. På veien opp satt det damer og solgte små fugler i bur som kunne settes fri. Vi gikk ned på andre siden og kom til et nytt tempel. Luang Prabang er kjent for sine mange templer og alle munkene i oransje.

I det gamle kvarteret ligger Tourist Street. Her er det mange kafeer, turoperatører og restauranter. Husene i fransk kolonistil er fint oppusset og flere av restaurantene har åpnet de to siste årene. Det gamle kvarteret ligger på en halvøy og er et vakkert sted å vandre rundt og fange sanseinntrykk.

Det er mange templer og privatboliger på halvøya. Vi drakk kaffe i Tourist Street og spiste burger på en restaurant på sjøsiden med utsikt over Mekong. Etterpå besøkte jeg det største tempelet i byen mens Johnny fikk klipt håret.

 

Før middag på en av byens gode restauranter så vi filmen Chang som blir vist på to hoteller i byen hver ettermiddag. Filmen handlet om en Lao familie som bodde i jungelen. Filmen er fra 1925 og de to regissørene bodde 18 måneder i sammen med den lille familien. Det var utrolig at de hadde greid å filme alle de ville dyrene. Filmen var overraskende bra og stemningsfull. Men den egner seg nok bedre i en hotellhage i Laos enn hjemme i egen stue. Etter filmen fortsatte vi gjennom Night Market, men der ble det bare "windows shopping" på oss.

 

 

Dagen etter hadde vi bestilt en heldagstur. Vi startet med å ri elefanter. Det var en del av turen og vi var i tvil om vi skulle delta av dyrevernhensyn. Disse elefantene hadde dratt tømmer tidligere, men dette er ikke tillatt lenger. Nå er de i en camp hvor turister drar på korte rideturer med dem. Før vi startet matet vi dem med sukkerrør. Campen var ren og fin og vi koste oss på rideturen. Det var stille og fredelig og noen ble igjen for å være elefantpasser i noen timer.

 

 

Vi dro videre for å padle på Mekong elven. Hvor kult er det? Vi var innom Pak Ou hulene med masse buddhaer og så fortsatte vi nedover langs Mekong og tilbake til elefantcampen. Vi padlet sammen med et par fra Østerrike og en guide. På elefantcampen spiste vi lunsj og så fortsatte vi turen med minibuss. Neste stopp var Whisky Village. Her har de spritflasker med slanger og skorpioner. Det skal visst hjelpe på potensen, men vi var enige om at for norske menn ville det heller ha en dempende effekt.

 

 

Siste stopp var Kuang Si Waterfalls. De var fantastisk vakre. Det var mange grønne badekulper å svømme rundt i. Det var bare Johnny og jeg som badet. Kjekt for oss egentlig for da ble det enda mer idyllisk. Vel tilbake på hotellet var vi enige om at det var en fantastisk dag. Vi avsluttet den på Bouang med nydelig mat sammen med Pascal som vi ble kjent med på turen.

 

 

Vår siste dag i Luang Prabang startet veldig tidlig siden vi ville se på alle munkene som gikk i prosesjon fra byens mange tempel for å få mat. De starter klokka halv seks så vi hadde ringeklokka på klokka fem. Dette er en religiøs tradisjon som på mange måter har blitt ødelagt av turister. For meg var dette mye verre enn å ri på en elefant. I gamle dager var det bare troende buddhister som satt langs veien og delte ut mat til munkene. Nå er det mange turister som sitter på små plaststoler på fortauet og deler ut mat. For det meste ris og kjekspakker. Jeg så flere som tok risen i hendene når de delte ut til munkene. Kjekspakkene brukes sikkert igjen dagen etter, men risen må nok bare kastes. Samtidig er jo dette en god inntektskilde for alle kvinnene som selger mat til turistene. Jeg er derfor usikker på hva jeg skal synes. Det er synd at en gammel religiøs tradisjon skal ødelegges av turister sin jakt på det beste bildet. Samtidig så sper det på økonomien til mange fattige familier. Men for munkene kan det ikke være noe hyggelig. Jeg backpakket i Sørøst Asia i 1993, da måtte Luang Prabang ha vært fantastisk. Vi hadde sikkert ikke spist like godt som nå, men munkene fikk i hvert fall ikke risen sin fra kinesere med svære kameralinser.

 

 

Jeg fortsatte dagen med yoga på Utopia sammen med 32 andre turister. Utopia er en bacppakkerplass med utsikt over Mekong-elven. Her kan man ligge på flatsenger mens man nyter en Lao-øl. Etter frokost leide vi sykler og dro til UXO (Unexploded Ordinance). Den triste sannheten om Laos er at dette er det mest bombebelagte landet i verden. Det ligger fortsatt igjen masse bomber etter amerikanernes bombing av landet under Vietnamkrigen. Det vil ta hundre år før enn landet er fritt for bomber og et menneske dør hver dag som følge av bomber som går av under lek eller landbruk. Alle bombene forhindrer også at de fattige bøndene får utnyttet alt jordbruksarealet.

Vi fortsatte å sykle rundt etter museumsbesøket. Utenfor gamlebyen er Luang Prabang akkurat like masete og kaotisk som andre byer i Sørøst Asia. Vi dro derfor tilbake til gamlebyen og hadde et spennende måltid på Tamarind. Her var det mange nye, gode smaker og maten ble servert slik at den var en fryd for øyet. Det var fortsatt mange templer vi ikke hadde sett, men vi dro til Utopia og slappet av med en Lao-øl.

 

 

På kvelden fortsatte vi turen til et nytt land. En time med fly og vi befant oss i Hanoi. Her var jeg i 1999 og jeg var spent på hvor forandret det ville være. Allerede ut fra flyplassen ble jeg overrasket av en åttefelts motorvei og når vi nærmet oss gamlebyen var det fullstendig kaos. Vi bodde på et hotell ikke så langt fra Hoan Kiem Lake. Vi bestilte oss en tur til Halong Bay neste dag. I følge Turopia er dette den tredje beste severdigheten i Sørøst Asia bak Angkor Wat og Bali. Det er noen timer å kjøre, men det vakre landskapet var verdt kjøreturen.

 

 

Halong Bay har 1960 øyer, hvorav de fleste er kalkstein, i en rekke ulike former og fasonger. Mange av øyene er hule med enorme grotter. Området har over 200 fiskearter. Bukten kom med på Unescos Verdensarvliste i 1994 og dekker 1553 km².

 

 

Vi reiste rundt med en stor båt, men vi fikk tid til både padling og grottebesøk på turen. Hang Dau Go er den største grotten i  Halong Bay. Franske turister besøkte denne på slutten av 1800-tallet og ga den navnet «Grotte des Merveilles». Grottens tre store kamre består av store mengder stalaktitt og stalagmitt. Grotten var enorm og man kunne ikke se den fra sjøen. Det må ha vært litt av en opplevelse for de som oppdaget den.

På kvelden sjekket jeg TripAdvisor for gode restauranter og så viste det seg at en av de beste restaurantene i Hanoi lå like ved hotellet og de hadde ledig bord. Her fikk vi nydelig mat og service. Det vietnamesiske kjøkkenet levde virkelig opp til sitt gode rykte på Duong.

Dagen etter hadde vi satt av til sightseeing. Vi slet med å komme oss over gata, men etter hvert vente vi oss til trafikken. Vår første stopp var Hoa Lo fengselet som ble bygd av franskmennene. Her fikk de politiske fangene en forferdelig behandling og flere ble henrettet med giljotin. Flere amerikanske piloter satt fengslet her ved slutten av Vietnamkrigen. De fikk en mer human behandling.

Vi fortsatte videre til Litteraturtempelet. Dette vakre tempelkomplekset kjente jeg igjen fra mitt tidligere besøk til byen. Dette tempelet er også populært blant byens innbyggere. Vi fortsatte videre til et av høydepunktene på turen, det gamle kvarteret. Syklene har måtte vike for motorsykler. Det er fake Northface-klær og mange puber. Men likevel var alt som før. De smale husfasadene var fortsatt der. Folk satt på gata og spiste Phu ved siden av gamle damer som solgte hønseføtter og ananas. Det var en by i rivende utvikling som hadde fortsatt å leve sitt eget liv upåvirket av turister og motorsykler. Vi tok sjansen på en Phu i en gate like ved markedet og endte opp med en av de beste måltidene vi har spist.

 

 

Vi fortsatte ned til Hoan Kiem Lake hvor gaten rundt vannet er stengt for all trafikk i weekenden. Det var mer av byens egne innbyggere enn turister og byen som skulle være en mellomlanding før enn vi dro hjem til Norge endte opp med å bli en av høydepunktene på turen.

 

 

På kvelden var vi på byens mest populære pizzarestaurant som også lå like ved hotellet vårt. Det smakte fortreffelig. Alle reiser må ta slutt en gang og neste morgen gikk turen til flyplassen og en lang flytur hjem.