Marokko og Paris - en fin kombinasjon

Marokko har mye å by på og i høstferien besøkte jeg det vakre og eksotiske landet for fjerde gang. Marokko er et rikt etnisk land med mye kulturhistorie og gamle sivilisasjoner. Her har det i tillegg til berbere og arabere bodd fønikere, kartager, jøder, romere, vandaler og maurere.

Første stopp var Fez, en av Marokkos fire keiserbyer. Fez ble grunnlagt i 789 og byens medina, Fez el Bali, er verdens største bilfrie byområde. Vi bodde like innenfor byporten Bab Rcif på en riad med samme navn. 

Her fikk vi deilig frokost og fra takterrassen hadde vi en fantastisk utsikt over gamlebyen.

Det er over 9000 gater i medinaen, så vi bestemte oss for å ha en guide den første dagen. Her passerte vi boder med mat og håndverk av diverse slag. Det var kamelkjøtt og fermentert storfekjøtt, fargerike sjal, skinnvesker og kobberfat. Håndverk-tradisjonene holdes i hevd og her finnes menn som både broderer og lager kunstneriske fat. 

På Place Seffarine beundret vi en av medinaens få trær, før enn vi fortsatte til Qaraouyine moskeen. Moskeen ble grunnlagt av en kvinne fra Kaiouran i Tunisia i 859. Moskeen ble etter hvert et senter for religiøse og historisk-filosofiske studier og er det ennå. Siden vi ikke er muslimer, kunne vi bare beundre den fra utsiden. Turen gikk videre til Sidi Ahmed al-Tijani masouleet. " I did not receive this knowledge from one person, but rather from everyone I have met" uttalte Ha Al-Tijani. Hans lærdom spredde seg raskt til Mahgreb og Sub Sahara og pilegrimer fra disse landene besøker ofte graven hans på vei til Mekka.

Det er vanskelig å unngå å besøke teppebutikker når man går med guide i Marokko. Hvis man har tenkt å kjøpe teppe er jo det veldig bra, og de har fantastisk fine tepper. Men hvis man ikke skal handle bør man blant annet være obs på at en av byens eldste og fineste hus ofte er en teppebutikk. Dette visste jeg om, men jammen endte vi opp i et slikt hus. Vi lot oss ikke friste av noen tepper denne gangen. Derimot ble jeg veldig fristet av en duk i nydelige blåfarger. Men jeg hadde ikke hjerte til å søle den til med rødvin og matflekker, så den ble i butikken. 

En argan-olje mot rynker falt jeg imidlertid for. Jeg fikk se et bilde av en 80-årig dame fra Singapore uten rynker. Da hadde jeg allerede bestemt meg, så det siste salgstrikset var egentlig unødvendig. 

En fordel med guide er at man finner fram til alt. En ulempe er at man ikke vet hva man har funnet fram til. Blant alle moskeene vi ikke kunne besøke, var det en vakkert utsmykket madrasa som vi fikk besøke. Etter turen fant jeg den igjen på Touropias topp attraksjoner i Fez. Al-Attarine Madrasa fra det fjortende århundre var et flott byggverk. Den vakkert dekorerte gårdsplassen er hovedattraksjonen, men de renoverte studenthyblene i annen etasje er også verdt et besøk.

Vi var også på Nejarine håndverksmuseum. En vakker bygning med utstilling i tre etasjer og en kafe med vakker utsikt i toppetasjen. Deretter gikk turen til Chouara Tanneries. Den eneste måten å få sett garveriet på er å gå gjennom en av lærbutikkene og bruke balkongen deres. Vi kjøpte ikke noe som helst, men vi kunne gjerne ha betalt inngangspenger, hvis det hadde vært lagt opp til det. Utsikten var flott og lukten var ikke så ille som fryktet. Dette garveriet har vært i bruk siden sekstende århundre og ble renovert i 2016. 

Der var avslutningen på turen vår. Til middag spiste vi mange gode marokkanske salater og grillet kyllingfilet med couscous. Det var fortsatt masse igjen å se i byen, men vi synes det var helt greit å slappe av på hotellet og se på byen fra taket.

Neste morgen hadde vi bestilt en dagstur som varte i åtte timer. Det hele startet med en artig kjøretur, siden sjåføren vår hadde full oversikt over hvor det var fartskontroll. Med berber-pop på radioen kjørte vi forbi de fleste. Vi rakk en liten stopp med utsikt over en dam, før enn vi fortsatte til Moulay Idriss. 

Grunnleggeren av denne byen kom fra Midtøsten og det var han som brakte islam til Marokko. Vi gikk oss en runde i de smale, bratte smugene før enn turen fortsatte til Volubilis like ved. Dette historiske komplekset var en romersk by for 2000 år siden og har vært på UNESCOS verdensarvliste siden 1997. 

En triumfbue står i hovedgaten av byen, den er kjent som Decumanus Maximus. Her er også rester av en basilika og et tempel. Det er også igjen litt mosaikk som er godt bevart.

Meknes er en av Marokkos fire keiserbyer og her var det veldig mye som var under renovasjon. Mye stoppet opp under koronaen, men nå var de godt i gang igjen. Vi var sultne og ville spise lunsj før enn vi startet på sightseeingen. Også her startet jeg med salat og fortsatte med kylling til hovedrett og fruktsalat til dessert.

Gode og mette kunne sightseeingen starte. Moulay Ismail masouleet var like ved og det var veldig vakkert. Heldigvis kom vi akkurat til det åpnet, for det ble veldig mange folk etter hvert. Vi gikk en kjapp tur i medinaen, men den kunne ikke måle seg med Fez el Bali. Dessuten var det 38 varmegrader, så vi fant ut at å ta en hestedrosje var en smart ting å gjøre. 

Neste dag tok vi tog til Asilah som ligger på vestkysten bare 3 mil sør for Tanger. Her bodde vi på verdens fineste riad som jeg hadde fått tips om i en reiseblogg. 

Asilah har også en liten medina innenfor bymuren. Her er det mange butikker og gallerier. Husene er hvitmalte og dørene er i blått eller i grønt. Vi spiste sjøkreps til middag denne kvelden. Siden Asilah ligger ved sjøen smakte det med sjømat.

Frokosten ble inntatt i hagen blant blomster og store terrakotta-krukker. Bystranden i Asilah er ikke så pen, så vi bestemte oss for å gå til Paradise Beach som er 6 kilometer fra Asilah.

Det var langt å gå og mye søppel på veien, men belønningen var en stor og ren strand som vi hadde nesten helt alene. Det var fortsatt noen få strandrestauranter som var oppe og vi spiste deilig fisk med masse digg til. På kvelden spiste vi middag på riaden og det var en nydelig fiske-tajine til hovedrett. Marokkansk salat og eplekake var også godt. 

Dagen etter hadde vi lyst til å leie sykkel, men vi fant ikke noe sykkelutleie. Vi tok derfor en motorsykkeltaxi ut til Paradise Beach i stedet og avtalte med sjåføren at han skulle hente oss klokka fem. Vi dro til samme stedet som sist. Han som drev den lille restauranten hadde åpent i seks måneder. De seks andre månedene var han snekker i Asilah. 

Den siste dagen i Asilah, gikk vi oss en siste runde i gjennom de vakre, bilfrie gatene før vi sjekka ut klokka tolv. Som ellers i Marokko var det katter overalt og jeg fikk noen blinkskudd.

Det går en lang strand fra utkanten av byen og langt forbi jernbanestasjonen og vi ville tilbringe dagen her fram til toget gikk. Men her var det ikke noen strandrestauranter i det hele tatt, så jeg endte opp med å ligge i sanden. Det var noen nedstengte hoteller og restauranter som vitnet om at det en gang hadde vært et yrende folkeliv her. Jeg er usikker på om de var et offer for koronaen. 

På ettermiddagen tok vi tog til Casablanca, Marokkos største by. Her bodde vi på et hotell som hadde utsikt til Hassan II - moskeen. Denne enorme moskeen er verdens tredje største og jeg hadde bestilt guidet tur neste dag med moske-besøk som en del av turen. Det var først klokka tre, så vi gikk en tur på egen hånd først. Cacablanca er en stor by, i deler av byen er det mye rikdom, men det er også enorm fattigdom. Det kunne se ut som vi hadde startet med den fattige delen. 

Omsider kom vi til Sacre Coeur som ikke ligner på kirken i Paris. Ved siden av var det en vakker og fredelig park, Park de la Ligue Arabe. På vei tilbake til hotellet fant vi et finere område å gå i. Vi hadde tenkt oss innom Rick's Cafe, men her var det fullbooka hele dagen. Dette er en temakafe som skal få deg til å føle at du er i filmen Casablanca med Bergman og Bogart. Det få kanskje vet er at filmen Casablanca ikke er spilt inn i byen. 

Den guida turen starta med et besøk i den vakre Hassan II - moskeen. Dette enorme byggverket ligger vakkert til ved sjøen og det er i bruk. Under fredagsbønnen tidligere på dagen hadde det vært mange tusen der. Det er plass til 25000 inne og 80000 ute. 

Vi fortsatte ut over langs Cornichen helt til vi kom til den enorme bystranda. Her var stranda delt opp i fotballbaner og det var mange kamper på gang. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ha tatt oss en ridetur. Men vi fortsatte gjennom de rikes California og vel tilbake i sentrum befant vi oss på den andre siden av parken vi hadde besøkt før på dagen. Her var det Prada og Gucchi butikker, så kontrastene er store i Casablanca. 

Vi besøkte en kirke med vakre veggmalerier, Eglise Notre Dame de Lourdes, før enn turen fortsatte til Mahkama of Pacha. Dette området blir kalt den nye medinaen og det var et koselig sted. 

Siste stopp var Place Mohammed V. På denne store plassen krydde det av folk og duer og den var vel verdt et besøk. Her er mange av byens viktigste offentlige byggverk i maurisk stil.

Vi spiste nydelige meze til middag og det må jeg bare si, vi har spist mye god mat på denne turen. 

Morgenen etter fortsatte vi turen til Paris. Her bodde vi i arrondissement 13 som var et nytt område for oss. Vi kom dit på ettermiddagen og hadde resten av dagen til å utforske nabolaget. På en liten høyde ligger Butte-aux-Chailles som er som en landsby i Paris. I motsetning til i Montmartre er det mest lokale her. 

Her er det brosteinsbelagte gater, fine husfasader og mange utesteder. Vi starta og avslutta kvelden på La Folie en Tete. Her var det live musikk. De fleste av tilskuerne måtte være fra nabolaget og flere hadde med seg barna sine. Det var fin musikk og god stemning. Før konserten spiste vi deilig biff tataki, ost og spekemat på en kafe i hovedgata. 

Neste morgen hadde jeg bestilt billetter til van Gogh utstillingen på Musee de Orsey. Dette flotte museet ligger i en nedlagt jernbanebygning langs Seinen. I de siste 70 dagene van Gogh levde malte han 74 malerier og over 30 tegninger og 30 av disse maleriene utstilles i "Van Gogh i Auvers-sur-Oise: De siste månedene" 

https://fahrenheitmagazine.com/no/livsstil/agenda/Fordyp-deg-i-de-siste-ukene-av-van-Gogh-gjennom-en-flott-utstilling-i-Paris

For meg så var høydepunktene på museet maleriene av Monet og Renoir. Renoirs " Bal de Moulin la Galette" minner meg om Paris. Renoir bodde selv en stund i Montmartre og malte mye fra selskapslivet der.

Siden det var søndag så tenkte vi at et kafebesøk i St German de Pres ville være koselig, men det var litt optimistisk. Det var lange køer både til Cafe de Flore og Les Deux Magots. 

Shakespeare and Company er både en kafe og en bokhandel kun for engelskspråklige forfattere. Bokhandelen ligger rett overfor Notre Dame og har vært et møtested for engelskspråklige forfattere siden 1951. Det var ikke bare en bokhandel, men også et lite hotell for datidens forfattere, intellektuelle og kunstnere, som kunne bo der noen netter for å stimulere fantasien. William Burroughs, Anaïs Nin, Henry Miller og Jamens Baldwin har alle bodd der. Bokhandelen rommer minnene til generasjoner av forfattere og reisende fra forrige århundre. Jeg hadde akkurat sett en dokumentar om bokhandelen og ville gjerne besøke den, men ikke overraskende så var det lang kø der også.

Etter lunsj på restauranten ved siden av Shakespeare and Company passerte vi Notre Dame og så tok vi bussen til Pere Lachaise hvor Jim Morrison ligger begravet. Dette er verdens mest besøkte kirkegård. Jeg hadde ikke besøkt graven siden 1998 og nå var den inngjerdet. Det 20. arrondissement var veldig forandret siden sist jeg var der med mange kafeer og trendy utesteder. Så neste gang vi besøker Paris er det Belleville som må besøkes.

I fjor sommer bodde vi i Montmarte og jeg synes det var fantastisk vakkert. Inspirert av forrige sommer og Renoirs malerier dro vi opp til Montmartre denne gangen også. Sacre Ceur var like vakker som alltid med gatemusikanter i trappa foran kirken. Men i gatene oppe på Montmartre var det stappfullt av folk og med dem forsvant idyllen. Det gjorde det ikke noe bedre at vi var der på ettermiddagen, men jeg er overbevist om at en del folk fortsatt holdt seg hjemme på grunn av koronaen året før.

På vei ned igjen passerte vi Montmartres vingård og så fortsatte vi ned trappene til området vi hadde bodd sommeren før. Deretter fulgte en lang tur med metro til Montparnasse.

Vi tok heisen opp i 56. etasje på Montparnasse Tower og gikk opp til 59. etasje. Der var det en fantastisk utsikt over Paris. Sacre Ceur og Eiffeltårnet lå under oss og vi kunne se hele byen. 

Etterpå ble vi enige om at vi hadde lyst på middag med en gang og i området rundt Monparnasse Metro er det mange hyggelige restauranter og kafeer. Vi spiste deilig biff og drakk en god rødvin til. Dette var den siste kvelden vår og det var deilig å kunne sitte ute på kvelden i over tjue varmegrader. 

Den siste dagen rakk vi en tur i Luxemburg parken i Latinerkvarteret. Med fare for å være lokalpatriot, jeg bor fem minutter fra Frognerparken og synes den er finere. Men byen Paris er min favorittby. Nå har jeg vært der syv ganger og jeg vil dit igjen.

Rundreise på Balkan - Albania, Nord Makedonia og Kosovo

Denne sommerens reisemål var byer på Balkan som ingen av oss hadde besøkt før. Turen var en kombinasjon av storby, strand og fjell.

Vi startet med Tirana som er hovedstaden i Albania. Her bodde vi i Blloku som er den hippeste bydelen. Under kommunisttiden var det kun kommunist eliten som fikk lov til å bo her. Nå er bydelen full av kafeer, restauranter og hippe utesteder. 

Tirana vil ikke bli husket på grunn av sine vakre byggverk. Men her er det god mat, masse trær, fargerike bygninger og bunkers. Jeg hadde satt opp en rundtur til oss den første dagen. Vi gikk først til Skanderbeg Square. På dette torget er blant annet Historisk Museum, Et'hem Bej Moskeen, Klokketårnet og en statue av Skanderbeg. 

Like ved ligger inngangen til Bunkart 2. Denne svære bunkeren er gjort om til et museum. Her får vi historien om det hemmelige politiet, Sigurimi, og vitnesbyrd fra den fryktelige tiden da Enver Hoxha var diktator i landet. Etter 2.verdenskrig og fram til 1991 var Albania et kommunistisk diktatur med null kontakt med resten av verden. Mange kalte landet for Balkans versjon av Nord Korea. Jeg husker det selv fra min interrailtid på slutten av 80-tallet. Jugoslavia kunne vi besøke, men Albania var ikke med på interrail kartet. Dette er en tid som ingen albanere ønsker tilbake. Men man må ikke glemme, for da kan det skje igjen. Dette er grunnen til at de har åpnet museum i byens to største bunkere. 

Et annet minne om kommunismen er Pyramiden som ble reist for å hedre Enver Hoxha etter hans død i 1985. Nå er det ingen som ønsker å hedre han og det er uenighet om hva som skal skje med pyramiden. Inntil videre er det en severdighet som besøkes av noen få turister hver dag. Pyramiden ligger langs elven Lana som renner gjennom byens sentrum. På hver sin side av elven er det bulevarder, sykkelvei, gangvei og trær som skygger for solen. Men dessverre så skjemmes det av en kloakklukt fra elven enkelte steder.

En annen severdighet er Tanners Bridge. Denne broen stammer fra Ottoman historien. Broen ble brukt til å frakte kveg over elven Lana inn til byen. Men etter at elven ble omdirigert, står broen igjen som en severdighet ved siden av elven. Tirana har også en stor park med en kunstig innsjø. Den ligger ikke langt fra Blloku og blir flittig brukt av byens innbyggere.  

Tirana er kjent for sine fargerike bygninger. Noen av dem er nye, men minst like fine er de små firetasjers blokkene som er malt i alle slags farger for å freshe opp nabolaget. Tirana er også kjent for sitt gode kjøkken og vi fant en favoritt, Tymi, som vi besøkte to kvelder på rad. Her hadde de veldig god og billig meze. Men det kuleste var interiøret og musikken som var fra 70 til 80-tallet. 

En kort busstur fra Tirana ligger havnebyen Durres. Her er det deilig sjømat og utenfor byen er det lange strender. Vi spiste god sjømat og tok oss et bad fra bystranden. I byen ligger også Balkans største amfiteater, men det var ikke så mye å se. En annen kuriositet på veien fra Tirana til Durres var noen overdådige hoteller med en elendig beliggenhet. Hva i all verden skal man med et 5-stjerners hotell når det ikke er noe å se utenfor hotellet.

Etter to og en halv dag i Tirana, gikk turen videre med buss til Ohrid i Nord Makedonia. Det tok oss bare tre timer å komme til et nytt land. Ohrid ligger ved Ohrid-sjøen som er delt mellom Albania og Nord Makedonia. Ohrid hadde jeg forventninger til, og de ble innfridd. De hvitmalte husene i gamlebyen i Ohrid klynger seg oppover åssiden. Ohrid ble en gang kalt Balkans Jerusalem på grunn av alle kirkene i den vakre byen. Fra leiligheten vår fulgte vi brostenstrappene nedover mot sjøen, og det tok ikke lang tid før vi kunne ta oss et bad i det krystallklare vannet. 

I sentrum av byen som ligger nede ved den lille havnen, kryr det av taxi båter og større båter. Den mest vanlige turen er en dagstur til St Naum. Det er 1,5 timer med båt og så har man tre timer til rådighet før turen går tilbake på ettermiddagen. Grønnkledde åssider speiler seg i det turkise vannet. Inni blant er det en liten strand som kun kan nås med båt. 

I St Naum besøkte vi det vakre klosteret fra år 900, før enn dagen fortsatte med soling, bading og en god middag. Maten i Nord Makedonia er god, en blanding av det greske og tyrkiske kjøkken.

Ohrid-sjøen er Europas eldste innsjø og både den og Ohrid er på Unescos Verdensarvliste. Rundt innsjøen er det flere nasjonalparker og vi dro på en lien fjelltur den andre dagen i Ohrid. Vi møtte guiden vår og et slovakisk par klokka åtte på morgenen. Galicica Nasjonalpark har ikke vann. Det var veldig tørt der, men likevel var det blomster der og verden største blåklokker. Fra toppen så vi både Ohrid-sjøen og Prespa-sjøen. Selve fjellturen var bare en fottur, men det var interessant å snakke med guiden. Dessverre så han ikke noen framtid for landet sitt. Han trodde ikke Nord Makedonia ville eksistere lenger om en ti års tid. Det var Albania han var mest redd for ville ta over det lille landet. Han var balkansk mester i terrengsykling og hadde deltatt i VM. 

Vel tilbake i Ohrid, var det fortsatt mye igjen av dagen og vi dro til Potpech for å sole oss og bade. Det er bygd en gangbro langs land fra gamlebyen til Potpech. Her er det en blanding av strand, platting, svaberg og trebrygger. Badevannet er krystallklart og har perfekt temperatur.

I følge guiden vår ligger den beste fiske-restauranten i Ohrid, Kaneo, nær Potpetch. Vi kom oss aldri dit. Det er ørret og karpe på menyen. Fjellørreten er jo veldig god i Norge og karpe har jeg ikke lyst på. Men vi spiste mye annet godt. Masse gresk salat, grillet kjøtt, muslinger og pizza. Til brød spiste vi ajvar som er laget av paprika, aubergine og hvitløk. Det er kjempegodt. I tillegg spiste jeg til min overraskelse ørret suppe til frokost. Det sto ørretragu på menyen og jeg så for meg kald ørret på toast. 

Helt ytterst på en odde i Ohrid ligger Saint John kirken. Den tar seg flott ut både fra land og fra sjøen og er et yndet fotoobjekt. Jeg både svømte og gikk dit flere ganger. Det var mange som giftet seg der og bryllupsbildet ble tatt med kirken og sjøen som bakgrunn.

Like ved leiligheten vår lå det et amfiteater og litt høyere opp lå det et gammelt fort og skuet ut over byen. Litt lenger ned var det en stor utendørsscene, og en kveld fikk vi oppleve artister fra hele Balkan fra balkongen vår. 

En ettermiddag dro vi på ridetur. Ranchen lå en halvtimes kjøring utenfor byen. Han vi red sammen med var 14 år og hadde begynt i jobben som 12-åring. Vi hadde en fin tur opp gjennom skogen til en gammel kirke. Etter en times riding hadde vi en flott utsikt til sjøen og flere landsbyer. Ned igjen fikk jeg vondt i både rompa og ryggen, men man må lide litt for å få med seg det lille ekstra. 

Den siste dagen ble brukt til soling og bading, siden det ikke ville bli tilgang til badevann resten av turen. På vei til bussholdeplassen gikk vi gjennom handlegaten i Ohrid. Her kryr det alltid med folk.

Etter litt over tre timer med buss, var vi i en ny by. Nord Makedonias hovedstad Skopje visste vi begge lite om, så her måtte det leses. Vi bodde på Bushi Resort og Spa som lå ved gamlebyen. Da vi gikk rundt i bazaaren på kvelden følte vi at vi var kommet til Tyrkia. Vi kunne også lese at dette var Europas nest største bazaar, kun slått av Istanbul. Skopje er en gammel by og i gamlebyen er det handlegater med gull og antikviteter. De fleste restaurantene har like menyer med kebab og mixed grill.

Det er en egen kafe-gate med verdens beste kaffe. Inni blant er det moskeer og gamle hamhamer. Det er et yrende folkeliv med en blanding av turister og lokalbefolkning. Fra gamlebyen går det en gammel steinbro over til den nye bydelen. 

Da Makedonia ble et eget land  så startet regjeringen på et enormt byggeprosjekt, Skopje 2014. De ville ha turister til byen og de ville skape en nasjonal stolthet hos befolkningen. Det ble satset på neoklassismen hvor Paris og Roma var forbildet. Byen har en egen Triumfbue og en flott Opera. 

I tillegg til steinbroen ble det bygget tre nye broer. Alle tre broene har enormt med skulpturer. Den ene broen er artistbroen, med skulpturer av kjente forfattere og artister. Det triste er at det ikke er funnet plass til en eneste kvinne. Den andre broen er fridomsbroen med fridomshelter og på den siste broen er " The bridge of civilizations" .

Ved hver bro er det et skip. Men disse skipene passer ikke med de neoklassiske statuene. De ser ut som piratskuter og er dårlig vedlikeholdt. Skulpturer finnes det over alt. Jeg har aldri vært i noen by med så mange skulpturer. 

Den største av dem alle er statuen av Aleksander den store som ligger på Makedonia-plassen. Makedonerne mener at han er landets grunnlegger, men det er ikke grekerne enige i. De har en region som heter Makedonia, og dette er grunnen til at landet Makedonia måtte endre navn til Nord Makedonia. Hellas la ned veto mot at det nye landet fikk bli med i NATO og EU. I februar 2019 ble landets navn endret fra Makedonia til Nord Makedonia og 27. mars 2020 ble Nord Makedonia medlem av NATO. EU-medlemskap ligger nok langt fram i tid. Offisielt heter ikke statuen Aleksander den store heller men "Soldat på hest". Dette er for ikke å terge grekerne, men alle vet jo at det er Aleksander. 

Noe som er genuint ekte og som de har god grunn til å være stolt av er Mor Theresa. Hun er født og oppvokst i Skopje og det er et lite museum der til minne om henne som vi besøkte. Når det gjelder alle de nye bygningene og skulpturene så var det bare delvis vellykket. Mange turister søker nok ofte mot det genuine og ekte og lokalbefolkningen synes det var feil bruk av penger. Det viste de gjennom farge-revolusjonen i 2014 der mange av de nye statuene og byggverkene ble sprayet ned med maling. Men etter som årene går vil jo også dette bli genuint. Ingen kan protestere på at byen har sin egen stil. I tillegg har de også en del kjente brutalistiske byggverk som ble bygd da Tito var president i Jugoslavia.

Den siste dagen trengte vi å komme oss litt vekk i fra varmen. Vi tok drosje til foten av Vodno-fjellet. Her tok vi kabelbane opp på fjellet og temperaturen sank betraktelig, men det var fortsatt så varmt at det smakte med et glass hvitvin. Utsikten over Skopje var flott og vi kunne beundre det høye korset på toppen på nært hold. Millenium Cross er 66 meter høyt og på kvelden kan byens innbyggere se det lyse oppe på Vodno.

En trist del av bybildet var tiggerne. Her så det ut som hele familier bodde på gata. Spesielt på ettermiddagen og kvelden var det mange av dem. Jeg forsto at de trakk ut i gatene først ut på dagen, for på kvelden var det veldig mange folk ute. 

Vi hadde to overnattinger i Skopje og dro videre til Pristina på ettermiddagen. Pristina er hovedstad i Europas nyeste land, Kosovo. Det tok litt tid over grensen, men turen ble unnagjort på under tre timer. Fra busstasjonen til hotellet passerte vi Bill Klinton Boulevard. Amerikanerne hjalp Kosovo under krigen og det settes tydelig pris på. 

Vi hadde bare en kveld i Pristina og det var ikke så mye vi hadde lyst til å se. Vi passerte Newborn- monumentet, men de hadde byttet om på bokstavene og malt dem om til blått og gult. Nå sto de NO NEW BR. Hvor BR står for Broken Republic. Dette var jo et ganske sterkt signal.

“It is not the first time that we have played with the letters, it has happened other times too, but ‘New Born’ as a monument from the very first day, has always conveyed a message that Kosovo has given to the world, due to the fact that it is written in English and people from all over the world can understand it, even those who don’t speak English understand what ‘new’ and ‘born’ mean. This year, we have changed the letters to form the words: ‘No New Br’ – ‘BR’ meaning Broken Republic,” Ismaili told Euronews Albania, explaining that this year’s message is therefore, Kosovo’s stance against a broken republic that although independent, is being torn apart on all fronts.

Jeg hadde planlagt at vi skulle ta buss til Peja dagen etter, men det gikk ikke noen buss, så det ble morgentoget i stedet. Utenfor Peja ligger Balkans største canyon, Rugova canyon. Og det var grunnen til at Peja var vårt utvalgte reisemål i Kosovo. En bilvei klynger seg oppover dalen og i bunnen renner en elv med krystallklart fjellvann. Det er flere via ferrata ruter i de bratte fjellveggene i dalen. Det er også mulig å ta zip line. Oppover dalen og i fjellsidene er det tolv landsbyer som hovedsakelig er bebodd på sommeren. Det er flere restauranter og badekulper oppover langs elven. Det går en buss tur retur Peja - Bode hver morgen og ettermiddag. Vi tok den til Shtupeq som ligger på 1100 meter. Her spiste vi frokost på en restaurant som lå ved busstoppet. Her møtte vi en tysk far og to sønner som gikk Peak of the Balkans. Denne kjente fjellturen varer i et par uker og går gjennom Kosovo, Montenegro og Albania. De sa at de kunne bo på betjente fjell stuer på hele turen. 

Vår lille fjelltur varte bare i fire timer med pause. Den gikk opp til et lite vann som lå på 1866 meter. Vi hadde tenkt å bade, men det var allerede to slanger som tok seg et bad der, så det frista ikke. Vi gikk litt lenger oppover fjellsiden i stedet for å få utsikt til vannet. Turen opp til vannet var først på bilvei før enn vi fortsatte på sti oppover i skogen. Skog-grensen er mye høyere enn hjemme. Den må være på over 2000 meter. Det var veldig vakkert der oppe. Stien opp til vannet gikk på grensen til Montenegro og tyskerne tok også denne stien. De skulle fortsette fjellturen i Montenegro denne dagen. 

Vel nede igjen spiste vi middag på samme restaurant. Da kom vi i snakk med to eldre menn som hadde bodd i Norge siden krigen. De var albanere som hadde bodd i en landsby i Montenegro, men nå hadde en av dem sommerhus i Peja. De sa det var mange kosovoalbanere fra Peja som bodde i Norge. Vi spiste lammekjøtt og biff som var innbakt i ost og panert. Det var veldig godt. Vi kunne ha kjøpt fersk fisk også for de hadde et lite basseng med fisk som svømte rundt. Det samme hadde de lenger ned i dalen. Her kjøpte jeg deilig ørret dagen før. 

 Det var veldig artig å ta bussen. Vakkert og vilt landskap, svingete veier og kul Balkan pop var en fin avslutning på dagen. Vi hørte på Balkan pop til langt på kvelden når vi kom på hotellet også, for det var noen som arrangerte bryllup der. 

I starten av Rugova Canyon ligger Pec Pathriarchate Monastery. Pec er det serbiske navnet på Peja og dette klosteret er en serbisk ortodoks kirke. Det ble bygd på 1200-tallet og det er fortsatt et kloster med praktiserende nonner. Inne i kirkene er det vakre freskoer. Klosteret er på Unescos verdensarvliste og vi måtte vise pass til en politimann for å gå inn på området. Det var bare oss to, et par nonner og noen kuer på området når vi var der. Det føles mer genuint enn når det kryr av turister.  

I Peja sentrum var det også en bazaar-gate, men vi hadde fått nok av bygater og folkemylder på denne turen og holdt oss for det meste mellom hotellet og gangveien oppover mot Rugova Canyon. Rugova var et yndet turmål for byens befolkning også. Den siste dagen tilbrakte vi ved elven og så tok vi drosje til flyplassen i Pristina. Vi hadde sol på hele turen, men da vi kjørte til flyplassen begynte det å striregne. Et forvarsel på hva som ville vente oss i Norge.