Marokko og Paris - en fin kombinasjon

Marokko har mye å by på og i høstferien besøkte jeg det vakre og eksotiske landet for fjerde gang. Marokko er et rikt etnisk land med mye kulturhistorie og gamle sivilisasjoner. Her har det i tillegg til berbere og arabere bodd fønikere, kartager, jøder, romere, vandaler og maurere.

Første stopp var Fez, en av Marokkos fire keiserbyer. Fez ble grunnlagt i 789 og byens medina, Fez el Bali, er verdens største bilfrie byområde. Vi bodde like innenfor byporten Bab Rcif på en riad med samme navn. 

Her fikk vi deilig frokost og fra takterrassen hadde vi en fantastisk utsikt over gamlebyen.

Det er over 9000 gater i medinaen, så vi bestemte oss for å ha en guide den første dagen. Her passerte vi boder med mat og håndverk av diverse slag. Det var kamelkjøtt og fermentert storfekjøtt, fargerike sjal, skinnvesker og kobberfat. Håndverk-tradisjonene holdes i hevd og her finnes menn som både broderer og lager kunstneriske fat. 

På Place Seffarine beundret vi en av medinaens få trær, før enn vi fortsatte til Qaraouyine moskeen. Moskeen ble grunnlagt av en kvinne fra Kaiouran i Tunisia i 859. Moskeen ble etter hvert et senter for religiøse og historisk-filosofiske studier og er det ennå. Siden vi ikke er muslimer, kunne vi bare beundre den fra utsiden. Turen gikk videre til Sidi Ahmed al-Tijani masouleet. " I did not receive this knowledge from one person, but rather from everyone I have met" uttalte Ha Al-Tijani. Hans lærdom spredde seg raskt til Mahgreb og Sub Sahara og pilegrimer fra disse landene besøker ofte graven hans på vei til Mekka.

Det er vanskelig å unngå å besøke teppebutikker når man går med guide i Marokko. Hvis man har tenkt å kjøpe teppe er jo det veldig bra, og de har fantastisk fine tepper. Men hvis man ikke skal handle bør man blant annet være obs på at en av byens eldste og fineste hus ofte er en teppebutikk. Dette visste jeg om, men jammen endte vi opp i et slikt hus. Vi lot oss ikke friste av noen tepper denne gangen. Derimot ble jeg veldig fristet av en duk i nydelige blåfarger. Men jeg hadde ikke hjerte til å søle den til med rødvin og matflekker, så den ble i butikken. 

En argan-olje mot rynker falt jeg imidlertid for. Jeg fikk se et bilde av en 80-årig dame fra Singapore uten rynker. Da hadde jeg allerede bestemt meg, så det siste salgstrikset var egentlig unødvendig. 

En fordel med guide er at man finner fram til alt. En ulempe er at man ikke vet hva man har funnet fram til. Blant alle moskeene vi ikke kunne besøke, var det en vakkert utsmykket madrasa som vi fikk besøke. Etter turen fant jeg den igjen på Touropias topp attraksjoner i Fez. Al-Attarine Madrasa fra det fjortende århundre var et flott byggverk. Den vakkert dekorerte gårdsplassen er hovedattraksjonen, men de renoverte studenthyblene i annen etasje er også verdt et besøk.

Vi var også på Nejarine håndverksmuseum. En vakker bygning med utstilling i tre etasjer og en kafe med vakker utsikt i toppetasjen. Deretter gikk turen til Chouara Tanneries. Den eneste måten å få sett garveriet på er å gå gjennom en av lærbutikkene og bruke balkongen deres. Vi kjøpte ikke noe som helst, men vi kunne gjerne ha betalt inngangspenger, hvis det hadde vært lagt opp til det. Utsikten var flott og lukten var ikke så ille som fryktet. Dette garveriet har vært i bruk siden sekstende århundre og ble renovert i 2016. 

Der var avslutningen på turen vår. Til middag spiste vi mange gode marokkanske salater og grillet kyllingfilet med couscous. Det var fortsatt masse igjen å se i byen, men vi synes det var helt greit å slappe av på hotellet og se på byen fra taket.

Neste morgen hadde vi bestilt en dagstur som varte i åtte timer. Det hele startet med en artig kjøretur, siden sjåføren vår hadde full oversikt over hvor det var fartskontroll. Med berber-pop på radioen kjørte vi forbi de fleste. Vi rakk en liten stopp med utsikt over en dam, før enn vi fortsatte til Moulay Idriss. 

Grunnleggeren av denne byen kom fra Midtøsten og det var han som brakte islam til Marokko. Vi gikk oss en runde i de smale, bratte smugene før enn turen fortsatte til Volubilis like ved. Dette historiske komplekset var en romersk by for 2000 år siden og har vært på UNESCOS verdensarvliste siden 1997. 

En triumfbue står i hovedgaten av byen, den er kjent som Decumanus Maximus. Her er også rester av en basilika og et tempel. Det er også igjen litt mosaikk som er godt bevart.

Meknes er en av Marokkos fire keiserbyer og her var det veldig mye som var under renovasjon. Mye stoppet opp under koronaen, men nå var de godt i gang igjen. Vi var sultne og ville spise lunsj før enn vi startet på sightseeingen. Også her startet jeg med salat og fortsatte med kylling til hovedrett og fruktsalat til dessert.

Gode og mette kunne sightseeingen starte. Moulay Ismail masouleet var like ved og det var veldig vakkert. Heldigvis kom vi akkurat til det åpnet, for det ble veldig mange folk etter hvert. Vi gikk en kjapp tur i medinaen, men den kunne ikke måle seg med Fez el Bali. Dessuten var det 38 varmegrader, så vi fant ut at å ta en hestedrosje var en smart ting å gjøre. 

Neste dag tok vi tog til Asilah som ligger på vestkysten bare 3 mil sør for Tanger. Her bodde vi på verdens fineste riad som jeg hadde fått tips om i en reiseblogg. 

Asilah har også en liten medina innenfor bymuren. Her er det mange butikker og gallerier. Husene er hvitmalte og dørene er i blått eller i grønt. Vi spiste sjøkreps til middag denne kvelden. Siden Asilah ligger ved sjøen smakte det med sjømat.

Frokosten ble inntatt i hagen blant blomster og store terrakotta-krukker. Bystranden i Asilah er ikke så pen, så vi bestemte oss for å gå til Paradise Beach som er 6 kilometer fra Asilah.

Det var langt å gå og mye søppel på veien, men belønningen var en stor og ren strand som vi hadde nesten helt alene. Det var fortsatt noen få strandrestauranter som var oppe og vi spiste deilig fisk med masse digg til. På kvelden spiste vi middag på riaden og det var en nydelig fiske-tajine til hovedrett. Marokkansk salat og eplekake var også godt. 

Dagen etter hadde vi lyst til å leie sykkel, men vi fant ikke noe sykkelutleie. Vi tok derfor en motorsykkeltaxi ut til Paradise Beach i stedet og avtalte med sjåføren at han skulle hente oss klokka fem. Vi dro til samme stedet som sist. Han som drev den lille restauranten hadde åpent i seks måneder. De seks andre månedene var han snekker i Asilah. 

Den siste dagen i Asilah, gikk vi oss en siste runde i gjennom de vakre, bilfrie gatene før vi sjekka ut klokka tolv. Som ellers i Marokko var det katter overalt og jeg fikk noen blinkskudd.

Det går en lang strand fra utkanten av byen og langt forbi jernbanestasjonen og vi ville tilbringe dagen her fram til toget gikk. Men her var det ikke noen strandrestauranter i det hele tatt, så jeg endte opp med å ligge i sanden. Det var noen nedstengte hoteller og restauranter som vitnet om at det en gang hadde vært et yrende folkeliv her. Jeg er usikker på om de var et offer for koronaen. 

På ettermiddagen tok vi tog til Casablanca, Marokkos største by. Her bodde vi på et hotell som hadde utsikt til Hassan II - moskeen. Denne enorme moskeen er verdens tredje største og jeg hadde bestilt guidet tur neste dag med moske-besøk som en del av turen. Det var først klokka tre, så vi gikk en tur på egen hånd først. Cacablanca er en stor by, i deler av byen er det mye rikdom, men det er også enorm fattigdom. Det kunne se ut som vi hadde startet med den fattige delen. 

Omsider kom vi til Sacre Coeur som ikke ligner på kirken i Paris. Ved siden av var det en vakker og fredelig park, Park de la Ligue Arabe. På vei tilbake til hotellet fant vi et finere område å gå i. Vi hadde tenkt oss innom Rick's Cafe, men her var det fullbooka hele dagen. Dette er en temakafe som skal få deg til å føle at du er i filmen Casablanca med Bergman og Bogart. Det få kanskje vet er at filmen Casablanca ikke er spilt inn i byen. 

Den guida turen starta med et besøk i den vakre Hassan II - moskeen. Dette enorme byggverket ligger vakkert til ved sjøen og det er i bruk. Under fredagsbønnen tidligere på dagen hadde det vært mange tusen der. Det er plass til 25000 inne og 80000 ute. 

Vi fortsatte ut over langs Cornichen helt til vi kom til den enorme bystranda. Her var stranda delt opp i fotballbaner og det var mange kamper på gang. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ha tatt oss en ridetur. Men vi fortsatte gjennom de rikes California og vel tilbake i sentrum befant vi oss på den andre siden av parken vi hadde besøkt før på dagen. Her var det Prada og Gucchi butikker, så kontrastene er store i Casablanca. 

Vi besøkte en kirke med vakre veggmalerier, Eglise Notre Dame de Lourdes, før enn turen fortsatte til Mahkama of Pacha. Dette området blir kalt den nye medinaen og det var et koselig sted. 

Siste stopp var Place Mohammed V. På denne store plassen krydde det av folk og duer og den var vel verdt et besøk. Her er mange av byens viktigste offentlige byggverk i maurisk stil.

Vi spiste nydelige meze til middag og det må jeg bare si, vi har spist mye god mat på denne turen. 

Morgenen etter fortsatte vi turen til Paris. Her bodde vi i arrondissement 13 som var et nytt område for oss. Vi kom dit på ettermiddagen og hadde resten av dagen til å utforske nabolaget. På en liten høyde ligger Butte-aux-Chailles som er som en landsby i Paris. I motsetning til i Montmartre er det mest lokale her. 

Her er det brosteinsbelagte gater, fine husfasader og mange utesteder. Vi starta og avslutta kvelden på La Folie en Tete. Her var det live musikk. De fleste av tilskuerne måtte være fra nabolaget og flere hadde med seg barna sine. Det var fin musikk og god stemning. Før konserten spiste vi deilig biff tataki, ost og spekemat på en kafe i hovedgata. 

Neste morgen hadde jeg bestilt billetter til van Gogh utstillingen på Musee de Orsey. Dette flotte museet ligger i en nedlagt jernbanebygning langs Seinen. I de siste 70 dagene van Gogh levde malte han 74 malerier og over 30 tegninger og 30 av disse maleriene utstilles i "Van Gogh i Auvers-sur-Oise: De siste månedene" 

https://fahrenheitmagazine.com/no/livsstil/agenda/Fordyp-deg-i-de-siste-ukene-av-van-Gogh-gjennom-en-flott-utstilling-i-Paris

For meg så var høydepunktene på museet maleriene av Monet og Renoir. Renoirs " Bal de Moulin la Galette" minner meg om Paris. Renoir bodde selv en stund i Montmartre og malte mye fra selskapslivet der.

Siden det var søndag så tenkte vi at et kafebesøk i St German de Pres ville være koselig, men det var litt optimistisk. Det var lange køer både til Cafe de Flore og Les Deux Magots. 

Shakespeare and Company er både en kafe og en bokhandel kun for engelskspråklige forfattere. Bokhandelen ligger rett overfor Notre Dame og har vært et møtested for engelskspråklige forfattere siden 1951. Det var ikke bare en bokhandel, men også et lite hotell for datidens forfattere, intellektuelle og kunstnere, som kunne bo der noen netter for å stimulere fantasien. William Burroughs, Anaïs Nin, Henry Miller og Jamens Baldwin har alle bodd der. Bokhandelen rommer minnene til generasjoner av forfattere og reisende fra forrige århundre. Jeg hadde akkurat sett en dokumentar om bokhandelen og ville gjerne besøke den, men ikke overraskende så var det lang kø der også.

Etter lunsj på restauranten ved siden av Shakespeare and Company passerte vi Notre Dame og så tok vi bussen til Pere Lachaise hvor Jim Morrison ligger begravet. Dette er verdens mest besøkte kirkegård. Jeg hadde ikke besøkt graven siden 1998 og nå var den inngjerdet. Det 20. arrondissement var veldig forandret siden sist jeg var der med mange kafeer og trendy utesteder. Så neste gang vi besøker Paris er det Belleville som må besøkes.

I fjor sommer bodde vi i Montmarte og jeg synes det var fantastisk vakkert. Inspirert av forrige sommer og Renoirs malerier dro vi opp til Montmartre denne gangen også. Sacre Ceur var like vakker som alltid med gatemusikanter i trappa foran kirken. Men i gatene oppe på Montmartre var det stappfullt av folk og med dem forsvant idyllen. Det gjorde det ikke noe bedre at vi var der på ettermiddagen, men jeg er overbevist om at en del folk fortsatt holdt seg hjemme på grunn av koronaen året før.

På vei ned igjen passerte vi Montmartres vingård og så fortsatte vi ned trappene til området vi hadde bodd sommeren før. Deretter fulgte en lang tur med metro til Montparnasse.

Vi tok heisen opp i 56. etasje på Montparnasse Tower og gikk opp til 59. etasje. Der var det en fantastisk utsikt over Paris. Sacre Ceur og Eiffeltårnet lå under oss og vi kunne se hele byen. 

Etterpå ble vi enige om at vi hadde lyst på middag med en gang og i området rundt Monparnasse Metro er det mange hyggelige restauranter og kafeer. Vi spiste deilig biff og drakk en god rødvin til. Dette var den siste kvelden vår og det var deilig å kunne sitte ute på kvelden i over tjue varmegrader. 

Den siste dagen rakk vi en tur i Luxemburg parken i Latinerkvarteret. Med fare for å være lokalpatriot, jeg bor fem minutter fra Frognerparken og synes den er finere. Men byen Paris er min favorittby. Nå har jeg vært der syv ganger og jeg vil dit igjen.