onsdag 22. april 2015

Cuba - Karibiens coming star


Jeg dro til Cuba før Fiedel Castro døde, og selv om det nå var lillebror Raul som styrte, var det likevel mye igjen av det Cuba som Fiedel skapte. For første gang savnet jeg å beherske det spanske språk, men ville jeg fått svar på alle spørsmålene jeg brant inne med. Og ville jeg i det hele tatt ha våget å stille dem. Hva er historien til professoren i matematikk og hans familie som strålte av glede over å få oss som overnattingsgjester i sin casa. Hvorfor stoppet jeg aldri og tok et bilde av den gamle mannen i Trinidad som satt utenfor sin casa ikledd sin peneste dress med en sigar i hånden.  Hvor mye tjener en lege i måneden? Er det sant at man tjener mer når man sykler en sykkeldrosje enn når man redder et liv? Er Che Guevara fortsatt den store folkehelten på Cuba, eller har han bare blitt en suvenir for turistene og en maskot for Castro. Jo mer jeg leser jo mindre forstår jeg, for jeg får stadig flere spørsmål som jeg ikke finner noe svar på. Cuba er fattig og Cuba er rikt. Cuba er et land som må oppleves enten man liker det eller ikke. Dra dit nå før det er for sent.


Havanna er en fallen storhet. Bak de slitte fasadene kan man se at dette er en dronning ikledd Askepott sine klær. Noen av husfasadene har blitt restaurert tilbake til 60-tallets pastellfarger, men de fleste er sørgelig grå og slitte.


Vi kom dit en kveld etter mørkets frembrudd og etter å ha innlosjert oss i vår casa i Centro Habana, gikk vi i retning Habana Vieja for å finne en restaurant. Vi visste det ikke da, men vi kom aldri inn i gamlebyen og vi fant aldri noen restaurant. Det ble derfor noen øl i stedet.  Morgenen etter gikk vi samme hovedgate som kvelden før og vi var enige i at Havanna tok seg bedre ut i dagslys.


Vi lot oss begge fascinere av alle de gamle, amerikanske bilene. Jeg hadde vel innerst inne trodd at dette var en turistgimmick som man opplevde kun langs Malecon, men her krydde det faktisk av gamle amerikanere med russiske motorer. Noe annet jeg ikke var klar over var alle sykkeldrosjene og sammen med amerikanerne og gamle, russiske biler utgjorde de mesteparten av gatebildet.


I Habana Vieja var det en oppussing på gang. På Plaza Vieja lyste husfasadene mot oss i all sin prakt og i flere av gatene rundt var det også flotte husfasader.  I et av husene finnes Havannas eneste mikrobryggeri og man kan sitte i andre etasje i flere av kafeene og få en flott utsikt over plassen.


Gamlebyen har fire flotte plasaer. På Plaza Armas som er den eldste plassen, bygd ut allerede i 1520, er det mange bokselgere og alle har "Motorsykkeldagbøkene" om den unge Che Guevara sin reise gjennom Sør Amerika. På Plaza de Catedral ligger Havannas og en av Amerikas eldste katedraler. Her er også flere, andre flotte barokkbygninger. Plaza de San Francisko de Asis er også en flott plass med beliggenhet ned mot havnen.

I gamlebyen er det satt i gang et stort restaureringsprosjekt som finansieres av turistpenger. I tillegg til restaurering av museer, palasser og historiske hoteller går også en del av pengene til sosiale tiltak for bydelens mange innbyggere.


I området rundt Capitol, Havannas stolthet, som for øyeblikket er under restaurering og har vært det ganske lenge, er det mange flotte amerikanske biler med sjåfør som kan leies for en times sightseeing. Vi kjørte rundt i en flott, rød en og fikk mye oppmerksomhet.


Det er også sightseeingbusser som kjører en stor runde på 1,5 timer. Vi hoppet på en buss i pradoen, en vakker gate med gågate i midten. Denne går fra Capitol og ned til Malecon. Denne vakre kystveien er en av Havannas stoltheter, men restaureringen her har på langt nær kommet så langt som i gamlebyen og de fleste husene er veldig forfalt.

I utkanten av sentrum er det en del stalinistiske bygninger som det er vanskelig å finne noen sjarm i. De minner om et gufs fra fortiden som for Cubas del fortsatt er veldig nær. På presidentplassen er det to bygninger med maleri av Che Guevara og Castro. Turen går også forbi Havannas store kirkegård. På tilbakeveien hoppet vi av på Hotell Nacional. Dette enorme bygget har hatt mange, berømte overnattingsgjester gjennom tidene. Vi prøvde å booke vår siste natt i Havanna der, men det var fullt. Det gjorde ikke så mye, for vi trivdes godt i vår casa i Centro Habana. Fra Nacional hadde vi en flott gåtur på Malecon.


Havanna har mange museer. Ingen steder er vel ordet revolusjon mer brukt enn på Cuba. Revolusjonsmuseet måtte derfor besøkes. I tillegg til Castrobrødrene og Che Guevara hadde også Cienfuegos en sentral rolle under revolusjonen.  For meg så ser det ut som at fjerningen av Baptista var et gode for landet. Men hvorfor er det så mange statsledere som i utgangspunktet kan se ut til å være drevet av idealisme som ender opp som diktatorer selv. Og hvis man i utgangspunktet har som mål at alle skal kunne lese og skrive. Hvorfor får de da ikke lov til å benytte seg av det skrevne ord når de vil ytre sine meninger.




Etter Havanna var neste stopp Viñales. Vår vertinne i Havanna hadde ordnet overnatting til oss og vi ble møtt på bussen av en professor i matematikk. Det beste med casaen var maten som var helt fantastisk. Her hjalp både bestemor, mor og datter til med maten. Mens vi var der spiste vi fisk, hummer og svin. Det var alltid rikelig med grønsaker og frukt og vi fikk en nydelig suppe til forrett når vi hadde hummermiddag.

 

Viñalesdalen er på Unescos verdensarvliste. Landskapet domineres av fruktbare daler med bananpalmer, mangotrær, tobakksmarker og kalksteinsfjell, også kalt ”mogotes”. Bøndene her dyrker fremdeles avlinger og tobakk på gammeldags vis ved hjelp av oksekjerrer. Den røde jorden er perfekt for dyrking av tobakk og kaffe. Viñales-området er kjent for å ha noen av de beste tobakksplantene, og bladene fra dette området rulles senere på Havannas sigarfabrikker og blir til verdenskjente merker som Cohiba og Montecristo.


Vi var ikke før innlosjert før enn vi hadde besøk av en som tilbød rideturer og vi avtalte tur en time senere. Rideturen gikk gjennom vakkert landskap. Første stopp var på en tobakksfarm. Her viste sønnen på gården oss hvordan de lagde sigarer. De rullet sigarene for hånd og tok ut den delen av planten med mest nikotin.


Vi red deretter gjennom stillhetens dal og hadde omvisning i en hule. Turen fortsatte til en liten innsjø hvor vi tok et bad og så besøkte vi en gård hvor vi drakk Pina Colada og så på hvordan de lagde kaffe.


Viñalesdalen er flott for sykkelturer og neste dag leide vi oss sykler og dro til dalens største hule, Cueva de Santo Thomas. Her er det 1,5 timers guiding med hodelykt mellom stalagmitter og stalakitter. Hulene er 46 kilometer lange, men bare en liten del av dem er åpne for turistene. For å komme langt inn i hulene trenger man klatreutstyr. Etter 25 kilometer med sykling i solsteiken var det deilig å komme inn i de kjølige hulene.


Vi besøkte også Mural de la prehistoria. I 1961 besøkte Castro Viñalesdalen og da bestemte han at en av mogotene der skulle males. All vegetasjon ble fjernet og en kjent kunstner ble leid inn. Han dekket hele klippeveggen med en snegle, en dinosaur og noen mennesker. Menneskeskapte attraksjoner er ikke alltid vellykkede, og jeg har vanskelig for å forstå formålet med dette fjellmaleriet, men området rundt er vakkert og det er mange cubanere på dagsutflukt her.


Vi rakk å komme oss tilbake til Viñales før det begynte å regne noe voldsomt. Vi passet på å ta en litt lang lunsj på en av de koselige restaurantene langs hovedgaten. Her spiste jeg nydelig sjømatpasta med deilig kreps.


Etter at det hadde sluttet å regne syklet vi gjennom små landsbyer ut til Indio-grotten. I denne grotten kan man kjøre båt, men den var stengt da vi kom dit. Turen dit var imidlertid flott. Her delte vi veien med noen få biler og bønder med hest og kjerre eller enda bedre okser og kjerre.


Neste mål på turen var Trinidad. Cubas eldste by ble bygd av sukkerrørpenger i det tidlige nittende århundre. Byen har vært på Unescos verdensarvliste siden 1988 og er Cubas vakreste by. I de brostensbelagte gatene rir cowboyene gjennom gatene med lærbrun hud og foran casaene sine sitter eldre menn med sigar.


Byens sentrum er i området rundt den vakre plassen Plaza Mayor. Her er det flotte bygninger og mange gode restauranter.


Beveger man seg bare noen hundre meter fra plassen kommer man i boligområdene. Her trekker voksne og barn ut i gatene og spiller fotball og sjakk. På nesten alle restauranter er det live band. Cuba er hummer, mojito og salsa. Vi fant en yndlingsrestaurant like ved Plaza Mayor. Her spiste jeg deilig sjømat begge dager og fikk verdens beste service. Bordene var flott dekket på med sølv og porselen. Kelnerne var i sort og hvitt og hummeren var veldig god.


Tolv kilometer fra Trinidad ligger en av øyas vakreste strender, Playa Ancon. Vi leide sykler og hadde en flott tur dit. Playa Ancon er flere kilometer lang og har flott, hvit sand. Men vi var ute etter en karibisk perle uten noen skjemmende bygninger. Siden vi kunne se et hotell i enden av stranda, så dro vi tilbake til en liten, hvit strand med palmer. Her var det ikke noen kafe eller andre bygninger, men det var en mann som syklet og hentet kald drikke ved bestilling.


I området rundt Trinidad er det et flott landskap og vi dro på ridetur opp til en badekulp oppe i fjellet. På vei oppover stoppet vi og drakk sukkerrørjuice som de lagde til oss mens vi så på. Det er egentlig ikke noe særlig godt. Ved badekulpen var det mange turister og lokale. Noen hadde ridd som oss og andre hadde gått. Det så ut som dette var en plass hvor mange dro på tur i helgen. Også her fikk man kjøpt mojito og det var en mann som spilte gitar.



Da vi skulle dra videre til Playa Larga som ligger i Grisebukta, så var det mange timer til neste buss. Vi tok derfor drosje hele veien og betalte 750 kroner med en times stopp i Cientufuegos. Dette er en større by enn Trinidad og den er kjent for sin franske arkitektur. Også her var det flotte bygninger i fine pastellfarger, men dette var en mer moderne by. Når jeg gikk i handlegata var det som å gå i en europeisk by. Men også her var det telefonkiosker som alltid var i bruk.


I Playa Larga ble vi kjørt til en casa som sto anbefalt i Lonely Planet. Den lå faktisk på stranda. Det var tre meter å gå ned fra spisebordet inne i casaen og ned til vannet. Det var fantastisk flott der. En karibisk liten landsby med casaer på den lange stranden. Her så det ut som nesten alle familier leide ut deler av huset sitt. I dette huset var det tre rom og vi var der likt med to belgiere og et tysk-sveitsisk par.


Grisebukta ble verdenskjent 17. april 1961 da CIA og eksilcubanske Batistatilhengere invaderte Cuba med en styrke på 1500 mann. Invasjonen var mislykket og bidro til et enda dårligere forhold mellom Cuba og USA. Men det ikke mange vet er at her finner man noen av Cubas beste steder for dykking og snorkling. Vi tok Forest Gump-bussen til et rev som ligger like ved land og snorklet fra stranden der. Her var det mange fine fisk, men ikke så flott farge på korallene som jeg har opplevd i Sydøst-Asia og Great Barrier Reef. Uansett vil jeg anbefale og dykke eller snorkle. Det er alltid gøy å stikke hodet ned i et svært saltvannsakvarium og hilse på Nemo.


Etter noen timer snorkling gikk turen videre til Boca Guama som ligger i et våtmarksområde litt lenger inne på øya. På noen øyer i en innsjø her er det bygd hytter som man kan overnatte i. Disse er bygd i Taino-stil. Taino-folket var urbefolkningen på øya og ble utryddet av spanjolene. Her lever det en krokodilleart som man bare finner på Cuba. Det er sikkert ikke så mange av dem, for vi så ingen, men vi spiste krokodille til middag. Det var faktisk ganske godt. Jeg hadde trodd det skulle være seigt, men det var ganske mørt og minnet om en blanding av svin og storfe. På Boca Cuama var vi på soloppgangstur i en liten båt på morgenen, men det var ikke så mange fugler å se. Jeg synes faktisk vi så flere når vi gikk oss en tur kvelden før.


Etter en natt her gikk turen videre med buss til Havanna hvor vi tok inn i samme casa som da vi kom. Her endte vi opp med å betale nesten like mye for sykkeltaxier som for bussturen. Men så lenge disse gikk rett i sykkelsjåførenes lomme og ikke videre i statskassen til Castro, så var det egentlig helt greit. I Havanna gikk vi i gamlebyen og på Malecon igjen og så tok vi turen innom et kunstmuseum.

Musikk var det over alt. Her er noen av de som spilte for oss........




Che Guevara var også over alt, men han ble jeg rett og slett litt lei av. Så han får dere ikke noe bilde av. Det får være min lille protest.

1 kommentar: