Balkan er kjent for sitt etniske, religiøse og kulturelle mangfold. Denne sommeren gikk turen vår til Serbia - det største av de syv landene som tidligere utgjorde Jugoslavia.
Jeg hadde kun reist i gjennom dette vakre landet en gang tidligere og det var på interrail i 1988, da Serbia var en del av Jugoslavia. Den gangen reiste vi fra Balatonsjøen i Ungarn til Athen, en reise som tok to dager. Vi hadde et togbytte i Beograd og var aldri ute av jernbanestasjonen, så dette var mitt første ordentlige møte med Serbia.
For to år siden var vi også på Balkan, med besøk i Albania, Nord Makedonia og Kosovo. Høydepunktet på den turen var vakre Ohrid i Nord Makedonia. Du kan lese mer om den reisen her:
https://ingebjorgreiseblogg.blogspot.com/2023/08/rundreise-pa-balkan-albania-nord.html
Opprinnelig hadde jeg planlagt at vårt første stopp i Serbia skulle være ved innsjøen Peručac, rundt tre timers kjøring fra Beograd. Jeg hadde til og med leid en husbåt der, men ble etter hvert usikker på å kjøre bil i Serbia. Jeg endret derfor planene og tok i stedet buss til Sokobanja – en vakker liten spaby rundt 22 mil sørøst for Beograd, kjent for sine helsefremmende termiske kilder. Mange av hotellene i byen tilbyr spa-behandlinger basert på disse kildene.
Vi kom til Beograd natt til mandag og bussen vår gikk neste morgen så det ble bare noen få timers søvn. Jeg hadde bestilt leilighet like ved busstasjonen, men så viste det seg at denne busstasjonen var nedlagt og at det var den nye busstasjonen i utkanten av Beograd vi skulle dra fra. I følge google maps var den fortsatt under konstruksjon. Vi tok taxi med en jente fra Litauen som også hadde stolt på google maps og kom til den nye busstasjonen i så god tid at vi fikk spist frokost.
Vi ankom Beograd natt til mandag, og bussen videre gikk tidlig neste morgen. Det ble med andre ord kun noen få timers søvn. Jeg hadde leid en leilighet nær busstasjonen – trodde jeg. Det viste seg at den gamle stasjonen var nedlagt, og at den nye lå i utkanten av byen. Ifølge Google Maps var den fortsatt under bygging, men det stemte ikke. Vi tok taxi dit sammen med en jente fra Litauen, som også hadde blitt lurt av Google. Heldigvis kom vi i god tid og rakk både å orientere oss og spise frokost før avreise.
Leiligheten vi hadde leid i Sokobanja lå like ved busstasjonen. Da vi fant bygget, ble vi litt bekymret – fasaden bar tydelig preg av tidens tann. Heldigvis var selve leiligheten nyoppusset og flott, med tre rom og to verandaer – helt perfekt for oss.
Sokobanja er også kjent for sin vakre natur, omgitt av grønne fjell og frodig skog. Etter at vi hadde installert oss i leiligheten, gikk turen til restauranten Marco Polo Pećina for å spise lunsj. Denne stemningsfulle restauranten ligger under en hule i skogen, ved elven Moravica. Vi valgte å gå dit, men det er også mulig å kjøre nesten helt frem.
Det serbiske kjøkkenet er særlig kjent for sine smakfulle grillretter, og siden dette var vårt første varme måltid i landet, falt valget naturlig på en klassisk "mixed grill" – servert med salat og sprø pommes frites. I sommervarmen smakte det ekstra godt med en kald halvliter øl ved siden av.
Godt mette og fornøyde fortsatte vi turen til fots langs stiene ved elven Moravica. Jeg gikk med veske i stedet for sekk, og Nicolai – kanskje ikke helt turklar – stilte i hvit linbukse. Vi tok en avstikker opp til en hule med religiøs betydning, men innholdet og symbolikken forsto vi dessverre ikke så mye av.
Vi fortsatte opp til Soko Grad, et fort som ble bygget i det sjette århundre. Opprinnelig var det et stort fort med mange tårn, men i dag er det bare igjen en liten del av det. Det lå vakkert til oppe i skogen med en flott utsikt over området rundt Sokobanja.
Det var en varm dag, men heldigvis var turen ikke så lang. Da vi kom ned til elven igjen, fikk vi litt etterlengtet skygge fra trærne langs bredden. Vi fulgte elven hele veien tilbake til Sokobanja. Langs stien passerte vi flere badesteder, men vi lot badepausen være – vi lengtet mest etter litt hvile og den svale airconditionen i leiligheten.
Neste morgen dro jeg ut og handlet inn frokost til oss. Det var et godt utvalg av frukt og grønsaker og kjempestore tomater. Det er alltid gøy å se på utvalget i butikker og markeder når man er i et nytt land.
Vi gikk på tur denne dagen også. Jeg fant en rundtur som gikk forbi Ripaljka vannfallene. I dette vakre området er det flere små vannfall, men det er nok adskillig mer vann der på våren.
Uansett var det et idyllisk område, og på vei nedover fikk vi en nydelig utsikt over den lille byen. Jeg hadde egentlig tenkt å ta et bad, men det fristet mer med en avkjølende pause i leiligheten før vi skulle ut igjen for å spise middag.
Når det er så varmt i været, er ikke varme kilder det som frister aller mest. Likevel syntes jeg ikke at jeg kunne være i Sokobanja uten å besøke i det minste ett av de kjente badene. Valget falt på det tyrkiske badet Amam – et lite hammam midt i sentrum. Der satt jeg alene i det varme badet og følte meg både avslappet og forfrisket etterpå.
I den lille byen var det masse restauranter å velge imellom. Jeg gikk for et sikkert valg og bestilte gulasj som alltid smaker godt. Desserten tok vi i en av de mange iskrembodene, siden de hadde masse forskjellige smaker å velge imellom.
Neste morgen gikk turen videre til Novi Sad som er landets nest største by. Byen ligger i den autonome provinsen Vojvodina. Provinsen har sin egen forsamling og regjering, men hører til landet Serbia. I Serbia regnes også Kosovo som en autonom provins, men 119 land, deriblant Norge, har anerkjent Kosovo som et eget land.
Gamlebyen i Novi Sad er verdt et besøk med sine brosteinsbelagte gater og vakre bygg. Dagen vi kom dit striregnet det, men allerede morgenen etter var solen tilbake og vi kunne vandre rundt i den vakre gamlebyen og nyte alle de vakre byggene.
Det var mange kafeer og restauranter her og Nicolai fant en koselig taverna på google maps hvor det var masse godt å velge i mellom. Jeg var mett allerede etter forrettene, så jeg måtte gi pass midtveis i hovedretten.I Novi Sad arrangeres en av verdens største musikk-festivaler. I fjor var det 210000 mennesker som besøkte Exit festival. Jeg vet ikke hvor mange som var der i år, men det var den 25. og siste gangen den ble arrangert. Noen damer jeg snakket med sa at den skulle flyttes til pyramidene i Egypt. De sa også at det var politikerne i Serbia som ikke ville ha festivalen lenger da festivalen støtter studentbevegelsen som protesterer mot regjeringen i Serbia.
Festivalen er på Petrovaradin Fort og det er et kjempestort område med mange scener. Jeg holdt meg ved hovedscenen. Først var det et par lokale band og Atheist Rap var svært populære blant tilskuerne.
Første kjente band for meg var The Boomtown Rats med Bob Geldof. Det synes jeg var veldig bra, for Bob Geldof eide jo fortsatt scenen. Til1 tross for sine 73 år hadde han fortsatt en bra stemme. Jeg hadde ikke fått med meg at de skulle opptre, så det var en veldig positiv overraskelse for meg.
Etterpå var den offisielle åpningen av festivalen og det var 16 minutters stillhet for de 16 som døde da stasjons-bygget på jernbanestasjonen i Novi Sad kollapset i november 2024. Dette var veldig rørende, og det berørte tydelig alle tilskuerne da det var nesten helt stille i de seksten minuttene.
Etterpå spilte den italienske artisten Gala den kjente låten "Free from desire" og det var en veldig god stemning blant publikum. Jeg har ikke satt meg så mye inn i protestene i Serbia, men det viste seg at Gala sin sang er en hymne for studentbevegelsen.
“Dear Serbian students, dear Serbian people, this is Gala. I heard your call. I see you, I feel you. And that’s why I’m coming to Serbia. We’re going to have fun. You’re going to make history, because freedom and love are what we’re looking for. ”
Hovedattraksjonen den kvelden var Tiësto, som startet å spille klokka to på natta. Det var han jeg hadde gledet meg mest til, siden jeg liker flere av låtene hans veldig godt. Men etter å ha spilt i over to timer, begynte jeg å bli litt lei — techno kan ærlig talt høres ganske likt ut, uansett hvilken låt det er.
Før vi begynte å gå hjem var klokka over fire, og mobilen var tom for strøm før vi kom tilbake til leiligheten. Heldigvis klarte jeg å finne veien uten hjelp. Det ble lite søvn, siden vi måtte sjekke ut allerede klokka elleve.
Samme morgen sendte Google Maps oss til jernbanestasjonen i Novi Sad, som fortsatt var stengt etter ulykken. Heldigvis lå busstasjonen i nærheten, så vi tok buss videre til Beograd. Da vi ankom busstasjonen utenfor Beograd, tok vi taxi inn til sentrum — jeg var nemlig lei av Google Maps’ dårlige transportforslag.
De siste årene har jeg snakket med stadig flere som har anbefalt Beograd etter å ha besøkt byen. Beograd er kjent for sitt pulserende uteliv og sin gode mat. Vi bodde på Hotel Boheminan i Skadarlija, en brosteinsbelagt gate som er populær blant turister. Gaten blir sammenlignet med Montmartre i Paris, men her er heldigvis ikke så mange turister og i hvert fall ikke så mange amerikanere.
Hotellet vårt hadde en koselig restaurant, og vi var fortsatt ganske trøtte så vi fant ut at det første vi måtte gjøre var å få i oss litt mat.
Deretter dro vi på en liten sightseeingtur. Ikke langt unna lå Republiq Square. Her ligger nasjonalmuseet og statuen av prins Michael.
Den lange Knez Mihailova-gaten er like ved. Her er det mange butikker og restauranter og byens innbyggere møtes her på kvelden. Gaten er vakker og lik mange andre vakre hovedgater i storbyer jeg har vært i.
Den strekker seg helt bort til fortet i Beograd, et stort område med flott utsikt over Donau. Etter å ha utforsket fortet, gikk vi hjem – begge enige om at vi trengte søvn etter å ha vært våkne hele natten.
Dagen etter startet med et museumsbesøk. Nikola Tesla er mest kjent for sitt arbeid med vekselstrøm. Han er også kjent for oppfinnelsen av induksjonsmotoren og sitt arbeide med trådløs energioverføring. Med en IQ på 195 fullførte Tesla aldri noen utdanning, siden han møtte stor motstand hos professorer som lå langt under hans nivå. Det sies at han fikk tildelt omtrent 300 patenter globalt, men enkelte kilder hevder at det må ha vært nærmere 700.
Museet var ikke stort, og mesteparten av tiden gikk med til et foredrag og noen eksperimenter, så vi følte oss klare for et nytt museum etterpå. Derfor gikk vi videre til Jugoslavia-museet, hvor vi fikk se mange gjenstander fra Tito-tiden, samt en kunstutstilling. Det som imponerte meg mest, var Titos mausoleum. Han lå diskret plassert under en marmorblokk, noe jeg foretrakk framfor de mer påfallende balsamerte kroppene til Mao og Lenin. Det var få besøkende på museet, noe som tydelig viser at Tito ikke lenger nyter samme popularitet.
På vei tilbake til hotellet stoppet vi for å spise kinamat, og fikk hvilt litt før dagen fortsatte med en guidet sykkeltur klokka fem på ettermiddagen. Oppmøtestedet var Republikkplassen, og turen startet med sykling til baksiden av fortet vi hadde besøkt dagen før. Oppe på fortet pågikk et bryllup – noe som, ifølge guiden vår, ikke var uvanlig.
Etter å ha besøkt fortet fortsatte vi gjennom det jødiske kvarteret. Her bodde det ingen jøder lenger, men det var blitt et veldig dyrt område for serbere de siste årene siden rike russere bosatte seg der. Guiden fortalte at etter borgerkrigen så ble dette området kalt for Silicon Valley. Det hadde ingen ting med IT å gjøre. Det beskrev damene som vanket der etter borgerkrigen, de fleste var golddiggers på jakt etter en sugardaddy. På den tiden var det mye mafia der, men nå er området igjen trygt og det er et populært område å gå ut i Beograd.
Faktisk så endte det jødiske kvarteret ved slutten av gata vi bodde, og i en paralettgate til vår gate lå et av hipster-strøkene i Beograd. Her måtte vi gjennom en trang passasje med graffiti før enn vi endte opp i Cetinjska, et område med masse kule barer og bra musikk.
Tidligere på dagen hadde vi gått forbi en bombet bygning hvor det var forbudt å ta bilder. Likevel knipset jeg et bilde av det som en gang huset Forsvarsdepartementets generalstab. Senere, under sykkelturen med guiden vår, fikk vi se det bombede kringkastingshuset i Beograd. Guiden fortalte at noen av lederne i bygget visste på forhånd at det ville bli bombet av NATO, men at det var en politisk beslutning å ikke varsle de ansatte. Målet var å fremstille Serbia som et offer under bombingen. Seksten ansatte mistet livet i angrepet. Denne informasjonen kom fram under rettssaken mot Slobodan Milošević i krigsforbryterdomstolen i Haag, og flere personer ble senere tiltalt i saken.
Både før på dagen og på sykkelturen passerte vi Markus kirken på nært hold, men aller best tar den seg kanskje ut på litt avstand når man er i Tasmajdan-parken.
Beograds stolthet er uten tvil Temple of Saint Sava. Denne imponerende katedralen, som per november 2024 har kostet 75,5 millioner euro, er inspirert av Hagia Sofia i Istanbul. Den var også siste stopp på vår spennende og innholdsrike guidede sykkeltur.
Morgenen etter hadde jeg bestilt guidet tur i kajakk klokka halv ti. Vi våknet klokka tjue på ni og måtte sjekke ut av hotellet før enn vi begynte å jogge til oppmøtestedet som lå fem kilometer unna. Selve kajakk-turen tok et par timer og var en forholdsvis lett tur rundt Great War Island som ligger hvor de to elvene Donau og Sava møtes. Det var en del strømninger i vannet som enkelte ganger gjorde det vanskelig å padle rett fram, men ellers gikk det greit.
På vei tilbake fikk vi endelig et etterlengtet måltid som smakte ekstra godt — det føles alltid bedre når man har gjort seg fortjent til det. Flyet vårt gikk klokken halv seks på ettermiddagen, og begge trengte vi en rask dusj og litt hvile. Derfor booket vi et enkeltrom hvor vi kunne slappe av i litt over en time. Etterpå tok vi taxi til flyplassen, og dermed var en flott ferie over.
