Moldova er et lite land i Øst-Europa, som grenser til Romania og Ukraina. Det har vært selvstendig siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Nylig ble det avholdt valg, og omtrent 60 prosent stemte på det sittende, EU-vennlige partiet. Valget var preget av stor spenning, da pro-russiske partier, støttet av Putin, fortsatt har betydelig innflytelse. Det er kjent at fattige bønder mottar betaling for å stemme russiskvennlig. I tillegg får innbyggerne i den russisk-støttede utbryterregionen Transnistria også stemme, selv om Moldova ikke har kontroll over området.
Vi ankom hovedstaden Chisinau torsdag kveld og sjekket inn på hotellet. Middagen spiste vi på La Placinte, en populær restaurantkjede kjent for lokal, moldovsk mat. De finnes både i Moldova, Romania og Transnistria. Vi undervurderte størrelsen på forrettene – moldovske meze – og endte opp med altfor mye mat.
Neste morgen ble vi hentet klokken åtte for en dagstur til Transnistria – en selvutnevnt republikk som har brutt med Moldova. Ingen land har anerkjent Transnistria, men de har sin egen valuta, hær og pass. Vi måtte passere en grensekontroll for å komme inn.
Etter Sovjetunionens fall ønsket ikke Transnistria å tilhøre Moldova, og en væpnet konflikt oppsto mellom 1990 og 1992. Siden har Russland støttet regionen økonomisk. Transnistria ønsker å leve videre som under Sovjettiden – noe som merkes tydelig.
Guiden vår, Natalia, hadde en sterk personlig tilknytning til området. Faren hennes kom fra Transnistria, og da krigen startet, var hun på ferie hos besteforeldrene sine. Moren måtte løpe over en bro, under bevoktning, for å hente henne – kun to år gammel den gang.
Vi startet besøket i en butikk hvor vi måtte veksle penger, da kun kort utstedt i Transnistria fungerer der. Butikken var fylt med varer fra Russland, Belarus og Ukraina – og eid av Sheriff, selskapet som kontrollerer rundt 60 % av all næringsvirksomhet i regionen.
Så snart vi krysset grensen, føltes det som å gå 40 år tilbake i tid. Vi så monumentale bygg i Sovjetstil, statuer av Lenin og Stalin, og store minnesmerker over 2. verdenskrig, Tsjernobyl, Afghanistan-krigen og krigen med Moldova.
I Tiraspol kjøpte vi sort kaviar – en lokal spesialitet – før vi besøkte markedet, fullt av frukt og grønnsaker av høy kvalitet. Lunsjen spiste vi på restauranten Back to USSR, hvor interiøret var fylt med sovjetiske rekvisitter. Vi spiste borsjtsj og dumplings, med smult og hvitløk på brødet – og selvfølgelig en vodka til.
Det er fortsatt russiske soldater i Transnistria, tilknyttet et såkalt fredskorps. En absurd realitet i dag, med tanke på krigen i Ukraina. Soldatene som er stasjonert der, har ikke kunnet reise hjem siden krigen startet. Tidligere var det populært blant lokale gutter å verve seg til fredskorpset, men etter at det ble krig ble det mindre attraktivt.
Sheriff er ikke bare et konsern – de eier også Sheriff Tiraspol, det beste fotballaget i Moldova. Kanskje husker noen at de slo Real Madrid i Champions League? Rundt stadion finnes svømmebasseng og treningssentre.
Bilene i Transnistria har egne skilt, men disse gjelder bare i Moldova. For å reise utenlands må man kjøpe nye skilt – til en høy pris. De fleste som flytter fra Transnistria, flytter ikke til Moldova, men til EU.
I byen Bender, Transnistrias nest største, besøkte vi et vakkert fort og en russisk-ortodoks kirke. Et bryllup pågikk da vi var der, og som i mange kirker i regionen, var det relieffer av tsarfamilien.
Transnistria er fascinerende, men også problematisk. Moldova har ingen reell kontroll, og regionen forbindes med våpensmugling og russisk innflytelse. Vi fikk høre at Sheriff-grunnleggerens formue kom fra kriminell virksomhet, og at et nesten tomt kjøpesenter brukes til hvitvasking av bitcoin-inntekter.
På kveldstid er Tiraspol nærmest folketom. Én dag her var nok for oss. En reise hit er absolutt interessant – men krever bevissthet om regionens politiske og sikkerhetsmessige situasjon. En kunnskapsrik guide, som Natalia, gjorde turen trygg og lærerik.
Tilbake i Chisinau ble det sightseeing og middag på den italienske restauranten Crème de la Crème, som ligger ved gågaten fra katedralparken. Anbefales på det varmeste.
Neste dag hadde vi bestilt ny dagstur, denne gangen i gruppe med reisende fra Italia, Tyskland, England og Israel.
Første stopp var Curchi-klosteret, Moldovas vakreste kirke. Under Sovjettiden ble den brukt som psykiatrisk sykehus, men etter uavhengigheten startet omfattende restaurering. Guiden vår understreket hvor viktig religion har blitt etter år med forbud.
Videre gikk turen til Orheiul Vechi, landets mest besøkte attraksjon. Et kloster ligger dramatisk plassert på en fjellskrent, omgitt av vakker natur. I landsbyen under spiste vi lunsj – kyllingsuppe med dyp, god kraft og grønnsaker.
Siste stopp var den gigantiske vingården Cricova. Det var nasjonal vindag, og folkelivet var i full gang. Vinen lagres i huler inne i fjellet, og vi ble kjørt rundt med buss i de 100 kilometer lange tunnelene. Vi besøkte "Presidentgaten", hvor kjente personer lagrer vin de har kjøpt. Jill Biden sitt lager var nylig tømt, mens Angela Merkels var fortsatt fullt.
Vinsmakingen inkluderte både hvit, rød og sprudlende vin – spesielt den røde musserende vinen er populær i Asia. Vi kjøpte én flaske til kaviaren vi hadde kjøpt dagen før.
Søndagen startet med en tur til det enorme markedet i Chisinau, like ved hotellet. Moldova er Europas fattigste land, men hovedstaden har mer å by på enn mange tror – fine bygninger, hyggelige parker og gode restauranter.
Vi så mange bygg fra Sovjet-tiden, flere av dem i forfall og ute av bruk. Det enorme Hotel National hadde verken vinduer eller dører igjen, og bygningen var malt i Ukrainas farger. Rundt området lå også andre statlige bygg fra USSR-tiden som var forlatt.
Ikke langt unna ligger det vakre Ciuflea-klosteret, malt i dyp blå farge. Søndag morgen var mange her for å be.
Vi besøkte også Valea Morilor, en vakker park rundt en kunstig innsjø, med gang- og sykkelstier. For å komme dit måtte vi gå ned noen trapper med flotte fontener.
Stefan cel Mare-parken var også nydelig, omkranset av regjeringsbygg og offentlige institusjoner, mange i monolittisk stil. Her ble nasjonal vindag feiret, med over 100 utstillere og 100 000 besøkende. Tre generasjoner danset sammen – det var en ekte folkefest, og langt flere matboder enn vinutsalg.
Det siste bandet spilte så høyt at vi måtte trekke oss tilbake til katedralparken bak Triumfbuen. Rundt klokka halv ti gikk vi tilbake til hotellet. Vi hadde vært på farten hele dagen og var fulle av inntrykk.
Mandag gikk vi en siste liten runde i byen etter frokost før vi dro hjem. Folk i Moldova er veldig hyggelige, og de to guidene våre var dyktige og sosiale. Vi håper det går bra med dem – og at russerne holder seg unna.
Moldova og Transnistria byr på sterke kontraster, rike kulturopplevelser og mange lag av historie. Dette var en annerledes tur – lærerik, tankevekkende og minneverdig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar