Julebyen London

Jeg hadde vært i London mange ganger før, men aldri i julehøytiden. Tiden var derfor moden for et etterlengtet julebesøk i den pulserende metropolen.

Vi bodde i en leilighet sentralt i Kensington, med metroen like ved – en transportåre som ble flittig brukt gjennom hele turen. Første stopp var Winter Wonderland i Hyde Park. Det var nok mer tivoli og "plastic fantastic" enn den idylliske julestemningen vi hadde håpet på, men Magical Ice Kingdom var absolutt verdt inngangsbilletten. 

Her vandret vi gjennom en utstilling bygget av over 500 tonn is og snø, med hundrevis av håndskårne isskulpturer. Det 70 meter høye pariserhjulet ga oss også en fantastisk utsikt over Hyde Park og Londons ikoniske skyline.

Etter en varmende kopp mulled wine, fortsatte vi turen til Oxford Street, Europas lengste handlegate. Gaten var forvandlet til et magisk tak av tusenvis av skinnende, hvite LED-stjerner. Vi passerte et julepyntet Selfridges før vi svingte inn på Regent Street. 

Her svever de ikoniske «Spirit of Christmas»-englene. Disse store, opplyste skulpturene er et av Londons mest fotograferte juleøyeblikk, og samspillet mellom lysene og arkitekturen gir en storslått, nesten høytidelig julestemning som virkelig tar pusten fra deg.

Julelysene i Carnaby Street var alt annet enn tradisjonelle. I 2025 var temaet «All Is Bright», et dristig fargespill som reflekterte områdets levende og trendy atmosfære – et friskt pust fra de mer klassiske lysene i nærheten.

Vi fortsatte gjennom Soho og Chinatown og endte opp på Rock & Sole Plaice, Londons eldste Fish & Chips-restaurant. De må ha en hemmelig oppskrift på frityrrøren, for dette var den sprøeste og beste jeg har smakt! Restauranten fra 1871 ligger i hjertet av Covent Garden. Etter middagen tok vi en runde i området, men i julen ble det i overkant mye folk. Vi trakk oss derfor ut av sentrum, fant en roligere kafé, og gjorde oss klare for kveldens høydepunkt: ABBA Voyage.

I stedet for artistene selv fysisk på scenen, ser man detaljerte digitale avatarer – ofte kalt «abbatarer» – skapt av George Lucas' spesialeffektstudio, Industrial Light & Magic. Men selv om ABBA-medlemmene er digitale, akkompagneres de av et live 10-manns band på scenen. Resultatet er en konsertopplevelse som føles overraskende ekte. 

ABBA hadde over 20 topp ti hits i Storbritannia i løpet av karrieren og jeg har nok aldri vært på en konsert hvor jeg kjente så mange av sangene.

Neste morgen hadde jeg bestilt billetter til Frameless. Verk av kjente kunstnere som Rembrandt, Monet, Van Gogh og Dali forstørres opp og animeres. Kunstverkene dekker vegger, gulv og tak og man føler at man er med på en digital reise inn i bildene. Det var fire forskjellige rom som alle tok over 20 minutter å besøke. Jeg synes "Beyond reality" og "The world arond us" var helt fantastiske. Dette var en opplevelse som jeg sbsolutt anbefaler.

Etter den flotte kunstopplevelsen tok vi toget til Windsor. Selve Windsor by er kompakt og lett å utforske til fots. Brosteinsbelagte gater og Tudor-bygninger skaper en pittoresk ramme. Men høydepunktet, og grunnen til at vi dro dit, er Windsor Castle. Det eldste og største bebodde slottet i verden har vært offisiell residens for den britiske monarken i over 1000 år.

Det enorme slottet har en gulvflate på over 45000 kvadratmeter og inneholder mer enn 1000 rom.

Det er mer enn 500 mennesker som bor og arbeider på slottet.

Vel tilbake i leiligheten fikk vi tid til å slappe av litt før enn vi startet nyttårsfeiringen med litt prosecco.  Det er en gigantisk nyttårsfeiring i området rundt Big Ben, men vi var enig i at vi helst ville unngå folkemassene.

Vi feiret derfor nyttårsaften på Churchill Arms. London mest julete pub, siden fasaden er dekket av juletrær. Menyen er ikke like julete, for dette er den eneste puben i London med thaimat.

Vi hadde godt selskap i hverandre, men utrolig nok så var det en guttegjeng på starten av tjue-årene som ville feire nyttår med oss også. Det ble en artig kveld med vårruller og dumplings til forrett, and til hovedrett og eplekake til dessert. 

Første nyttårsdag er det en stor parade i sentrum. Den ville vi helst gå glipp av, så vi gikk en lang byvandring i stedet. Jeg hadde bedt Chat Gpt om å finne de fem fineste gatene i Nothing Hill til meg.  Den første fine døren behøvde vi ikke gå til Nothing Hill for å finne. Dem var det masse av i Kensington også.

Vi startet med tre fine gater i fargerike Hilggate Village før turen fortsatte til Portobello Road som er kjent for bokhandleren i filmen Nothing Hill, masse vintage butikker og Portobello Road Market i helgene.

Videre fortsatte vi turen til Lancaster Road og St Lukes Mew. I Lancaster Road er de mest fargerike og høye husene. Og lille St Lukes Mew så ut til å være en Instagram-gate.

Inspirert av alle de fargerike husene og det yrende folkelivet i Nothing Hill gikk turen videre ned til husbåtene i Little Venice.

Det er registrert over 4300 husbåter i London og det anslås at cirka 10000 mennesker bor i husbåter. Antall menesker som bor i disse båtene har økt de siste årene på grunn av de høye boligprisene. Mange av båtene må flytte hver 14. dag fordi de ikke har fast fortøyningsplass. 

For en del år siden tok jeg båt fra Little Venice langs Regents Canal til Camden. Denne gangen gikk vi langs kanalen, og i Regents Park ligger noen av verdens dyreste eiendommer. Kontrastene er store til husbåtene som tøffer forbi på kanalen.

Jeg er glad i å besøke utsiktspunkt. Forrige gang jeg var i London dro jeg til Hampstead Heath.

Denne gangen gikk turen til Primrose Hill som ikke ligger langt fra Regents Canal. I den siste Bridget Jones filmen får vi nyte den fine utsikten med Bridget, nå kunne vi nyte den på egen hånd.

Utenfor parken ligger det sjarmerende gater med fargerike hus. Det lille området er som Nothing Hill uten alle turistene. 

Primrose Hill ligger bare noen minutter fra Camden som er kjent for sin alternative sjel. Her er det gatekunst, punkhistorie og en blanding av menesker som man ikke finner noen andre steder. Jeg syens det er veldig artig å gå rundt her. Denne gangen hadde jeg greid å finne fram til stampuben til Amy Winehouse. Baby Reindeer ble også spilt inn her. Typisk så var puben full, så vi greide oss med et foto av en statue av Amy Winehouse og dro tilbake til Kensington hvor vi spiste nydelig persisk mat.

Den siste dagen besøkte vi Nasjonalgalleriet som ligger på Trafalgar Square. Galleriet huser over 2300 malerier og er kjent for sin vesteuropesike malekunst fra det 13. til det tidlige 20. århundre. Galleriet er enormt så det er lurt å plukke seg ut noen malerier man vil se.

Vi ble slitne av alle memmesken og alle inntrykkene med noen minutters mellomrom og dro ut igjen for å se på det norske juletreet på Trafalgar Square. Det var litt langt mellom grenene, men det er tanken bak som teller, så slutt å klag engelskmenn!

Vi hadde bestilt oss billet til Sky Garden klokka 13, men når vi hadde stått i kø i tjue minutter og fortsatt hadde langt igjen til inngangen så ble vi enige om å gå ut av køen. Vi gikk over Themsen til Borough Market, men der var det en del boder som ikke var åpne, så da fortsatte vi tilbake til den andre siden av Themsen igjen og fant oss en gammel, koselig pub. På dette viset endte vi opp med fish & chips igjen.

Etterpå ble vi enige om at vi måtte se Big Ben på denne turen også. Da vi kom opp fra metroen i Westminister og så rett på majestetiske Big Ben badet i sol, så var vi skjønt enige om at det er ikke noe i London som slår Big Ben.

Ikke bare Big Ben er vakker, men hele Westminister Palace er en fantastisk bygning. Man har ikke vært i London hvis man ikke har sett Big Ben, så det blir nok en tur til Westminister neste gang også. Og en neste gang blir det definitivt for det er alltid noe nytt å oppleve i London.

Vi avsluttet London-turen med en tur i julegatene siden Johnny hadde sett på nett at Halycon Galleri i New Bond Street solgte malerier av Bob Dylan. Bob Dylan hadde de ikke lenger, men de hadde blant annet Andy Warhol og man fikk pris etter forespørsel. Jeg ble med et pinlig klar over at jeg ikke var kledd for shopping i New Bond Street. Men takket være dagens bomtur nummer tre så fikk jeg et bilde av julekalander-fasaden til Fortnum & Mason. Viva la London.

Mitt 100. land: Moldova – en helg med kontraster, kaviar og kultur

Denne oktoberhelgen markerte jeg et lite jubileum: Jeg besøkte mitt 100. land – Moldova. Det var også det siste europeiske landet jeg hadde igjen å besøke.

Moldova er et lite land i Øst-Europa, som grenser til Romania og Ukraina. Det har vært selvstendig siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Nylig ble det avholdt valg, og omtrent 60 prosent stemte på det sittende, EU-vennlige partiet. Valget var preget av stor spenning, da pro-russiske partier, støttet av Putin, fortsatt har betydelig innflytelse. Det er kjent at fattige bønder mottar betaling for å stemme russiskvennlig. I tillegg får innbyggerne i den russisk-støttede utbryterregionen Transnistria også stemme, selv om Moldova ikke har kontroll over området.

Vi ankom hovedstaden Chisinau torsdag kveld og sjekket inn på hotellet. Middagen spiste vi på La Placinte, en populær restaurantkjede kjent for lokal, moldovsk mat. De finnes både i Moldova, Romania og Transnistria. Vi undervurderte størrelsen på forrettene – moldovske meze – og endte opp med altfor mye mat.

Neste morgen ble vi hentet klokken åtte for en dagstur til Transnistria – en selvutnevnt republikk som har brutt med Moldova. Ingen land har anerkjent Transnistria, men de har sin egen valuta, hær og pass. Vi måtte passere en grensekontroll for å komme inn.

Etter Sovjetunionens fall ønsket ikke Transnistria å tilhøre Moldova, og en væpnet konflikt oppsto mellom 1990 og 1992. Siden har Russland støttet regionen økonomisk. Transnistria ønsker å leve videre som under Sovjettiden – noe som merkes tydelig.

Guiden vår, Natalia, hadde en sterk personlig tilknytning til området. Faren hennes kom fra Transnistria, og da krigen startet, var hun på ferie hos besteforeldrene sine. Moren måtte løpe over en bro, under bevoktning, for å hente henne – kun to år gammel den gang.

Vi startet besøket i en butikk hvor vi måtte veksle penger, da kun kort utstedt i Transnistria fungerer der. Butikken var fylt med varer fra Russland, Belarus og Ukraina – og eid av Sheriff, selskapet som kontrollerer rundt 60 % av all næringsvirksomhet i regionen.

Så snart vi krysset grensen, føltes det som å gå 40 år tilbake i tid. Vi så monumentale bygg i Sovjetstil, statuer av Lenin og Stalin, og store minnesmerker over 2. verdenskrig, Tsjernobyl, Afghanistan-krigen og krigen med Moldova.

I Tiraspol kjøpte vi sort kaviar – en lokal spesialitet – før vi besøkte markedet, fullt av frukt og grønnsaker av høy kvalitet.Kaviar fra Tiraspol stammer hovedsakelig fra AkvaTir sturgeon complex, en unik fiskeoppdrettsanlegg som ble åpnet i Tiraspol, Moldova i 2006 Anlegget er et av verdens største for oppdrett av stør og produserer naturlig svart kaviar fra flere størarter, inkludert russisk stør, beluga og sterlett.

Lunsjen spiste vi på restauranten Back to USSR, hvor interiøret var fylt med sovjetiske rekvisitter. Vi spiste borsjtsj og dumplings, med smult og hvitløk på brødet – og selvfølgelig en vodka til.

Det er fortsatt russiske soldater i Transnistria, tilknyttet et såkalt fredskorps. En absurd realitet i dag, med tanke på krigen i Ukraina. Soldatene som er stasjonert der, har ikke kunnet reise hjem siden krigen startet. Tidligere var det populært blant lokale gutter å verve seg til fredskorpset, men etter at det ble krig ble det mindre attraktivt.

Sheriff er ikke bare et konsern – de eier også Sheriff Tiraspol, det beste fotballaget i Moldova. Kanskje husker noen at de slo Real Madrid i Champions League? Rundt stadion finnes svømmebasseng og treningssentre.

Bilene i Transnistria har egne skilt, men disse gjelder bare i Moldova. For å reise utenlands må man kjøpe nye skilt – til en høy pris. De fleste som flytter fra Transnistria, flytter ikke til Moldova, men til EU.

I byen Bender, Transnistrias nest største, besøkte vi et vakkert fort og en russisk-ortodoks kirke. Et bryllup pågikk da vi var der. I alle kirker er det ikoner fra bibelhistorien, men i Transnistria er det også ikoner av Tsar-familien.

Transnistria er fascinerende, men også problematisk. Moldova har ingen reell kontroll, og regionen forbindes med våpensmugling og russisk innflytelse. Vi fikk høre at Sheriff-grunnleggerens formue kom fra kriminell virksomhet, og at et nesten tomt kjøpesenter brukes til hvitvasking av bitcoin-inntekter.

På kveldstid er Tiraspol nærmest folketom. Én dag her var nok for oss. En reise hit er absolutt interessant – men krever bevissthet om regionens politiske og sikkerhetsmessige situasjon. En kunnskapsrik guide, som Natalia, gjorde turen trygg og lærerik.

Tilbake i Chisinau ble det sightseeing og middag på den italienske restauranten Crème de la Crème, som ligger ved gågaten fra katedralparken. Anbefales på det varmeste.

Neste dag hadde vi bestilt ny dagstur, denne gangen i gruppe med reisende fra Italia, Tyskland, England og Israel.

Første stopp var Curchi-klosteret, Moldovas vakreste kirke. Under Sovjettiden ble den brukt som psykiatrisk sykehus, men etter uavhengigheten startet omfattende restaurering. Guiden vår understreket hvor viktig religion har blitt etter år med forbud.

Videre gikk turen til Orheiul Vechi, landets mest besøkte attraksjon. Et kloster ligger dramatisk plassert på en fjellskrent, omgitt av vakker natur. I landsbyen under spiste vi lunsj – kyllingsuppe med dyp, god kraft og grønnsaker.

Siste stopp var den gigantiske vingården Cricova. Det var nasjonal vindag, og folkelivet var i full gang. Vinen lagres i huler inne i fjellet, og vi ble kjørt rundt med buss i de 100 kilometer lange tunnelene. Vi besøkte "Presidentgaten", hvor kjente personer lagrer vin de har kjøpt. Jill Biden sitt lager var nylig tømt, mens Angela Merkels var fortsatt fullt.

Vinsmakingen inkluderte både hvit, rød og sprudlende vin – spesielt den røde musserende vinen er populær i Asia. Vi kjøpte én flaske til kaviaren vi hadde kjøpt dagen før.

Vel tilbake i Chisinau ble vi alle sluppet av ved katedralparken. Vi gikk gjennom parken for å delta på den nasjonale vindagen, men vi var enige om at vi hadde hatt nok opplevelser den dagen, så vi gikk til hotellet i stedet. Der koste vi oss med noe musserende i glasset og russisk kaviar.

Søndagen startet med en tur til det enorme markedet i Chisinau, like ved hotellet. Moldova er Europas fattigste land, men hovedstaden har mer å by på enn mange tror – fine bygninger, hyggelige parker og gode restauranter.

Vi så mange bygg fra Sovjet-tiden, flere av dem i forfall og ute av bruk. Det enorme Hotel National hadde verken vinduer eller dører igjen, og bygningen var malt i Ukrainas farger. Rundt området lå også andre statlige bygg fra USSR-tiden som var forlatt.

Ikke langt unna ligger det vakre Ciuflea-klosteret, malt i dyp blå farge. Søndag morgen var mange her for å be.

Vi besøkte også Valea Morilor, en vakker park rundt en kunstig innsjø, med gang- og sykkelstier. For å komme dit måtte vi gå ned noen trapper med flotte fontener.

Stefan cel Mare-parken var også nydelig, omkranset av regjeringsbygg og offentlige institusjoner, mange i monolittisk stil. Her ble nasjonal vindag feiret både lørdag og søndag, med over 100 utstillere og 100 000 besøkende. Tre generasjoner danset sammen – det var en ekte folkefest, og langt flere matboder enn vinutsalg.

Vi kjøpte oss 12 klipp hver og min personlie favoritt var Wine Crime som hadde mange forskjellige musserende viner og veldig kul musikk. Etter å ha smakt på hvitvin, rødvin, musserende vin og søtvin, tok vi en pause på Crème de la Crème. Pasta, ostefat, kake og kaffe – så var vi klare for mer vin og musikk. 

Det siste bandet spilte så høyt at vi måtte trekke oss tilbake til katedralparken bak Triumfbuen. Rundt klokka halv ti gikk vi tilbake til hotellet. Vi hadde vært på farten hele dagen og var fulle av inntrykk.

Mandag gikk vi en siste liten runde i byen etter frokost før vi dro hjem. Folk i Moldova er veldig hyggelige, og de to guidene våre var dyktige og sosiale. Vi håper det går bra med dem – og at russerne holder seg unna.

Moldova og Transnistria byr på sterke kontraster, rike kulturopplevelser og mange lag av historie. Dette var en annerledes tur – lærerik, tankevekkende og minneverdig.

Langweekend i Stockholm

Denne sommeren ble vi invitert til en kombinert bursdags- og sølvbryllupsfeiring i Uppsala. Vi benyttet anledningen til å gjøre det til en langhelg i Stockholm. Toget vårt gikk fra Oslo klokken seks fredag morgen, og planen var å være fremme etter seks timer. Men slik ble det ikke – en kjøreledning skapte trøbbel underveis, og reisen endte opp med å ta åtte timer.

Vi satte fra oss bagasjen i en oppbevaringsboks på sentralstasjonen og dro rett til ABBA-museet på Djurgården. Før vi gikk inn, tok vi en øl for å få opp stemningen – men det hjalp lite på entertaineren i Johnny. Han var overhodet ikke klar for å opptre med ABBA. Heldigvis fantes det mye annet å utforske. Vi fulgte historien deres fra gjennombruddet med Waterloo og fram til oppløsningen. Mange av de ikoniske kostymene var utstilt, noe som var kult å se. Men vi savnet litt mer om de mest kjente låtene – de kunne gjerne ha fått større plass.

Da vi kom ut fra museet, regnet det. Heldigvis var det ikke kaldt, så vi bestemte oss for å gå tilbake mot sentrum til fots. Første stopp ble Östermalms Saluhall – kjent som en av verdens beste mathaller. Men her var folk usedvanlig pent antrukket, og i våre gjennomvåte klær følte vi oss litt malplasserte. Vi tok derfor turen videre ned til Gamla Stan, hvor flere – i likhet med oss – tydeligvis hadde trosset været og latt paraplyen bli igjen hjemme.

Det var ti år siden vi sist var i Stockholm, og den gangen spiste vi på Stockholms Gästabud to dager på rad. Den gang var det nesten tomt for gjester, men vi storkoste oss med god mat og avslappet stemning. Siden den gang har stedet blitt svært populært – denne gangen møtte vi en lang kø utenfor. I stedet endte vi opp hos naboen, hvor vi spiste fish & chips. Ikke helt det samme, men det gjorde jobben.

Etter middagen dro vi til Stortorget som er det mest fotograferte stedet i Gamla Stan. Det så egentlig ut som det bare var vi som hadde glemt paraply.

Tiden var inne for å booke inn på hotellet, og vi dro innom stasjonen for å hente bagasjen. Det er ganske lenge siden jeg har benyttet meg av en oppbevaringsboks, så prisen på 427 kroner kom litt overraskende på meg

Vel framme på hotellet, fikk vi oss en etterlengtet dusj og så avsluttet vi kvelden med en film. Faktisk så regnet det så mye den dagen at mobilen min var ganske nær ved å drukne. Jeg måtte føne den veldig lenge for å få ladet den.

Morgenen etter skulle vi til festen i Uppsala. Planen var å kjøpe noe god mat som gave og jeg hadde googlet meg fram til Pappis Deli i Høtorgshallen. Her var det masse delikatesseboder å velge i mellom. Men vi holdt oss til Pappis som planlagt og kjøpte mye digg italiensk mat. Vi hadde ikke spist frokost så det ble brunch på Ellis Falefel. Dette var byens beste falafel ikk vi vite og det var et godt måltid.

Deretter tok vi tog til Uppsala. Det tok bare 40 minutter. Ingen av oss hadde vært i Uppsala før så vi tok en liten runde i byen før vi dro til festen.

Uppsala Domkirke er nordens største kirke, men jeg må få være litt patriot og si at Nidarosdomen er finere. Like ved domkirken ligger det mange ærverdige universitetsbygg.

Ikke langt unna ligger Uppsala Slott og vi gikk gjennom en stor park knyttet til slottet.

Nå var været tilbake til normal for denne sommeren. Det vil si at det var varmt og solskinn. Til slutt hengte Johnny opp t-skjorta si til tørk på sekken. Litt av en enertainer med andre ord, bare ikke ABBA er involvert.

Vel framme hos Anna Lena og Mads byttet vi til festantrekk og så fikk vi noe sprudlende i glasset. Det var datteren i huset som arrangerte overraskingsfest for moren. Anna Lena fylte 55 år og hun og Mads hadde sølvbryllup. Det var en morsom fest med masse god mat og drikke. Det var quiz om brudeparet og de måtte også svare på en del spørsmål om seg selv. De svarte imponerende likt.

Vi var tilbake på hotellet i Stockholm i ett-tiden.

Dagen etter tok vi en bolt til Strømkajan og så tok båt til Vaxholm.Vaxholm regnes som skjærgårdens hovedstad. Det er bare en time med båt fra Stockholm sentrum. Det er rundt 30000 øyer i den Stockholmske skjærgården og Vaxholm er en av de 1000 bebodde.

Etter å ha kommet i land, fulgte vi instinktet og gikk dit hvor det så finest ut. Til slutt fant vi veien til den populære Hembygdgårds café, vakkert plassert ved en stille bukt. Der nøt vi en herlig sjømattallerken, fylt med reker, røkelaks, skagenrøre og sild. Merkelig nok er det bare når jeg er i Sverige at jeg virkelig setter pris på sild.

Etter maten tok vi en rusletur rundt for å utforske den gamle trehusbebyggelsen på øya. Stemningen var idyllisk, og stedet summet av liv med mange glade mennesker rundt oss.

Vel tilbake i Stockholm tok vi turen til Slottet og Gamla Stan. Med oppholdsvær hadde folkemengdene økt, og etter en stund med sightseeing bestemte vi oss for å splitte opp. Jeg dro videre til Fotografiska, mens Johnny tok turen tilbake til hotellrommet for å slappe av.

Fotografiska var en hyggelig overraskelse – jeg likte virkelig stemningen der. Museet viser kun temporære utstillinger, og fram til 12. oktober kan man oppleve hovedutstillingen med Anton Corbijn, kjent for sine ikoniske fotografier av kjente artister og skuespillere.

En artig og kreativ vri er portrettene hvor han kler seg ut for å ligne på personene han har fotografert – en leken måte å bringe bildene til liv på.

Han har laget musikkvideoer for mange kjente band og artister, og det var en opplevelse å se dem samlet. I én sal kunne vi fordype oss i de ikoniske videoene til Depeche Mode, mens den andre salens lerret viste et spennende og variert utvalg av musikkvideoer fra ulike artister. Det var som en reise gjennom musikkens visuelle verden, full av kreativitet og energi.

De andre utstillingene var også imponerende. Øverst i bygningen ligger en restaurant med en fantastisk utsikt over vannet og byen. Etter å ha beundret både portrettene og utsikten, slappet jeg av lenge i en sakosekk mens jeg lyttet til musikk.

Jeg ringte Johnny, og vi ble enige om å møtes på Drottninggatan. Der nøt vi klassiske svenske kjøttboller med potetmos på en koselig restaurant gjemt inne i en bakgård.

Mandag hadde vi planlagt å padle ved Drottningholm slott, men ble enige om at det ville bli litt kronglete med utsjekking og våte klær. I stedet tok vi en løpetur til Haga-parken, slik at vi rakk en dusj før utsjekking klokka tolv.

Vi manglet bare 300 meter på å nå 10 km, så det var en god innsats. Etter løpeturen spiste vi deilig hummus, tomater og falafel på Mummus.

Deretter tok vi en tur til Djurgården for å besøke Skansen. Akkurat som Fotografiska, var Skansen en positiv overraskelse for meg. Som verdens eldste friluftsmuseum byr det på en unik opplevelse.

Stadskvarteret gir et levende inntrykk av en by på 1800-tallet, og stemningen var utrolig idyllisk. Her fant vi mange sjarmerende kafeer, vakre hager, og ikke minst en fantastisk utsikt mot sentrum og Gamla Stan.

I tillegg til å være et folkemuseum, er Skansen også en dyrehage. Der fikk vi se nordiske dyr som gauper, bison, jerv, bjørn og elg. Gauper har jeg bare sett én gang før – de er både elegante og mystiske. Selv om de også finnes i den norske naturen, har jeg aldri vært så heldig å få øye på en der.

Selv om området var stort, klarte vi å unngå store folkemengder, noe som gjorde besøket ekstra behagelig. Vi ble faktisk værende lenger enn planlagt, og da vi til slutt forlot stedet, gledet vi oss til en god middag. Stockholm byr på mat fra hele verden, og det japanske kjøkkenet er intet unntak. Ramen er alltid en sikker vinner – også denne gangen skuffet den ikke.

Togturen hjem tok «bare» en time ekstra – akkurat passe tid til å la tankene vandre etter en innholdsrik dag, selv om vi gjerne skulle vært hjemme litt før.