torsdag 25. mars 2010

Backpakking i Uganda

Klokken var elleve på formiddagen da jeg kom sjanglende ut av nattbussen fra Nairobi. Missforstå meg ikke. Det hadde ikke vært party på bussen, men jeg var den eneste passasjeren som ikke var redd for frisk luft og aircondition var ikke-eksisterende.

I Kampala finner man verdens største minibussstasjon og man bør være lokalkjent for å finne riktig minibuss, men etter hvert fikk jeg øye på et bitte lite skilt som det sto Natete på. Natete Backpackers ligger i landlige omgivelser et stykke utenfor sentrum og jeg hadde fått anbefalt stedet av andre backpakkere. Jeg tilbrakte resten av dagen der. Klærne mine trengte en vask og det var mange hyggelige folk å prate med.




Dagen etter tok jeg minibuss inn til byen.  Det var et yrende folkeliv på minibusstasjonene og i gatene rundt. Det meste av salget foregikk på gata eller fra små boder som lå tett i tett langs de smale gatene.
Midt i byen, like ved minibusstasjonen, ligger et stort sikh tempel. Det er en av fire religiøse bygninger i Kampala. Jeg bestemte meg for å gå opp til en av de andre, Kibuli Mosque, som ligger oppe på Kibuli Hill. Det var deilig å få gått litt i terrenget igjen, slippe alle bygatene og den evige trafikken. Med en gang jeg kom ut av sentrum, var det som å være på landet. Folk bor i små hytter og barna kom løpende fra alle kanter for å se på meg, mens de ropte ”mezungo, mezungo” (hvit europeer).



Deretter spiste jeg lunsj på Hot Loaf Bakery før jeg fortsatte min vandring til Kasubi Tombs. I Kasubi Tombs levde kabakaene (kongene) til Bugandafolket. Bugandaene er den største etniske gruppen i Uganda, og utgjør 17 prosent av befolkningen.

Jeg fortsatte videre til Anglican Namirembe Cathedral og der i fra var det ikke langt hjem til Natete. Jeg gikk cirka femten kilometer den dagen. Kampala er, i motsetning til Nairobi, en trygg by å gå rundt i, og sjansene for å bli robba er små.

På kvelden spiste jeg middag med ei svensk jente og en kiwi i et lokalt ”telt”. Vi betalte tre kroner og femti øre for ugali (maisstappe), matuke (stappe av grønne bananer) og bønner.

Da jeg våknet dagen etter, bestemte jeg meg for å dra videre. Jeg gadd ikke stresse, men bestilte en svær frokost og leste litt mer i gjestebøkene. Da jeg kom til minibusstasjonen, hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle dra til Sse Sse Island i Victoriasjøen eller Fort Portal. Minibussen til Fort Portal gikk først, så det ble Fort Portal.

Det var helt utrolig hvordan syklistene kom seg framover på sykler som var overlessa av grønne bananer. Men jeg fikk ikke akkurat vann i munnen av å se på alle bananene. Matuken fra kvelden før var som sement og satte seg fast i ganen. Verre enn rosinboller på birken, som heller ikke er et høydepunkt.

Jeg veit ikke om det var svigermor som lurte bak buskene, men denne sjåføren hadde det i hvert fall veldig travelt. Jeg visste ikke at det var mulig å ligge på to hjul i svingen med en minibuss. Etter hvert ble jeg mektig irritert på sjåføren, men han så ut som en kloning av Idi Amin så jeg følte ikke det helt store behovet for å be han ta foten vekk fra gasspedalen.

Fort Portal bar preg av mange år med Idi Amin. Her var det flere hus som manglet deler av eller hele andre etasje. Jeg hadde bestemt meg for å overnatte på Kyaka Lodge. Jeg måtte følge kartet i Lonely Planet slavisk for i det hele tatt å finne det. På utsiden var det umulig å se at huset var en overnattingsplass, men det var det heldigvis, og jeg fikk et rom med krok på døren.

Jeg spiste biff på RA Bistro. Da jeg kom tilbake til lodjen hadde jeg faktisk fått naboer. Det var Beckie og Lorraine fra England. De var på to ukers ferie i Uganda! Vi gikk på en bar sammen og drakk cola. Der var også Sheila, en eldre dame fra Skottland som reiste på egen hånd. Det var ikke elektrisitet i Fort Portal på kvelden, og hun hadde falt ned i et hull i gaten og fått et kutt på leggen. Beckie la på bandasje.

På natten var det et lite dyr som spiste av bollene mine. Siden jeg hverken er stor tilhenger av små, hårete dyr med spisse tenner eller rosinboller så lot jeg dem være i fred. Verre var det at kroken på døren hadde gått i på utsiden og jeg holdt på å tisse på meg. Det eneste jeg i teorien kunne ha tisset i var bolleposen, men den var av forståelige grunner blitt full av hull i løpet av natten.

Klokka seks på morningen hørte jeg noen på balkongen som jeg fikk til å lukke opp for meg. Jeg rakk å ta et raskt overblikk over alle bilvrakene i hagen før jeg smatt inn på toalettet. Det var ikke vann der, men heldigvis sto det et rustent badekar på balkongen med regnvann i. Vi brukte det til å skylle ned i toalettet med. Hotell i særklasse! John Cleese dette overgår nok dine villeste drømmer!

Vi satt på med en pickup til Safari Lodge. Vi var 20 passasjerer pluss bagasje. Det var deilig å kjenne vinden i håret, men det var ikke like deilig for beina som hadde heller dårlig plass å bevege seg på. Jeg synes det var ganske friskt av Sheila som var 68 år.

På Safari Lodge var det tre gjester når vi kom fram. Paula fra New Zealand og to gutter fra Chile. Jeg fikk et etterlengtet bad i varmt vann. De hadde varma vann til oss over et bål.

Middagen var bare helt vidunderlig. Det var kylling i rødvinsaus med poteter, ris og masse grønsaker til. Til dessert fikk vi ananaspai som var tilberedt i en stor stålkoffert over ildstedet. Charles hadde vært kokk for den belgiske ambassadøren i Rwanda og kunne sitt fag.



Vi ble vekket klokka seks, og spiste litt ananas og toast før vi dro til Kibale Forest Headquarter. Denne regnskogen er kjent for alle sjimpansene. Bare regnskogen i seg selv og all fuglekvitringen var en opplevelse, men vi fikk også sett masse sjimpanser. De kom ikke ned på bakken, så vi så dem bare langt der oppe der de svingte seg fra tre til tre. Vi så også rød colubus ape og svart og hvit colubus ape. Turen i regnskogen varte i tre timer.

Etter regnskogen var det på tide å utforske landsbyen. Det var grønt og frodig der. Alle blomstene og buskene fikk det til å se koselig og velstelt ut rundt de små hyttene. Barna kom løpende ut og sto i veikanten og ropte og vinket til oss. I landsbyen var det både et apotek og en klinikk.

Da vi kom tilbake til lodjen, hadde det kommet flere gjester. Det var et engelsk ektepar som jobbet på ambassaden i Kampala. Charles hadde tatt seg den frihet å flytte bagasjen vår over til et annet rom, for rommet vårt var visst det beste. De beklaget seg til oss når Charles ikke var til stede, men vi synes selvsagt ikke at det gjorde noe. En seng er en seng, og Charles måtte jo få gjøre litt stas på den engelske ambassadøren.

Paula, Sheila og jeg fikk sitte på med en privatbil inn til Fort Portal. Videre til Kasese tok vi matatu. En gutt var sikker på at Sheila var moren min og spurte hvor mye hun skulle ha hvis han fikk gifte seg med meg. Hun spurte han om han var den førstefødte, men det var han ikke, og da var det ikke aktuelt. Ha ha. Bra Sheila var så kjapp i replikken ellers hadde jeg endt opp trettenbarnsmor i Uganda.

I Kasese måtte Paula og jeg besøke det lokale toalettet. Vi løp ut og inn av doen flere ganger uten å få gjort det vi skulle. I bakgrunnen satt en gruppe med gutter og holdt på å le seg i hjel av oss. Det er lurt å ta med seg fjellsko til Afrika!

Vi ble fortsatt iakttatt. Paula og jeg kjøpte oss en brus hver, men Sheila ville ikke ha. Da kom en gutt bort til meg og spurte hvorfor jeg ikke kjøpte en brus til moren min. Endelig kom neste minibuss, og jeg presterte å gå rett på bakdøren på en minibuss. Jeg fikk kanten av døren midt i tinningen og det begynte å blø litt. Jeg gikk bare videre og så ble alt svart. Jeg våknet til igjen med støttende hender rundt meg. Dette var jo fryktelig pinlig, så jeg begynte å gå igjen og besvimte for andre gang. Vi satte oss på minibussen og jeg hang med hodet ut av vinduet. Tror faktisk jeg blir husket i Kasese. Jenta som ikke klarte å gå på do, ikke kjøpte brus til moren sin og som til slutt besvimte.

Etter to minibusser og en pickup kom vi fram til Queen Elisabeth Nasjonalpark
På kvelden gikk vi bort til Mweya Safari Lodge. Restauranten der har en flott utsikt ut over Lake Edward. Lake Edward er en kjempestor innsjø, og grensen mellom Uganda og Kongo går omtrent midt på vannet. Jeg møtte et norsk par som jobbet for Norsk Folkehjelp i Rwanda. De fortalte meg at den farligste tropesykdommen i Afrika er alkoholen!



Dagen etter var vi på en båttur på Kazingi Channels. Det var masse flodhester både til lands og til vanns. Jeg var glad for at båten er stor. Jeg kan ikke skjønne at fiskerne tørr å padle ut med de små kanoene sine. Det er ikke noe særlig å bli kantra av en flodhest. I tillegg til flodhestene så vi mange pelikaner, noen bøfler og en enslig elefant.

Det var en flodhest like ved lodjen vår. Den så ganske doven ut der den lå, så vi gikk helt bort til den og tok bilde. Det var kanskje dumdristig, men jeg fikk i hvert fall et skikkelig bra nærbilde.

Senere på dagen satte Paula og jeg verdensrekord i hysterisk flirende, parvis kappgang. Vi gikk der og ante fred og ingen fare, og så møtte vi plutselig to flodhester som hadde slåss. Vi kunne ikke se på dem at de hadde vært i slåsskamp, men det var noen som ropte det til oss.

Ferden videre gikk til Kabale som er Ugandas høyeste by og ligger på 2000 meter. I områdene rundt den lille byen er det veldig grønt og frodig. Vi hadde hørt at det skulle være veldig fint i området rundt Lake Bunyonyi, og bestemte oss for å gå dit. Vi passerte flere små gårdsbruk. Her var all jord utnyttet. Åssidene så ut som lappetepper med alle sine grønnfarger. Paula sa at det minnet henne om New Zealand. Jeg hadde aldri trodd at det var så grønt og frodig i Uganda. Vi hadde fått følge av en ugander som hadde en dugout på innsjøen. En dugout er en stor trestamme som har blitt uthult, jeg veit ikke om vi har noe norsk navn for dette. Etter hvert som vi kom høyere opp i åssiden, ble utsikten vakrere og vakrere. Når vi var oppe kunne vi se Lake Bunyonyi. Det var et ganske stort vann med masse øyer, kroker og viker.



Vi padlet ut til en øy. Her var det en restaurant, det var også muligheter for overnatting, men vi var bare på en dagstur. Ute på øya møtte vi flere av gjestene på Visitours. Jeg kjøpte meg et ostesmørbrød og ble frelst. Jeg hadde ikke smakt ost siden jeg kom til Afrika, men uansett tror jeg det måtte være sjeldent godt. Vi ble på øya noen timer før vi padlet tilbake.

På lodsjen snakket jeg med Mathias fra München. Han hadde vært på fjelltur i Ruwenzori. Fjellkjeden strekker seg over 100 kilometer. Den høyeste toppen er 5109 meter. Mange av toppene er dekket av snø og isbreer, og landskapet mellom toppene har et mystisk, eventyrlig preg over seg. Det eneste minuset er all gjørmen. Jeg synes det høres kjempespennende ut, men jeg kunne jo ikke få med meg alt.

Videre gikk turen til Mghainga Nasjonalpark og fjellgorillane som jeg har en egen blogg om. Etter gorillabesøket overnattet vi på Mubendo Hotell. Stedet som er verdensberømt for sin stew. Kjøttet er ikke kjøtt, men bein, skinn, fett, slintrer og hår. Velbekomne! Det var ikke vann der heller.

Det var kjempeflott utsikt fra bussen tilbake til Kabale, men det hadde ikke vært noe særlig hvis vi kjørte av veien. Da ville det nok gått kast i kast nedover åssiden. Det var kjempebratt og dårlig grusvei. Plutselig sto det en svær lastebil og sperret hele veien. Det kom folk med spader fra en landsby nede i dalen, og de begynte å utvide veien. Akkurat når de var ferdige kjørte lastebilen. Er det mulig, jeg veit ikke hvor sjåføren hadde vært.

Neste morgen tok vi postbussen til Kampala. Det tok seks timer og var raskere enn å ta bussen. Videre gikk turen til Nairobi som jeg også har en blogg om.

2 kommentarer:

  1. Hello friends, how is all, and what you want to say on the topic of this
    article, in my view its really remarkable in support of me.
    My webpage :: chestfatburner.Com

    SvarSlett
  2. Thank you. One day I will for shor trek the Ruwenzoris and then I will tell you:)

    SvarSlett