Teyuana - Den tapte byen

Godt gjemt i de jungeldekkede fjellene langs Colombias kyst ligger den tapte byen, eller Ciudad Perdida som den heter på spansk. Bygd av Tayrona-indianerne rundt 700-800, forlatt når spanjolene kom til landet, gjenoppdaget av gravrøvere på 70-tallet og et spennende reisemål for turister i dag.

Etter noen få dager med juletre og ribbe i det vakre vinterlandet vårt, la vi ut på en lang flyreise til Colombia. Vi hadde ti timers mellomlanding i Panama City og benyttet timene godt. På flyplassen leide vi en bil og en sjåfør og så gikk turen til Panamakanalen. Verdens mest kjente snarvei mellom Atlanterhavet og Stillehavet er 82 km lang og skipstrafikken går gjennom seks dobbeltsluser. En av slusene heter Miraflores og det var hit vi dro for å oppleve verdens åttende underverk som kanalen også blir kalt. Mellom 1904 og 1914 ble kanalen ferdigstilt av amerikanere og den var i USA sitt eie fram til 31.12.1999 når Panama overtok kontrollen. 27500 arbeidere skal ha mistet livet under byggingen av kanalen. HMS-arbeid var ikke akkurat prioritert på den tiden.

Etter å ha besøkt Panamakanalen tok vi en kjøretur på Amador Causeway. Her er det en flott utsikt inn mot Panama City og de mange skyskraperne i finansdistriktet, deriblant El Tornillo (The Screw).

Panama City har en fin gamleby, Casco Viejo, som ligger ytterst på en liten halvøy. Vi spise deilig fiske-taco før enn vi gikk rundt og beundret de velholdte, fargerike bygningene fra kolonitiden. Det er mange fine plazaer her og den flotteste av alle er Plaza Bolivar. Gamlebyen i Panama var flott og viste seg å være en forsmak på Cartagena som var vår første stopp i Colombia.

Cartagena de Indias er dronningen av den karibiske kysten. Innenfor den 13 kilometer lange bymuren ligger de historiske distriktene El Centro, San Diego, La Matunja og Getsemani. Her finner man godt bevart arkitektur fra kolonitiden med kirker, kloster, plazaer, palass og privathus med overhengende balkonger. Det er varmt, det er vakkert og det er intenst. Det er masse severdigheter, men det beste er bare å gå rundt i de kobbersteinsbelagte gatene og nyte. Og når man trenger en pause, så er det masse kafeer og restauranter å velge i mellom. Maten er god, ølen er god og de har verdens beste limonade. Limonade med kirsebær og limonade med kokos ble favorittene.

Cartagena har også flotte strender. På en halvøy utenfor gamlebyen ligger Castillogrande og Bocagrande. Særlig ved Bocagrande er det mange svære hoteller og andre skyskrapere. På Bocagrande er det et yrende folkeliv til sent på kvelden. Vi tok båt fra Castillogrande til en øy som het Tierra Bomba. Her var det hvit sand og klart og varmt vann. Vi var ikke alene der, men det var ikke så folksomt som på bystrendene. Det er mange lokale som tar seg en fridag der ute og veldig mange spiste fisk. Vi bestilte også fisk til lunsj og den var kjempegod. Vi hadde avtalt hentetidspunkt med de som kjørte oss ut til øya og vel tilbake i byen gikk vi hele veien langs Bocagrande og tilbake til gamlebyen. Her fant vi igjen en liten kafe fra dagen før som vi synes var veldig koselig.

På årets siste dag fortsatt vi turen med minibuss til Santa Marta. Her hadde vi bestilt middag på overnattingsstedet for vi var usikre på hvor trygt det var å gå rundt i byen sent på kvelden. Vi bodde i turistdelen av byen med mange kafeer og restauranter så vi kunne nok trygt ha spist middag ute. Rundt midnatt gikk vi ned på bystranden som ikke er anbefalt for bading. Her var det også mange andre mennesker som ville tilbringe overgangen til det nye året på stranda. Vi skulle ut på trekkingtur dagen etter, så det var ikke aktuelt med fest hele natta.

Ciudad Perdida var turens hovedmål. Jeg leste om den fortapte byen på slutten av 90-tallet, men først tjue år etterpå skulle jeg få besøke den. Ciudad Perdida ligger i de jungelbelagte fjellene i Sierra Nevada og ble bygd av Tayrona-indianerne i år 700-800. Da spanjolene koloniserte store deler av Sør Amerika ble byen med flere 1000 innbyggere forlatt. Først i 1972 oppdaget en skattejeger en steintrapp ute i jungelen. Han fulgte der 1200 trappetrinnene oppover i den tette jungelen og kom til ruinene av den glemte byen. Han og flere andre gravrøvere tømte stedet for gullfigurer og keramikkurner. De kalte stedet for "Green hell" og det var et utrygt sted å være. Etter hvert ble myndighetene klar over stedet og i 1976-1982 ble deler av stedet rekonstruert.

De fire indianerstammene som holdt til i området hadde visst om stedet hele tiden, men for dem var stedet hellig og de hadde ikke fortalt omverdenen om det. I dag går det organiserte turer dit og vi dro med Wiwa tours. Wiwa er en av de fire indianerstammene i området og denne turoperatøren har guider fra Wiwa-stammen. I vår gruppe var det ingen som snakket spansk så vi hadde med oss Victor fra Venezuela i tillegg til Miguel som den lokale guiden vår het. 

I 2003 kidnappet geriljagruppen ELN åtte turister ved Ciudad Perdida. Først tre måneder senere ble det siste gisselet løslatt. I 2005 startet turoperatørene opp med trekkingsturer og det har ikke vært noen kidnappinger siden 2003. I dag er stedet helt trygt, men myndighetene har likevel to militærbaser langs trekkingruten. Den ene ligger i Ciudad Perdida.

Vi startet den første dagen med to timers kjøring med jeep. Her fikk vi anledning til å bli kjent med de to guidene og et hyggelig par som var bosatt i Canada. Hun var fra Madagaskar og han var fra Australia. 1. januar var en lur dag å starte turen på, for det var mindre folk enn vanlig. Vel framme i El Mamey som er startpunktet for trekkingsturen spiste vi lunsj. Denne lille byen blir også kalt Machete fordi i gamle dager var det mange paramilitære i området og når de drakk seg fulle ble det ofte machete-kamper. Det var heldigvis den gang da og ikke nå.

Etter lunsj startet trekkingsturen. Heldigvis var det litt overskyet inniblant, for i starten av turen er man ikke skjermet for solen i det hele tatt. Det tok ikke lang tid før enn jeg var like klissvåt som etter en spinningtime. Det var litt flatt i starten, deretter var det ca 2 timer med oppoverbakke og flott utsikt. En fruktpause underveis var veldig deilig. Her fikk man også kjøpt nypresset appelsinjuice. Etter mye bakker, var det nedoverbakke til den første campen. Dette er en liten landsby og det er flere camper der.

Vi overnattet på Adan Cabin. Ikke lang unna campen var det en elv med en flott badedam og det var deilig å få avkjølt seg i det krystallklare vannet. Jeg hadde trodde det skulle bli mye seig høne og bønner på turen, men til vår store overraskelse så fikk vi grillet fisk til middag. Nå har jeg glemt navnet på den, men det var samme slaget som vi spiste på Tierra Bomba noen dager før.

Vi ble vekket i halvseks tiden dagen etter og fikk en god frokost før enn vi fortsatte trekkingsturen. Dag to er en lang tur og vi var nå kommet inn i jungelen. Vi hadde en lang lunsjpause på Wiwa cabin hvor vi bada i en ny flott badedam før lunsj. Her så vi også en papegøye. Ikke så lenge etter Wiwa camp passerte vi en indianerleir som blir brukt til forskjellige seremonier. Her er det også kokaplanter. Kokabladene spiller en sentral rolle i dagliglivet i jungelen i Sierra Nevada. Alle menn har en liten skulderveske med tørkede kokablader. Når to menn møtes bytter de blader for å vise hverandre respekt. Coca Cola brukte ekstrakt fra coca blader fra 1885 til 1903.

Dag to er en lang trekkingdag og fruktpausen underveis var deilig og etterlengtet. Det er et fantastisk flott landskap og underveis møter vi andre turister, indianere og muldyr som bærer mat inn i jungelen og søppel ut av jungelen. Det hele var veldig godt organisert. Vi hadde vår egen kvinnelige kokk som gikk fra leir til leir for å lage mat til oss. Menyen så ut til å være den samme for alle turoperatørene slik at de kunne samarbeide om matlagingen. Vi kom til camp 2 på ettermiddagen etter å ha gått til sammen i 6-7 timer. Dette er den lengste dagen og kan for mange ta opp til 10 timer.

Vi fikk en kjempesvær bolle med popcorn før middagen og sammen med en øl var det en høydare. Maten var god og variert og vi hadde ikke noen mageproblemer i løpet av turen. Det var en elv med badedam her også, men vannet var litt for kaldt.

Neste morgen ble vi vekket klokka fem. Nå slapp vi å ta med sekken siden vi skulle opp de 1200 trappestegene til Ciudad Perdida og returnere til campen samme vei. Før vi startet på oppstigningen var det litt gåing i flatt terreng og så måtte vi vade over en elv for å komme til starten av de mosekledde trappene. Jeg synes det var spennende å gå oppover selv om jeg hadde sett mange bilder av hva som ville vente meg lenger oppe.

Vel oppe flatet landskapet seg ut og vi fikk en fantastisk utsikt over skogkledde fjell og åser. Her oppe kom vi til en labyrint av steinstier, gresskledde plattformer og plasser brukt for forskjellige seremonier. Vi hadde god tid til å gå rundt i området og fikk frukt og godteri av guidene. Vel nede på campen igjen var det lunsj og badepause før enn vi fortsatte tilbake samme vei som vi kom dagen før. Jeg synes jeg hadde vært flink til å ha på meg myggolje, men den ene leggen min var full av store røde flekker. Tusen takk sandfluer, håper dere fikk et godt måltid.

På grunn av den høye luftfuktigheten er det umulig å få tørket klær på natten. Klærne er faktisk våtere når man skal ta dem på seg om morgenen enn når man henger dem på tørkesnoren om kvelden. Hvis man ønsker å tørke noe må det derfor henges til tørk under lunsjpausen, da sørger den sterke solen for at det tørker ganske fort. På dag tre vaska jeg noen klær i elven og hengte dem til tørk på sekken min. Dette resulterte i at jeg måtte gå i bukse og det synes jeg var altfor varmt. Vel framme på Wiwa camp var det derfor ekstra deilig å få et etterlengtet bad.

Vel nede igjen i Mamey på den fjerde dagen av trekkingen fikk vi servert en god lunsj. Det var veldig varmt der og ikke en sky på himmelen så jeg var ikke misunnelig på de som skulle starte trekkingen den dagen.

Vel tilbake i Santa Marta tok vi taxi til Taganga. Vi hadde tenkt å ta en båttur til Tayrona nasjonalpark dagen etter, men fant ut at vi ikke ville rekke bussen til Cartagena på ettermiddagen, så det må bli en annen gang. Taganga var en gang en liten fiskelandsby. På grunn av nærheten sin til Tayrona nasjonalpark ble det en populær backpakkerplass på 2000-tallet og i helgene er den overfylt av lokale som kommer til stranden for å bade og feste. Det var ikke noe særlig koselig der, men overnattingsstedet Hostal La Casa de Felipe hadde god mat og en svær hage med hengekøyer, perfekt for avslapping etter fire dager i jungelen.

Våre dager i Colombia var over. Med mange synsinntrykk å ta med seg i bagasjen, gikk det greit med en lang flyreise hjem.