Verdens høyeste fjellkjede Himalaya er også en av verdens vakreste. Himalaya er spredd over seks land, men det er i Nepal man finner mange av de beste fjellturene. Det er fjorten 8000-meters topper i Himalaya og åtte av dem ligger i Nepal. Men Himalaya er ikke bare høye fjell, her er det et vakkert kulturlandskap med landsbyer, klostre og rhododendroskog.
Vi var en gjeng på seks som skulle på en tolvdagers fjelltur med Top Himalaya Guides, Vi hadde ingen planer om å ta opp konkurransen med Kristin Harila, for oss var trekkingen et mål i seg selv og det høyeste punktet vi besøkte på turen lå på 5357 meter over havet. I forkant av fjellturen hadde vi forskjellig program og jeg kom rett fra Norge til Kathmandu. Her møttes vi alle på Fuji hotell og jeg rakk akkurat middagen på en restaurant like ved.
Allerede neste morgen dro vi fra Kathmandu til Lukla. Opprinnelig plan var fly, men det ble helikopter i stedet og det var veldig gøy. Det var bare plass til fire passasjerer i helikopteret, så vi måtte dele gruppen i to. Fire av oss tok et helikopter som gikk like etter soloppgang. Jeg har aldri flydd med helikopter før og trodde det skulle riste og være ubehagelig. Men det var jo mer behagelig enn fly og en fantastisk utsikt.
I Lukla landet vi på Tenzing-Hillary lufthavn som ligger 2860 meter over havet og er kjent for å være verdens farligste flyplass. Rullebanen er 527 meter lang og når man kommer med fly så lander man i motbakke. Men siden vi kom med helikopter så var det ikke noe problem å lande.
De fleste fjellturer og ekspedisjoner i Mount Everest-regionen starter fra Lukla. I hovedgaten gjennom Lukla var det mange butikker og kafeer, men vi gikk ikke lenge før det dukket opp noen svære kuer som var en blanding av yak og ku. De blir kalt for dzo og brukes til å frakte varer oppover Khumbu-dalen.
I Khumbu-dalen er innbyggerne buddhister og religionen blir synliggjort gjennom bønnehjul, bønneflagg, stupaer og mani-steiner. Langs stiene er det også mani-vegger og de skal alltid passeres på venstre side.
Vi ventet en stund i Lukla på de to siste i gruppen vår, men det viste seg at deres helikoptertur ble utsatt på grunn av været. Vi startet derfor turen med en guide, mens hovedguiden vår, Dorchi, ventet på Per Magne og Steinar. Den første dagen gikk vi fra Lukla til Phakding. Dette er en kupert tur gjennom landsbyer og over hengebroer. Phakding ligger 200 meter lavere enn Lukla, så vi merket lite til høyden den første dagen.
I Phakding ble vi positivt overrasket over at vi hadde toalett på soverommet. Jeg var forberedt på at jeg måtte ut på do et par ganger hver natt og hadde kjøpt meg ny hodelykt for det formålet. Varme var det ikke, men vi hadde mye ull og gode soveposer så det var vi godt forberedt på.
Vel framme i Phakding tok guiden vår opp bestilling til kveldens middag. Dette ble rutinen hver eneste dag, når vi kom fram til overnattingsstedet, fikk vi noe varmt å drikke og så bestilte vi kveldens middag. Etter middag snakket Dorchi om morgendagen og så bestilte vi frokost. Menyen var mye mer variert enn jeg hadde trodd, men jeg valgte ganske ofte dal bath til middag siden jeg synes det er godt. Dal bath består av linsesuppe, ris, grønsakcurry og kjempegod spinat. En annen nasjonalrett er momos som er dumplings med grønsaker eller kjøtt. De smaker kjempegodt og kan kjøpes både kokt og fritert.
Dagen etter fortsatte vi turen gjennom små landsbyer og over hengebroer. Etter hvert kom vi fram til Sagarmatha Nasjonalpark hvor vi måtte sjekkes inn. Sagarmatha er det nepalske navnet på Mount Everest og nasjonalparken er på Unescos verdensarvliste.
Etter hvert ble det slutt på det kuperte terrenget og 700 meter med stigning gjennom barskog brakte oss til Namche Bazaar. Sherpaenes hovedstad ønsket oss velkommen med sine fargerike hus. Her oppe på 3440 meter er det 400 fastboende og mange flere fjellturister.
I den lille byen var det mange kafeer, puber og sportsbutikker. Det er ikke akkurat det man regner med å finne så langt oppe i fjellet, men her kjente de sine besøkende godt, kaffe, øl og sportsklær slår alltid an.
Dagen etter gikk vi en akklimatiserings-tur opp til sherpa-landsbyene Khumbe og Khumjung. Etter noen hundre meter stigning fikk vi en fantastisk utsikt mot Mount Everest og Ama Dablam. Det var ganske uvirkelig å sitte på en slette og se på verdens høyeste fjelltopp. Så nær, men så fjern.
Khumjung 3790 meter over havet og er kjent for sine grønne tak og mange guider sies å komme her i fra. I Nepal bor det 75000 til 120000 sherpaer. Sherpaene er en folkegruppe fra Tibet som kom til Nepal på 1300-tallet. Siden en del av dem jobber som guider så har sherpa for mange blitt synonymt med guide.
Sherpaene er tibetanske buddhister. I Khumjung besøkte vi et kloster som sies å huse en yeti-hodebunn. En yeti, som også blir kalt en avskyelig snømann, er en ape- eller bjørnelignende skapning på cirka 180 centimeter som skal holde til i Nepal og Tibet.
I Khumjung spiste vi lunsj. Utsikten til Ama Dablam var fantastisk. Ama Dablam er en teknisk topp og blir regnet som en av verdens fineste fjell. Johnny og Steinar i tur-følget vårt besteg toppen for to år siden, så det var nok ekstra spesielt for dem å se toppen igjen.
Etter to netter i Namche Bazaar fortsatte vi turen innover i Khumbu-dalen. Tregrensen i Nepal er på nærmere 4000 meter og dagen startet med barskog og en stupa med verdens vakreste beliggenhet.
Vi spiste lunsj i Mong la Danda på 3973 meter over havet. Det lille stedet hadde en lodje, en stupa, noen få spisesteder og en fantastisk utsikt. Vi var like under 4000 meter på akklimatiserings-turen dagen før og nå var jeg veldig klar for å komme over denne magiske grensen, men Mong la Danda lå på en topp og vi måtte ned igjen ganske mange metere.
Så langt på turen hadde vi fulgt i fotsporene til Edmund og Hillary til Mount Everest basecamp, men nå tok vi av hoved-stien og da ble det mye mindre folk.
Vel framme i Dole var vi oppe i 4000 meters høyde. Her var det iskaldt på rommet, men hva gjorde vel det når vi kunne sitte hele kvelden på oppholdsrommet hvor de fyra i ovnen med tørka yak-møkk.
Neste dag var en lett tur til Machermo på 4470 meter. Her spiste vi lunsj og slappa av i solsteiken en stund før enn vi gikk en liten akklimatiserings-tur opp til en åsrygg.
Nå var det en annen 8000-meterstopp som lå i horisonten, Cho Oyu, som ligger både i Nepal og Kina. Cho Oyu går for å være en av de letteste toppene å bestige, men det er fra Kina-siden.
Lodjen vår i Machermo hadde en fin uteplass å sitte på, med en flott utsikt. Det var en elv like ved som noen av oss tok oss en liten kattevask i. Det var et ungt par med et lite barn som drev gjestehuset. Som på de andre stedene vi overnattet, så var det varmt og godt på oppholdsrommet og iskaldt på soverommene. Ute på gårdsplassen hadde de sol-speil til å varme vann i.
Vi var nå kommet til den dagen da vi skulle gå til en av turens høydepunkter, Gokyo Ri. Fra Machermo var det lett stigning det meste av tiden fram til vi kom til det første lille vannet. Gokyo ligger enden av det andre vannet, Dudh Pakari-sjøen. Den lille landsbyen Gokyo er med sine 4790 meter en av verdens høyeste, permanente bosetninger. På avstand ser det ut som den lille landsbyen ligger like ved Chu Oyu, men det er fortsatt langt igjen.
Etter en deilig lunsj gikk fire av oss opp til Gokyo Ri som ligger på 5357 meter. De 560 metrene med stigning tok hardt på i høyden, men vel oppe er det verdt slitet. Her er det en fantastisk utsikt til fire 8000-meter topper, Gokyo-sjøene og Himalayas største isbre Ngozumpa-breen som er 36 kilometer lang.
Vi hadde med oss to guider til toppen og det passet bra, for Birgit og jeg synes det var for kaldt å stå der oppe og vente på solnedgangen. Vi gikk ned mens det fortsatt var lyst og hadde en fantastisk utsikt mens vi gikk nedover. Vi rakk akkurat å komme fram til resorten før enn det ble mørkt.
Dagen etter slappet vi av hele dagen. Overnattingsstedet i Gokyo var en stor overraskelse, det var ikke et gjestehus, men en resort. Både utsikten fra restauranten og menyen var overveldende. Jeg fant en bok i det lille biblioteket som jeg leste ut i løpet av dagen. Jeg fikk også en etterlengtet dusj i varmt vann.
I høyden blir det sjelden som planlagt og denne dagen ble gruppen vår splittet. En av oss hadde veldig lav oksygenmetning og måtte bruke oksygenmaske fram til helikopteret kom og fikk han trygt ned i Lukla. Han hadde ikke hodepine eller kvalme, men oksygenmetningen var så lav at det var fare for at han kunne gå i koma hvis han ikke brukte oksygenmaske. Heldigvis ble formen fort bra igjen når han kom til Kathmandu. Jeg har vært i høyden før, men dette var første gangen jeg målte oksygenmetningen. I lavlandet er denne 98 til 100 og på 4800 meter var min oksygenmetning på 85. Hvis jeg hadde hatt en slik oksygenmetning i lavlandet så hadde det vært respirasjonssvikt. Da sier det seg selv at man puster tyngre og fortere i høyden for å få nok oksygen.
Tiden var nå inne for å fortsette turen over Renjo La Passet som vi kunne se fra resorten vår.
Vi startet med å gå langs vannet og her var det mange fugler. Gokyo-sjøene er hellige både for hinduer og buddhister og det medfører også at flora og fauna rundt vannene er uberørt.
Turen opp til Renjo La Passet gikk lett. Her var stigningen spredd på flere kilometer enn opp til Gokyo Ri. Utsikten var fantastisk her også. Vi var likt på toppen med de to bærerne våre og fikk med en av dem på toppbildet. I løpet av turen møtte vi dem mange ganger siden de så ut til å gå fortere med flere stopper. Forståelig nok siden de er godt akklimatiserte men har en tung bør å bære.
På vei ned fra Renjo La Pass var det sherpa-trapper og etter hvert kom vi i et fjellandskap med sand. Denne dagen gikk vi lenge siden vi bestemte oss for å droppe overnattingen i Lungden og gå videre til Thame. Man kan ikke stole helt på GPS i denne høyden, men klokken til Dorchi viste 30 kilometer. Vi er usikre på om det var så langt, men vi startet tidlig på morgenen og rakk akkurat fram før enn det ble mørkt. I Bhote Kosi dalen var det veldig lite folk og vi passerte en del fraflyttede landsbyer.
Mange av de mest kjente fjellklatrerne fra Nepal er vokst opp i Thame. I august i år traff et enormt gjørme-skred Thame og halvparten av landsbyen ble ødelagt. Fem overnattingssteder, en skole, et legesenter og noen ubebodde hus ble jevnet med jorden. Heldigvis skjedde dette på dagen slik at Thames innbyggere rakk å komme seg i sikkerhet.
Gjestehuset vårt i Thame var vi ikke så veldig fornøyd med. Det var litt skittent der sammenlignet med de andre stedene vi overnattet. Men nå fikk vi jo også en uheldig start siden strømmen var gått i hele Thame når vi kom dit. Det resulterte at vi satt i oppholdsrommet hele kvelden og jeg la meg i ullundertøyet jeg hadde gått i hele dagen.
Morgenen etter startet vi dagen med å gå til klosteret i Thame. Det ligger oppe i fjellsiden og ble derfor ikke tatt av gjørme-skredet. Alle munkene var i Namche Bazaar denne dagen men vi fikk besøke klosteret likevel.
Vi rakk noen drinker på The Irish Pub før middagen klokka sju på Hotell Hill Ten. Det var bra at guidene tok opp bestilling på middag noen timer på forhånd, ellers kunne kvelden på Irish pub blitt lang og dagen etter enda lengre.
Turen ned i gjennom skogen gikk veldig mye fortere ned enn opp og snart var vi på Hillary Bridge. Denne kjente broen er 135 meter over elven under og den mest kjente av alle hengebroene i Khumbu-dalen.
På veien møtte vi igjen masse folk og dyr og alle hadde noe de bar på. Dette var den eneste dagen jeg følte jeg fikk langet ut. Vi var godt under 4000 meter og jeg slapp å bekymre meg over at jeg kunne bli høydesyk hvis jeg gikk for fort.
Vel framme i Lukla ble det feiring med kake. Dessverre fikk vi sett mer av Lukla enn vi egentlig ønsket for vi endte opp med å bli der i to netter på grunn av få flyavganger. Dorchi fant en god nødløsning for oss som innebar 30 minutter med helikopter og tolv timer med bil. Jeg synes jo egentlig det var helt greit å slippe flyavgangen fra Lukla.
Bilveien oppe i fjellet var overraskende god og timene gikk fort siden det var mye å se på. Vi hadde en punktering, men Johnny fikset nytt hjul i racer-fart,
Men da vi kom ned på hovedveien fikk vi oss en overraskelse, for der var det jo ikke noen hovedvei lenger. Den forvant under monsunen i sommer. Denne sommeren var det mange og store flommer og det var mange som mistet hjemmene sine. Mange liv gikk også tapt. Jeg skjønner ikke hvordan det i det hele tatt kan være mulig å få bygget opp igjen noe før neste monsun-periode kommer.
Vi hadde en fantastisk tur, mye på grunn av våre tre guider. Her er de på ruten mellom Namche Bazzar og Dole med Ama Dablam i bakgrunnen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar