Railey Beach - Natural Beauty

Thailand står for meg som den ultimate strand-destinasjonen. Det er ikke nok med en vakker strand. Stranden må være omkranset av jungel og havet må være turkis og fullt av Nemo-fisk.

Denne opplevelsen hadde jeg på Pee Pee i 1993 og nå håpet jeg å kunne gjenskape magien.

Vi kom til Krabi lufthavn på kvelden og ble hentet med taxi der. Turen gikk videre med longtail-båt fra Ao Nammo til Railey East. Railey er en halvøy, men stedet er kun tilgjengelig med båt på grunn av høye kalkasteinsklipper som avskjærer tilgangen til fastlandet.

Ved frokosten neste morgen var det dette synet som møtte oss. Vi kom når det var mørkt kvelden før så vi visste ikke hvordan det så ut.

Vi bodde i åssiden i enden av Railey East. Der er det en smal strandpromenade som går langs hele stranden. Det er veldig vakkert der, men det er ikke noen som svømmer på denne siden av øya.

Det er en pir hvor alle båtene legger til og det er mangrove skog helt ned i vannet.

Railey Beach er et kjent klatrested og i enden av Railey East var det mange som klatret. De jeg reiste med har alle vært tekniske klatrere, men det begynte å bli noen år siden og vi nøyde oss med å se på.

Vi hadde jo kommet hit for å bade, så etter å ha sett på klatrerne en stund, gikk vi gjennom skogen til den andre siden av halvøya.

Her ligger Phra Nang Beach, den vakreste stranda på Railey og en av de vakreste strendene i Thailand. Her fikk vi oss et etterlengtet bad.

I enden av stranden kan man klatre opp i gjennom Bat Cave til ett av Raileys flotteste utsiktspunkt. Det er ikke vanskelig klatring, men man må ha lommelykt siden det er helt mørkt. Kanskje var det mange flaggermus der, det vet jeg ikke siden vi bare så rett foran oss med lommelykt fra mobilen.

Vel oppe er det en fantastisk utsikt fra en hule oppe i fjellet. Vi så ned på Railay West og Ton Sai. Railay West er den mest utbygde stranden. På Ton Sai er det en del backpackere og klatrere som bor.

På slutten av dagen besøkte vi Railey West, så da hadde vi fått besøkt alle stendene allerede den første dagen.



Det er fantastisk å padle i området rundt Railey Beach og vi leide oss kajakk i tre timer den andre dagen i Railey. Vi dro fra Railey West og padla til stranden vi besøkte dagen før. Vi padla også til noen øde strender og til Ton Sai. Vannet er helt fantastisk grønt.

All mat som ble fraktet til Railey kom inn på Railey East siden. Her observerte vi til og med en traktor ute i vannet en dag.

Til frokost hadde vi ikke bare fantastisk utsikt og god mat. Det var også en søt liten katt som holdt oss med selskap hver dag. Han kunne ikke være mange ukene gammel.

Det var også et godt utvalg av restauranter. De fleste gangene spiste vi i gata som gikk i mellom Railey East og Railey West. Jeg spiste veldig mye sjømat mens jeg var i Railey. Maten var veldig god og billig.

Med sine grønnkledde kalkesteinsklipper og turkise vann er Railey en fantastisk destinasjon å besøke. Men når vi først var i området så måtte vi også se noen av øyene i nærområdet. Valget falt på Pee Pee øyene, selv om jeg var blitt advart om at de var ødelagt av turister. Først besøkte vi Maya Bay som ble verdenskjent over natten etter at filmen The Beach med Leonardo de Caprio hadde premiere i mars 2000. Maya Bay ligger på Pee Pee Lee som er en ubebodd øy. Maya Bay var stengt i flere år på grunn av overturisme. I år var den stengt kun i monsun-tiden. For å besøke stranden må man komme med bår på den andre siden av øya og så går man gjennom jungelen. Det var enormt mye folk der, men det var en streng kontroll og ikke noe søppel.

 

Det var ikke lov å bade, man kunne kun vasse opp til knærne. Det er første gangen jeg har gått i kø og betalt for å besøke en strand. Men det skal Maya Bay ha, den er fantastisk vakker.

Etterpå besøkte vi Viking Cave som jeg ikke synes var så mye å se. Det samme må jeg si om Monkey Beach siden vi ikke dro inn på stranden, men kun så på aper som hang i klippeveggen. Vi badet også et sted som hadde vært fantastisk vakkert hvis det ikke hadde vært turister og båter overaltt.

1993 var jeg og en venninne på Pee Pee Don. Dette var før tsunamien og alle hotellene som ble bygd etter den. Filmen "The Beach" var ikke spilt inn ennå og Pee Pee var paradis på jord.

Vi kom med båt fra Krabi og ble slått av skjønnheten når vi nærmet oss øya. Turkisgrønt vann, sandhvite strender og grønne palmer. Ingen skjemmende hoteller eller stygge bygninger, bare noen små bungalower inne i blant palmene. Natural beauty.

Vi bodde på Long Beach, en halv times spasertur fra landingsplassen. Her hersket stillheten og vi bodde i en bungalow inne blant palmene ved stranden.

Langs stranden bodde det noen få sjøsigøynere, ellers var ikke strekningen mellom landingsplassen og Long Beach bebodd.

Her var mest backpakkere og noen svenske dykkelærere.  De eneste turistene var noen japanere som kom på dagstur fra Phuket.

I 2024 var det totalt forandret. Vi stoppet der for å spise lunsj og Ton Sai var blitt til en liten by. Det var veldig skuffende.

Jeg fikk ikke tid til å gå opp til utsiktspunktet på øya. Det er nok dette bildet mange forbinder med Pee Pee.

Etter lunsj snorkla vi ute på sjøen og jeg fant et stort shell som det svømte masse fisk inn og ut av. Det var veldig vakkert. Etterpå dro vi til Bamboo Island og slappa litt av på stranden der.Vi hadde en fin tur, men på deler av  turen var det alt for mange folk. Jeg er veldig glad for at vi bodde på Railey. Der var det ikke så mye folk

Den siste dagen dro vi og padla igjen. En perfekt avslutning på en perfekt ferie.

Bangkok - kanaler og templer i englenes by

Bangkok er en by det er lett å bli glad i. Med sine mange flotte templer, kanaler og nydelige mat får du en opplevelse for livet. 

Den første gangen jeg besøkte Bangkok var i 1993. Vi kom sent en kveld til backpakkergata Khao San Road. Vi hadde ingen gjester på naborommet som fortalte oss om en skjult paradisøy i sør, men ellers var stemningen lik den man får når man leser "The Beach" av Alex Garland.

Denne gangen bodde vi på et hotell ved elven. Byen er ikke blitt mindre kaotisk de siste årene og nede ved elven slipper man unna all trafikken. I tillegg så ligger mange av de vakre templene i byen ved elven. På kvelden var det en fantastisk utsikt fra restauranten på hotellet. 

Like ved hotellet lå Wat Rakhang Khositaram Woramahawihan. Det er så mange tempel i Bangkok at man kan ikke rekke over alle. Men det var her vi tok båten fra når vi skulle over til den andre siden av elven, så vi kunne ikke unngå å besøke det.

Johnny og jeg lå ikke på latsiden. Vi kom rett fra Nepal med fjelltur og innholdsrike dager i Kathmandu, men vi ønsket å få mest mulig ut av tiden vår i Thailand. Neste morgen tok vi båten over Chao Praya for å bli plukket opp til en dagstur til jernbanemarkedet og det flytende marked utenfor Bangkok.

Jernbanemarkedet var en interessant og kaotisk opplevelse. Her stoppet vi midt ute på landsbygda og gikk på et tog der. Etter hvert kom vi fram til jernbanemarkedet. Når toget kommer kjørende så må alle turister trekke inn i bodene og så passerer man en haug med skuelystne. Etter at toget har passert så begynner alle å gå på togskinnene igjen helt til neste tog kommer. Vi opplevde dette både fra toget og fra markedet.

Da toget hadde stoppet var det populært å bli avbildet på toget. Maeklong jernbanemarked er virkelig noe for seg selv og vel verdt et besøk. På markedet var det masse sjømat, klær og suvenirer.

Etter jernbanemarkedet fortsatte vi turen til Damnoen Saduak - det flytende marked. Da ble jeg litt skuffet for her hadde turistene helt tatt over markedet. Alle dro ut i båt og det ble knapt nok plass til de stakkars damene som prøvde å selge noe. 

Da jeg var der i 1993 var det damer som solgte frukt og grønsaker som dominerte markedet, nå var det turistene.

Men siden sist var det blitt mange spisesteder. Da vi var ferdig med båtturen, gikk vi litt ut av hovedgaten og fant Grandmas Homemade og hun laga fantastisk god Pad Thai til oss.

Vel tilbake i Bangkok ble vi sluppet av ved MBK som er et shoppingsenter i Siam-distriktet. I Siam er det mange hoteller og høye varehus. Bangkok er en stor by med 10,5 millioner innbyggere og det er mange skyskrapere her. Vi synes vi hadde det veldig fint nede ved elven og tok en tuk tuk dit.

På kvelden var vi på Muay Thai. Thaiboksing kalles de åtte kroppsdelers kunst da utøverne slåss med både albuer, knær, knyttnever og legger. Vi så flere kamper og det var god stemning mellom kampene siden publikum ble filmet. Heldigvis slapp vi unna å kysse, danse eller synge på tv. Det var utøvere fra flere land og det var vinnere fra Belgia, Myanmar og Iran.

Dagen etter hadde vi tenkt oss på Grand Palace, men det var ikke åpent ennå når vi kom dit. Da ble det en sightseeing-runde med tuk tuk først. Første stopp var Wat Intharawian. Her er det flere flotte templer men tempelet er aller mest kjent for sin 32 meter høye Buddha statue.

Neste stopp var overhodet ikke planlagt, men besøket medførte at Johnny ble eier av en ny dress. Den kan nå meldes ankommet til hans residens i Norge.

Deretter var tiden inne for et tempel-besøk igjen. Turen gikk til marmor-tempelet eller Wat Benchamabophit. Marmor-tempelet besøkte jeg i 1993 også og jeg synes det var veldig vakkert og ville gjerne se det igjen. Dette tempelet er en blanding av øst og vest. Det er hvit marmor fra Italia som møter buddhaer fra Thailand.

I marmor-tempelet kunne vi gå inn og da gjorde vi selvsagt det.  Her var det noen munker som ville kombinere dagens bønn med noen bilder av dette vakre tempelet.

Vel tilbake var Grand Palace åpent. Skal du bare besøke et sted i Bangkok så må det bli Grand Palace. Det var fantastisk. Grand Palace er selve symbolet på Thailands stolte historie. Bygningene er en blanding av tradisjonell thailandsk design og europeisk renessanse. Her ser man 1800-tallets kulturutveksling mellom Europa og Thailand på sitt beste.

Wat Phra Kaeo, Smaragdbuddhaens tempel, er et av mange flotte tempel på dette svære området. Tempelet som ble bygget i 1785 av Rama 1., inneholder flere thailandske kunstskatter. Blant annet en 75 cm meter høy smaragd-buddha, som er hugget ut av et stykke jaspis. Vi var inne og så på smaragd-buddhaen men det var ikke lov å ta bilder. 

Kongefamilien bodde her fra 1782 til 1925, nå er det turister og byens innbyggere som kan nyte  stedets skjønnhet. Jeg har besøkt veldig mange, vakre steder. Men Grand Palace er så vakkert at jeg må til Bangkok igjen bare for å besøke det en gang til.

Bangkok er templenes by og det er noen du ikke kan gå glipp av. Wat Pho er et stort tempelområde som er kjent som opprinnelsesstedet for tradisjonell thailandsk medisin og healing. Den liggende buddhas tempel inneholder over tusen mindre buddhastatuer i tillegg til den 46 meter lange, liggende buddhaen.

Den liggende buddhaen er dekket av bladgull og representerer Buddha i det han når Nirvana. Du kan kaste en mynt i en av de 108 bronseskålene som representerer alle de gode egenskapene til Buddha.

Wat Pho ligger like ved Grand Palace og denne gangen besøkte vi ikke den liggende buddhas tempel, men sist jeg var der besøkte jeg dette flotte tempelet.

Bangkok er en stor og kaotisk by. Det kan derfor være lurt å holde seg unna hovedgatene. En tur med en elvebåt på Chao Phraya-elven anbefales på det varmeste. Len deg tilbake og nyt thailandsk popmusikk og det vakre synet av Wat Arun, daggryets tempel. Dette vakre tempelet er dekorert med kinesisk porselen som er kastet fra båter og er nydelig både ved soloppgang og solnedgang. Sist jeg var i Bangkok besøkte vi Wat Arun, men denne gangen ble det ikke tid til det.

Maten er nydelig overalt, men et besøk til Chinatown kan anbefales. Her må man gå seg bort i de trange gatene og se om det er noe som frister i alle bodene. Det er flere templer i Chinatown og hvis du ikke er mettet på templer må du ta en tur innom Wat Traimit. Den gylne Buddhas tempel inneholder en 5,5 tonn tung gull-Buddha. Figuren var lenge ukjent for alle da den var dekket av gips. Da figuren skulle flyttes falt noe av gipsen av og avslørte verdens største gullklump. Denne gangen ble det ikke tid til Chinatown, men Grand Palace veier opp for alle severdigheter til sammen.

Thailands bakside er sexindustrien, og i Bangkok er den visualisert i blant annet Patpong. Uansett om de, vakre jentene her er flott kledde eller kun har en nummerlapp på magen, så er det fattigdom som ligger bak deres valg. Risbondens datter har ofte barn selv og sender hjem penger som forsørger resten av familien. Men dette er ikke et område man behøver å oppsøke. Jeg var der da jeg var ung, men så ingen grunn til å besøke området denne gangen.

Visste du forresten at Bangkok sitt fulle navn er Krung Thep Mahanakhon Amon Rattanakosin Mahinthara Yuthaya Mahadilok Phop Noppharat Ratchathani Burirom Udomratchaniwet Mahasathan Amon Piman Awatan Sathit Sakkathattiya Witsanukam Prasit.

Namaste Kathmandu - jeg hilser guden i deg

Namaste betyr "jeg hilser guden i deg", og i Kathmandu får du hyggelige hilsener hvor enn du går.

På 60 og 70-tallet dro vestlige ungdommer til Khatmandu for å nyte det eksotiske, hverandre og billig hasj. En innstramming i narkotika-politikken førte til at Kathmandu ikke lenger ble en del av hippie-trail. I stedet ble det byens kulturelle mangfold og byens nærhet til Himalaya som trakk til seg turister. I dag møter du flere fjellturister enn hippier i gatene i Thamel som er byens turistområde med masse hoteller, butikker og restauranter.

Vi hadde noen dager i Kathmandu etter å ha vært på en flott fjelltur i Himalaya og jeg var spent på å se om mye hadde forandret seg siden jeg var her i 1993!

Durbar Square i Khatmandu er fullt av religiøse templer og hellige steder fra 1200 til 1800-tallet. Dette er trekkplaster nummer èn for alle turistene som kommer hit og siden det var i gåavstand fra hotellet så startet vi dagen med et besøk på denne flotte plassen. Her møtes også byens befolkning for å slå av en prat, delta i en av de mange festivalene, besøke et tempel, handle i de mange sidegatene eller få et glimt av jomfrugudinnen, Kumari.

Kumari Bahal, "Temple of the Living Goddess", ligger i Durbar Square. En ung jente som er ansett for å være en levende gudinne bor i dette bygget. Av og til stikker hun hodet frem i vinduet, og hvis du er heldig får du et glimt av henne. Når hun kommer i puberteten, er hun ikke lenger ren, og anses som en vanlig jente. Jakten starter da på en ny gudinne. Jeg så henne i 1993, men denne gangen så jeg ingen Kumari. Jeg fant imidlertid en artikkel om henne, og det viser seg at dagens Kumari har vært gudinne siden 2017. Hun var tre år når hun flyttet inn i tempelet og skal være gudinne til hun er tretten år.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-4928646/Three-year-old-anointed-living-goddess-Nepal.html

Det var et yrende folkeliv på Durbar Square, for det var en festival på gang og her var det bare å fylle på med sanseinntrykk. Her var det ofring, musikk og dans og det var veldig eksotisk.

Hanuman Dhoka, de gamle slottet, var åpent for besøkende og da måtte vi jo ta oss en tur innom der.. Her var det vakkert, men det kunne ikke matche folkelivet ute på plassen.

I Kathmandudalen er det tre byer. De to andre er Patan og Bhaktapur. Alle tre har et Durbar Square og sist jeg var her så besøkte jeg alle tre. Hvis man har god tid så vil jeg anbefale å besøke alle. Jeg har hørt at plassen i Kathmandu er størst, Patan er vakrest og det er mest fredelig i Bhaktapur.

Etter å ha tilbrakt noen timer på Durbar Square og området rundt der, så gikk jeg til Edens hage, en liten oase rett utenfor Thamel. Her var det ganske mange unge mennesker siden det tydeligvis var et yndet insta-sted for byens innbyggere. 

På kvelden var vi på avslutningsmiddag hos Tshering og Chhidar i Top Himalaya Guides. Guidene våre fra fjellturen var også der og det ble en veldig hyggelig kveld. Her fikk vi mye god mat og tongba, en tradisjonell drikke som er basert på fermentert hirse. Den fermenterte hirsen helles i bunnen av et stort trekrus og så helles kokende vann over. Dette er en tradisjon i landsbyene i Himalaya og det er en ære å bli servert tongba. 

Eller så fant jeg denne artikkelen om Tshering 

https://www.sevensummittreks.com/mountain-guide-bhote-becomes-the-first-nepali-to-ski-from-the-summit-of-mt-manaslu.html

Det er ikke så mange nepalesere som står på ski, men han holder tydeligvis et høyere nivå enn de fleste i Norge også.

Nepal er den eneste staten i verden som offisielt har hinduismen som hovedreligion. Flesteparten av innbyggerne i Nepal er hinduer, men her finnes også en del buddhister. Selv om hinduer og buddhister har sine egne guder, guddommer og høytider, dyrker de ofte sine ulike religioner i samme tempel og feirer mange festdager i fellesskap. Byggestilen rundt Durbar Square er hinduistisk, men i Kahtmandu finnes også to kjente buddhistiske stupaer, Swayumbanath og Bodhnath.

Swayumbanath, også kjent som apetempelet, ligger i gåavstand fra Thamel og har flott utsikt over hele byen. Denne kjente stupaen ble bygd for nærmere 1500 år siden og besøkes stadig av pilgrimer og tilbedere. Da jeg var der i 1993, kan jeg huske at vi gikk over en bro og at det var lite bebyggelse i området rundt. Nå var tempelet blitt en del av storbyen. I 1993 var det 463000 innbyggere i Kathmandu, nå er det 1,6 millioner i Kathmadu og 3 millioner i Kathmandu-dalen. Severdighetene var de samme, men byen rundt var totalt forandret. 

I området rundt stupaen var det veldig mange aper. Disse skal man være forsiktige med, men de var ikke så innpåtrengende som på en del andre turiststeder jeg har vært. Her så hunder og aper ut til å leve i harmoni.

Boudhanath er et sentrum for tibetansk buddhisme og ligger øst for Khatmandu. Området har vært et tilholdssted for handelsfolk fra Tibet i svært lang tid. Etter 1959 har tibetanske flyktninger også kommet til. Her er en av verdens største stupaer og historien bak denne sagnomsuste stupaen er interessant.

En fattig mor hadde et sterkt ønske om å bygge en stupa og hun spurte kongen om tillatelse. Normalt ville kongen ha sagt nei, men kanskje på grunn av hennes karma så bare gled det ut av munnen hans "det kan gjøres".

Dette er grunnen til at tibetanerne kalle stupaen for Jarung Kashor Chörten. Jarung betyr "det kan gjøres", Kashor er "glidd ut av munnen" og Chörten er en stupa. Resten av historien kan leses her:

https://fpmt.org/mandala/archives/mandala-issues-for-2010/april/story-of-the-bouddhanath-stupa/

Tshering var guide for oss denne dagen og han viste om en restaurant som hadde kjempegode momos (nepalske dumplings) med peanøttsaus, så vi dro dit for å spise lunsj.

Pashupatinath som er et område med mer enn 500 monumenter, templer og pagodaer oppført til ære for guden Shiva ligger ved den hellige elven Bagmati som er en bielv til Ganges. Her er det mange som drar for å gi sine døde en siste hvile, og etter hinduismens tradisjon blir de døde brent på et bål ved elven. 

Hvis du har sett filmen "Den lille Buddha", så har du også sett Pashupatinath, et fargerikt og fascinerede sted.

Pashupatinath er hjemstedet for Sadhuer, de hellige menn. De tilber Shiva gjennom en asketisk livsstil med mye hasjrøyking. For å bli en hellig mann må de gi avkall på sitt jordiske liv. Noen deltar i sin egen begravelse før enn de læres opp av en guru til å bli en hellig mann.

https://ordinarytraveler.com/photo-of-the-week-sadhu-in-kathmandu

https://www.vice.com/en/article/two-hash-smoking-sadhus-told-us-why-we-shouldnt-smoke-hash/

Etter at den guidede turen med Tshering var over, gikk vi oss en tur i Thamel. Her er det masse butikker og kafeer og et yrende folkeliv.

På kvelden var vi bedt på middag av Mingma. I likhet med Tshering og Chhidar jobber han som fjellfører og brefører for Jostedalen breførelag på sommeren. Han driver selskapet Ascent Himalayas og har seks søsken som har vært på Mount Everest. Denne kvelden var vi på et palass sørøst for Thamel. Siden vi ble hentet med bil så fikk jeg ikke med meg navnet på stedet. Det var fantastisk mat og fin, tradisjonell musikk med dans. På slutten var alle med og danset.

I utkanten av Kathmandudalen ligger ofringsstedet Dakshin Kali. Etter en naturskjønn kjøretur ender du ved et tempel dedikert til dødsguden Kali. Her selges høns og geiter, hvis skjebne venter et par hundre meter lenger inn på tempelområdet, hvor dyrene ofres. Etterpå holder familien lunsj ute i det fri. Sist jeg var i Kathmandu så var vi på dagstur hit. Hvis jeg hadde hatt bedre tid, så ville jeg ha dratt hit igjen.

Kathmandu er en fascinerende by å besøke. Den er hektisk, forurenset og kaotisk. Men kulturen og alle religiøse byggene gir byen en spesiell stemning.

Namaste - jeg hilser guden i deg

.