Kenya er kjent for sine mange nasjonalparker og jeg besøkte tre av dem. Her følger en reisekildring fra de tre nasjonalparkene.
Vi er på vei fra Nairobi til Masai Mara og kjører nesten hele dagen. På venstre side har vi Rift Valley. Dette kjempestore dalestrøket går fra Jordan via Øst Afrika og helt nedtil Mosambique. Etter hvert kjører vi tvers over Rift Valley. Vi spiser lunsj i Narok før vi drar videre inn til Masai Mara. Guiden vår, John, er en hyggelig kar med masse godt humør.
Etter de berømte funnene av Leakeyfamilien i Olduvai Gorge i Tanzania og rundt Lake Turkana i Kenya, har Rift Valley blitt sett på som menneskehetens vugge. Hjerneskallen som den britiske forskeren Mary Leaky fant i 1959 i Olduvai Gorge er eldre enn 1,6 millioner år, og man mener at Homo habiles er en forløper for det som senere ble Homo sapiens.
Langs veien møter vi mange masaier med fargerike kikoier og gjete-staver. De tradisjonelle masaiene lever nesten bare av det de får fra kuene. Melk og blod til daglig bruk, kjøtt til festlige anledninger. Urinen brukes som medisin og kumøkken bygger de husene sine av. De er et høyreist, stolt og vakkert folkeslag. I likhet med en del nordmenn er de veldig skeptiske til fremmede folkeslag og deres kultur. Europeerne går under navnet ”De som stenger prompen inne” forteller guideboka mi. En litt spesiell beskrivelse av hvor ubehagelig det må være å gå kledd i bukse. Det er i dag mellom 300 000 og 400 000 masaier i Kenya og Tanzania. Hvor mange som fortsatt lever tradisjonelt veit jeg ikke.
Selve safarien starter ikke før enn i morgen, men vi får sett en del dyr langs veien likevel. Mest små gaseller, men også noen giraffer og zebraer. Campen er koselig og jeg deler hytte med tre jenter fra New Zealand.
Etter middagen er det masaidans. De løper etter hverandre rundt et bål og hopper noe vanvittig høyt, samtidig som de lager noen rare strupelyder. Det er veldig stemningsfylt. Vi får høre litt om masaiene til slutt. Både guttene og jentene blir omskjært når de er 15-16 år gamle. Guttene må bevise for jentene at de er gode krigere. Før var den store manndomsprøven å drepe en løve, men dette er ikke lov lenger, og myndighetene slår veldig hardt ned på krypskyting av løver. En masai kan ha flere koner.
Etter middagen går vi og legger oss. Det har vært en lang dag med mye bilkjøring og vi skal tidlig opp neste morgen.
Vi startet med en solid frokost klokka sju. På veien passerer vi mange masaier og kveget deres. De bor i knøttsmå landsbyer.
Dette er den store ”Out of Africa – dagen”. Jeg bestemmer meg for å lese Karen Blixen når jeg kommer hjem. Takluken på minibussen er slått opp, og vi står oppreist i bilen. Samme hvilken retning vi snur oss så er det dyr. Det er noen andre biler også, og det er selvsagt ikke like idyllisk, men Masai Mara er heldigvis stort, og det er ikke så ofte vi treffer på andre minibusser og jeeper.
Vi ser masse gaseller og antiloper. Giraffene er elegante der de beveger seg i ”slow motion” gjennom gresset. De kan bli opp til 5-6 meter høye og ruver virkelig i terrenget. I Øst Afrika finnes det tre forskjellige giraffarter. Giraffene i dette området er masaigiraffer. Det er masse elefanter, både voksne og barn. En elefant kan bli opp til 6300 kilo, og de spiser opp til 250 kilo med gress og annen vegetasjon i løpet av en dag. Zebraene er søte, i motsetning til bøflene som bare ser sinte og feite ut. Det første rovdyret vi ser er en gepard, senere ser vi noen løver. Hyenene lever opp til sitt rykte, de ser lurvete og sleske ut. Villsvinene er snåle!
Vi passerer en elv og der er det masse late, daffe flodhester. Men man må ikke la seg lure, flodhesten er faktisk det dyret i Afrika som dreper flest mennesker. De er farlige hvis du kommer mellom dem og vannet, og de er mye raskere enn de ser ut til. Det er ikke noe særlig å få en flodhest på 2000 kilo over seg.
Vi spiser en deilig, medbrakt lunsj med kjøtt, salat, papaya og ananas ute på savannen. På veien tilbake passerer vi noen gribber som har seg et realt festmåltid på en stor antilope. Lukten av rått kjøtt sprer seg i bilen. Plutselig forsvinner alle gribbene, det er løvemor som vil være med på moroa. Der forsvant festmåltidet kjære gribber! Løvemor drar med seg hele skrotten, hun har en liten familie som hun må forsørge. Vi drar hjem for å spise middag. Om natten hører vi noen hyl i det fjerne. Jeg veit ikke hva slags dyr det er. Kanskje hyener.
I dag går ferden videre mot Nakuru. Vi stopper i en masailandsby på veien. Det er bare kvinner og små barn der. Mennene og guttene er ute med kveget. Hyttene deres er laga av kumøkk, men den er jo tørka så det lukter ikke. Forståelig nok er det massevis av fluer. Barna ser ikke ut til å bry seg om dem i det hele tatt. De har masse fluer i ansiktet og vifter dem ikke vekk. De yngste i denne landsbyen har begynt å gå på skole, det har ikke vært tradisjon tidligere. I følge sjåføren vår bor det cirka 40–50 mennesker her.
Kuene er fulle av arr og har tydeligvis blitt tappa for blod. Jeg kan ikke se vann noe sted, men jeg går jo ikke akkurat rundt med noen ønskekvist. Kvinnene og de største barna har kjempesvære hull i ørene. Barna har noen slags korker i hullene, disse blir først tatt ut når hullene ikke kan gro igjen. Masaiene er et forfengelig folkeslag. De unge guttene kan bruke flere timer på å barbere hverandre på hodet og farge hverandre med okerfarge. Kvinnene har fargerike, forseggjorte smykker.
Jeg synes folkene i denne landsbyen levde veldig kummerlig, men vi var helt sikkert ikke de første turistene som besøkte dem. I en hytte dreiv mammaen i huset og laget grøt i en svær gryte over bålet. Melet hadde de kjøpt for penger som de har fått for å vise fram landsbyen sin til turistene som kjører forbi.
Vi kommer først fram til Nakuru når det har blitt mørkt. Her har vi dusj og toalett på rommet. Luksus for backpakkere som oss. Jeg deler rom med Linley fra New Zealand.
Vi får en treretters frokost før vi reiser til Lake Nakuru Nasjonalpark. Her er det grønnere og mer vegetasjon enn i Masai Mara. Først reiser vi ned til vannet for å se på alle flamingoene som er Lake Nakurus kjennemerke. På avstand ser hele vannet rosa ut. Det er ikke millioner av flamingoer som guidebøkene forteller, men tusenvis er det i hvert fall. I tillegg er det massevis av andre fuglearter. Vi ser mange av de samme dyrene som vi så i Masai Mara. Men i tillegg ser vi et neshorn og en leopard som ligger i et tre. Jeg har sett ”The big five” i løpet av to dager!
Eventyret fortsetter. I området rundt Maralal holder samburustammen til. De er i nær slekt med masaiene, flotte og elegante folk. Vi overnatter på Maralal Hostel and Camp Site. Her er det mange gjester som skal være med i Marlal international camelderby. Det er klasser for proffer, ”halvproffer” og amatører. De fleste skal sikkert være med i amatørklassen.
Det er så klart masse kameler her. Det er bare proffene som har egne kameler. En del av amatørene har ikke ridd kamel før og prøve-rir i dag. Jeg vurderer å bli med i morgen, men finner ut at jeg ikke har lyst til å bruke så mye penger på å være med i en ride-konkurranse på kamel. Jeg har ridd kamel en gang før i India.
Dette ligger an til å bli en flott dag. Da vi kommer opp i veien er det allerede masse tilskuere der. Folk har gått nesten helt fra Lake Turkana for å få med seg kamelderbyet. Samburu-folket har kommet i sine fargerike saronger. Guttene har farga håret rødt og går rundt med spyd, mens jentene har fargerike smykker og okerfarga nakke. Proffene er flinke, og det er mest afrikanere blant dem. Amatørene derimot er bare hvite. Den eldste deltakeren er en dame fra USA, hun er over 70 år.
Samburuene er veldig entusiastiske, etter hvert blir jeg mer opptatt av dem enn konkurransen, og jeg lurer meg til å ta bilder når de ser på rytterne som kommer forbi.
Når racet er over begynner vi å gå inn mot Maralal, vi får sitte på med en lastebil den siste biten. To gutter viser meg rundt på markedet og forteller meg hvilke sykdommer de forskjellige urtene helbreder. På veien tilbake går vi sammen med to unge samburu-krigere. Krigere hører vel kanskje litt dramatisk ut. Spydene er nok mest for deres egen forfengelighets skyld, og for å imponere damene.
På kvelden er det fest og disko. Jeg danser kjempe-mye. Afrikanere har utrolig rytme og er kjempeartige å danse med. En av guttene har en gammel parykk. Den har tilhørt bestefaren hans som var stammehøvding i Turkana. Jeg tar den på hodet og utfører min versjon av den lokale stammedansen.
Dagen etter går turen tilbake til Nairobi og storbyjungelen der
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar