Nairobi - annerledes storbyferie

Dette hendte i de dager da jeg fortsatt var ung og byen Nairobi med sine mange storbyfarer var en utfordring og ikke en trussel. I dag hadde jeg nok låst meg inne på hotellrommet med Ibsens samlede verker og forblitt der til norsk UD hadde kommet og reddet meg ut av landet

Den første gangen jeg kom reisende inn til Nairobi, kom jeg i "shared taxi" fra Arusha i Tanzania. Jeg hadde akkurat besteget Kilimanjaro og var klar for å bytte ut fjell med storby.

Jeg ble kjørt helt fram til Hotel Iqbal og havnet på en dorm sammen med Carine fra Sveits, en engelsk, en japansk og en italiensk jente. Jeg satte fra meg sekken på rommet ogdro lenger ned i gata hvor jeg fikk vekslet penger. Dagens første måltid ble inntatt på Nairobi Burger klokka to.

Nairobi var kaos og det var tydeligvis lett å se at jeg var ny i byen. Jeg ble stoppet av flere forskjellige gutter som ville selge meg safari. Jeg ble med to gutter på et byrå som het Savuka, og etter noen minutter hadde jeg booka en firedagers tur til Masai Mara og Lake Nakuru. På veien tilbake passerte jeg en gutt som underholdt folkemengden. Jeg veit ikke helt hva han skulle forestille, kanskje en robot med strupekreft.

Det var uvant å være i en storby i den tredje verden igjen. Det var skittent, bråkete og masse folk over alt. Befolkningsveksten i Kenya er mellom tre og fire prosent, og veldig mange av landets innbyggere trekker inn til Nairobi.

Carine og jeg spiste to samosa på en av de indiske kafeene i River Road området. Etterpå gikk vi på Modern Green Day and Night Bar. Dørene hadde ikke vært stengt siden 1968, med unntak av en dag i 1989. Møblene så heller ikke ut til å ha vært byttet ut. Jukeboksen gikk i et kjør, men det var så som så med kvaliteten. Folkelivet gikk det imidlertid ikke an å klage på, her var det stappfullt med folk.

Vi avsluttet kvelden på et reagge-diskotek. Jeg drakk en øl, ellers holdt jeg meg til cola. Vi bestemte oss for å dra hjem i ellevetiden. Steve, en kul rasta fulgte oss til døren. Det var bare 300 meter, men det er ikke så veldig lurt å gå alene i Nairobi på kvelden.

Jeg spiste frokost sammen med Carine og den engelske jenta. Teen var nesten bare varm melk, helt pyton, men jeg presset den ned. ”Roboten med strupekreft”, som i virkeligheten het John, holdt oss med selskap. Et øyeblikk greide han å innbille meg at han var backpakker fra San Francisco. Han sa at han var en av de få kjendisene i Latema Road, for han var avbildet i en japansk guidebok. Deretter dro han opp en slitt kopi og jammen hadde han rett. Han sto på samme gatehjørnet som dagen før med noen få tilskuere rundt seg.

Jeg prøvde å pugge veien ned til postkontoret før jeg gikk. Å stå med nesa begravd i en guidebok er å be om bråk. Nairobi går på folkemunne under navnet ”Nairobbery”. Jeg tok av meg klokka og la igjen alle verdisaker på hotellet. Etter å ha gått en liten stund møtte jeg en mager, barbeint stakkar som så ut som en kjøttkake i ansiktet. Han ble geleidet av en annen. Han måtte ha fått noe fryktelig juling. Jeg husket plutselig at jeg hadde lest at tyver var blitt drept av rasende folkemengder i Nairobi. Jeg bestemte meg for å være stille som en mus hvis jeg ble robba.

Hovedpostkontoret ligger på Haile Selassie Avenue. Haile Selassie var Etiopias siste keiser. Han het Ras Tafari da han overtok tronen i 1930. For rastafariene er Haile Selassie den sorte manns messias eller en inkarnasjon av Gud. Haile Selassies tale til FN i 1968 er kanskje det klareste symbolet for hva rastafariene står for. Her taler han for likeverd mellom alle raser.

”..That until the philosophy which hold one race superior and another inferior is finally and permanently discredited and abandoned; that until there are no longer first- and second-class citizens of any nation; that until the colour of a mans skin is of no more significance than the colour of his eyes; that until the basic human rights are guaranteed to all without regard to race; until that day, the dream of everlasting peace and world citizenship and rule of international morality will remain but a fleeting illusion to be pursued but never attained..”

Lenger nede i byen var det mye bredere gater og færre folk. Dette kunne ha vært en hvilken som helst storby. Jeg bestemte meg for å ta heisen opp til 28. etasje av Kenyatta Konferansesenter. Jeg hadde hørt at det var en norsk arkitekt som hadde tegnet bygget. Her var det en kjempeflott utsikt over byen, og jeg fant ut at selve sentrum var ganske lite. De fleste bor vel i slumkvarterene utenfor sentrum.

Konferansesenteret er oppkalt etter landets første president, Jomo Kenyatta. Kenyatta var kikuyu. Kikuyuene utgjør cirka 22 prosent av befolkningen i Kenya og bor i det sentrale høylandet rundt Nairobi og i området rundt Mount Kenya. Det var kikuyuene som ledet landet i kampen mot selvstendighet, og etter uavhengigheten i desember 1963 gikk de fleste innflytelsesrike stillinger i landet til nettopp denne gruppen. Når jeg var i Nairobi var det Daniel arap Moi som var president, og han tilhører en mindre gruppe, Tugen, men selv hadde han stor makt. Tugen hører til Kalenjin-gruppen som består av seks forskjellige etniske grupper med mange likhetstrekk. De holder til i høylandet i det vestlige området av Rift Valley. Nesten alle langdistanseløperne fra Kenya er Kalenjin. De bor i over 2000 meters høyde, og forskning har vist at de har en egen evne til å utvikle den aerobe kapasiteten sin gjennom trening. Kenyanerne har jo også vært med på å dominere alle distanser fra 3000 meter hinder til maraton de siste årene.

Jeg hadde avtalt å spise lunsj med Carine senere på dagen. Vi spiste pommes frites. Etterpå bestemte vi oss for å ta en buss ut til Karen Blixen Museum. Det viste seg å ikke være så enkelt, vi ble sendt fra den ene busstasjonen til den andre. Når vi endelig fant riktig buss, var det for seint å dra ut dit. Det gjorde egentlig ingen ting. Jeg hadde fått sett masse av byen og begynte å venne meg til alle menneskene og all trafikken. Jeg bodde i den nordøstlige delen av byen. Her var det tydelig mer fattig enn i den sørvestlige delen. Farligere var det også, og jeg følte meg litt utrygg i starten. Men etter hvert ble jeg vant til alt kaoset. Selv om det ikke var noe særlig pent der, var det umulig å kjede seg.

Den andre gangen jeg kom reisende inn til Nairobi kom jeg tilbake fra en fantastisk safari i Masai Mara og Lake Nakuru Nasjonalpark.

Vel tilbake på Iqbal møtte jeg Carine igjen. Vi gikk ut for å spise sammen med Julia fra New Zealand. To rastaer som Carine hadde snakka med før kom og satte seg ved bordet vårt. De var kunstnere og viste oss noen bilder de hadde malt. De fortalte oss også hvorfor minibusser heter matatu på swahili. Matata betyr jo problem og med minibusser er det bare trøbbel. Dette var nok en spøk, men det er et bra ordspill. Uansett unngikk jeg minibussene i Kenya, det er selvmord å gå inn i en del av dem.

Det er rart når man er ute og reiser og kommer tilbake til den samme plassen, det er nesten som å komme hjem. Betjeningen kjente meg igjen og en del av gjestene var her fortsatt. Jeg var kjent i området og kunne bare gå rundt hjørnet eller over gata hvis jeg ble sulten.

Neste morgen gikk jeg ned på hovedpostkontoret igjen. Jeg følte meg mye tryggere enn den første gangen jeg gikk dit. Jeg gikk en annen vei tilbake og passerte parlamentet.

Etterpå var Julia og jeg på en japansk restaurant samen med en japaner. Tenk å spise sushi i Nairobi. Noen av sushibitene og makirullene var gode, men en bit var som gummi. Jeg gjemte den diskret i servietten. Vi fortsatte videre til African Heritage Cafe og hørte på live musikk. Bonga, bonga! Jeg veit ikke hva halvparten av instrumentene deres heter, men det er skikkelig god rytme og flott å høre på.

Vi fortsatte til City Market. Det er kjempesvært. Jeg kjøpte meg et masaismykke. På ettermiddagen satt jeg på taket og skravla sammen med Carine, Julia og den søte, vesle japaneren som var forelska i Carine. Han hadde kjøpt seg et pannebånd som det sto Carine på. Det var et helt rom med bare japanere på Iqbal den dagen.

Nede på gata var det like hektisk som vanlig, med matatu-sjåfører, taxisjåfører, tiggere, backpakkere og gutter som prøvde å få turistene til å booke en safari. Lenger nede i gata sto John og underholdt folkemengden.

På kvelden spiste vi Vegetarian Curry på Friends Corner som vanlig. Det var nok mange bra restauranter i andre deler av byen, men det var så lettvint å bare stikke over til en av naboplassene. Carine hadde begynt på trommekurs hos Coco fra Kongo. Vi besøkte han etterpå. Han bodde på et knøttlite rom i en bakgård. Etterpå dro vi på Monte Carlo. Vi ble ikke så lenge, det var alt for mange gutter der. To sikkerhetsvakter fulgte oss tilbake til hotellet.

Etter frokost dro jeg bort til Akamba busstasjon og kjøpte en billett til nattbussen som skulle til Kampala kvelden etter. Jeg hadde ikke planlagt å dra til Uganda, men alle sa at det var så vakkert der. Så hvorfor ikke. Jeg hadde god tid og Idi Amin var for lengst historie.

Deretter bestemte jeg meg for å slappe av på rommet og lese ut ”Bydelsbuddhaen” min. Ei tysk jente hadde ordna med taxi til Karen Blixen Museum. Jeg slengte meg med, for jeg var ikke så lysten på å oppta jakten på bussen igjen. Jeg fant ut at hun var den perfekte reisepartner. Karen Blixen var favorittforfatteren hennes, hun var veldig entusiastisk, og fortalte i vei om livet til Karen Blixen.

Karen Blixen flyttet til Nairobi i 1913 sammen med mannen sin Bror Blixen. De ville drive en kaffeplantasje og hadde stor tiltro til at kaffedyrking var fremtiden i Kenya. Jorden var imidlertid ikke skapt for kaffedyrking og farmen gikk dårlig. Ekteskapet gikk også i oppløsning. Karen Blixen ville likevel ikke oppgi farmen, da hun hadde fått mange venner blant de innfødte. Hun beundret deres moral, æresbegreper og humor. Hun hadde ikke et like godt forhold til de hvite innflytterne og deres rasefordommer, og de så med skepsis på hennes vennskap med ”villmennene”. Etter atten år måtte hun selge farmen og flytte tilbake til Danmark. Farmen gikk dårlig, og hun var også mye syk etter å ha blitt smittet med syfilis av ektemannen tidlig i ekteskapet. ”Den afrikanske farm” er en kjærlighetserklæring til Afrika. Her legger hun vekt på skjønnheten, harmonien og det flotte klimaet. Nairobi ligger 1700 meter over havet og klimaet er perfekt. Jeg har hørt at det er rundt 24 varmegrader der året rundt.

Karen Blixen Museum var artig å se. Det var egentlig ikke noe museum, bare huset der hun bodde med interiør. Noen av møblene var visst ekte, men de fleste var kopier. I tillegg var det en flott hage med kjempekaktuser og palmer.

Etterpå dro vi på Thorn Tree Cafe. Sarah fra Durban spilte fløyte sammen med noen kenyanere der. Midt i kafeen var det et kjempesvært tre som reisende henger opp lapper med beskjeder og reisetips på. På Lonely Planets hjemmeside på internett, er det en side som heter ”Thorn Tree”. Her kan reisende utveksle erfaringer med hverandre, akkurat som på dette treet i Nairobi!

På kvelden dro Carine og jeg til Young Club. Dette reagge-diskoteket ligger i en bakgård, vi måtte opp ei falleferdig trapp for å komme inn dit. Marihuanaen lå tykt i taket og det var bare rastafarier der. Lokalet så egentlig ut som en gammel låve. Vi var de eneste hvite som vanlig. Jeg ville hjem før Carine og fikk en sikkerhetsvakt til å følge meg. Det sto mannfolk med gevær foran noen av butikkene, men de passet nok på butikkene og ikke på meg.

Dagen etter dro jeg på på Nasjonal-museet og ble der i over tre timer. Det var et veldig bra museum. Det er veldig mange stammer i Kenya, og her får man se forskjellige redskaper, husholdningsartikler og smykker som de forskjellige stammene har brukt. Det er også egne avdelinger som tar for seg swahilikulturen, frigjøringen og kenyansk kunst.

Etter hvert tok sulten overhånd og jeg gikk tilbake til sentrum for å spise lunsj. På kafeen kom jeg i snakk med ei norsk jente som bodde i Nairobi sammen med kjæresten sin.

Deretter bar det på nattbussen til Kampala.

Den tredje gangen jeg kom reisende inn til Nairobi, kom jeg med nattbuss fra Kampala og var mettet av inntrykk etter å ha sett de utrydningstruede fjellgorillaene.

Vi kom fram til Nairobi i tretiden på natta. Det er ikke trygt å gå ute i Nairobi om natta, i hvert fall ikke i området rundt busstasjonen, så alle passasjerene ble sittende på bussen til klokka seks. Jeg reiste nå sammen med Paula fra New Zealand og vi gikk bort på gode gamle Iqbal og fikk et dobbeltrom der.

Vi spiste en kjempegod frokost på Growers Cafe. Rundstykker med ost! Jeg hadde lest at det skulle være et internasjonalt kamelderby i Maralal i Nord Kenya kommende helg. På Yare Safaris fikk vi bestilt plass på minibuss til Maralal morgenen etter. Jeg leverte en haug med klær til vasking. Truser og sokker vasket de ikke, så de vasket jeg selv i vasken på rommet og hengte dem til tørk i vinduskarmen.

Etterpå gikk vi på African Heritage Cafe og spiste lunsj. Det smakte kjempegodt. Det var masse forskjellig mat. Til og med fisk. Det hadde jeg ikke spist siden jeg reiste fra Norge. Vi spiste sammen med Ronald og Matt fra England. Noen uker senere møtte jeg dem igjen på Zanzibar. Jeg var så mett at jeg måtte dra tilbake til Iqbal og slappe av litt. Etter en stund banket det på døra. Det var dørvakten som sto med en av trusene mine i handa, og på veggen hang det en stor plakat; ”Vask av klær på rommet forbudt”. Vi lo begge to. Han var en skikkelig hyggelig fyr, han var alltid i godt humør og hadde en artig kommentar til alle.

Senere på kvelden bestemte vi oss for å dra på Green Bar. Denne baren er ikke akkurat den mest fasjonable plassen i Nairobi. I tillegg til de lokale og noen få backpakkere er det også en del hvite fastboende. En av dem hadde det klikka for, han sto og fektet med armene og ropte ut i lufta. Jeg fikk høre at en grågusten engelskmann var den man gikk til hvis man ville kjøpe heroin, og ei engelsk dame i 50-årene svinset rundt med høysåtehår og oppførte seg som hun var 18.

Den fjerde gangen jeg kom reisende inn til Nairobi kom jeg med minibuss fra Maralal og var full av entusiasme etter et fantastisk kamelderby, men magen var i ulage etter et nattlig inntak av vann fra vasken på stedets lokale toalett på grunn av akutt tørr hals. Heldigvis var det ledig på Iqbal. Jeg spiste en vegetarian curry og gikk og la meg.

Dagen etter kjøpte vi oss en fruktsalat på gata for fire kroner. Kjempegod. I tillegg til mange forskjellige frukter var det avokado for å fylle magen. Vi pløyde Lonely Planet for å se om det var noe av en viss kulturell interesse i nær gåavstand til Iqbal. Vi startet med Nasjonalarkivet. Her hadde de bilder og gamle bruksting. Vi fortsatte på galleri Watatu og et annet galleri. Det var mange flotte batikkbilder på de to galleriene, men vi nøyde oss med å se.

Morgenen etter sto jeg opp tidlig. Det var jo umulig å sove i levenet fra gaten under. Vi gikk på Growers og spiste frokost. Etterpå gikk vi på masaimarkedet som er hver tirsdag. Jeg kjøpte ingen ting, men det var morsomt å gå rundt og se. 

Jeg spiste lunsj med Paula og Sarah. Sarah hadde vært i Nairobi i flere måneder. Hun bodde hos familien til en av de som jobbet på hotellet. Jeg var så trøtt at det kjentes ut som jeg hadde en trang lue på hodet. Det var ikke vann på Iqbal og jeg skulle gjerne ha vasket hendene mine. Jeg var ikke helt god i magen og fløy på do hele tiden. Vi bestemte oss for å gå ned til supermarkedet for å kjøpe en flaske med vann. På veien ned dit møtte vi Cornelius, han spurte om vi skulle møtes på Thorn Tree Cafe etterpå. Etter Thorn Tree gikk vi til Buffalo Bill, og til slutt endte vi opp på diskoteket Florida. Det var kjempeartig å danse der. Jeg hadde på meg shorts og fjellsko, mens de fleste andre damene hadde stilige skjørt og kjoler.

Det tok oss ti timer å komme hjem med vannflaskene, og når vi endelig kom hjem glemte vi dem i bilen til Cornelius.

Morgenen etter var det på tide å dra videre til Mombasa. Jeg hadde sett nok av Nairobi både på dagtid og på nattestid og hadde ikke lyst til å ende opp som stamgjest på Green Bar. Dessuten skulle jeg gjerne ha vasket meg på hendene.