Klokken var elleve på formiddagen da jeg sjanglet ut av nattbussen fra Nairobi.
Ikke misforstå – det hadde ikke vært fest på bussen. Jeg var bare den eneste passasjeren som ikke fryktet frisk luft, og aircondition var det lite av.
Kampala huser verdens største minibuss-stasjon, og uten lokalkunnskap kan det være et mareritt å finne riktig buss. Etter en stund fikk jeg likevel øye på et bittelite skilt med teksten "Natete".
Natete Backpackers ligger i landlige omgivelser et stykke utenfor sentrum, og flere reisende hadde anbefalt stedet. Jeg ble der resten av dagen – klærne mine trengte en sårt tiltrengt vask, og stedet var fullt av hyggelige folk å prate med.
Neste dag tok jeg en minibuss inn til sentrum. Stasjonen og gatene rundt var fulle av liv – et pulserende kaos av mennesker, rop og farger. Det meste ble solgt direkte fra gaten eller fra små boder som sto tett i tett langs de smale, støvete veiene.
Midt i byen, rett ved minibusstasjonen, troner et stort sikh-tempel – én av fire store religiøse bygninger i Kampala. Jeg bestemte meg for å besøke en annen: Kibuli-moskeen, som ligger høyt oppe på Kibuli Hill. Det var godt å komme seg ut av sentrum, få brukt beina litt og puste i friskere luft.
Så snart jeg kom utenfor bykjernen, forandret alt seg. Plutselig føltes det som om jeg var langt ute på landet. Husene ble til små hytter, og barna løp nysgjerrig mot meg fra alle kanter mens de ropte: “Mezungo! Mezungo!” – hvit utlending.
Etterpå spiste jeg lunsj på Hot Loaf Bakery før jeg fortsatte til Kasubi Tombs – gravstedet for Buganda-kongene, kabakaene. Buganda-folket er Ugandas største etniske gruppe og utgjør omtrent 17 prosent av befolkningen.
Derfra gikk turen videre til Namirembe-katedralen, Ugandas eldste anglikanske kirke. Heldigvis var det ikke langt derfra tilbake til Natete. Alt i alt ble det rundt femten kilometer den dagen – en god gåtur i en by som, i motsetning til Nairobi, føles trygg å bevege seg i. Sjansen for å bli ranet er liten.
På kvelden spiste jeg middag sammen med en svensk jente og en kiwi i et lokalt telt. Vi betalte tre kroner og femti øre for et tradisjonelt måltid med ugali (maisstappe), matoke (mos av grønne bananer) og bønner.
Neste morgen bestemte jeg meg for å reise videre. Jeg tok det med ro, bestilte en diger frokost og bladde gjennom noen av gjestebøkene. Da jeg kom til minibusstasjonen, hadde jeg fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle til Ssese Islands i Victoriasjøen eller til Fort Portal. Minibussen til Fort Portal gikk først – så da ble det dit.
Langs veien ble jeg fascinert av syklistene som trillet avgårde med enorme lass av grønne bananer – på hjul som så vidt holdt sammen. Men appetittvekkende var det ikke. Matoken fra kvelden før satt fortsatt som sement i ganen. Verre enn tørre rosinboller under Birkebeinerrittet.
Sjåføren hadde tydeligvis hastverk. Jeg visste ikke at det gikk an å ta svinger med en minibuss på to hjul, men han beviste at det var fullt mulig. Jeg ble mer og mer irritert, men han lignet en blanding av en brysk buktalerdukke og Idi Amin, så jeg lot være å si noe.
Fort Portal bar fortsatt preg av Idi Amins regime. Flere bygg manglet både tak og andre etasjer. Jeg hadde valgt Kyaka Lodge som overnattingssted og fulgte kartet i Lonely Planet slavisk for å finne frem. Utvendig så huset absolutt ikke ut som et hotell, men det var det – og jeg fikk et rom med krok på døra.
Jeg spiste biff på RA Bistro, og da jeg kom tilbake, hadde jeg plutselig fått naboer: Beckie og Lorraine fra England, på to ukers ferie i Uganda. Vi gikk ut og drakk cola på en lokal bar, hvor vi også traff Sheila – en eldre dame fra Skottland som reiste alene. Strømmen hadde gått i byen, og hun hadde falt i et hull i veien og fått et kutt på leggen. Beckie tok seg av bandasjeringen.
Om natta fikk jeg besøk av et lite dyr som hadde forsynt seg av bolleposen min. Siden jeg verken er glad i små, hårete skapninger med spisse tenner eller rosinboller, lot jeg dem være i fred. Verre var det at døra hadde slått seg i lås fra utsiden – og jeg holdt på å tisse på meg. Det eneste alternativet var bolleposen, men den var allerede full av hull etter nattens gnagerbesøk.
Klokka seks om morgenen hørte jeg endelig noen ute på balkongen og fikk dem til å låse opp. Jeg tok en rask titt over hagen, som mest lignet en kirkegård for bilvrak, og stormet inn på do. Vannet var selvfølgelig borte, men heldigvis sto det et rustent badekar med regnvann på balkongen. Det brukte vi til å skylle ned med. Et hotell i særklasse. John Cleese, dette overgår dine villeste drømmer.
Vi haiket videre til Safari Lodge med en pickup – 20 passasjerer pluss bagasje. Det var herlig å kjenne vinden i håret, men beina fikk knapt plass. Sheila, som var 68, tok det hele med imponerende ro.
På Safari Lodge var det bare tre gjester da vi ankom: Paula fra New Zealand og to gutter fra Chile. Der fikk jeg endelig et varmt bad – de hadde varmet vannet over bål.
Middagen var fantastisk: kylling i rødvinsaus med poteter, ris og rikelig med grønnsaker. Til dessert fikk vi ananaspai, bakt i en stor stålkoffert over åpen ild. Charles, kokken, hadde tidligere jobbet for den belgiske ambassadøren i Rwanda – og det merket man.
Vi ble vekket klokka seks og spiste litt ananas og toast før vi dro til Kibale Forest Headquarter. Regnskogen her er kjent for sitt rike dyreliv, særlig sjimpansene. Allerede før vi så noe, var selve stemningen en opplevelse – frodig, fuktig skog, tett av fuglekvitter og summende liv.
Sjimpansene holdt seg oppe i trekronene, så vi fikk bare glimt av dem der de svingte seg fra gren til gren. Likevel var det magisk. I tillegg fikk vi se både rød colobus-ape og svart og hvit colobus-ape. Turen gjennom regnskogen varte i tre timer og var verdt hvert skritt.
Etterpå utforsket vi landsbyen. Alt var grønt og frodig, og blomster og busker ga de små hyttene et pent og velstelt preg. Barna løp ut og vinket ivrig til oss fra veikanten. Til tross for at det var en enkel landsby, fantes både et apotek og en liten klinikk.
Da vi kom tilbake til lodgen, hadde det ankommet flere gjester – blant annet et britisk ambassadørpar fra Kampala. Charles, verten vår, hadde uten å spørre flyttet bagasjen vår til et annet rom. Vårt var nemlig det fineste, og det måtte naturligvis tilbys den britiske gjesten. Ambassadørene unnskyldte seg da Charles var ute av syne, men vi tok det ikke tungt. En seng er en seng, og Charles måtte jo få vise litt gjestfrihet overfor “høyere” besøk.
Senere fikk Paula, Sheila og jeg sitte på med en privatbil inn til Fort Portal. Derfra tok vi matatu videre til Kasese. På veien fikk vi oss en god latter: En ung gutt var overbevist om at Sheila var moren min og spurte henne rett ut hvor mye han måtte betale for å få gifte seg med meg. Sheila svarte tørt og effektivt: “Er du førstefødt?” – det var han ikke, og dermed var saken avgjort. Heldigvis. Hadde hun nølt, kunne jeg stått igjen som trettenbarnsmor i Uganda!
I Kasese måtte Paula og jeg på toalettet. Det var en såkalt "lokal variant", og vi løp inn og ut flere ganger uten å få gjort noe. En gjeng gutter i nærheten holdt på å le seg skakke – vi ble rene underholdningen. Det lønner seg å ha fjellsko i Afrika!
Oppmerksomheten stoppet ikke der. Paula og jeg kjøpte brus, men Sheila takket nei. Da kom en gutt bort og spurte hvorfor jeg ikke kjøpte en brus til moren min. Jeg smilte stivt.
Da neste minibuss endelig kom, gikk jeg rett i bakdøren. Bokstavelig talt. Jeg traff kanten med tinningen, begynte å blø – og så ble alt svart. Jeg våknet til med hjelpsomme hender rundt meg, rødmet, reiste meg og besvimte på nytt. Da vi omsider satt i minibussen, hang jeg med hodet ut av vinduet. Jeg er ganske sikker på at Kasese kommer til å huske meg: jenta som ikke fikk til å gå på do, nektet å kjøpe brus til moren sin – og besvimte. To ganger.
Etter to minibusser og en pickup nådde vi endelig Queen Elizabeth Nasjonalpark.
På kvelden besøkte vi Mweya Safari Lodge. Restauranten der har en nydelig utsikt over Lake Edward – en stor innsjø hvor grensen mellom Uganda og Kongo skjærer tvers over vannflaten. Der møtte jeg et norsk par som jobbet for Norsk Folkehjelp i Rwanda. De delte en innsiktsfull advarsel: Den farligste tropesykdommen i Afrika er – alkoholen!
Dagen etter dro vi på båttur på Kazinga Channel – en vannvei som forbinder Lake Edward og Lake George. Det vrimlet av flodhester både i vannet og på land. Jeg var svært takknemlig for at båten vår var stor. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan fiskerne tør å padle ut i små, skjøre kanoer blant disse enorme dyrene. Å bli kantret av en flodhest er neppe en opplevelse man glemmer – hvis man overlever.
I tillegg til flodhestene fikk vi øye på store flokker med pelikaner, noen bøfler og en enslig elefant som sto alene i sivet.
Senere samme dag oppdaget vi at det lå en flodhest rett ved lodgen vår. Den så ufarlig og doven ut der den hvilte, så vi gikk helt bort og tok bilder. Det var nok ikke særlig smart, men jeg fikk i hvert fall et nærbilde jeg aldri kommer til å glemme.
Utover ettermiddagen satte Paula og jeg det vi mener må ha vært verdensrekord i hysterisk fnisende kappgang, parvis. Vi trasket rundt og koste oss, da vi plutselig fikk øye på to flodhester. Noen ropte til oss at de nettopp hadde vært i slåsskamp. Vi kunne ikke se noen skader, men vi valgte å snu – med stil: i taktfast, klukkende kappgang.
Neste stopp var Kabale, som er Ugandas høyestliggende by, omtrent 2000 meter over havet. Områdene rundt var usedvanlig grønne og frodige, og vi hadde hørt at det skulle være spesielt vakkert ved Lake Bunyonyi – så dit ville vi.
På veien dit passerte vi små gårdsbruk, der hver eneste jordlapp var tatt i bruk. Åssidene lignet lappetepper i ulike nyanser av grønt. Paula sa det minnet henne om New Zealand. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde forestilt meg at Uganda kunne være så grønt og frodig.
Vi fikk følge av en lokal kar som hadde en dugout på innsjøen – en uthult trestamme brukt som kano. Jeg vet ikke om vi har noe godt norsk ord for det, men “treskrog” høres for lite eksotisk ut.
Etter hvert som vi steg oppover i terrenget, ble utsikten bare vakrere. Da vi nådde toppen, åpnet landskapet seg, og vi kunne se Lake Bunyonyi – en stor innsjø med mengder av øyer, viker og skjulte kroker. Et malerisk og nesten eventyrlig syn.
Vi padlet ut til en av øyene i Lake Bunyonyi. Der lå det en liten restaurant, og det var mulig å overnatte, men for oss var dette bare en dagstur. På øya traff vi flere av de andre gjestene fra Visitours. Jeg kjøpte et ostesmørbrød – og ble momentant frelst. Det var første gang jeg smakte ost siden jeg kom til Afrika, og uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så må det ha vært et usedvanlig godt smørbrød. Vi ble værende noen timer før vi padlet tilbake til fastlandet.
Tilbake på lodgen slo jeg av en prat med Mathias fra München. Han hadde vært på fottur i Rwenzori-fjellene – en fjellkjede som strekker seg over 100 kilometer, med topper opp mot 5109 meter. Mange av fjelltoppene er dekket av snø og isbreer, og landskapet mellom dem skal ha et nærmest mytisk og eventyrlig preg. Det eneste aberet, ifølge Mathias, var gjørmen. Masse gjørme. Jeg syntes det hørtes utrolig spennende ut, men man kan jo ikke få med seg alt.
Neste etappe gikk til Mgahinga Nasjonalpark og et uforglemmelig møte med fjellgorillaene – som jeg har skrevet mer om i en egen blogg. Etter gorillabesøket overnattet vi på Mubende Hotel, et sted som visstnok er verdensberømt for sin "stew". "Kjøttet" besto av bein, fett, skinn, sener, slintrer – og hår. Velbekomme. Som om det ikke var nok, var det heller ikke vann på hotellet.
Bussturen tilbake til Kabale bød i det minste på spektakulær utsikt – og nervene i høyspenn. Veien slynget seg bratt nedover åssidene på en smal, hullete grusvei. Én liten feil, og vi kunne gått kast i kast nedover lia. På et tidspunkt støtte vi på en lastebil som sperret hele veien. Ingen kom forbi. Etter en stund dukket det opp folk med spader fra en landsby nede i dalen. De begynte rett og slett å grave ut og utvide veien – for hånd. Akkurat idet de var ferdige, satte lastebilen seg i bevegelse og kjørte. Hvor sjåføren hadde vært i mellomtiden, aner jeg ikke.
Neste morgen tok vi postbussen til Kampala. Turen tok seks timer – faktisk raskere enn med vanlig buss. Derfra gikk ferden videre til Nairobi, men det er en historie for seg, som jeg også har skrevet om i en egen blogg.